Hvordan komme vel igjennom dette?

[Gjest J31!]

Dette er langt.. men håper på svar fra nhd eller andre som kan ha noen gode råd og innspill nå.. dessuten godt å laste av seg.

Jeg overdriver ikke: Jeg føler at jeg er på randen av ett eller annet slags "sammenbrudd", og hvor jeg ikke er i stand til å hente meg inn igjen og komme på plusssiden.

Jeg har smerter i muskulaturen (spesielt nakke og mellom skulderbladene) og jeg sliter med en skulder (kansje senebetennelse). Dette forringer hverdagen min i ganske stor grad, jeg blir sliten og søvnig. Å være opplagt om dagene er en sjeldenhet, og som helt klart sliter.

I tillegg har jeg hyppige migreneanfall, og som har ført til endel fravær på jobben. Dette bekymrer meg, fordi jeg stortrives i jobbben, og har ønsker om å øke stilling samt utvikle meg.

Jeg har en avtale med jobben, om at jeg ikke får lønn for de dagene jeg har anfallene, dette for å lettne både deres og min egen situasjon. Dette går selvsagt utover min økonomi igjen. Dessuten kjipt at jeg får anfallene på de dager hvor jeg jobber tross liten deltid. Det kan jo lett misforstås.

Jeg har ingen andre å lufte dette for pga ferie, og fordi jeg nylig har skiftet fastlege med virkning fra 1.januar. Jeg har tenkt å skrive inn til Lommelegen hvor jeg har fått et godt svar før. Dette for å ikke mase så mye her inne (noe jeg også har fått kommentar på). Men jeg har ikke engang penger til det.

All min inntekt går med til å betale de viktigste innkassosakene, og som fører til betalingsanmerkning om jeg ikke innfrir. Dette vil jo igjen ødelegge for meg i fremtiden, mtp lån og kredittvurdering om jeg ikke gjør det. Jeg henger etter med ca 35000,- fordi det meste fra min fortid med min eks står på meg. Han bidrar ikke med en krone. Det er jo meg det går utover. Sosialkontoret har vært/er suverene, men det er også takket være min mor som har stått på for meg, og hadde det ikke vært for mine foreldre, ville vi ikke hatt mat på bordet.

Ja, jeg er nødt til å engasjere advokat. Jeg har intet valg. Men samtidig har jeg ikke ork til det. Jeg orker periodevis ikke åpne posten heller, dette fordi jeg ikke orker ta innover meg de krav som kommer. Jeg gjør det kun når min inntekt kommer på konto. Men moren min er altså suveren til tross for at de også har dårlig økonomi.

Hele den økonomiske situasjonen er en påkjenning, fordi dette er svært uvant for meg. Jeg har alltid hatt kontroll og vi har klart oss bra. Men nå som jeg er alene, er det tøft. Jeg tror at vi skal klare oss bra i fremtiden, men akkurat nå er det "etterslippet" som jeg ikke greier å komme etter med som gjør det vanskelig. Jeg har ikke engang mulighet for å få lån til å betale ut dette, jeg henger etter med to avdrag på huset og jeg får heller ikke fryst lånet.

Dessuten plager min eks meg innimellom. Jeg har satt grenser, men han respekterer det ikke. Han har flyttet langt unna, til sin families bosted (heldigvis, vi får det roligere da), men han har aldri vist sitt sanne jeg ovenfor dem, dvs slik han har/oppfører seg ovenfor barna og meg. Han oppfører seg bra ovenfor dem, men jeg må opplyse at han ikke har noe annet enn et overfladisk forhold til dem. De vet ikke det barna og jeg vet og har erfart, for å si det enkelt. Jeg har et godt forhold til dem, som jeg ikke vil ødelegge. Og jeg er like velkommen som før, tross skilsmisse. Pga dette blir jeg hans "søppelbøtte".

Vi var nylig og besøkte han, dette for at ungene skulle få se han før jul. Men heller ikke på de få timene klarte han å oppføre seg og la være å skremme dem :-(

Jeg har noen flere bekymringer også:

Bup har avsluttet med min datter fordi hun har endret seg. Men nå er det sønnen min- Han sliter pga sin far og det han har opplevd med han i sommer (blitt skremt bl.a). De vil han skal henvises dit, tross det at han har et godt forhold til en lærer og som han åpner seg for (noe jeg og han synes er godt). Jeg trodde det gikk bra med han nå, men det viser seg at han bærer sine bekymringer inne i seg. Heldivis tar de oss alvorlig der.

Jeg føler samtidig at BUP forsvarer min eks i den forstand at de har forklart ungene at han har det vanskelig, han har sine problemer, bl. a angst, han er deprimert, og slik de har lært han å kjenne så er han glade i barna sine og meg, men at han viser det på en feil måte. At han viser det med å utagere, la frustrasjonen sin gå utover oss. Men de har også sagt at de ikke forsvarer hans handlinger.

