når man bare ser barna annen hver uke

[Lillemus]

Jeg er nesten som din venninne. ) Har ungene halve tiden (dog ikke oppdelt i hele uker) og storkoser meg også den tiden ungene er hos pappan sin. De har det like godt der som hos meg og har en stemor som elsker dem så høyt det er mulig å elske sine stebarn tror jeg. ) De er på masse turer, har besøk av jevnaldrende slektninger og har det helt toppers når de er der!

Det gjør at jeg slapper helt av når jeg ikke har ungene, kobler helt ut og bare koser meg sammen med kjæresten min eller med venner. Men jeg har ungene når de trenger barnevakt og omvendt da.

Hvem som er mest normal av deg og venninna di er det ingen fasit på, men jeg innrømmer at jeg synes det er litt i overkant om man blir helt desperat når ungene er hos faren en helg og ikke klarer å gjøre noe som helst, ikke gleder seg over noe og sånt - det virker på meg som om man da lever 120% for og gjennom ungene sine og det gjør nok ikke jeg. Men jeg forguder dem og elsker dem altså! )

[Lillemus]

Nei, jeg har aldri hatt det inntrykket av at du mener at det _alltid_ skal være delt omsorg.

Selv tror jeg det er viktig med en base for mange barn. Jeg tror ikke det er det beste for majoriteten å vokse opp like mye begge steder. Ha en base, men ha muligheten til i tillegg å dra til den som har minst omsorg hvis barnet selv vil det.

Men i flere tilfeller kan det være greit med deling på midten. Da må det ligge gode forhold til rette for dette, og en bør tolke det ut i fra personligheten til barnet osv.

Far kunne ofte like gjerne som mor hatt hovedomsorg for barnet ja. Det er barnets beste som skal stå i sentrum. De trenger kontakt med begge som oftest, men ikke alltid like mye. Mange barn har behov for en base.

''Men i flere tilfeller kan det være greit med deling på midten. Da må det ligge gode forhold til rette for dette, og en bør tolke det ut i fra personligheten til barnet osv.''

Poden her var 5 år da vi skilte lag og han slet litt i begynnelsen. Han savnet meg når han var hos pappa og omvendt og han hadde nok litt dårlig samvittighet for det og syntes det var vanskelig. Jeg satte meg ned på golvet med ham på fanget husker jeg og forklarte ham at det er absolutt lov til å savne noen og da er det kanskje ekstra godt når vi møtes igjen etter noen dager. Og at vi var så glade i ham og søstra at vi gjerne ville se dem så mye som mulig begge to, derfor hadde vi voksne bestemt at de skulle være like mye hos oss begge to. Ergo tok jeg ansvaret for dette fra ham og la det på meg og det hjalp utrolig mye for ham i alle fall - han forandret seg og ble mye "lettere" etter den samtalen.

Nå er han 10 år (og søstra 8) og jeg spurte dem forleden om de syntes det var slitsomt å flytte mellom pappan og meg så ofte og da så de bare uforstående på meg og skjønte ikke hva jeg snakket om. ) Men jeg (og pappan!) antar det bare er snakk om noen få år før det kommer opp et ønske om å bo mer fast hos en av oss og da får vi ta en diskusjon på det og få til en annen ordning enn vi har nå.

[Gjest ollymor]

Ungene er glad i MOR og FAR. De har funnet fram en fin løsning og sålenge ungene trives med det,da er alt bra!

[bustebeisa]

''Hadde mine barn ønsket å være hos faren, hadde jeg foretrukket at de var der hele tiden fremfor 50/50.''

Det kan du umulig mene??

''Jeg ser heller ikke at det i utgangspunktet skal være noe verre for mor å ikke se barna, enn det er for far.''

Nei, det har du helt rett i, men vi har en Barnelov og en praksis der vi lar mor sette premissene.

''Jeg har hatt hovedomsorgen for begge mine jenter frem til i sommer. Da valgte eldstejenta å flytte til faren. Så klart savner jeg henne, men jeg vil ikke stå på min egoisme ved å nekte henne å være der.''

Men dere har vel ikkje kutta all kontakt?

''Har sett mange eksempler opp gjennom årene hvor barn helst vil være hos far, men mor nekter.''

Det har eg og, _utallige_ eksempel da eg har jobba endel med dette.

''Har nok litt med egoisme å gjøre, pluss litt hvordan mor vil føle seg etterpå.''

Ja, da har du nok beskrevet hovedårsakene.

