Jeg er så lei av helseangst.

[vanadium]

Hver gang jeg tror jeg mestrer det så dukker det opp et nytt symptom og alt baller på seg.

Jeg finner ut at jeg går ned i vekt, må gå på do for å tisse hele tiden, avføringsmønster som endrer seg, avføring som flyter i skåla, føler meg deperimert igjen, trøtt hele tiden - også går jeg der da og tror jeg har en form for kreft, selv om alle prøvene som ble tatt sist gang hos legen ikke viste noe.

Så tør jeg ikke bestille time til legen, fordi både lege og de ansatte der vet at jeg har helseangst og jeg er så lei av å ta opp tiden.

Jeg er så lei av å føle meg syk, jeg er så lei av at ingenting bare kan være bra og at man kan ha en god dag uten at det er noe galt.

Så da kommer det alltid til punktet hvor jeg håper det er en eller annen form for kreft, så jeg kan få slutt på det hele, for jeg orker ikke tanken på mer sykehus - jeg har ikke den styrken.

Og ingenting noen sier hjelper, når de fysiske symptomene fortsetter å være der.

Jeg er så lei av alt, absolutt alt.

[Gjest Det kan være sånn]

Jeg forstår at du er lei og frustrert over at legen aldri finner noe, men alikevel går rundt med symptomer.. Jeg har det slik selv, jeg får vondt et sted og frykter det verste, men når jeg kommer til legen finner de sjelden noe gale.

Når de ikke finner noe blir jeg sint fordi jeg må leve med smerter som det ikke går ann å gjøre noe med.

Men har du noen gang tenkt på at de symptomene du beskriver her kan komme av psykiske årsaker?

De symptomene du beskriver med å gå ned i vekt, løs avføring osv.. det kan komme av depresjon.

Stresser du? Mageproblemer kan også komme av stress.

Og det med at du får vondt i kroppen det kan komme av angst.

Når kroppen får angst, spenner musklene i kroppen seg og du vil få vondt.

Stive muskler kan også være et alternativ.

Kanskje du burde vurdert hjelp for det psykiske?

Kanskje akupunktur kan hjelpe, det vil hjelpe for smerter og stive muskler.

For eksempel så kan stiv nakke forårsake hodepine.

Kanskje du skal roe deg ned med prøvene som er tatt og heller prøve behandlinger mot det psykiske?

Kanskje gruppeterapi kan være noe?

Psykolog?

Hva med å avtale med legen at du kan komme så og så mange ganger i året å ta blodprøver, ekg osv..?

Kanskje du kan gå til en fysioterapaut og få mykne litt på muskler og ledd?

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Gjest Geir]

Det høres ut som du er redd for å dø!?

Det har eg også vært, og sikkert vært igjennom hele greia (på grunn av sterke og utvetydige fysiske smerter/plager) som du går gjennom no.

Med prøver av alt mulig, røntgen, ultralyd, MR, CT, gastroscopi, rektsoscopi, colonscopi osv.

Selvfølgelig endte det opp med depresjon og panikkangst i tillegg, men det klarte eg å komme over på ca. 6 mnd.(panikkangsten)

Er ikkje deprimert heller lengre, i følge de som har greie på det.

Eg var så heldig at eg har/hadde en svært dyktig (og omsorgsfull) lege som eg kunne ringe "dønet rundt" den verste perioden, og det var en stor trygghet kombinert med to valium i lomma (for "nødsfall").

Frykten min var å dø i fra sønnen min, slik at han skulle bli påført ei ekstra byrde, men nå er han så stor at han kunne klart seg uten meg.

Som legen min sa: Om det viser seg at du har en dødelig sjukdom, hva har du tenkt å gjøre med det?

Og han svarte sjøl: Du kan ikkje gjøre en dritt!

Det har eg forsona meg med, og lever så godt som eg kan og føler meg frisk! :-)

Ps! Helseangst er noe dritt, men det er bortkasta energi...

Lykke til!

Ps2! Prøv om du klarer å gi blanke faen, vi skal alle dø før eller siden uansett.

[Gjest annen tilnærming]

Hei!

Det er trist å lese at du har mye helseangst. Det er en lidelse jeg har stor respekt for, da det er så uttappende og ensomt på sin måte, siden en blir lett så alene i helsevesenet.

Men du har innsikt i at du har helseangst. Du har også kroppslige symptomer. Det tror jeg vel mange glemmer at de med helseangst faktisk har. Man blir sjelden redd helt i løse lufta. Det er det mange primærleger som skjønner også. De kan ta deg og virkeligheten av symptomene dine på alvor selv om de ikke finner noe farlig eller ting som ses på tester. Men de kan ikke berolige deg med gode testresultat. Ikke for lengre tid.

Så her må du gå til et annet tre og en annen rot. Finne en annen tilnærming. For denne tilnærmingen fører deg intet sted. Du har reelle symptomer, men ofte er det ikke noe farlig eller kanskje heller ikke noe legen kan hjelpe deg med. Det blir en evig runddans. Kognitiv terapi er bra mot bekjemping av helseangst. Kanskje kan noe av symptomene forsvinne også da, men viktigst av alt kan tolkingen av symptomene dine forandre seg.

