Ekteskap m psykisk sykdom

[Gjest xbellax]

Jeg kan ikke svare deg på om det er "riktig" å gå eller ikke, det jeg kan si er at dette er jo temaer du bør ta opp med din mann og ikke bare på gruble på alene. At du trenger å sette tydelige krav til din mann er helt klart, et forhold vil aldri fungere om den ene parten skal gi og gi og den andre bare ta, uavhengig om man er syk eller ikke. Kanskje han ikke enda har forstått hvor nær du er ved å gi opp det dere har, kanskje har du pakket det inn for godt. Jeg tenker at dersom du gjennom tydelig og åpen kommunikasjon legger frem hva du strever med akkurat nå vil du med måten han responderer på, lettere kunne ta en avgjørelse.

Psykoser er vanskelig å forholde seg til, trolig noe av det vanskeligste fordi det er som om hele personen du en gang kjente smuldrer vekk foran øynene dine. Jeg er usikker på hans evne til selvinnsikt, hvor langt han ser, hvor mye han ser, om han i det hele tatt ser deg, - hvordan opplever du dette?

[laban]

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

Det kan jo tenkes at han gjorde dette pga. sykdommen, ikke pga. samlivsbruddet?

Alternativet hadde kanskje vært at ungene fant ham. Det vet vi ikke. Ikke vi, og ingen andre.

[Gjest sjokkert]

Man sparker ikke en som ligger nede.

[Gjest sjokoladeplaten]

Man sparker ikke en som ligger nede.

Men skl jeg så la han sparke meg resten av livet....? Du vet ingenting om hva jeg har vært gjennom. Det har vært ren tortur i de siste årene. Takk for støtten. Jeg er også sjokkert!

[Gjest Milde måne]

Jeg vet at det er min avgjørelse. Jeg synes bare det er skremmende. Er redd for å gjøre noe galt. Veldig "flink pike-syndrom"......er redd for å påføre barna mine skader...

Men jeg blir så lettet av å tenke på at det er mulig komme ut av ekteskapet....

Forstår godt at det er skremmende,det blir jo noe helt nytt og ingen vil jo gjøre feil i forhold til barna.

Men hvis det er så vanskelig å bli må du jo vurdere om det blir like vanskelig å gå?

Lett blir det jo ikke uansett,men en riktig avgjørelse kan det bli både i forhold til både deg og barna.

Hva er best for alle parter på lang sikt?

[Gjest Milde måne]

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

INGEN skal bære skyld pga at et annet menneske begår selvmord,det er et valg som den døde har tatt og må selv stå for det....

[frosken]

Jeg har ikke lest hele tråden, så kanskje jeg gjentar ting andre har sagt.

Min tanke er at tiden kanskje er inne for å ta ut separasjon, og så se på separasjonsperioden litt sånn som den tradisjonelt ble tenkt å skulle være. En prøveperiode hvor man fikk tenkt seg godt om.

Synes du skal ta kontakt med din manns behandler og tydelig uttrykke at du vurderer å ta ut separasjon. Situasjonen er spesiell for dere alle, og dere bør gis tilgang til god rådgivning i forhold til hvordan håndtere både det praktiske og relasjonen til barna.

Sykehuset bør også sørge for at barna gis mulighet til å forstå sin fars sykdom.

Du trenger sannsynligvis noen å snakke med i denne perioden. Jeg vet ikke hvem som evt. kan gi et slikt tilbud, men kanskje kan du starte med å kontakte familiekontoret?

[frosken]

Man sparker ikke en som ligger nede.

Her tror jeg begge ektefellen "ligger nede" emosjonelt sett. Sykdommen har preget en hel families liv gjennom lang tid, og jeg synes også du skal være forsiktig med å "sparke" Sjokoladeplaten.

[frosken]

Ja, jeg føler meg nok ganske "hjerterå". Samtidig synes jeg han har fått en sjans. Vi har jobbet med ekteskapet etter hans forrige psykotiske tilfelle, vi gikk til rådgiver flere ganger. Men han nektet ganske snart å være med. Han sluttet med medisiner uten å gi beksjed. Han nektet å gå til samtaleterapi.

Selvsagt pakker jeg ikke bagen min og flytter før han får sukk for seg. Men jeg vurderer å begynne planleggingen nå. Og gi han beskjed om hvordan jeg føler det. Jeg vil komme til å forsøke å hjelpe han, for at han klarer seg er viktig også for barna.

Men jeg vil ikke være av de damene som ofrer livet for en mann som ikke klarer å gi noe tilbake. Som ikke har tillitt, er sykelig sjalu og kontrollerende. Og jeg vil ikke at barn skal leve i en sånn situsjon heller....og dessuten er mine kjærlige følelser borte. Nå føler jeg mer sympati og for han, og jeg synes det er veldig trist at han har fått denne sykdommen som er så vond....

