Psykiatriens informasjon til pårørende

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hei

Jeg har nå fått to brev der det informeres om at min mann har måttet gjennom to ulike tvangsbehandlinger. En medisinsk og en mekanisk. To ganske skremmende brev der det ikke redegjøres for noe annet enn at noe har skjedd.

Hvorfor kan de ikke heller ta kontakt med meg pr telefon og fortelle dette? Eller det er jo ok at de sender det skriftlig, for slik er vel reglene, men når jeg ikke får noe annen informasjon er det ikke så greit.

De har kontaktet meg to ganger i løpet av de tre -fire ukene han har vært innlagt. Jeg har selv ringt noen ganger, men gir opp litt for de jeg skal ha tak i er aldri der, og de som tar telefonen kan ikke svare på noe. Når legen ringer meg tilbake er det gjerne i situasjoner der jeg ikke kan snakke pga jobb eller barn rundt meg....jeg er frustrert over å ikke bli hørt eller husket på noen gang.

De tenker tydeligvis mest på pasienten, og ingenting på familien rundt pasienten. Jeg synes dette er merkelig, for alle mennesker blir den de er i et samspill med andre. Jeg kunne sikkert ha tilført legene mye kunnskap om hvordan vedkommende har fungert de siste årene.

Men nå føler jeg mer og mer at når jeg ringer er er jeg brysom, og uten rettigheter. Til tross for at mannen min har sagt til legen at jeg kan informeres. Jeg blir bare ikke regnet med.

[Gjest J31!]

Jeg blir trist når jeg leser innlegget ditt. Jeg synes det er veldig leit at det er sånn ( Finnes det ingen ordninger for pårørende?

[laban]

Jeg husker ikke om du har fått denne linken allerede:

http://www.lpp.no/

Jeg kan dessverre ikke bidra med noe mer, bare gjenta at jeg føler _veldig_ med deg / dere. Uten å gå i detalj kan jeg røpe at jeg vet /()&¤*%!! godt at det ikke er så enkelt.

Klem fra

[Gjest anna k]

Jeg synes også at det er trist at de ikke tar deg mer på alvor. Og det er ikke godt nok! De burde, som du sier, forstå at hans velbefinnende har nær sammenheng med hvordan du har det og står i dette. Han er en gift mann, lever med et annet menneske og har en familie, og det er en del av pakka for dem å takle på en god og profesjonell måte. Jeg ville tatt meg en alvorsprat med dem, og jeg tror jeg ville sagt hva jeg tenker angående fremtid med denne mannen. Kanskje forstår de bedre da at de må begynne å inkludere deg på en annen måte.

Selv har jeg begynt å være ganske direkte i min tilbakemelding som pårørende i BUP, og selv om de går i forsvar og legger det over på meg, og jeg vet ikke hva, så har det ført frem. Plutselig innkaller de meg til møter med overleger og psykologer for å lage bedre planer, og da merker jeg at jeg blir hørt og mange av mine forslag blir tatt til etteretning. Av og til er det ikke nok å si at "dette er jeg ikke fornøyd med". 1)Man må si det tydelig og klart, 2)deretter fortelle noe om hvordan det oppleves for deg, 3)så skissere andre måter det kunne vært gjort på og begrunne det med igjen hvordan _du_ ville følt det da. Gjør du ikke det siste går de ofte i forsvar. Man må presse på, og det er blodig urettferdig da en er på dørken selv i slike situasjoner. Men legg press ved å fokusere på _deg(barna) og dine følelser og reaksjoner_. Ikke fortell dem direkte hvordan de skal gjøre jobben sin. Spill det opp til dem, og la de få "gleden" av å trekke slutninger så de føler de har regi. Da går de ikke så lett i klinsj.

Det er enda mer belastende å stå på utsiden enn å kjempe for å bli inkludert synes jeg. Ingen av delene burde vært nødvendig. Men jeg fortrekker å være inkludert så jeg velger å kjempe.

Gud,(....) jeg har forholdt meg til alle disse instansene et helt liv føler jeg. Det er et spilll å manøvrere seg i. Det er sikkert. Kanskje ikke alle har det slik. Jeg håper ikke det.

