Ekteskap m psykisk sykdom

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg sliter fremdeles med å ta en avgjørelse på om jeg fortsatt skal bo med mannen min. Regner med at mange her inne kjenner min historie nå, så jeg tar den ikke om igjen. Men hans psykiske sykdom går veldig ut over meg, og forrige gang sluttet han å ta medisiner uten å si ifra til noen. Nå er han innlagt igjen, og denne gangen er det mye mer alvorlig. Jeg tror ikke jeg orker enda en runde med dette. Jeg drømmer om å ha mitt eget liv, der han er inkludert fordi han er mine barns far. Jeg ønsker at han skal bli bra igjen, at han skal fikse livet sitt sånn at han kan være pappa for barna sine. Men å være min mann tviler jeg på om han får til. Han blir altfor kontrollerende og usikker på meg, og jeg må ha tillitt for å trives. Dette er vel i bunn og grunn avgjørelsen min.

Men så sliter jeg med den lille tvilen: hva om jeg tar feil? Hva om han blir en god mann igjen? Hvordan vil barna reagere på et brudd? Vil jeg ødelegge dem for livet? Det sies jo så mye om "skillsmissebarn".....

Og hvordan kommer han til å klare seg alene? Det er jo jeg som har ordnet det meste hjemme hos oss, inkludert alt det økonomiske......

Og når er det riktige tidspunktet å ta denne avgjørelsen? Nå mens han er under behandling? Jeg vil egentlig ikke ha han hjem igjen. Å sove i samme seng som han byr meg imot. Men samtidig håper jeg at han kommer hjem på permisjon til jul, sånn at vi kan feirte jul sammen. For barnas del. Jeg vil ikke gi han forhåpninger om videre samliv, for da vil han få enda en skuffelse. Jeg har nemlig sagt ifra at videre samliv er svært usikkert.

Råd?

[Gjest Milde måne]

Det er en vanskelig situasjon du er i og jeg tror bare du selv har svaret,det er veldig bra du har sagt til han hvor landet ligger.

Du må gjøre det som er rett for deg og både barna,det kommer du sikkert til å gjøre også,barn tilpasser seg : )

Masse lykke til!

[Gjest mitt råd]

Er du glad i ham fremdeles? Det virker ikke på meg som om du er det. Sykdom eller ikke sykdom. Ingen har garanti for fremtiden og hvordan det vil svinge. Men det virker som om følelsene dine for ham er borte og har vært det lenge. Selv om ingen ting er helt svart-hvitt.

Noen avgjørelser en ensomme å ta og dette er en av dem. Jeg håper du får råd her. Men du må til syvende og sist ta den selv angående en så viktig sak.

Er det slik at du trenger legitimere for deg selv retten til å gå? Du får aldri en garanti for hva som er det rette å gjøre. Du har rett til å gå om du ikke elsker han, sykdom eller ikke sykdom. Du bestemmer selv om du har prøvd nok og når det ikke er mer å hente. Og på det spm finnes det ingen garanti for hva som er det riktige når du står oppe i det. Men jeg tror du vet hva du vil.

Jeg mener og tror at folk søker råd, men som oftest har de bestemt seg inne i seg. Når det gjelder forhold og kjærlighet er rådene en søker en del av prosessen en går, men innvirker i veldig liten grad. Det er min erfaring. Om det gir mening.

Det finnes ikke noe rett tid for å gå. Om du er ferdig med han og ekteskapet er det ikke en rett tid for å bli heller. Selv om han er syk ville jeg innviet han snarlig i mine tanker om at du er usikker på fremtid og samliv.

[Gjest mitt råd]

Ps! Jeg vet du har prøvd, jobbet med ekteskapet og ike gitt opp ved første korsvei. Det er grunnlag for mitt svar. Man skal ha prøvd, spesielt når det er barn i bildet. Et ansvar som forøvrig ligger like tungt på han.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Ps! Jeg vet du har prøvd, jobbet med ekteskapet og ike gitt opp ved første korsvei. Det er grunnlag for mitt svar. Man skal ha prøvd, spesielt når det er barn i bildet. Et ansvar som forøvrig ligger like tungt på han.