''Mange deler av samfunnet finner det fremdeles mer naturlig at mor har hovedomsorgen. Desverre...''

Enig, det eneste som kan endre disse inngrodde holdningene er en endring av Barneloven, ellers vil det ta 100 år (minst).

Jeg ser personlig fler ulemper enn fordeler med 50/50.

Men det er noe jeg har kommet frem til i samtale med jentene.

Nå er mine 14 og 16, og de mener begge at det høres stressende ut å skulle flytte frem og tilbake.

Det er viktig at barna har kontakt med begge, men mange ganger når det er snakk om 50/50, så er det for å gjøre det mest mulig rettferdig for foreldrene.

Jeg har så klart kontakt med hun på 16 selv om hun bor hos faren, men vi har ingen innarbeidet rutine på at hun skal være hos meg annen hver helg, eller noe slikt.

Kontakt trenger jo ikke bety å sove under samme tak. :-)

[Gjest Geir]

''Men i flere tilfeller kan det være greit med deling på midten. Da må det ligge gode forhold til rette for dette, og en bør tolke det ut i fra personligheten til barnet osv.''

Poden her var 5 år da vi skilte lag og han slet litt i begynnelsen. Han savnet meg når han var hos pappa og omvendt og han hadde nok litt dårlig samvittighet for det og syntes det var vanskelig. Jeg satte meg ned på golvet med ham på fanget husker jeg og forklarte ham at det er absolutt lov til å savne noen og da er det kanskje ekstra godt når vi møtes igjen etter noen dager. Og at vi var så glade i ham og søstra at vi gjerne ville se dem så mye som mulig begge to, derfor hadde vi voksne bestemt at de skulle være like mye hos oss begge to. Ergo tok jeg ansvaret for dette fra ham og la det på meg og det hjalp utrolig mye for ham i alle fall - han forandret seg og ble mye "lettere" etter den samtalen.

Nå er han 10 år (og søstra 8) og jeg spurte dem forleden om de syntes det var slitsomt å flytte mellom pappan og meg så ofte og da så de bare uforstående på meg og skjønte ikke hva jeg snakket om. ) Men jeg (og pappan!) antar det bare er snakk om noen få år før det kommer opp et ønske om å bo mer fast hos en av oss og da får vi ta en diskusjon på det og få til en annen ordning enn vi har nå.

Amen!

[Åsemor]

Jeg hadde nok savnet ungene endel om jeg skulle vært borte fra dem ei hel uke annenhver uke, men jeg hadde nok klart å nyte det litt og.

Jeg klarer ikke å se for meg hvordan vi skulle ordnet det dersom jeg og mannen gikk fra hverandre. En mellomting av 50/50 og "god gammeldags" helgesamvær, tenker jeg, uten at jeg vet hvem av oss som ville fått hovedomsorgen. Sånn som det er nå passer det kanskje best om jeg hadde hatt hovedomsorgen. Men han skulle nok fått ha de mer enn annenhver helg og en kveld i uka.

[Gjest Geir]

Jeg ser personlig fler ulemper enn fordeler med 50/50.

Men det er noe jeg har kommet frem til i samtale med jentene.

Nå er mine 14 og 16, og de mener begge at det høres stressende ut å skulle flytte frem og tilbake.

Det er viktig at barna har kontakt med begge, men mange ganger når det er snakk om 50/50, så er det for å gjøre det mest mulig rettferdig for foreldrene.

Jeg har så klart kontakt med hun på 16 selv om hun bor hos faren, men vi har ingen innarbeidet rutine på at hun skal være hos meg annen hver helg, eller noe slikt.

Kontakt trenger jo ikke bety å sove under samme tak. :-)

Helt greit det, men du uttalte deg som om at hvis barnet deres ønsket å være 50% hos hver så ville du ikkje ha samvær i det hele tatt, men da skulle barnet være 100% hos faren.

Det var _det_ eg reagerte på.

Og når eg sier eg er hardnakka for "delt omsorg" som grunnregel i Barneloven, så betyre det at dette er det _nøytrale_ utgangspunktet, om da 100% av foreldrene velger ditt eller datt det er meg revnende likegyldig, så lenge det er den beste løsningen for barnet. (og den øvrige familie).

[Dorthe]

Jeg har også prøvd annenhver uke, men hos oss gikk det ikke i lengden fordi faren flyttet 200 mil. Så da overtok jeg og han så bare ungen i lange ferier.