Det er godt mulig at det er rett at du skal få ting skriftlig, men personlig ville jeg opplevd det mye lettere om de ringte og fortalte at det var sendt et brev til meg, og at de tok opp med meg hva som ville stå i brevet. Og gjerne sagt noe om hva det innebærte. Man trenger virkelig ikke slike sjokkskadede øyeblikk oppe i alt virvaret som er følelsesmessig belastende fra før. Dette synes jeg du skal gi dem tilbakemelding på. Jeg bruker skrive en liste over ting jeg vil ta opp. Jeg tror det stresser dem litt at jeg kommer forberedt til møtene på denne måten, med penn og liste som viser at jeg har forberedt meg, og da merker jeg at de tar meg mer på alvor. De skjønner at jeg vil også ha taletid og få litt plass til å ta regi. En bitteliten taktikk jeg har funnet ut virker.

Husk at det er en god regel å ta minst mulige valg mens man er i fullt indre kaos, men jeg ser at du orienterer deg fremover og gjør gode avledende ting for å tenke fremtid, og det er sunt og bra. Å foregripe litt begivenhetenes gang i hodet er en god overlevelsesstrategi og den gir håp. Det er hardt å være pårørende.

Mvh

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg synes også at det er trist at de ikke tar deg mer på alvor. Og det er ikke godt nok! De burde, som du sier, forstå at hans velbefinnende har nær sammenheng med hvordan du har det og står i dette. Han er en gift mann, lever med et annet menneske og har en familie, og det er en del av pakka for dem å takle på en god og profesjonell måte. Jeg ville tatt meg en alvorsprat med dem, og jeg tror jeg ville sagt hva jeg tenker angående fremtid med denne mannen. Kanskje forstår de bedre da at de må begynne å inkludere deg på en annen måte.

Selv har jeg begynt å være ganske direkte i min tilbakemelding som pårørende i BUP, og selv om de går i forsvar og legger det over på meg, og jeg vet ikke hva, så har det ført frem. Plutselig innkaller de meg til møter med overleger og psykologer for å lage bedre planer, og da merker jeg at jeg blir hørt og mange av mine forslag blir tatt til etteretning. Av og til er det ikke nok å si at "dette er jeg ikke fornøyd med". 1)Man må si det tydelig og klart, 2)deretter fortelle noe om hvordan det oppleves for deg, 3)så skissere andre måter det kunne vært gjort på og begrunne det med igjen hvordan _du_ ville følt det da. Gjør du ikke det siste går de ofte i forsvar. Man må presse på, og det er blodig urettferdig da en er på dørken selv i slike situasjoner. Men legg press ved å fokusere på _deg(barna) og dine følelser og reaksjoner_. Ikke fortell dem direkte hvordan de skal gjøre jobben sin. Spill det opp til dem, og la de få "gleden" av å trekke slutninger så de føler de har regi. Da går de ikke så lett i klinsj.

Det er enda mer belastende å stå på utsiden enn å kjempe for å bli inkludert synes jeg. Ingen av delene burde vært nødvendig. Men jeg fortrekker å være inkludert så jeg velger å kjempe.

Gud,(....) jeg har forholdt meg til alle disse instansene et helt liv føler jeg. Det er et spilll å manøvrere seg i. Det er sikkert. Kanskje ikke alle har det slik. Jeg håper ikke det.

Det er godt mulig at det er rett at du skal få ting skriftlig, men personlig ville jeg opplevd det mye lettere om de ringte og fortalte at det var sendt et brev til meg, og at de tok opp med meg hva som ville stå i brevet. Og gjerne sagt noe om hva det innebærte. Man trenger virkelig ikke slike sjokkskadede øyeblikk oppe i alt virvaret som er følelsesmessig belastende fra før. Dette synes jeg du skal gi dem tilbakemelding på. Jeg bruker skrive en liste over ting jeg vil ta opp. Jeg tror det stresser dem litt at jeg kommer forberedt til møtene på denne måten, med penn og liste som viser at jeg har forberedt meg, og da merker jeg at de tar meg mer på alvor. De skjønner at jeg vil også ha taletid og få litt plass til å ta regi. En bitteliten taktikk jeg har funnet ut virker.