Takk for svarene dine. Du har rett, jeg vil liksom høre fra noen andre at jeg kan ha lov til å gå.....føler meg så slem, men blir likevel fyllt av en veldig lettelse når jeg tenker på at faktisk ikke MÅ være gift med han.....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det er en vanskelig situasjon du er i og jeg tror bare du selv har svaret,det er veldig bra du har sagt til han hvor landet ligger.

Du må gjøre det som er rett for deg og både barna,det kommer du sikkert til å gjøre også,barn tilpasser seg : )

Masse lykke til!

Jeg vet at det er min avgjørelse. Jeg synes bare det er skremmende. Er redd for å gjøre noe galt. Veldig "flink pike-syndrom"......er redd for å påføre barna mine skader...

Men jeg blir så lettet av å tenke på at det er mulig komme ut av ekteskapet....

[Gjest mitt råd]

Takk for svarene dine. Du har rett, jeg vil liksom høre fra noen andre at jeg kan ha lov til å gå.....føler meg så slem, men blir likevel fyllt av en veldig lettelse når jeg tenker på at faktisk ikke MÅ være gift med han.....

Jeg tror det er viktig at du skiller ut dette med psykisk sykdom. Om han blir frisk, vil du elske han da?

Skal han leve med noen som ikke elsker han, og skal du leve med noen du ikke vil leve med? Jeg tror ikke det er bra for noen å leve med noen som ikke er glad i dem.

[Gjest minmeninger]

I gode og onde dager er det noe som heter. Jeg synes det er hjerterått å forlate noen mens de er nede for telling.

Jeg ble selv forlatt under akutt sykdom uten å være i stand til å ta vare på seg selv og jeg kjenner hvordan det knyter seg i magen når jeg tenker på at en person man har elsket kan svikte så totalt i en setting som ikke er selvforskyldt.

Jeg synes det er grenser for hva et menneske skal behøve å ta og derfor er jeg av den oppfatning at du kan gi han litt tid til å få samlet seg. La han ta i mot behandling, få summet seg og at dere deretter som likeverdige individer kan ta denne avgjørelsen sammen.

Jeg vet at kjærlighet kan slukne, at man ønsker seg ut av noe man ikke er i stand til å takle. Det finnes imidlertid gode måter å avslutte et forhold på og det finnes dårlige. Ikke gjør forhastede valg i en kaotisk setting. Dere skal leve "med" hverandre i ettertid av dette også. Og du skal leve med deg selv og de valgene du har tatt for deg og dine barn.

[Lotte :o)]

Jeg tror faktisk at en skilsmisse letter hele livssituasjonen for deg og dine barn. Du har virkelig stått på og prøvd å hjelpe din ektemann.

Dette tynger deg forferdelig, vil jeg tro.

Skill deg med god samvittighet! *klem*

[Gjest mitt råd]

I gode og onde dager er det noe som heter. Jeg synes det er hjerterått å forlate noen mens de er nede for telling.

Jeg ble selv forlatt under akutt sykdom uten å være i stand til å ta vare på seg selv og jeg kjenner hvordan det knyter seg i magen når jeg tenker på at en person man har elsket kan svikte så totalt i en setting som ikke er selvforskyldt.

Jeg synes det er grenser for hva et menneske skal behøve å ta og derfor er jeg av den oppfatning at du kan gi han litt tid til å få samlet seg. La han ta i mot behandling, få summet seg og at dere deretter som likeverdige individer kan ta denne avgjørelsen sammen.

Jeg vet at kjærlighet kan slukne, at man ønsker seg ut av noe man ikke er i stand til å takle. Det finnes imidlertid gode måter å avslutte et forhold på og det finnes dårlige. Ikke gjør forhastede valg i en kaotisk setting. Dere skal leve "med" hverandre i ettertid av dette også. Og du skal leve med deg selv og de valgene du har tatt for deg og dine barn.

