Ikke tid til å treffe venninner "hele tiden"

[Gjest Rekker ingen ting]

Vi er tre jenter som har vært relativt mye sammen de siste årene. Jeg har tre barn (to skolebarn, ett i barnehage), de har ett lite barn hver. I det siste har jeg merker at de er litt småsnurte for at jeg ikke rekker å besøke dem og invitere dem like ofte som de treffes seg imellom. De har begge lite familie her vi bor, og menn som jobber mye, og ikke minst jevnaldrende barn. Av den grunn treffes de ofte hos en av dem og lager middag sammen og rekker likevel å legge ungene ganske tidlig.

Jeg inviterer dem så ofte jeg har overskudd og tid, det blir kanskje en gang i måneden eller så. De skjønner nok ikke helt at større barn også krever en god del tid, oppfølging med skole og lekser, og kjøring hit og dit tar ganske mye tid om dagen. Dessuten har vi ofte ett eller flere barn på overnatting i helgene.

Er det jeg som er helt på jordet som ikke rekker å treffe venninner flere dager i uka? Da jeg ser på timeplanen vår så er det jo noe flere ettermiddager i uka, og helgene går ofte med til å besøke nærmeste familie samt at barna skal i bursdag eller besøk, eller det er barn her..

[pekkaline]

Slik som du har det er helt normalt for de fleste flerbarnsfamilier. Ukedagene går i ett, i helger så prioriterer man familie før venner.

Jeg synes du skal snakke med dem å forklare dem om det de ikke ser, altså dersom du har rett i dine antakelser om at de føler seg snurt... Finn ut av det slik at du får det ut av verden. Det betyr jo ikke at du ikke er glad i dem lengre, men at familie tar tid.

[Gjest Rekker ingen ting]

Slik som du har det er helt normalt for de fleste flerbarnsfamilier. Ukedagene går i ett, i helger så prioriterer man familie før venner.

Jeg synes du skal snakke med dem å forklare dem om det de ikke ser, altså dersom du har rett i dine antakelser om at de føler seg snurt... Finn ut av det slik at du får det ut av verden. Det betyr jo ikke at du ikke er glad i dem lengre, men at familie tar tid.

Takk for svar!

Ja, jeg må nok bare bli litt tydeligere. Det hender jo jeg sier at dagene går i ett, men da får jeg som regel tilbake at mannen deres har jobbet overtid to dager den uka osv. (Og jeg skjønner godt at det er slitsomt med en mann som jobber mye altså - men som sagt treffes disse to ofte sammen med barna etter barnehage og jobb, spiser middag og lar barna leke sammen.)

Det er jo også en faktor her at mine barn er eldre enn deres, og spesielt eldste blir litt "til overs" da vi treffes alle sammen, noe som ikke skjer så ofte.

[Gjest minnah]

Jeg har to barn, jobber bare 60%, men har heller ikke tid til noe som helst. Det går i ett hele tida. Full forståelse..

[pekkaline]

Takk for svar!

Ja, jeg må nok bare bli litt tydeligere. Det hender jo jeg sier at dagene går i ett, men da får jeg som regel tilbake at mannen deres har jobbet overtid to dager den uka osv. (Og jeg skjønner godt at det er slitsomt med en mann som jobber mye altså - men som sagt treffes disse to ofte sammen med barna etter barnehage og jobb, spiser middag og lar barna leke sammen.)

Det er jo også en faktor her at mine barn er eldre enn deres, og spesielt eldste blir litt "til overs" da vi treffes alle sammen, noe som ikke skjer så ofte.

Det hjelper sikkert med en liten prat om dette. Kanskje de kan gjøre noe for at det blir enklere å treffes også? Eks møtes mens eldste din er på trening el.l.

[Tralla]

Jeg har bare en, men rekker heller ikke å møte venninner så veldig ofte. Ukene går stort sett av seg selv, lekser- middag - legging, så da kommer jeg meg ikke ut. Ei venninne møter jeg på dagtid på fridagene mine, kafetur eller trilletur. En annen venninne møter jeg innimellom på middag på peppes eller egon, da hun har en mann som er borte to-tre uker i gangen på jobb. Vi har barn i samme alder, så da passer det fint. Er ikke ofte vi møtes hjemme hos hverandre nei lenger. Ellers så er vi en vennegjeng som møtes en gang i mnd fast. Alle er så travle med sitt, så da er det greit å ha en fast dag, der alle prøver å prioritere det. Er utrolig kjekt, så slipper en dårlig samvittighet fordi det plutselig er gått to mnd uten at en har vært på besøk.

Du kan ikke invitere de hjem til deg en kveld etter barnas sengetid da? Er kjekt å bare ha seg selv å tenke på når en møtes.

[Gjest prust]

Jeg har mye mindre kontakt med venninner nå enn for 3-4 år siden, da barna mine var mindre. Vi treffes sjelden - kanskje en gang annenhver måned med bare oss damer - men vi er en del sammen hele familiene i helgene.