Husk at det er en god regel å ta minst mulige valg mens man er i fullt indre kaos, men jeg ser at du orienterer deg fremover og gjør gode avledende ting for å tenke fremtid, og det er sunt og bra. Å foregripe litt begivenhetenes gang i hodet er en god overlevelsesstrategi og den gir håp. Det er hardt å være pårørende.

Mvh

Tusen takk for et fint svar og gode råd! Jeg skal ringe legen i morgen, og d skal jeg skrive en huskeliste over alt jeg lurer på. Alle sier at jeg må ta en dag v gangen og håpe det beste, men jeg synes jeg har håpet det beste for lenge. Nå vil jeg fokusere på at barna og jeg skal ha mange gode år sammen mens de end er barn. Jeg orker rett og slett ikke å ta vare på han. Psykiateren her er også veldig pessimistisk mht bedring......

Allikevel vil jeg jo hans beste, og da er det veldig viktig at behandlerne tenker på han som en helhet, men hele nettverket hans i mente.

Snakket med moren hans i dag, og hun vet at jeg vurderer seperasjon. Men da presterer hun å komme med den "men hvordan skal det gå med han da?"....så skyldfølelsen min er ikke langt unna.

Men jeg skriver meg bort. Har ingen andre å snakke så direkte med om disse tingene, for jeg vil ikke utlevere han (selv om jeg gjør det her) for omgivelsene. Tenker også på vedkommende som skrev at man ikke sparker de som ligger nede....den setningen har liksom brent seg fast, og går noen ganger om og om igjen inne hodet mitt........

Takk hvis du orket å lese....

[Gjest J31!]

Tusen takk for et fint svar og gode råd! Jeg skal ringe legen i morgen, og d skal jeg skrive en huskeliste over alt jeg lurer på. Alle sier at jeg må ta en dag v gangen og håpe det beste, men jeg synes jeg har håpet det beste for lenge. Nå vil jeg fokusere på at barna og jeg skal ha mange gode år sammen mens de end er barn. Jeg orker rett og slett ikke å ta vare på han. Psykiateren her er også veldig pessimistisk mht bedring......

Allikevel vil jeg jo hans beste, og da er det veldig viktig at behandlerne tenker på han som en helhet, men hele nettverket hans i mente.

Snakket med moren hans i dag, og hun vet at jeg vurderer seperasjon. Men da presterer hun å komme med den "men hvordan skal det gå med han da?"....så skyldfølelsen min er ikke langt unna.

Men jeg skriver meg bort. Har ingen andre å snakke så direkte med om disse tingene, for jeg vil ikke utlevere han (selv om jeg gjør det her) for omgivelsene. Tenker også på vedkommende som skrev at man ikke sparker de som ligger nede....den setningen har liksom brent seg fast, og går noen ganger om og om igjen inne hodet mitt........

Takk hvis du orket å lese....

Jeg er ikke anna k, men jeg vil veldig gjerne komme med et lite innspill til noe du skriver; om skyldfølelsen din og det at en ikke sparker en som ligger nede..

Det er lett for andre å si det, jeg vet, og den situasjonen du/dere er i må være utrolig tøff å være i. Men du må være sterk nå..

Jeg håper at du kan få bearbeidet dette på et eller annet vis, det er vondt å bære på slike tanker. Det er fint at du synes det hjelper å "snakke" om det her inne. Bruk forumet for det det er verdt, var et godt råd jeg fikk en gang.

Jeg håper at du kan få noen råd rundt dette, av nhd eller noen andre som forstår hva dette dreier seg om.. hvordan du skal takle slike vonde tanker..

Var bare det jeg ville si..

Tenker på dere.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg er ikke anna k, men jeg vil veldig gjerne komme med et lite innspill til noe du skriver; om skyldfølelsen din og det at en ikke sparker en som ligger nede..