Man kan synes det er hjerterått, og en trenger ikke gå når det stormer som verst. Men en kan likevel fortelle hvordan en har det. Å ikke være forberedt på hva som muligens skal skje er verre enn noe annet spør du meg. Ærlighet er noe av det viktigste i et ekteskap og i fortsettelsen med samarbeid rundt barna, hvis det nå går i stykker.

[Gjest minmeninger]

Man kan synes det er hjerterått, og en trenger ikke gå når det stormer som verst. Men en kan likevel fortelle hvordan en har det. Å ikke være forberedt på hva som muligens skal skje er verre enn noe annet spør du meg. Ærlighet er noe av det viktigste i et ekteskap og i fortsettelsen med samarbeid rundt barna, hvis det nå går i stykker.

Jeg er enig med deg at ærlighet er viktig, men det finnes en tid for alt. Slik jeg har forstått det er denne mannen innlagt og jeg synes ærligheten bør finne sted når ting har roet seg litt. Jeg vil absolutt tro at det stormer for dem begge i akkurat nå og derfor synes jeg at man skal avvente med slike smertefulle beskjeder til ting har roet seg litt for dem begge.

[Atene]

''Hvordan vil barna reagere på et brudd? Vil jeg ødelegge dem for livet? Det sies jo så mye om "skillsmissebarn".....''

Det er her man må sette seg ned og se på hvilket valg man gjør.

Ja, det er sikkert bra for barn å vokse opp i en harmonisk kjernefamilie med foreldre som er glade i dem og i hverandre. Bedre enn å være skilsmissebarn. Men er dette et alternativ som er tilgjengelig for deg?

Du skal velge mellom de alternativene du faktisk har, ikke de du skulle ønske at du hadde.

[Gjest Sjokoladeplaten]

I gode og onde dager er det noe som heter. Jeg synes det er hjerterått å forlate noen mens de er nede for telling.

Jeg ble selv forlatt under akutt sykdom uten å være i stand til å ta vare på seg selv og jeg kjenner hvordan det knyter seg i magen når jeg tenker på at en person man har elsket kan svikte så totalt i en setting som ikke er selvforskyldt.

Jeg synes det er grenser for hva et menneske skal behøve å ta og derfor er jeg av den oppfatning at du kan gi han litt tid til å få samlet seg. La han ta i mot behandling, få summet seg og at dere deretter som likeverdige individer kan ta denne avgjørelsen sammen.

Jeg vet at kjærlighet kan slukne, at man ønsker seg ut av noe man ikke er i stand til å takle. Det finnes imidlertid gode måter å avslutte et forhold på og det finnes dårlige. Ikke gjør forhastede valg i en kaotisk setting. Dere skal leve "med" hverandre i ettertid av dette også. Og du skal leve med deg selv og de valgene du har tatt for deg og dine barn.

Ja, jeg føler meg nok ganske "hjerterå". Samtidig synes jeg han har fått en sjans. Vi har jobbet med ekteskapet etter hans forrige psykotiske tilfelle, vi gikk til rådgiver flere ganger. Men han nektet ganske snart å være med. Han sluttet med medisiner uten å gi beksjed. Han nektet å gå til samtaleterapi.

Selvsagt pakker jeg ikke bagen min og flytter før han får sukk for seg. Men jeg vurderer å begynne planleggingen nå. Og gi han beskjed om hvordan jeg føler det. Jeg vil komme til å forsøke å hjelpe han, for at han klarer seg er viktig også for barna.

Men jeg vil ikke være av de damene som ofrer livet for en mann som ikke klarer å gi noe tilbake. Som ikke har tillitt, er sykelig sjalu og kontrollerende. Og jeg vil ikke at barn skal leve i en sånn situsjon heller....og dessuten er mine kjærlige følelser borte. Nå føler jeg mer sympati og for han, og jeg synes det er veldig trist at han har fått denne sykdommen som er så vond....

[Gjest Sjokoladeplaten]

''Hvordan vil barna reagere på et brudd? Vil jeg ødelegge dem for livet? Det sies jo så mye om "skillsmissebarn".....''