Synes du skisserer gode løsninger. Gjør det du selv har tro på kan fungere.

[frosken]

''Hvordan vil barna reagere på et brudd? Vil jeg ødelegge dem for livet? Det sies jo så mye om "skillsmissebarn".....''

Det er her man må sette seg ned og se på hvilket valg man gjør.

Ja, det er sikkert bra for barn å vokse opp i en harmonisk kjernefamilie med foreldre som er glade i dem og i hverandre. Bedre enn å være skilsmissebarn. Men er dette et alternativ som er tilgjengelig for deg?

Du skal velge mellom de alternativene du faktisk har, ikke de du skulle ønske at du hadde.

''Ja, det er sikkert bra for barn å vokse opp i en harmonisk kjernefamilie med foreldre som er glade i dem og i hverandre. Bedre enn å være skilsmissebarn. Men er dette et alternativ som er tilgjengelig for deg?

''

Synes dette er et uhyre godt poeng. Jeg skulle ønske at alle barn fikk vokse opp i harmoniske kjernefamilier etc - akkurat som jeg skulle ønske det ikke var krig eller nød i verden. Ingen av delene er alltid mulig.

[PieLill]

Jeg har stor respekt for at du kjenner at du ikke orker dette lengre.

Og enda større respekt for at du også viser omtanke for mannen din likevel. Du stiller spørsmål ved hvordan det vil gå med ham om han må klare seg videre alene.

Tvilen du opplever sier mye om din kjærlighet og trofasthet. Det er helt tydelig at du ikke bare vil droppe ham i løse luften.

Jeg kan ikke gi deg råd om hva du skal velge.

Men har du mulighet til å bruke litt lengre tid på valget? Har du mulighet til å la tankene og avgjørelsene få modnes lenge nok til at du føler deg trygg på valget du tar? Selv om det alltid vil være store 'tenk om' og 'hvis' knyttet til en slik avgjørelse.

Jeg håper du kan få så mye tid til å ta avgjørelsen, at du kan forsone deg med usikkerhetsmomentene ved avgjørelsen du tar som en kalkulert risiko. Hva du enn velger blir det en pris å betale. Det er du jo så smertelig klar over.

Er det en sosionom på sykehuset som kan bistå deg både med å sortere tankene og å finne ut av praktiske og økonomiske farbare veier? På mange sykehus finnes det meget kompetente sosionomer.

Er det en mulighet for at han kan være på en eller annen form for rehabilitering når han utskrives fra sykehuset? Eller en annen form for "vernet" bolig? Dette vil gi dere begge tid til å komme dere mer til hektene før dere velger vei videre.

Jeg føler med deg og sender deg varme tanker.

mvh

[PieLill]

En hendelse fra virkeligheten.

Din historie er så lik at jeg må skrive ned dette til deg.

Min venninne var i nøyaktig samme situasjon for vel et år siden.

Hun gikk, ja.

En måned gikk og alle trodde mannen var på bedringens vei etter å ha mottatt medisinsk behandling.

Han fikk permisjon fra avdelingen.

De fant han med avskåret strupe i garagen.

Det er dette hun skal leve med nå. Fordi hun ikke kunne vente med å gå før han hadde fått behandling og en tjangs til å komme til hektene igjen.

Og dette mener du er din venninnes skyld???!!

Det blir helt feil å true med selvmord på vegne av andre på denne måten.

mvh

[Gjest VKF]

Først av alt: Jeg ser det er noen nede i tråden her som forsøker å gi deg dårlig samvittighet. Det synes jeg er forferdelig dårlig gjort. Mannen din har fått sjangse til samtaleterpi, familierådgivning. Han vil ingen av delene og han slutter med tabletter uten å si i fra.

Han vil visst ikke skjønne alvoret, ser det ut til.

Slik jeg kan se det har han fått sjangser nok. Du har deg selv og dine barn og ivareta. Ut i fra det du skriver her så virker det som du har ansvar for det meste også i hans friske perioder?

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre, men jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet om du velger seperasjon.

Du ha forsøkt lenge allerede.

[Gjest VKF]

Jeg vet at det er min avgjørelse. Jeg synes bare det er skremmende. Er redd for å gjøre noe galt. Veldig "flink pike-syndrom"......er redd for å påføre barna mine skader...

Men jeg blir så lettet av å tenke på at det er mulig komme ut av ekteskapet....

Om barna dine får skader, tror jeg er veldig avhengig av hvordan du og mannen din oppfører dere mot hverandre i ettertid.

Hvis dere greier å la være og krige mot hverandre, tror jeg det vil gå fint.

[Gjest imzedimze]

Man sparker ikke en som ligger nede.