Det er lett for andre å si det, jeg vet, og den situasjonen du/dere er i må være utrolig tøff å være i. Men du må være sterk nå..

Jeg håper at du kan få bearbeidet dette på et eller annet vis, det er vondt å bære på slike tanker. Det er fint at du synes det hjelper å "snakke" om det her inne. Bruk forumet for det det er verdt, var et godt råd jeg fikk en gang.

Jeg håper at du kan få noen råd rundt dette, av nhd eller noen andre som forstår hva dette dreier seg om.. hvordan du skal takle slike vonde tanker..

Var bare det jeg ville si..

Tenker på dere.

Hei

Tusen takk for svaret ditt Alltid så fint å se at noen bryr seg, selv om jeg ikke aner hvem du er......

Jeg har gode følelser for at jeg og barna skal klare oss. Men det er avhenig av at noen andre tar tak i min manns liv og hjelper han videre.

Nå er jeg bare helt der at jeg tenker at menn er oppskrytt. Jeg trenger ingen mann, klarer meg fint alene.....

[Gjest anna k]

Tusen takk for et fint svar og gode råd! Jeg skal ringe legen i morgen, og d skal jeg skrive en huskeliste over alt jeg lurer på. Alle sier at jeg må ta en dag v gangen og håpe det beste, men jeg synes jeg har håpet det beste for lenge. Nå vil jeg fokusere på at barna og jeg skal ha mange gode år sammen mens de end er barn. Jeg orker rett og slett ikke å ta vare på han. Psykiateren her er også veldig pessimistisk mht bedring......

Allikevel vil jeg jo hans beste, og da er det veldig viktig at behandlerne tenker på han som en helhet, men hele nettverket hans i mente.

Snakket med moren hans i dag, og hun vet at jeg vurderer seperasjon. Men da presterer hun å komme med den "men hvordan skal det gå med han da?"....så skyldfølelsen min er ikke langt unna.

Men jeg skriver meg bort. Har ingen andre å snakke så direkte med om disse tingene, for jeg vil ikke utlevere han (selv om jeg gjør det her) for omgivelsene. Tenker også på vedkommende som skrev at man ikke sparker de som ligger nede....den setningen har liksom brent seg fast, og går noen ganger om og om igjen inne hodet mitt........

Takk hvis du orket å lese....

Selvfølgelig leser jeg:o)

Jeg tror ikke at du skal regne med å komme deg gjennom dette uten skyldfølelse. Det er en del av livet. Måten vi er oppdratt på, hvordan vi fungerer som mennesker. Noen av oss har knapt samvittighet, andre av oss har mye av det, og det er ikke alltid slik at det står i forhold til det ansvaret vi faktisk har.

Jeg synes du skal være ærlig, gjøre ting på en redelig måte. I ettertid betyr det mye for den som blir forlatt og den som forlater. Jeg er av den oppfatning at ingen burde bruke vekk livet sitt på noen de ikke er glad i, og ingen burde bruke livet sitt på noen som ikke er glad i dem. Jeg mener også at en skal jobbe med et forhold, noe du har gjort. Av og til kan følelser komme tilbake, men her er det spesielle omstendigheter. Ja, man kan snakke om gode og onde dager, men det betyr også at det skal være noen gode der også innimellom.

Jeg ble selv forlatt når jeg var på det nederste. Våre historier kan ikke på noen måte sammenliknes, da forholdene rundt var svært annerledes. Likevel er jeg ikke blant dem som sier slike ord om å sparke den som ligger nede. Du sparker han ikke. Du ender et ekteskap som ikke fungerer for noen av dere. Det finnes ikke noe ideelt tidspunkt å gjøre det på, da dette er noe han vil måtte leve med resten av livet. Jeg er blant dem som tror at det ikke vil være bra for han og barna og leve i et kjærlighetsløst samliv. Det påvirker i stor grad på en negativ måte. Mitt barn så så mye i årene før det ble brudd mellom oss. Han så og led under denne kulden vi levde i, i mye større grad enn jeg kunne se på det tidspunktet. Det gjorde han svært ensom.