Det er sikkert mange som er gode på dette. Det popper opp med "kognitive terapeuter", da det er effektfullt og in i tiden. Det som er positivt, er at dette ikke er en lidelse som en ikke vet hva en skal gjøre noe med. Mange har fått hjelp. Mange har vært plaget og har lidd under angsten og symptomene sine i årevis, men med rett hjelp har de blitt, for dem, hjulpet raskt. Jeg vil anbefale deg bøkene til Ingvard Wilhelmsen, som har jobbet mye med mennesker med helseangst ved kognitiv tilnærming. Den ene boka heter Livet er et usikkert prosjekt, og så har han en annen bok som også omhandler helseangst.

I tillegg har han skrevet Sjef i eget liv, Kongen befaler, som omhandler kognitiv terapi. Men de to første ville jeg lest først, da de omhandler helseangst spesielt. Jeg leste den første, og jeg tror du vil kjenne deg igjen i de ulike pasienthistoriene, og at det kan være interessant å se hvordan de tilnærmet seg dette problemet. Jeg synes det var lett å ta inn over seg hvor tøft det må være å leve med denne lidelsen, og hvor mye energi det suger ut av en.

Du må bryte sirkelen hvis det skal bli en forandring. Finne en annen tilnærming. Du svikter ikke deg selv og realiteten av din opplevelse av smertene om du gjør det. Jeg tror du har reelle symptomer, men du trenger en annen tilnærming for å bli bra enn helsesjekk hos legen og utredninger.

Kognitiv terapi vil hjelpe deg til å skjønne når det er nødvendig med sjekk også. Hvilke symptomer en faktisk bør sjekke opp fordi de potensielt kan være noe farlig.

Jeg har ikke hatt helseangst, men har vært mye fysisk syk. Saken er at det er forbausende hvor vondt man kan ha det uten at det er noe farlig.

[Gjest Livredde Pysa]

Det høres ut som du er redd for å dø!?

Det har eg også vært, og sikkert vært igjennom hele greia (på grunn av sterke og utvetydige fysiske smerter/plager) som du går gjennom no.

Med prøver av alt mulig, røntgen, ultralyd, MR, CT, gastroscopi, rektsoscopi, colonscopi osv.

Selvfølgelig endte det opp med depresjon og panikkangst i tillegg, men det klarte eg å komme over på ca. 6 mnd.(panikkangsten)

Er ikkje deprimert heller lengre, i følge de som har greie på det.

Eg var så heldig at eg har/hadde en svært dyktig (og omsorgsfull) lege som eg kunne ringe "dønet rundt" den verste perioden, og det var en stor trygghet kombinert med to valium i lomma (for "nødsfall").

Frykten min var å dø i fra sønnen min, slik at han skulle bli påført ei ekstra byrde, men nå er han så stor at han kunne klart seg uten meg.

Som legen min sa: Om det viser seg at du har en dødelig sjukdom, hva har du tenkt å gjøre med det?

Og han svarte sjøl: Du kan ikkje gjøre en dritt!

Det har eg forsona meg med, og lever så godt som eg kan og føler meg frisk! :-)

Ps! Helseangst er noe dritt, men det er bortkasta energi...

Lykke til!

Ps2! Prøv om du klarer å gi blanke faen, vi skal alle dø før eller siden uansett.

Så "godt" å høre at også andre er redd for å dø fra barna sine. Har til gode og møte et menneske i det virkelige liv som innrømmer at de er redde for å dø. Alle virker veldig sterke slik. Men den redselen må da være helt naturlig. Er livredd for å dø fra yngste dattera mi. Er alene sammen med henne og vet at hun virkelig trenger meg noen år til(hun er 16 år).

Håper denne dødsangsten avtar om noen år. Merker at jeg slapper mer av i forhold til eldste dattera på 20. Hun er en mer utadvendt jente, klarer seg godt i livet og ikke såå mye mammajente.Den verste angsten har vært at de skal havne i farens "klør". Han har vært lite snill med oss, men det er en annen historie......

Ha en god jul(selv om det er litt tidlig)!

[Gjest laftahus]

Så "godt" å høre at også andre er redd for å dø fra barna sine. Har til gode og møte et menneske i det virkelige liv som innrømmer at de er redde for å dø. Alle virker veldig sterke slik. Men den redselen må da være helt naturlig. Er livredd for å dø fra yngste dattera mi. Er alene sammen med henne og vet at hun virkelig trenger meg noen år til(hun er 16 år).

Håper denne dødsangsten avtar om noen år. Merker at jeg slapper mer av i forhold til eldste dattera på 20. Hun er en mer utadvendt jente, klarer seg godt i livet og ikke såå mye mammajente.Den verste angsten har vært at de skal havne i farens "klør". Han har vært lite snill med oss, men det er en annen historie......

Ha en god jul(selv om det er litt tidlig)!

Jeg er også alene med ei på 16. Skjønner godt angsten for å dø fra, jeg fikk behandling for en mulig dødelig sykdom i fjor. Den kan komme tilbake, det er desverre ikke usannsynlig. Ikke noe å gjøre ved. De er 16 nå, de klarer seg. Selvsagt hadde vært best om vi kan være her en stund til, og det ser det da ut til at vi skal være, både du og jeg!

Apropos symptomer, du sier ikke noe blir bedre så lenge de er der. Det er ikke symptomene som er problemet. Alle har symptomer. Kroppen er ugrei sånn. Problemet er hvordan du håndterer symptomene som alltid vil være der og alltid vil variere. Det trenger du hjelp med. Ikke legehjelp, men hjelp fra en kognitiv terapeut. De bøkene som andre her anbefalte er også gode.

Lykke til til oss! Jeg med å holde meg frisk, du med å tørre å tro på at du er det!