Dette gjør meg usikker. Jeg vet med sikkerhet at han har manipulert tidligere. Jeg sitter med sikre opplysninger. Manipulerer han nå også, eller er det jeg som overdriver mtp han? Var hans væremåte min feil? Var det feil av meg å være hard mot han etter at jeg for noen år siden mistet respekten for han? Jeg var ikke lenger redd for å si noe til han - men jeg sa aldri noe stygt til han og utagerte heller ikke fysisk. Hva om det hele faktisk er min feil, og at jeg nå har gått ut med at han er psykopat eller har trekk? Har jeg overreagert?

Men slik jeg har opplevd han, så har jo barna for det meste vært i veien for han, fordi han ikke fikk sitte i ro og slappe av, se tv, osv. Må vel opplyse at han er lat.. Han tålte svært lite før det smalt, og om de feks bikket et glass så fikk han et utbrudd. Og som kjent, slo han også datteren vår, fordi hun var den utagerende typen. Sønnen vår derimot, turte trolig ikke utagere som følge av dette, og trakk seg alltid tilbake. Sønnen vår ble trolig derfor alltid favorisert, og datteren tilsidesatt. Nå er det derimot motsatt. Jeg kunne nevnt mer, men lar det ligge med dette. Dessuten er det som kjent også to sider av en sak, hvor jeg helt klart har mine feil.

Jeg har et hus som jeg må få lagt ut for salg. Jeg opplever det som et mareritt fordi min eks ikke tar noe ansvar. Det skal tømmes, vaskes.. jeg ser mørkt på alt.

Jeg har mange instanser å forholde meg til, akkurat nå har jeg "bare" ti. I tillegg arrangerer skolen ulike arrangement spesielt i disse tider, og som jeg ikke strekker til i forhold til. Det gir meg dårlig samvittighet.

Ungene etterspør stadig min deltagelse sammen med dem, både i skole og fritidssammenheng. Heldigvis hadde jeg et møte med skolens inspektør og helsesøster, som møtte meg stor forståelse, fordi de ser at det går fremover. Jeg har klart å ta det innover meg. Men min samvittighet er ift ungene/ovenfor dem. Det søkes etter belastningshjem for datteren vår, men TTT. Dessuten tror jeg at sønnen min også kan ha nytte av det, noe jeg også må ta opp med barnevernet (men det vil jo sikkert forsinke det hele?).

Jeg er sliten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få overskudd. Mens "alle" rundt meg baker og ordner til jul, kan jeg sitte der og tenke på alt jeg skulle gjort og ikke komme noen vei. Jeg utsetter og utsetter, og jeg strever med å holde det i orden rundt meg, men klarer det på et vis. Jeg var flink en vending på slutten av min behandling, hvor jeg klarte å begynne å trives litt, gjøre litt ting jeg var glad ifør, glede meg til jul osv. Men det har nå gradvis men relativt raskt snudd seg igjen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu det. Føler det topper seg.

Jeg har tenkt at jeg har begynt å gruble igjen. Men det er ikke så lett med så mange belastninger rundt seg. Jeg vet at jeg iallefall kan la være å gruble på ting som ikke er relevante. Men jeg tror selv at jeg gjør det som en slags unnskyldning for å slippe å forholde meg til virkeligheten. Jeg er også veldig urolig, rastløs.

Jeg har lært noen gode teknikker, og som virkelig funker ift min sosiale angst og selvtillit. Det er en kjempefordel for meg, fordi jeg slipper å slite så mye på det området. Men alt det andre "kveler" meg. Begeret renner over.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare å hente energi? Jeg har tenkt at jeg må trimme. Jeg har faktisk en tredemølle hjemme. Men jeg blir bare sittende å glo på den, utsette og bare la det være med det. Jeg greier ikke å sparke meg selv i baken. Er trolig ikke motivert for det. Dette bl.a fordi jeg sliter veldig med selvbildet hva gjelder min fysiske kropp. Hva er vitsen med å gjøre noe liksom, kroppen er jo ødelagt likevel..

Jeg har sannsynligvis en spiseforstyrrelse, BED, noe overlegen på mitt dps også hørtes sikker ut på, fordi jeg helt siden barndom av har slanket meg (jo-jo), og selv om jeg var tynn og slank, så var jeg i mitt hode feit og stygg. Jeg taklet ikke nærhet som følge av mine komplekser, og gjorde "alt" for å slippe gym hvor dette var svært plagsomt. Jeg klarte t.o.m å manipulere en lege.. Min BMI er over 40,og om slanker meg så blir jeg trolig ikke fornøyd likevel - overflødig hud vil være skjemmende likevel, dessuten vet jeg ikke hvordan jeg skal innstille mitt hode på å godta meg som jeg er.