Det er vel strengt tatt han som har sparket henne pga paranoiaen sin, og når han blir syk igjen fordi han slutter på tablettene som holder den unna, er det ikke hun som sparker han når hun har blitt sparket så hardt at hun må ut av ekteskapet for å overleve et verdig liv selv, uten grunnløse beskyldninger og trusler.

!!

[Gjest sjokoladeplaten]

Først av alt: Jeg ser det er noen nede i tråden her som forsøker å gi deg dårlig samvittighet. Det synes jeg er forferdelig dårlig gjort. Mannen din har fått sjangse til samtaleterpi, familierådgivning. Han vil ingen av delene og han slutter med tabletter uten å si i fra.

Han vil visst ikke skjønne alvoret, ser det ut til.

Slik jeg kan se det har han fått sjangser nok. Du har deg selv og dine barn og ivareta. Ut i fra det du skriver her så virker det som du har ansvar for det meste også i hans friske perioder?

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre, men jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet om du velger seperasjon.

Du ha forsøkt lenge allerede.

Jeg HAR kjempedårlig samvittighet for alt. Både overfor han og overfor barna. Jeg vet at jeg kan fortsette samlivet, men jeg kommer ikke til å bli lykkelig. Det er mulig at han blir fornøyd, og at barna blir fornøyd med det. Hvis jeg tar på meg rollen som buffer, og beskytter barna når det stormer som værst. Slik har det vært det siste året. Det har fungert for barna, og delvis fungert for mannen min. Men ikke for meg. Så jeg føler at mitt valg om å forlate han er et egoistisk valg, somkun vil lette situasjonen for meg selv. Samtidig ser jeg fremover og regner med at det også KAN være positivt for barna på sikt. Jeg regner med at når datteren vår blir tenåring kommer mannen min til å bli kjempestresset og ikke klare å stole på at hun ikke bruker dop, ligger rundt etc. og ikke vise henne noe tillitt, på samme måte som han ikke viser meg tillitt.

Det tror jeg ikke er bra for henne. Det kan gå troll i ord om slike ting. Så på sikt tror jeg at det også for barna er best om vi skiller lag. Men det vil bli mye smerte rundt dette og før ting har roet seg. Jeg gruer meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har fulgt dine innlegg.

Jeg tror ikke han blir bra igjen. Jeg tror tiden er nå.

Beklager.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg har fulgt dine innlegg.

Jeg tror ikke han blir bra igjen. Jeg tror tiden er nå.

Beklager.

Takk for ærligheten. Har du tid til å forklare meg hvorfor du ikke tror han blir bra igjen...? Blir i så fall veldig takknemlig!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for ærligheten. Har du tid til å forklare meg hvorfor du ikke tror han blir bra igjen...? Blir i så fall veldig takknemlig!

Jeg mener han har en paranoid psykose. Dette er en lidelse som er mindre omfattende enn schizofreni, men dessverre ofte vanskeligere å behandle.

Den kjente psykiater Nils Retterstøl tok sin doktorgrad på paranoide psykoser. Da han etterundersøkte dem fler tiår senere, var så godt som ingen friske. Noen var litt bedre, men hadde ingen innsikt. De kunne f.eks si: "Kona var fæl etter mannfolk før i tiden. Heldigvis har hun dempet seg litt...".

Din mann kunne ha hatt en bedre prognose dersom han ved første psykose a) hadde hatt sykdomsinnsikt og sett at problemet lå hos han, og hadde tatt konsekvensen av dette ved varig å ta medisiner.

Nå er sannsynligheten for å bli frisk særdeles liten.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg mener han har en paranoid psykose. Dette er en lidelse som er mindre omfattende enn schizofreni, men dessverre ofte vanskeligere å behandle.

Den kjente psykiater Nils Retterstøl tok sin doktorgrad på paranoide psykoser. Da han etterundersøkte dem fler tiår senere, var så godt som ingen friske. Noen var litt bedre, men hadde ingen innsikt. De kunne f.eks si: "Kona var fæl etter mannfolk før i tiden. Heldigvis har hun dempet seg litt...".

Din mann kunne ha hatt en bedre prognose dersom han ved første psykose a) hadde hatt sykdomsinnsikt og sett at problemet lå hos han, og hadde tatt konsekvensen av dette ved varig å ta medisiner.

Nå er sannsynligheten for å bli frisk særdeles liten.

Takk skal du ha. Jeg tror jeg må diskutere dette med legen hans i morgen. Jeg synes nok ikke de er helt ærlige med meg når de (legene etc) snakker med meg.

Dette er trist og skummelt. Nå er jeg enda mer sikker på at jeg må beskytte barna og meg selv. Så får behandlerne ta vare på han....