Ekteskap m psykisk sykdom

[Shadow 650]

Jeg HAR kjempedårlig samvittighet for alt. Både overfor han og overfor barna. Jeg vet at jeg kan fortsette samlivet, men jeg kommer ikke til å bli lykkelig. Det er mulig at han blir fornøyd, og at barna blir fornøyd med det. Hvis jeg tar på meg rollen som buffer, og beskytter barna når det stormer som værst. Slik har det vært det siste året. Det har fungert for barna, og delvis fungert for mannen min. Men ikke for meg. Så jeg føler at mitt valg om å forlate han er et egoistisk valg, somkun vil lette situasjonen for meg selv. Samtidig ser jeg fremover og regner med at det også KAN være positivt for barna på sikt. Jeg regner med at når datteren vår blir tenåring kommer mannen min til å bli kjempestresset og ikke klare å stole på at hun ikke bruker dop, ligger rundt etc. og ikke vise henne noe tillitt, på samme måte som han ikke viser meg tillitt.

Det tror jeg ikke er bra for henne. Det kan gå troll i ord om slike ting. Så på sikt tror jeg at det også for barna er best om vi skiller lag. Men det vil bli mye smerte rundt dette og før ting har roet seg. Jeg gruer meg.

Du trenger ikka ha dårlig samvittighet. Når mor har det bra, har barna også det bra.

I perioder hvor han er oppegående, kan han kanskje være sammen med ungene sine?

[Shadow 650]

''Ja, det er sikkert bra for barn å vokse opp i en harmonisk kjernefamilie med foreldre som er glade i dem og i hverandre. Bedre enn å være skilsmissebarn. Men er dette et alternativ som er tilgjengelig for deg?

''

Synes dette er et uhyre godt poeng. Jeg skulle ønske at alle barn fikk vokse opp i harmoniske kjernefamilier etc - akkurat som jeg skulle ønske det ikke var krig eller nød i verden. Ingen av delene er alltid mulig.

Men er det krig og man har anledning å skåne barna og seg selv for den - så gjør man det.

Fungerer ikke kjernefamilien, kan barna få det fint-fint sammen med en foreldre i hverdagen, hvor den andre kan bidra på de dagene solen skinner.