Det hjelper ikke at andre har sagt at jeg faktisk var den fineste jenta på skolen, og som mange gutter var interessert i.... (noe jeg har blitt "sjokkert" over å høre).. Det hjelper heller ikke å vite at mine venner er friske og oppegående, utadvente og har et fysisk bra utseende og er vellykkede i jobb osv og at det jo må være en grunn til at de gidder ha meg som venn.

Alt dette sliter. (Jeg kom ikke så langt som å snakke om disse problemene med min behandler. Men jeg har kommet langt på andre områder, og er veldig fornøyd med det).

Kan trening, som flere har foreslått i den forrige tråden, hjelpe på alt dette? Er det forsøket verdt, kan nhd eller noen som evt har erfart det selv si noe om det og om det faktisk funker? Terskelen min er nemlig veldig høy på det området, derav mitt spørsmål.. men om det virkelig funker, så kan jeg love at jeg skal gi det et forsøk.

Jeg håper på svar, innspill, kommentarer på dette.. Negativ kritikk tas også i mot med åpne armer; dog velmente.. for jeg føler virkelig at jeg er på randen av et eller annet slags sammenbrudd, en vegg nærmer seg..

[Gjest Kayia]

Kjære deg!

Jeg skal ikke ta tak i alt du skriver, men vil komme med et generelt råd som jeg tror vil kunne hjelpe deg. Ta kontakt med både advokat (du har kanskje rett på fri rettshjelp?) og bank med sikte på å kunne gjøre den økonomiske situasjonen din litt lettere. Ta med advokaten til bankforbindelsen din.

Alle som har arbeidet rundt problematikken gir samme råd:

- ta kontakt med de instanser du skylder penger og fortell ærlig om din situasjon. Samarbeid med dem om å finne en fornuftig nedbetalingsplan. Kanskje banken kan tilby deg et lån slik at du kan slette mange smålån?

- Du må IKKE la posten være uåpnet. Alt som ikke har gått til inkasso kan la seg utsette. Når det har gått til inkasso må det betales innen fristen du har fått oppgitt, ellers vokser gjelden din farlig fort!

Det er ikke rart at du er utslitt og har smerter både i hode, skuldre og nakke når du bærer på så mange bører samtidig vennen.

Begynn å jobbe på et område (først økonomi) for å få det bedre, og vær tålmodig. Sett deg et langsiktig mål, og visualiser den tilværelsen du ønsker å oppnå på sikt (med en trygg tilværelse i en koselig leilighet, med kontroll over egen økonomi kanskje?) – og tenk på dette bildet når det ser som svartest ut!

Det er mange ting som skal på plass i livet ditt, og det er en vanskelig situasjon du står i. Du trenger kreftene for å trygge tilværelelsen for ungene dine, og da er det kjempeviktig at du ikke bruker opp kreftene på å bekymre deg over økonomien.

Lykke til!

[Gjest mogs]

Du skriver:

Jeg har en avtale med jobben, om at jeg ikke får lønn for de dagene jeg har anfallene, dette for å lettne både deres og min egen situasjon. Dette går selvsagt utover min økonomi igjen. Dessuten kjipt at jeg får anfallene på de dager hvor jeg jobber tross liten deltid. Det kan jo lett misforstås.

Dette er ikke helt rett måte og gjøre det på. Når du ikke klarer å jobbe bra nok

hver dag skal du ha sykepenger\ trygd eller noe for det du ikke klarer.

Jeg kjenner ikke til alle lover og regler på det, men ta det opp med legen og nav

[Gjest VKF]

Når jeg leser alt dette, så tenker jeg at det ikke er det minste rart at følelsene dine svinger og at du innimellom har perioder hvor du føler at det er like før du bryter sammen.

Jeg tror de aller fleste ville følt det slik om de var i din situasjon.

I

''Jeg har en avtale med jobben, om at jeg ikke får lønn for de dagene jeg har anfallene, dette for å lettne både deres og min egen situasjon. Dette går selvsagt utover min økonomi igjen''

Hva er dette for noe rart? Hvordan kan jobben din bare avtale sånt med deg uten videre? Dette er ikke lovlig. Var det en butikk du jobber i? Meld deg inn i Handel&kontor. Slik skal det ikke være.

''All min inntekt går med til å betale de viktigste innkassosakene''

Har sosialkontoret fullt innsyn i din økonomi? Her tror jeg du må legge frem alt.

''Ja, jeg er nødt til å engasjere advokat. Jeg har intet valg. Men samtidig har jeg ikke ork til det''

Jeg skjønner at det er et ork for deg når du har så mye hengende over deg, men du er bare nødt til å gjøre det. Jeg regner med du har rett på fri rettshjelp, så kom i gang med dette så fort som mulig.

