NHD: Hvordan hjelpe en søster?

[Gjest En storesøster]

Til nhd.

Jeg er bekymret for min søster.

Hun har siden 1984 har en sterk opplevelse av at hun har lus. Hun er svært fortvilet over dette. Hun sier at håret hennes er fullt av lus. Jeg har undersøkt henne mange ganger, da også hver dag i en periode for å være sikker på at jeg ikke har oversett egg. Hun har ikke lus!

Hun har selv forsøkt etter alle kunstens regler med kurer og kjemming med luskam og det har aldri dukket opp verken egg eller voksne lus.

Hun sier at hun kjenner at det kravler kraftig rundt, og hun kjenner at de biter. Hun sier at dette gir henne sår i hodebunnen. Hun er så overbevist om dette at mine forsikringer preller fullstendig av. Her forleden fortalte hun meg at hun i lang tid tydelig har hørt at eggene klekkes ut.

I tillegg til alt hun selv har forsøkt for å bli kvitt lusene, har hun vært hos frisør og hun har også vært hos fastlege som henviste henne til hudspesialist. Fastlegen og spesialisten forsikret henne om at hun ikke har lus. Hun opplevde imidlertid at de ikke undersøkte henne grundig nok, og at de må ha oversett egg. Da hun var hos hudlegen begynte hun til og med å gråte fordi hun følte at han ikke tok hennes luseproblem alvorlig nok. Hun vet jo at det kryr!

Hun har nå resignert i forhold til å bli kvitt lusene. De har tatt fullstendig overhånd i håret hennes. Hun sier at hun har gitt opp.

Vi er to søstere som har snakket alvorlig med henne om at hun virkelig ikke har lus, da blir hun fortvilet over at ingen tror henne. Hun føler seg nok alene med dette problemet, ja hun har liksom isolert seg i sin egen totalt ugjennomtrengelige overbevisning.

Jeg har forsiktig nevnt at dette kan være en fobi hun har, og at dette lar seg behandle på en grei måte. Jeg har foreslått eksponeringsterapi på linje med de som lider av edderkopp- og slangefobi. Når dette er sagt, så er mitt inntrykk at dette sitter hardere i enn fobi ikke minst fordi hun ikke ”innrømmer” at hun har et psykologisk problem. Jeg må si at jeg ble ekstra bekymret da hun fortalte dette om at hun hører at eggene klekkes ut.

For utenforstående kan hele saken virke absurd, men for oss som holder av henne er dette bare veldig trist og bekymringsfullt. Det å ha slitt med dette problemet i så mange år, slitt med skam og manglende forståelse fra omgivelsene, er bare tragisk.

Jeg håper at du kan gi meg noen råd om hvordan jeg kan gå frem for å støtte henne i retning av hjelpeapparatet. Jeg vil også sette pris på din vurdering i forhold til hva dette er (fobi, tvangstanker, vrangforestillinger).

På forhånd takk.

[Gjest anna k]

Dette var trist å lese. Det har gått så lang tid og det forundrer meg veldig at hun ikke er henvist til psykiater for lenge siden. Men hun nekter vel kanskje siden hun ikke har noen innsikt i at dette er psykdom. Men kanskje det har vært foreslått av fastlege?

Du skriver ikke noe om hun går på medisiner. Dette er i hvert fall en større problematikk enn tvangsproblematikk og fobi. Jeg tenker på en psykotisk vrangforestilling av et eller annet slag. Hun trenger hjelp fra psykiater, få satt rett diagnose, ikke minst få medisiner.

Jeg skjønner godt det er et vanskelig problem, da det høres merkelig ut for folk flest, men for hun og dere som lever med det er det noe som tar opp enormt med energi og er smertefullt

Jeg kan ikke diagnostisere selvfølgelig, men at hun trenger psykiatrisk hjelp er helt åpenbart.

[Gjest anna k]

Et lite tillegg.

Det positive her, i og med at hun ikke har fått relevant hjelp, er at hvis hun får begynt på antipsykotika og annen rett medisin, vurdert av psykiater, kan det hende hun får det bedre. Har man ikke fått rett hjelp er det alltids håp om at det kan være noe der som vil gjøre det lettere for henne og dere som er rundt.

[Gjest En storesøster]

Dette var trist å lese. Det har gått så lang tid og det forundrer meg veldig at hun ikke er henvist til psykiater for lenge siden. Men hun nekter vel kanskje siden hun ikke har noen innsikt i at dette er psykdom. Men kanskje det har vært foreslått av fastlege?

Du skriver ikke noe om hun går på medisiner. Dette er i hvert fall en større problematikk enn tvangsproblematikk og fobi. Jeg tenker på en psykotisk vrangforestilling av et eller annet slag. Hun trenger hjelp fra psykiater, få satt rett diagnose, ikke minst få medisiner.

Jeg skjønner godt det er et vanskelig problem, da det høres merkelig ut for folk flest, men for hun og dere som lever med det er det noe som tar opp enormt med energi og er smertefullt

Jeg kan ikke diagnostisere selvfølgelig, men at hun trenger psykiatrisk hjelp er helt åpenbart.

Hun har aldri gått på noen form for medisiner.

[Gjest anna k]

Hun har aldri gått på noen form for medisiner.

Da håper jeg inderlig at hun kan få kommet til rett behandling slik at hun kan få hjelp. Det må være veldig fortvilende å stå hjelpeløst på sidelinjen her og samtidig midt oppe i det.

Og kanskje litt skremmende med nye diagnoser og ukjente medisiner, men å leve oppe i dette uten hjelp mens årene går er vel det mest fortvilende av alt.

Mvh

[Gjest anna k]

http://no.wikipedia.org/wiki/Vrangforestilling

En link til deg som kanskje er aktuell.

[Gjest En storesøster]

http://no.wikipedia.org/wiki/Vrangforestilling

En link til deg som kanskje er aktuell.

Takk for linken og engasjementet ditt.