Vet ikke hva jeg skal gjøre....

[Gjest Mvh LilleMy]

Jeg er en ung dame på 27 år. Jeg vet jeg lider av mørketidsdepresjon, å har mine ting jeg må gjennomføre hver dag i mørketiden for å gjøre hverdagen lettere. Jeg er samboer med en herlig mann, å vi har det veldig bra sammen, å han er veldig forståelsesfull å omtenksom. Vi har tak over hodet, mat i kjøleskapet, ingen utsatte regninger og penger i banken, så livet mitt skal jo egentlig være ganske så perfekt. Jeg er en stor dame. Jeg trives med det. Bare jeg ikke blir for stor. Kan heller ikke bli tynn for da mister jeg faktisk alt av selvtillit, å gjemmer meg for omverdnen. Jeg hadde en litt tøff barndom. Mor drakk tett, å mine foreldre kranglet MYE, å det var ofte slossing dem imellom. Jeg var som barn vitne til mye av dette, å var ett utagerende barn når jeg var hjemmefra. Jeg kunne stjele, lyve å være hardhendt. Var ofte misunnelig på mine venners foreldre som aldri kranglet. At jeg utagerte slik fikk jo med tiden følger selvfølgelig, så jeg ble jo ett mobbeoffer blant eleven på skolen. Lang og vond historie som jeg kunne skrevet mye om, men tegninga er der. Når jeg ble tenåring så festet jeg mye. Var ikke redd for noe, å ble vel det stikk motsatte av det jeg var som barn. Bunn ærlig og så ned på de som stjal. Fikk etter en stund et image som "gother" da jeg sjelden gikk i annet enn sorte klær, farget håret sort, sminket meg, men ikke oversminket, pent sminket sånn sett, men fikk etterhvert piercinger å slik. Jeg laget en person som folk skulle oppfatte meg som, for jeg ville ikke vise hvor sårbar jeg var. Etter en stund ble jeg det som kalles en selvskader. For å få utløp for psykisk smerte så begynte jeg å kutte opp armene mine så blodet rant. Har arr fremdeles. Dette skjulte jeg godt, helt til jeg en gang ble tatt på fersken med tapetkniven i hånda av ett søskenbarn på en fest. Det ble varslet de nærmeste i familien om dette, så alle var klar over det, å de sjekket meg ofte for å prøve å få slutt på det. De greide det nesten. 16 år gammel hadde vi en tragisk hendelse i mitt barndomshjem. Jeg har aldri før å aldri senere vært så redd som da det gikk ett stort jordras rundt huset vårt. Jeg var hjemme alene sammen med husets to hunder da dette skjedde. Jeg hadde akkurat kommet inn fra boden ute, å hørte det g\begynte å buldre akkurat i det jeg satte meg ned. Boden ble knust til pinneved, jeg fikk panikk å husker lite. Men jeg husker reddslen!! Nå som voksen er jeg ett rolig menneske. Snill som dagen er lang, blid, omtenksom, sta, elsker hunder og har et meget nært og godt forhold til mine foreldre til tross for alt som har skjedd. Jeg stiller opp for de fleste, å liker å glede andre. Nå er det snart 12 år siden tragedien i mitt barndomshjem skjedde, å for en stund siden dukket en del minner opp som jeg ikke har tenkt på tidligere. I dag kan jeg med sikkerhet si at jeg sliter med en god del av dette. Samtidig så har jeg en lidelse som gjør at jeg ikke kan få barn uten hjelp. Har hatt ett barneønske siden jeg var 17-18 år, å jeg greier ikke lenger å glede meg over den gode nyheten om at mine venninner eller søstre venter barn. Det blir mer en påminnelse og en sorg for meg. Så nå har jeg fått tilbake lysten til å skade meg selv. Jeg har snakket litt med legen, men jeg vil ikke snakke med ham om alt jeg tenker på. Å han vil ikke videre sende meg til psykolog for han mener ikke det er alvorlig nok. Jeg lider, å det går ut over min livskvalitet. Har du noen forslag om hva jeg kan gjøre eller hva dette er i og med at jeg får problemer med dette så mange år etterpå??

[Gjest orker ikke]

Veldig slitsomt å lese et langt innlegg uten avsnitt.