Problemene vil bare forverre seg jo lenger du venter.

''Jeg orker periodevis ikke åpne posten heller, dette fordi jeg ikke orker ta innover meg de krav som kommer. Jeg gjør det kun når min inntekt kommer på konto''

Dette er skummelt og det vet du vel. Du må åpne kontenuerlig og ta de telefonene som er nødvendig, ellers vil alt forverre seg. Psyken, migrenen og alt er jeg redd.

''Hele den økonomiske situasjonen er en påkjenning, fordi dette er svært uvant for meg. Jeg har alltid hatt kontroll og vi har klart oss bra. Men nå som jeg er alene, er det tøft. Jeg tror at vi skal klare oss bra i fremtiden, men akkurat nå er det "etterslippet" som jeg ikke greier å komme etter med som gjør det vanskelig. Jeg har ikke engang mulighet for å få lån til å betale ut dette, jeg henger etter med to avdrag på huset og jeg får heller ikke fryst lånet''

Kontakt sosialkontoret og legg frem alt. Kan du ikke leie ut huset frem til det er solgt?

Det er dessverre ikke tiden å selge på heller akkurat nå under finaskrisa, men må du så må du.

''Vi var nylig og besøkte han, dette for at ungene skulle få se han før jul. Men heller ikke på de få timene klarte han å oppføre seg og la være å skremme dem :-( ''

Det er ikke noe lurt at du drar dit flere ganger.

Jeg har noen flere bekymringer også:

''Bup har avsluttet med min datter fordi hun har endret seg. Men nå er det sønnen min- Han sliter pga sin far og det han har opplevd med han i sommer (blitt skremt bl.a). De vil han skal henvises dit, tross det at han har et godt forhold til en lærer og som han åpner seg for (noe jeg og han synes er godt). Jeg trodde det gikk bra med han nå, men det viser seg at han bærer sine bekymringer inne i seg. Heldivis tar de oss alvorlig der''

Skjerm dem fra faren. Ikke reis dit flere ganger.

''Jeg føler samtidig at BUP forsvarer min eks i den forstand at de har forklart ungene at han har det vanskelig, han har sine problemer, bl. a angst, han er deprimert, og slik de har lært han å kjenne så er han glade i barna sine og meg, men at han viser det på en feil måte. At han viser det med å utagere, la frustrasjonen sin gå utover oss. Men de har også sagt at de ikke forsvarer hans handlinger''

Ikke bry deg om hva BUP sier. Det er du som vet hvordan han er.

At ungene blir fortalt at faren egentlig er glade i dem til tross for farens oppførsel er grei, mens deres redsel må tas på alvor.

''Dette gjør meg usikker. Jeg vet med sikkerhet at han har manipulert tidligere. Jeg sitter med sikre opplysninger. Manipulerer han nå også, eller er det jeg som overdriver mtp han? Var hans væremåte min feil? Var det feil av meg å være hard mot han etter at jeg for noen år siden mistet respekten for han? Jeg var ikke lenger redd for å si noe til han - men jeg sa aldri noe stygt til han og utagerte heller ikke fysisk. Hva om det hele faktisk er min feil, og at jeg nå har gått ut med at han er psykopat eller har trekk? Har jeg overreagert?

Men slik jeg har opplevd han, så har jo barna for det meste vært i veien for han, fordi han ikke fikk sitte i ro og slappe av, se tv, osv. Må vel opplyse at han er lat.. Han tålte svært lite før det smalt, og om de feks bikket et glass så fikk han et utbrudd. Og som kjent, slo han også datteren vår, fordi hun var den utagerende typen. Sønnen vår derimot, turte trolig ikke utagere som følge av dette, og trakk seg alltid tilbake. Sønnen vår ble trolig derfor alltid favorisert, og datteren tilsidesatt. Nå er det derimot motsatt. Jeg kunne nevnt mer, men lar det ligge med dette. Dessuten er det som kjent også to sider av en sak, hvor jeg helt klart har mine feil''

Dette bør du legge bak deg. Slutt og ta på deg skyld. Ingen av oss er feilfri. Ingenting kan forsvare det og slå ungene sine. Det er helt greit å miste respekten da. Man skal ikke ha respekt for noen som slår og du hadde rett i være hard mot han.

''Jeg har et hus som jeg må få lagt ut for salg. Jeg opplever det som et mareritt fordi min eks ikke tar noe ansvar. Det skal tømmes, vaskes.. jeg ser mørkt på alt''

Du kommer sannsynligvis ikke noen vei med denne mannen. Skaff deg advokat med det samme og lei ut huset midlertidig. Du trenger inntektene du kan få på å leie ut.