Det er her man må sette seg ned og se på hvilket valg man gjør.

Ja, det er sikkert bra for barn å vokse opp i en harmonisk kjernefamilie med foreldre som er glade i dem og i hverandre. Bedre enn å være skilsmissebarn. Men er dette et alternativ som er tilgjengelig for deg?

Du skal velge mellom de alternativene du faktisk har, ikke de du skulle ønske at du hadde.

Det siste du sier der er en tankevekker. Jeg ønsker at vi var en harmonisk kjernefamilie. Men sånn har det ikke blitt. Vi har virkelig prøvd å få det til!

Spørsmålet er når det er riktig å ta det avgjørende skrittet, ordne formaliteter og ikke minst: fortelle det til barna. De vet ingenting enda.....

[Gjest 13.12-08]

Jeg vet at det er min avgjørelse. Jeg synes bare det er skremmende. Er redd for å gjøre noe galt. Veldig "flink pike-syndrom"......er redd for å påføre barna mine skader...

Men jeg blir så lettet av å tenke på at det er mulig komme ut av ekteskapet....

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

[Gjest mitt råd]

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

Din venninne har ikke ansvaret for sin tidligere manns selvmord.

Men man kan ta hensyn og gjøre ting på en mest mulig redelig og respektfull måte.

[mariaflyfly]

Jeg har ikke tenkt å mene hva som er rett og galt. Det eneste jeg tenker, er at avgjørelsen kanskje ikke bør tas på et tidspunkt som er "unntakstilstand", hvis du skjønner hva jeg mener.

[Gjest må jeg si hvem jeg er?]

Jeg gikk.

Det er over 20 år siden og han er like på trynet enda. Stadig ut og inn. Så bare tanken på at barna skulle ha vokst opp i nærheten av den psykotiske mannen gjør meg dårlig. Slem med dem var han også.

[mariaflyfly]

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

Jeg synes det er ufint å antyde at din venninne må leve med dette fordi hun gjorde som hun gjorde. Både overfor venninna di, og overfor trådstarter her.

[Gjest minmeninger]

Ja, jeg føler meg nok ganske "hjerterå". Samtidig synes jeg han har fått en sjans. Vi har jobbet med ekteskapet etter hans forrige psykotiske tilfelle, vi gikk til rådgiver flere ganger. Men han nektet ganske snart å være med. Han sluttet med medisiner uten å gi beksjed. Han nektet å gå til samtaleterapi.

Selvsagt pakker jeg ikke bagen min og flytter før han får sukk for seg. Men jeg vurderer å begynne planleggingen nå. Og gi han beskjed om hvordan jeg føler det. Jeg vil komme til å forsøke å hjelpe han, for at han klarer seg er viktig også for barna.

Men jeg vil ikke være av de damene som ofrer livet for en mann som ikke klarer å gi noe tilbake. Som ikke har tillitt, er sykelig sjalu og kontrollerende. Og jeg vil ikke at barn skal leve i en sånn situsjon heller....og dessuten er mine kjærlige følelser borte. Nå føler jeg mer sympati og for han, og jeg synes det er veldig trist at han har fått denne sykdommen som er så vond....

Som jeg sa det finnes gode måter å avslutte et ekteskap på og det finnes dårlige. Bruk din sympati for han til å gjøre dette på en best mulig måte.

Jeg har som sagt selv vært utsatt for dette og under en akutt fase i sykdom (psykdom i din manns tilfelle) synes jeg dette ikke bør være et tema. Du kan forberede deg selv, men vente med å fortelle han det. Hva tror du barna vil synes om å få presentert at du forlater han under sykdom? De er vel neppe så gamle at de kan settes inn i den hele og fulle sammenhengen/årsaker rundt et kommende brudd. Med andre ord vil de se en mor som forlater en far mens han er syk. Det finnes mange omstendigheter rundt dette som faktisk krever at du tenker etter litt.

Derfor synes jeg at dette bør ligge til også han kan være oppegående nok til at dere sammen kan presentere dette for barna deres.