De regner ikke meg som nærmeste pårørende

[Gjest Sjokoladeplaten]

Fordi moren til mannen min besøker han oftere enn meg er det hun som blir informert om det som skjer med mannen min. Han hadde en episode der han måtte tvangsmedisineres og mekanisk tvangsbehandles. Jeg fikk brev i posten etter en uke, hun fikk telefon hjem med forklaring. Legen ba henne informere meg. Noe hun ikke gjorde.

Legen kom med kritikk av meg (indirekte) for at jeg ikke besøker han ofte nok. Det er 1 times besøkstid om ettermiddagen, og jeg har to barn som jeg har ansvar for alene. De går på mange ulike aktiviteter. Ikke alltid det passer å ta dem med heller. Jeg har vært der flere ganger, både alene og med barna. Tydeligvis ikke bra nok.

Etter å ha blitt beskyldt for mange rare ting i en lng periode er jeg heller ikke så lysten på å sitte å trøste hver eneste kveld.

Men det er klart at jeg er et dårlig menneske som ikke er støttende nok......

tror jeg snart trenger en psykolog selv. Det blir for mange anklager, både fra sykehuset og fra moren hans. I tillegg skal jeg skape en god julestemning for barna mine og løpe på ørten juleavslutninger og julefrokoster og være blid og hyggelig overfor alle de andre vellykkede foreldrene.

Nå begynner jeg å grine også.....

[Gjest Milde måne]

Det er jammen ikke lett for deg nei,det er jo bare helt sykt at du skal bli anklaget for ting for du har det vanskelig nok fra før.

Bare gjør ditt beste du,du kan ikke gjøre bedre enn det : )

*Trøsteklem*

[mariaflyfly]

Jeg har overhodet ikke noe fornuftig å si, annet enn at jeg føler med deg, og er imponert over at du holder deg oppegående for å ta vare på barna dine.

Jeg skulle ønske jeg kunne si noe klokt og trøstende, men det kan jeg dessverre ikke.

*klem*

[Lotte :o)]

*klem*

Hva skal jeg si... du har mer enn nok å stri med, om du ikke skal få kritikk på toppen av dette rotet. Jeg kjenner jeg blir fortvilt på dine vegne.

[Gjest Ikke lenger - the Loser]

Kjære deg, jeg synes du skal finne deg en psykolog eller sykepleier eller en eller annen du kan gå regelmessig å prate med. Hvorfor skal du springe rundt som et supermenneske å bare holde ut og holde fasaden? Det er helt umenneskelig i din situasjon! Jeg har lest så mye av det du skriver, og føler så med deg. Men du trenger ikke å ha det slik, du kan også ha noen å støtte deg til, andre enn slekt og venner. For det er ikke alt en verken kan eller bør si til dem.

Og så synes jeg du skal ta en tur til sykehuset og snakke med en av primærkontaktene til mannen din (sjekk at de er på jobb først), forklar hvordan du har det, om ditt behov for informasjon. Drit i legen, gå via primærkontaktene, de vet alt du trenger å vite og er vel så ofte i kontakt med ham. Ber du dem melde fra om ting må de gjøre det. Lykke til kjære deg.

[Janna]

Jeg synes du skal ta det positivt. Ut i fra det du har skrevet tidligere, så har du tenkt å forlate mannen uansett. Senk skulderene, tenk positivt. ha er ikke ditt ansvar lenger. Planlegg livet ditt videre.

Hva andre må mene å si skal du ikke ta til deg. Du vet selv hva du er god for. Ikke la dette ødelegge for deg. Se på det som avlastning.

[Gjest togli]

Dette er leit for deg.... Jobber du også? Tror du det er mulig å få sykemelding en periode, for å komme deg på fote igjen? Det må være knalltøft å ha det slik :-(

Jeg føler med deg og håper dere får en fin jul, tross alt..

*klem*

[Gjest Sjokoladeplaten]

Dette er leit for deg.... Jobber du også? Tror du det er mulig å få sykemelding en periode, for å komme deg på fote igjen? Det må være knalltøft å ha det slik :-(

Jeg føler med deg og håper dere får en fin jul, tross alt..

*klem*

Ja, jeg jobber godt over 100%. Har en jobb jeg elsker (lederstilling), og uten den tror jeg i hvert fall jeg hadde blitt sprø! Har fantastiske kollegaer og en meningsfull jobb heldigvis.

Skal snart ha juleferie. Å bli sykemeldt selv er ingen løsning for meg.

[Gjest fant ikke nick]

Ja, jeg jobber godt over 100%. Har en jobb jeg elsker (lederstilling), og uten den tror jeg i hvert fall jeg hadde blitt sprø! Har fantastiske kollegaer og en meningsfull jobb heldigvis.

Skal snart ha juleferie. Å bli sykemeldt selv er ingen løsning for meg.

All honnør til deg :-)

Skulle vært flere som deg!

[Gjest togli]

Ja, jeg jobber godt over 100%. Har en jobb jeg elsker (lederstilling), og uten den tror jeg i hvert fall jeg hadde blitt sprø! Har fantastiske kollegaer og en meningsfull jobb heldigvis.

Skal snart ha juleferie. Å bli sykemeldt selv er ingen løsning for meg.

I din situasjon ser det absolutt ut som jobben din er viktig, ja! Flott at du trives på jobb

Har du snakket med psykiatrisk lege og med svigermor om hverdagen din? Moren til mannen din er sikkert like fortvilet over situasjonen som deg, og da er det vanskelig å tenke klart. Kanskje dere burde pratet litt sammen om dette? Jeg håper hun i utgangspunktet er en forståelsesfull person...Klart dette er sårt for henne også. Det er sønnen hennes som er syk...

Du må først og fremst tenke på barna dine og deg selv, så får du gjøre så godt du kan (noe det virker som du faktisk gjør) mht mannen din.

Lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er pasienten selv som bestemmer hvem som er "Nærmeste pårørende" - ikke legen.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det er pasienten selv som bestemmer hvem som er "Nærmeste pårørende" - ikke legen.

Ok

Jeg synes bare det var rart at hun fikk en telefon med forklaring på hva som skjedde, mens jeg fikk to formelle brev uten noen forklaring. Det henger ikke helt sammen.....

En annen ting er at hun burde informert meg. Men det er en helt annen sak.....

[Faure]

Det er pasienten selv som bestemmer hvem som er "Nærmeste pårørende" - ikke legen.

Jeg har nær familie, men vil ikke ha dem oppført som pårørende. Har heller ingen andre jeg kan føre opp. Er det lov?