''Jeg har mange instanser å forholde meg til, akkurat nå har jeg "bare" ti. I tillegg arrangerer skolen ulike arrangement spesielt i disse tider, og som jeg ikke strekker til i forhold til. Det gir meg dårlig samvittighet''

Det var ikke småtteri. Jeg tror _ikke_ du skal tenke på noen utvidet stilling foreløpig. Du har mer enn nok.

''Ungene etterspør stadig min deltagelse sammen med dem, både i skole og fritidssammenheng. Heldigvis hadde jeg et møte med skolens inspektør og helsesøster, som møtte meg stor forståelse, fordi de ser at det går fremover''

Kan du forsøke og delta litt mer? Tror du ikke dårlig samvittighet overfor dem, kan gjøre at du bare blir enda mer sliten.

Ofte blir man mest sliten av det man ikke får gjort.

For all del jeg skjønner deg godt. Når man har så mye hengende over hodet som det du har, så er det lett å gi opp.

Personlig har jeg mer tro på at ungene dine har bedre av å ha en mor som er der for dem og stiller opp i skolesammenheng og på fritidsaktiviterer enn å fly på BUP og all verdens andre møter for å samtale om ungene.

''Jeg har klart å ta det innover meg. Men min samvittighet er ift ungene/ovenfor dem. Det søkes etter belastningshjem for datteren vår, men TTT. Dessuten tror jeg at sønnen min også kan ha nytte av det, noe jeg også må ta opp med barnevernet (men det vil jo sikkert forsinke det hele?)''

''Jeg er sliten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få overskudd. Mens "alle" rundt meg baker og ordner til jul, kan jeg sitte der og tenke på alt jeg skulle gjort og ikke komme noen vei. Jeg utsetter og utsetter, og jeg strever med å holde det i orden rundt meg, men klarer det på et vis. Jeg var flink en vending på slutten av min behandling, hvor jeg klarte å begynne å trives litt, gjøre litt ting jeg var glad ifør, glede meg til jul osv. Men det har nå gradvis men relativt raskt snudd seg igjen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu det. Føler det topper seg''

Det er ikke noe rart du er sliten, men jeg tror du også blir sliten av du tenker så mye isteden for å handle.

Det er ikke så rart at du føler at alt er uoverkommelig at det dermed blir lettere å gi opp. Men du må ta en ting av gangen. sett deg mål for hver dag som du føler er overkommelig. Og du det er ikke slik at alle baker og styrer så mye til jul.

Jeg baker IKKE;o)

Vi lager bare pepperkakehus og ellers kjøper jeg i butikken og fyller et par bokser. Det går helt fint det også. Julestemning hos er ikke 7 slag i kakeboksene. Julestemning hos oss er fin julemusikk, at hele familien kan kose seg og spille kinasjakk og slappe av sammen.

''Jeg har tenkt at jeg har begynt å gruble igjen. Men det er ikke så lett med så mange belastninger rundt seg. Jeg vet at jeg iallefall kan la være å gruble på ting som ikke er relevante. Men jeg tror selv at jeg gjør det som en slags unnskyldning for å slippe å forholde meg til virkeligheten. Jeg er også veldig urolig, rastløs''

Ja, det er ikke vanskelig å forstå deg. Som sagt tror jeg det er bedre at du tar en ting av gangen. Skriv gjerne ned en liste på det som skal gjøres, så tar du tak i noen av det som står på lista hver dag.

''Jeg har lært noen gode teknikker, og som virkelig funker ift min sosiale angst og selvtillit. Det er en kjempefordel for meg, fordi jeg slipper å slite så mye på det området. Men alt det andre "kveler" meg. Begeret renner over''

Igjen. Ta kontakt med en advokat. Dette er det aller første du må gjøre. Ikke vent med det.

''Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare å hente energi? Jeg har tenkt at jeg må trimme. Jeg har faktisk en tredemølle hjemme. Men jeg blir bare sittende å glo på den, utsette og bare la det være med det. Jeg greier ikke å sparke meg selv i baken. Er trolig ikke motivert for det. Dette bl.a fordi jeg sliter veldig med selvbildet hva gjelder min fysiske kropp. Hva er vitsen med å gjøre noe liksom, kroppen er jo ødelagt likevel''

Å trimme er bra. Gå turer tror jeg er like bra. Likevel kan det ikke løse problemene du må ta tak i, men det kan hjelpe på humøret slik at det blir lettere å ta tak i dem.

Du tar innover deg for mange ting på en gang. Ved å gå lange turer vil du gå ned i vekt. Dette med løs hud kan du ta senere. Ikke bekymre deg for det nå.

[Gjest qigong]

Ring advokaten din og legg kortene på bordet, spør han om du har rett på fri rettshjelp.