Men synes egentlig at det var greit for meg. De første ukene han var borte synes jeg det var rart, men det var jo hyggelig å gå på kafe med venninner og gjøre ting jeg ikke hadde gjort på 15 år. Jeg savnet ham ganske voldsomt likevel, men etterhvert gikk noe av savnet over og jeg kunne glede meg over å ha barnefri. Og det var veldig godt.

Men hvor bra det var for ungen, vet jeg ikke. Jeg hadde ikke gått med på det i dag hvis jeg hadde visst konsekvensene av det.

[puppola]

Dette er vel litt typisk "dametenkning" for alltid så skal damer kritisere damer som tar utradisjonelle valg. Helst ser vi at for å være gode mødre så må vi savne barna konstant og aldri ønske at de dro dit peppern gror eller at vi kunne få fri fra dem. Menn "får lov" å si sånt men kvinner har likesom ikke de behovene. Synes venninna di sitt standpunkt er strålende hvis hun føler det på den måten. Hun har sikkert enormt mye mer energi enn andre alenemødre de ukene hun har ungene. En helt annen diskusjon er om barn har godt av å pendle hver uke og om de ønsker det. Dette er vel igrunnen mer foreldrenes behov enn barnas men jeg synes diskusjonen her handler om din venninnes "rett" til å ytre seg som en mann kunne gjort! Hipp hurra for venninna di som tør!

[bustebeisa]

Helt greit det, men du uttalte deg som om at hvis barnet deres ønsket å være 50% hos hver så ville du ikkje ha samvær i det hele tatt, men da skulle barnet være 100% hos faren.

Det var _det_ eg reagerte på.

Og når eg sier eg er hardnakka for "delt omsorg" som grunnregel i Barneloven, så betyre det at dette er det _nøytrale_ utgangspunktet, om da 100% av foreldrene velger ditt eller datt det er meg revnende likegyldig, så lenge det er den beste løsningen for barnet. (og den øvrige familie).

Det var ikke meningen å si at jeg definitivt ikke ville hatt 50/50 fordeling. Hadde ungene hatt et sterkt ønske om det, hadde jeg så klart prøvd å få det til. :-)

Har ei venninne som har 50/50, men der har de ungene 14 dager hver. Det er her også snakk om tenåringer, og da ser jeg at det kan være et bedre alternativ enn ei uke hver.

Men... det er viktig at begge har kontakt. Samtidig bør ting legges mest mulig til rette for barnet. Og ønsker barnet bo mest hos far, bør det få lov til det.

[Lillemus]

''og vil heller ikke ha ungene hos seg i fri-uken om pappan trenger barnevakt en kveld''

Det kan jo hende at hun vet at dersom hun gir faren lillefingeren så tar han hele hånda og vel så det - at om hun en gang sier ja til å være barnevakt så vil han ta det som en selvfølge at hun gjør det stadig oftere og til slutt sitter hun der som alenemor 100% av tiden?

[cecily]

Når hennes virkelighet har blitt slik at hun har ungene halve tiden, så er det jo mye bedre for henne at hun faktisk ser positivie sider ved å ha barnefri enn å savne seg syk. Hun har tilpasset seg utmerket vil jeg si. Hun har tilpasset seg bra i forhold til ungene sine også, for når hun opplever situasjonen som fin, da vil hun også overføre dette til ungene sine og de slipper dårlig samvittighet. I tillegg nyter hun gleden av at ungene hennes har en fortreffelig far,som hun tydeligvis stoler fullt og helt på.

[Gjest anna k]

''og vil heller ikke ha ungene hos seg i fri-uken om pappan trenger barnevakt en kveld''

Det kan jo hende at hun vet at dersom hun gir faren lillefingeren så tar han hele hånda og vel så det - at om hun en gang sier ja til å være barnevakt så vil han ta det som en selvfølge at hun gjør det stadig oftere og til slutt sitter hun der som alenemor 100% av tiden?

Det kan jeg skrive under på. Det går ut over barnet som er den som lett føler seg tilsidesatt av den som har han.

Enkelte ting må man kanskje kjenne på kroppen.

[monass]

Begge er normale ut fra situasjonen de er i.

Jeg for min del er dritmisunnelig på venninnen din! Jeg er alene med barna 100 prosent av tiden fordi faren har valgt dem bort. Han bor i et annet land og ser dem tre-fire dager i strekk for tre-fem dager i året. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg valgt som venninna di. Og jeg er "helt tullete" etter unga mine!

[Faure]

Kan bare sammenligne det med da jeg hadde hund. Å være borte fra den i en dag var forferdelig, men folk er forskjellige.