Men du kan gjøre mye i tiden som kommer ved redelighet, og ærlighet. Min eks er rimelig blottet for dette, og har gjort mye stygt i ettertid, noe barnet mitt har vært vitne til. Det glemmer ikke barn lett. At jeg ble forlatt når vi begge var fullstendig nedbrutt er ikke det han trekker frem. Alle de andre tingene rundt er det han stadig kommer tilbake til. Ting rundt deling av bo, løgner, utroskap og mye mer.

Det er ikke din skyld at mannen din er syk. Det er ikke din skyld at det ikke går an å leve et normalt lykkelig liv med en som er paranoid psykotisk. Men ikke stress med tankene rundt skyld og samvittighet og det der. Det er menneskelige følelser som de fleste mennesker må gjennom, og igjen er vi skrudd sammen ulikt på hvor mye dette preger oss.

[Gjest J31!]

Hei

Tusen takk for svaret ditt Alltid så fint å se at noen bryr seg, selv om jeg ikke aner hvem du er......

Jeg har gode følelser for at jeg og barna skal klare oss. Men det er avhenig av at noen andre tar tak i min manns liv og hjelper han videre.

Nå er jeg bare helt der at jeg tenker at menn er oppskrytt. Jeg trenger ingen mann, klarer meg fint alene.....

Jeg er helt sikker på at du vil klare deg utrolig bra alene med barna, du virker som en tøff og sterk dame med bein i nesa :-)

Du har fått et fint svar av anna k synes jeg. Hun er så utrolig flink til å sette ord på ting også.

Jeg mener at det ikke er ditt ansvar å sørge for at mannen din skal klare seg. Jeg forstår så absolutt at du tenker på det - jeg har vært der selv. Men fokuset må være på barna og deg selv, ikke han.

Ikke la moren hans gi deg skyldfølelser. Tenker heller ikke på den som skrev at en ikke sparker en som ligger nede. Vet det er lettere sagt enn gjort. Men prøv å fokuser på barna og det du må gjøre for at de skal ha det best mulig, det er mitt råd.

Og tro meg, det er noe i ordtaket "tiden leger (alle) sår".

Ps. Jeg har også erfart at det er godt at noen bryr seg, her inne, selv om en ikke vet hvem den andre er. Det er rart hvilken kraft dette kan ha på den som sliter, men du verden hvor mye det kan bety ) Derfor er mitt råd også at du må bare bruke forumet for det det er verdt. Ds.

[frosken]

Hei,

Det er kanskje nødvendig at du ber om samtaler med pasientansvarlig lege, slik at du kan få redegjort ordentlig for hvordan du ser på situasjonen samt få nødvendig informasjon fra dem. Som du sier, så fungerer det relativt dårlig å motta telefoner når du er på jobb eller sammen med barna i forhold til et så privat og sensitivt tema.

Vet at du har kviet deg for å kontakte pårørendeforeningen, men tror jeg ville gjort et forsøk hvis jeg var deg. Psykiatrien har alltid slitt med hvordan forholde seg til pasientens nærmeste, men når din mann har samtykket til at du informeres, så burde det gå an å ta tak i dette på en annen måte. Jeg mener også at det er av avgjørende betydning for behandlerne å vite at du muligens kommer til å ta ut separasjon, da din mann evt. bør gis hjelp og støtte til å å reorientere seg.

Dere er som familie alle i en svært vanskelig situasjon. Å bli rammet av så alvorlig sykdom er en personlig tragedie for ham og også for deg. Et evt. samlivsbrudd er alltid en stor belastning for alle involverte, og blir ekstra komplekst når den ene parten har en alvorlig psykisk lidelse. Barna vil kanskje trenge mye hjelp til å unngå å se det som sin oppgave å ta vare på far.

Håper dere har funnet en løsning for julen.

Hvis det hjelper deg å bruke dol, så synes jeg du skal gjøre det. Tror det er mange her inne som gjerne ville bidratt til at du fikk en bedre førjulstid, om det hadde vært mulig. Dessverre er det ikke mulig å gjøre dette til et lett løsbart problem.