Bipolar lidelse og overgangsalder? NHD

[frosken]

Er overgangsalder en mulig årsak til at bipolar lidelse forverres over lang tid?

Har fulgt en venninne med bipolar lidelse i over 20 år, og er vel den eneste som har oversikt over hele sykdomsforløpet. Etter utrolig mye dårlig og usystematisk oppfølgning, fikk hun for ca to år siden omsider tilgang til en svært kompetent psykiater. Han har imidlertid ikke sett henne som "frisk", da hun de siste 3-4 årene har vært ustabil stort sett hele tiden (ikke i ekstrem - men i en middels grad.).

Hun er etterhvert medisinert etter alle kunstens regler. Litium, zyprexa, lamictal, orfiril, tolvon og sobril. Alt i relativt høye doser, kontrollert med blodprøver.

Jeg lurer på hva som kan være årsaken til at hennes funksjonsnivå er vesentlig dårligere nå enn det var for ca 5 år siden og i tiden før det. Den gangen hadde hun klare sykdomsfaser (som var både alvorlige og langvarige), men mellom sykdomsfasene hadde hun ok funksjonsnivå; var i 50 % jobb og hadde god livskvalitet. Nå er hennes funksjonsnivå og livskvalitet dårlig; hun klarer såvidt å ta hånd om seg selv, men utover det orker hun ingenting.

Kan dette skyldes at hun er rundt 50 år og dermed i overgangsalder? Alternativt; kan det være at man burde forsøke å seponere en del av medikamentene, siden de ikke ser ut til å være så effektive samt at de gir henne vesentlige bivirkninger i form av lite energi og et ganske rigid bevegelsesmønster?

Jeg er med henne til psykiateren en gang i halvåret, og han er lydhør for mine synspunkter siden jeg har kjent henne siden ungdomsårene. Jeg lurer på om jeg skal fokusere på dette med at hun de siste 4 årene ikke har kommet seg ordentlig en eneste gang, og at endringen kom i forbindelse med omlegging av medisinene. I "gamle dager" gikk hun på litium, trilafon og cipramil, og dette holdt henne ganske frisk mellom de dårlige periodene. Da cipralex kom på markedet i stedet for cipramil, så ble hun hypoman ved bruk av cipralex. Dermed forsøkte man omlegging av medisinene; trilafon ble erstattet med zyorexa, lamictal ble satt inn som tilleggsstabilisator. Dette fungerte ikke, og for å hjelpe henne har man så stadig forsøkt nye kombinasjoner.

Hun har stått på nåværende medikasjon (i noe varierende doser) i over to år.

Dilemmaet mitt er hvorvidt jeg skal hjelpe henne til å akseptere at sykdommen hennes er av en såpass agressiv type at den gir så redusert livskvalitet, eller om jeg skal argumentere for at hun ut i fra min kjennskap til hvordan hun var tidligere burde gjennomgå noe mer "omfattende behandlingsforsøk" .

[Gjest qigong]

Noen ganger, når et menneske bruker såpass mye medisiner og har dårlig funkjon lurer jeg på:

Hvorfor i all verden ikke ta vekk all medisinen og starte på nytt?

Av erfaring vet jeg at alle medisinene du nevner kan gi veldig mange bivirkninger som virker inn på det fysiske.

Tror bivirkninger mange ganger blir tatt for lite alvorlige og at disse kan være årsak til det leger tror er sykdom.

Snakker både som helsearbeider og av erfaring jeg har hatt selv. Lå f.eks i et halv år pga bivirkninger av seroquel, var så syk at jeg nesten ikke greide å sitte. Reiste jeg meg ble det sort. Hjertet banket så ille at jeg trodde det skulle komme ut, jeg svettet som vet 40 i feber osv, osv. Morsomt når du i tillegg har barn i huset. Ingen lege kom på at dette kunne være årsaken.

Da jeg sluttet ble jeg fysisk bra igjen. Må selvsagt bruke medisiner mot bipolar fortsatt, men dette var en skremmende opplevelse og gjorde ihvertfall meg veldig obs på hvor ille bivirkninger kan være.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Kjønnshormoner er potente stoffer i forhold til psyken. Dette kan være en effekt av overgangsalder selv om dette er sjelden.

2. Med tidligere dårlig oppfølging har sykdommen en tendens til å få et ugunstig forløp.

3. Jeg ville vurdert en "reset" slik du er inne på og som også qigong nevner. Hva med å seponere alt utenom Litium og Lamictal? Om det ikke blir ok, ville jeg lagt til Seroquel 300 mg.

[frosken]

Noen ganger, når et menneske bruker såpass mye medisiner og har dårlig funkjon lurer jeg på:

Hvorfor i all verden ikke ta vekk all medisinen og starte på nytt?

Av erfaring vet jeg at alle medisinene du nevner kan gi veldig mange bivirkninger som virker inn på det fysiske.

Tror bivirkninger mange ganger blir tatt for lite alvorlige og at disse kan være årsak til det leger tror er sykdom.

Snakker både som helsearbeider og av erfaring jeg har hatt selv. Lå f.eks i et halv år pga bivirkninger av seroquel, var så syk at jeg nesten ikke greide å sitte. Reiste jeg meg ble det sort. Hjertet banket så ille at jeg trodde det skulle komme ut, jeg svettet som vet 40 i feber osv, osv. Morsomt når du i tillegg har barn i huset. Ingen lege kom på at dette kunne være årsaken.

Da jeg sluttet ble jeg fysisk bra igjen. Må selvsagt bruke medisiner mot bipolar fortsatt, men dette var en skremmende opplevelse og gjorde ihvertfall meg veldig obs på hvor ille bivirkninger kan være.

Takk for svar:-)

Jeg tenker at siden hennes livskvalitet er så dårlig til tross for den omfattende medisineringen, så er det grunn til å drøfte hvorvidt det bør forsøkes med "reset" sånn som også nhd foreslår.