[Gjest kan man bli for...]

Dette er vel litt typisk "dametenkning" for alltid så skal damer kritisere damer som tar utradisjonelle valg. Helst ser vi at for å være gode mødre så må vi savne barna konstant og aldri ønske at de dro dit peppern gror eller at vi kunne få fri fra dem. Menn "får lov" å si sånt men kvinner har likesom ikke de behovene. Synes venninna di sitt standpunkt er strålende hvis hun føler det på den måten. Hun har sikkert enormt mye mer energi enn andre alenemødre de ukene hun har ungene. En helt annen diskusjon er om barn har godt av å pendle hver uke og om de ønsker det. Dette er vel igrunnen mer foreldrenes behov enn barnas men jeg synes diskusjonen her handler om din venninnes "rett" til å ytre seg som en mann kunne gjort! Hipp hurra for venninna di som tør!

Jeg kritiserer absolutt ikke min venninne. Ungene hennes har det helt strålende, ut i fra forholdene, med to foreldre som vil det beste for dem, ogsom er veldig flinke med dem. Og som elsker dem fra månen og tilbake og vel så det...

Situasjonen ville ikke vært bedre for dem om hun hadde savnet dem når de var borte, sikkert heller tvert i mot, for delt omsorg ville det vært uansett.

Så det er jo BRA at hun føler det sånn og takler det sånn, egentlig, når ting er som det er.

Men jeg tror aldri jeg hadde klart det, og lurer på om jeg er litt sprø selv, egentlig.

[Gjest kan man bli for....]

''Hvem tror dere er mest "normal", for å bruke et sånt tulle-uttrykk- min venninne eller jeg?''

Det er vanskelig å svare på, men det som nok er mest vanlig er at de fleste mødre er like "egoistiske" som deg, det er en av hovedgrunnene til at det kun er rundt 10% av barna etter skillsmisse/samlivsbrudd er like mye hos begge sine foreldre.

Og at det i de tilfellene der èn av foreldrene har aleineomsorg så er det fordelt med ca. 92% hos mødrene og kun ca. 8% fedrene.

Men en ting kan eg si med 100% sikkerthet at om eg hadde vært barn og kunne valgt foreldre mellom deg og din venninde så hadde eg definitivt valgt henne fremfor deg! :-)

Men du er nok helt normal!

Hehe...

Jeg hadde nok gått for 50-50 løsning jeg, altså - dersom vi skulle gått fra hverandre. Men jeg ville gjort mye for at vi ikke skulle gått, og jeg ville antagelig også tålt litt dårlig samliv ei stund for å slippe å gå glipp av tid med ungene mine.

Så jeg ville gått for 50 - 50, siden mine barn har en super far jeg ikke ser som noen dårligere omsorgspereon enn meg, overhodet. Men jeg kan ikke tro at jeg ville likt det, og savnet av ungene ville blitt fælt. Noe verken ungene eller jeg egentlig hadde tjent på...

[Persille1365381127]

Jeg gjør og tenker akkurat som venninnen din.

Bortsatt fra at jeg selvfølgelig har Billa hos meg om faren har planer, vi spør alltid hverandre først om vi MÅ ha barnevakt.

Men vi prøver å få til så vi ikke har andre ting de dagene vi har henne. Dvs ting hun ikke kan være med på.

[Gjest Elextra]

Om jeg visste barna hadde det bra hos sin far, er jeg nok langt nærmere din venninne enn deg.

Ville selvfølgelig savne barna, men ville også nytt tiden alene.

[Gjest anna k]

Jeg kritiserer absolutt ikke min venninne. Ungene hennes har det helt strålende, ut i fra forholdene, med to foreldre som vil det beste for dem, ogsom er veldig flinke med dem. Og som elsker dem fra månen og tilbake og vel så det...

Situasjonen ville ikke vært bedre for dem om hun hadde savnet dem når de var borte, sikkert heller tvert i mot, for delt omsorg ville det vært uansett.

Så det er jo BRA at hun føler det sånn og takler det sånn, egentlig, når ting er som det er.

Men jeg tror aldri jeg hadde klart det, og lurer på om jeg er litt sprø selv, egentlig.

Du har aldri fått muligheten til å prøve din tilpasningsdyktighet på dette området. Det er mange ting en på forhånd ikke kunne se for seg at en kunne klart. Ta for eksempel det å miste et barn for godt. Ingen ser for seg at de vil overleve det, men de fleste gjør det. Man må oppleve det for å se at en likevel kan overleve.