I går var jeg invitert på venninnekveld, men orket ikke. Ville absolutt ikke være der før ungene var i seng (de begynte klokka 19) - da ville jeg jo omtrent ikke sett dem (jeg kommer hjem ca 1645) - og etter de hadde lagt seg, var jeg trøtt....

Men de fleste har det slik, og ingen blir sure (det jeg har oppfattet da)

[Gjest Elextra]

Du er ikke på jordet.

Jeg har nære venninner det kan gå flere måneder mellom hver gang jeg ser. Skulle gjerne truffet dem oftere, men tiden strekker ikke til, og jeg orker ikke ha planer hele tiden.

"Heldigvis" har de det på samme måte, og vi er skjønt enige om at det er slik det blir med flere små barn, at det er hyggelig når vi først treffes, og at vi skal ta det igjen siden.

[Gjest ViViola]

Nei, du er slettes ikke på noe jorde - og det er heller ikke de. :-)

Det er en helt annen hverdag når man får skolebarn, enn når man har barn i barnehagen. Det kan ikke sammenlignes, og enda større forskjell blir det når du har 3 og de har 1 hver.

Om de blir "snurt" fordi du ikke kan være med så ofte som de ønsker, så får du bare heve deg over det og gjenta for deg selv "De får et annet liv når de får skolebarn, de får et annet liv når de får skolebarn". For ikke å snakke om _flere_ barn.

Jeg har venninner i "flere leire", og noen møter jeg oftere enn andre. Det har jo med geografi å gjøre, de som bor i gata vår er jeg oftere i kontakt med enn de som bor lengre unna.

Det er en tid for alt, og der du er i livet er det mest tid for å følge opp ungene. De andre kommer også dit, men inntil da må du enten forklare dem situasjonen - eller være overbærende.

:-)

[laban]

Jeg har skrevet "tusen" innlegg her om at man ikke må tro at barna slutter å trenge tid og oppfølging selv om de sover hele natten og slutter med bleier :-)

Mine venninnegrupper har gått over til å avtale faste treffdager, ellers funker det ikke. Dvs. vi avtaler når vi skal møtes neste gang. Men dette har nok alltid vært i litt mer "organiserte" former enn det du beskriver.

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Men det er jo ikke sikkert de føler det slik du har mistanke om, heller.

Prøv å unngå konkurransen om å ha det travlest og "verst", det er en sånn jentegreie som er lite sympatisk

synes

[cecily]

At de blir snurte betyr jo bare at de ønsker å være sammen med deg.

Selv om du har det travelt må du huske på at også vennskap må pleies. Venner jeg opplever "aldri" har tid til meg blir etter hvert mer og mer perifere og selv om jeg vet de har det travelt med jobb og barn, så blir jeg også såret av å så sjelden bli prioritert eller invitert til noe.

[Gjest mooooly]

Jeg har ei venninne som ikke har barn.Hun jobber natt 2 dager i uken så hun har mye fri.Jeg jobber 5-6 dager i uken og har 2 barn.Hver uke sender hun mld om at vi kan dra å handle sammens.Hun har ikke bil men det har jeg.Jeg svarer at jeg handler på vei hjeæm fra jobb og har ikke tid til åhente henne først og så kjøre henne hjem.Og hun har all verdenstid når vi handler.Jeg er mere stresset og tenker på alt som venter meg hjemme.Hun kan plutselig ringe å si:jeg står på kjøpesentret,kommer du hit en tur?.Det blir litt vanskelig med 2 unger her.Merker at jeg begynner å bli litt irritert så jeg skjønner hvordan du har det

[AneM1365380603]

Jeg er ikke så avhengig av å treffe venner etter jeg fikk unger, men nå og da er det veldig hyggelig. Jeg er veldig flink til å holde kontakt med dem på tlf/mail/sms. Jeg føler at vennene mine tenker likt som meg, og de fleste har flere barn.

[Gjest Rekker ingen ting]

At de blir snurte betyr jo bare at de ønsker å være sammen med deg.

Selv om du har det travelt må du huske på at også vennskap må pleies. Venner jeg opplever "aldri" har tid til meg blir etter hvert mer og mer perifere og selv om jeg vet de har det travelt med jobb og barn, så blir jeg også såret av å så sjelden bli prioritert eller invitert til noe.

Det er klart det er viktig å pleie vennskap. Problemet her er vel at de fint greier å treffes 2-3 ganger hver uke - enten at de møtes rett etter jobb og lager middag sammen, eller at de bruker hele lørdagen eller søndagen sammen. Sist søndag ble jeg med til hun ene, men det ble jo bare halvannen time på meg, siden jeg måtte levere og hente barn i bursdag.

Det er nok en faktor også at de har ett lite barn hver, og de er omtrent på samme stadie, sover fortsatt en blund på formiddagen, og da sitter mammaene og koser seg og skravler. Barna er ikke ute på noe på egenhånd enda, og de trenger ikke bruke tid på lekselesing, barn som skal hit og dit, ekstra barn på besøl/overnatting og slike ting. Jeg treffer dem så ofte som jeg kan, og slik sett føler jeg absolutt at jeg prioriterer dem, men de tror nok at jeg har mye fritid som jeg bruker på andre ting.