Har du snakket åpent med banken om din økonomiske situasjon? Var i en kjempekrise selv økonomisk for mange år siden, så jeg vet litt om hvordan det føles. Dette sliter enormt, det finnes faktisk mennesker som tar livet av seg for mindre.

Hvis du er mye syk vil jo dette gå enormt utover lønnen din, når du ikke får penger for de dagene du er borte? Tror de utnytter din godhet her. Dette har ikke en arbeidsgiver lov til.

Vekta tror jeg rett og slett du skal "drite i" til over jul. Du har mere enn nok å tenke på, og jeg tror ikke det er rette tiden å slanke seg på når du har så mye å tenke på.

Du er NØDT til å gå til angrep på alt dette uansett hvor stor motstand du føler. Start og gjør litt hver dag. Energien vil komme tilbake bare du får gjort noe med alt dette, skal du se.

Livet er ikke alltid lett, men de fleste har noen krefter til bruk i vanskelige tider :-)

[Gjest lurerpådetjeg]

En ting er i hvertfall sikkert, det hjelper ikke med at noen sier stakkars deg. Du må rett og slett angripe problemene for å løse de.

Meld deg inn i VG`s vektklubb, det er billig og bra. Der får du et opplegg tilpasset deg som er lett å følge. Du fortsetter å spise vanlig sunn mat. Så fort de første kiloene har falt av vil du begynne å føle deg bedre.

Frisk luft og mosjon på regelmessig basis hjelper mot tanker og passivitet. Det gir også mer energi. Du må rett og slett presse deg til å komme i gang. En time rask gåtur hver dag bør du få til. Dette er råd du har fått flere ganger tidligere men som du ikke følger..

Så er det jo som andre her sier, åpne posten din, kontakt de du skylder og lag avtaler.

Ingen behandler kan hjelpe deg med dette. Det må du gjøre selv!

[Gjest J31!]

En ting er i hvertfall sikkert, det hjelper ikke med at noen sier stakkars deg. Du må rett og slett angripe problemene for å løse de.

Meld deg inn i VG`s vektklubb, det er billig og bra. Der får du et opplegg tilpasset deg som er lett å følge. Du fortsetter å spise vanlig sunn mat. Så fort de første kiloene har falt av vil du begynne å føle deg bedre.

Frisk luft og mosjon på regelmessig basis hjelper mot tanker og passivitet. Det gir også mer energi. Du må rett og slett presse deg til å komme i gang. En time rask gåtur hver dag bør du få til. Dette er råd du har fått flere ganger tidligere men som du ikke følger..

Så er det jo som andre her sier, åpne posten din, kontakt de du skylder og lag avtaler.

Ingen behandler kan hjelpe deg med dette. Det må du gjøre selv!

Jeg har ikke håpet at noen skal si "stakkars deg" heller, eller noe sånt :-( men jeg skjønner hva du mener. Jeg skal skjerpe meg. Takk for svar.

[Gjest J31!]

Når jeg leser alt dette, så tenker jeg at det ikke er det minste rart at følelsene dine svinger og at du innimellom har perioder hvor du føler at det er like før du bryter sammen.

Jeg tror de aller fleste ville følt det slik om de var i din situasjon.

I

''Jeg har en avtale med jobben, om at jeg ikke får lønn for de dagene jeg har anfallene, dette for å lettne både deres og min egen situasjon. Dette går selvsagt utover min økonomi igjen''

Hva er dette for noe rart? Hvordan kan jobben din bare avtale sånt med deg uten videre? Dette er ikke lovlig. Var det en butikk du jobber i? Meld deg inn i Handel&kontor. Slik skal det ikke være.

''All min inntekt går med til å betale de viktigste innkassosakene''

Har sosialkontoret fullt innsyn i din økonomi? Her tror jeg du må legge frem alt.

''Ja, jeg er nødt til å engasjere advokat. Jeg har intet valg. Men samtidig har jeg ikke ork til det''

Jeg skjønner at det er et ork for deg når du har så mye hengende over deg, men du er bare nødt til å gjøre det. Jeg regner med du har rett på fri rettshjelp, så kom i gang med dette så fort som mulig.

Problemene vil bare forverre seg jo lenger du venter.

''Jeg orker periodevis ikke åpne posten heller, dette fordi jeg ikke orker ta innover meg de krav som kommer. Jeg gjør det kun når min inntekt kommer på konto''

Dette er skummelt og det vet du vel. Du må åpne kontenuerlig og ta de telefonene som er nødvendig, ellers vil alt forverre seg. Psyken, migrenen og alt er jeg redd.

''Hele den økonomiske situasjonen er en påkjenning, fordi dette er svært uvant for meg. Jeg har alltid hatt kontroll og vi har klart oss bra. Men nå som jeg er alene, er det tøft. Jeg tror at vi skal klare oss bra i fremtiden, men akkurat nå er det "etterslippet" som jeg ikke greier å komme etter med som gjør det vanskelig. Jeg har ikke engang mulighet for å få lån til å betale ut dette, jeg henger etter med to avdrag på huset og jeg får heller ikke fryst lånet''

Kontakt sosialkontoret og legg frem alt. Kan du ikke leie ut huset frem til det er solgt?

Det er dessverre ikke tiden å selge på heller akkurat nå under finaskrisa, men må du så må du.

''Vi var nylig og besøkte han, dette for at ungene skulle få se han før jul. Men heller ikke på de få timene klarte han å oppføre seg og la være å skremme dem :-( ''

Det er ikke noe lurt at du drar dit flere ganger.

Jeg har noen flere bekymringer også:

''Bup har avsluttet med min datter fordi hun har endret seg. Men nå er det sønnen min- Han sliter pga sin far og det han har opplevd med han i sommer (blitt skremt bl.a). De vil han skal henvises dit, tross det at han har et godt forhold til en lærer og som han åpner seg for (noe jeg og han synes er godt). Jeg trodde det gikk bra med han nå, men det viser seg at han bærer sine bekymringer inne i seg. Heldivis tar de oss alvorlig der''

Skjerm dem fra faren. Ikke reis dit flere ganger.

''Jeg føler samtidig at BUP forsvarer min eks i den forstand at de har forklart ungene at han har det vanskelig, han har sine problemer, bl. a angst, han er deprimert, og slik de har lært han å kjenne så er han glade i barna sine og meg, men at han viser det på en feil måte. At han viser det med å utagere, la frustrasjonen sin gå utover oss. Men de har også sagt at de ikke forsvarer hans handlinger''

Ikke bry deg om hva BUP sier. Det er du som vet hvordan han er.

At ungene blir fortalt at faren egentlig er glade i dem til tross for farens oppførsel er grei, mens deres redsel må tas på alvor.

''Dette gjør meg usikker. Jeg vet med sikkerhet at han har manipulert tidligere. Jeg sitter med sikre opplysninger. Manipulerer han nå også, eller er det jeg som overdriver mtp han? Var hans væremåte min feil? Var det feil av meg å være hard mot han etter at jeg for noen år siden mistet respekten for han? Jeg var ikke lenger redd for å si noe til han - men jeg sa aldri noe stygt til han og utagerte heller ikke fysisk. Hva om det hele faktisk er min feil, og at jeg nå har gått ut med at han er psykopat eller har trekk? Har jeg overreagert?

Men slik jeg har opplevd han, så har jo barna for det meste vært i veien for han, fordi han ikke fikk sitte i ro og slappe av, se tv, osv. Må vel opplyse at han er lat.. Han tålte svært lite før det smalt, og om de feks bikket et glass så fikk han et utbrudd. Og som kjent, slo han også datteren vår, fordi hun var den utagerende typen. Sønnen vår derimot, turte trolig ikke utagere som følge av dette, og trakk seg alltid tilbake. Sønnen vår ble trolig derfor alltid favorisert, og datteren tilsidesatt. Nå er det derimot motsatt. Jeg kunne nevnt mer, men lar det ligge med dette. Dessuten er det som kjent også to sider av en sak, hvor jeg helt klart har mine feil''

Dette bør du legge bak deg. Slutt og ta på deg skyld. Ingen av oss er feilfri. Ingenting kan forsvare det og slå ungene sine. Det er helt greit å miste respekten da. Man skal ikke ha respekt for noen som slår og du hadde rett i være hard mot han.

''Jeg har et hus som jeg må få lagt ut for salg. Jeg opplever det som et mareritt fordi min eks ikke tar noe ansvar. Det skal tømmes, vaskes.. jeg ser mørkt på alt''

Du kommer sannsynligvis ikke noen vei med denne mannen. Skaff deg advokat med det samme og lei ut huset midlertidig. Du trenger inntektene du kan få på å leie ut.

''Jeg har mange instanser å forholde meg til, akkurat nå har jeg "bare" ti. I tillegg arrangerer skolen ulike arrangement spesielt i disse tider, og som jeg ikke strekker til i forhold til. Det gir meg dårlig samvittighet''

Det var ikke småtteri. Jeg tror _ikke_ du skal tenke på noen utvidet stilling foreløpig. Du har mer enn nok.

''Ungene etterspør stadig min deltagelse sammen med dem, både i skole og fritidssammenheng. Heldigvis hadde jeg et møte med skolens inspektør og helsesøster, som møtte meg stor forståelse, fordi de ser at det går fremover''

Kan du forsøke og delta litt mer? Tror du ikke dårlig samvittighet overfor dem, kan gjøre at du bare blir enda mer sliten.

Ofte blir man mest sliten av det man ikke får gjort.

For all del jeg skjønner deg godt. Når man har så mye hengende over hodet som det du har, så er det lett å gi opp.

Personlig har jeg mer tro på at ungene dine har bedre av å ha en mor som er der for dem og stiller opp i skolesammenheng og på fritidsaktiviterer enn å fly på BUP og all verdens andre møter for å samtale om ungene.

''Jeg har klart å ta det innover meg. Men min samvittighet er ift ungene/ovenfor dem. Det søkes etter belastningshjem for datteren vår, men TTT. Dessuten tror jeg at sønnen min også kan ha nytte av det, noe jeg også må ta opp med barnevernet (men det vil jo sikkert forsinke det hele?)''

''Jeg er sliten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få overskudd. Mens "alle" rundt meg baker og ordner til jul, kan jeg sitte der og tenke på alt jeg skulle gjort og ikke komme noen vei. Jeg utsetter og utsetter, og jeg strever med å holde det i orden rundt meg, men klarer det på et vis. Jeg var flink en vending på slutten av min behandling, hvor jeg klarte å begynne å trives litt, gjøre litt ting jeg var glad ifør, glede meg til jul osv. Men det har nå gradvis men relativt raskt snudd seg igjen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu det. Føler det topper seg''

Det er ikke noe rart du er sliten, men jeg tror du også blir sliten av du tenker så mye isteden for å handle.

Det er ikke så rart at du føler at alt er uoverkommelig at det dermed blir lettere å gi opp. Men du må ta en ting av gangen. sett deg mål for hver dag som du føler er overkommelig. Og du det er ikke slik at alle baker og styrer så mye til jul.

Jeg baker IKKE;o)

Vi lager bare pepperkakehus og ellers kjøper jeg i butikken og fyller et par bokser. Det går helt fint det også. Julestemning hos er ikke 7 slag i kakeboksene. Julestemning hos oss er fin julemusikk, at hele familien kan kose seg og spille kinasjakk og slappe av sammen.

''Jeg har tenkt at jeg har begynt å gruble igjen. Men det er ikke så lett med så mange belastninger rundt seg. Jeg vet at jeg iallefall kan la være å gruble på ting som ikke er relevante. Men jeg tror selv at jeg gjør det som en slags unnskyldning for å slippe å forholde meg til virkeligheten. Jeg er også veldig urolig, rastløs''

Ja, det er ikke vanskelig å forstå deg. Som sagt tror jeg det er bedre at du tar en ting av gangen. Skriv gjerne ned en liste på det som skal gjøres, så tar du tak i noen av det som står på lista hver dag.

''Jeg har lært noen gode teknikker, og som virkelig funker ift min sosiale angst og selvtillit. Det er en kjempefordel for meg, fordi jeg slipper å slite så mye på det området. Men alt det andre "kveler" meg. Begeret renner over''

Igjen. Ta kontakt med en advokat. Dette er det aller første du må gjøre. Ikke vent med det.

''Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare å hente energi? Jeg har tenkt at jeg må trimme. Jeg har faktisk en tredemølle hjemme. Men jeg blir bare sittende å glo på den, utsette og bare la det være med det. Jeg greier ikke å sparke meg selv i baken. Er trolig ikke motivert for det. Dette bl.a fordi jeg sliter veldig med selvbildet hva gjelder min fysiske kropp. Hva er vitsen med å gjøre noe liksom, kroppen er jo ødelagt likevel''

Å trimme er bra. Gå turer tror jeg er like bra. Likevel kan det ikke løse problemene du må ta tak i, men det kan hjelpe på humøret slik at det blir lettere å ta tak i dem.

Du tar innover deg for mange ting på en gang. Ved å gå lange turer vil du gå ned i vekt. Dette med løs hud kan du ta senere. Ikke bekymre deg for det nå.

Takk for at du tok deg tid til å svare på det milelange innlegget.. setter pris på det, for du ga meg et godt tips, nemlig at jeg kan skrive opp en huskeliste.. det var et svært godt tips som jeg virkelig tar med meg videre.

Ellers takk for svar til de andre også. Jeg skal ta meg sammen.

[Gjest J31!]

Ring advokaten din og legg kortene på bordet, spør han om du har rett på fri rettshjelp.

Har du snakket åpent med banken om din økonomiske situasjon? Var i en kjempekrise selv økonomisk for mange år siden, så jeg vet litt om hvordan det føles. Dette sliter enormt, det finnes faktisk mennesker som tar livet av seg for mindre.

Hvis du er mye syk vil jo dette gå enormt utover lønnen din, når du ikke får penger for de dagene du er borte? Tror de utnytter din godhet her. Dette har ikke en arbeidsgiver lov til.

Vekta tror jeg rett og slett du skal "drite i" til over jul. Du har mere enn nok å tenke på, og jeg tror ikke det er rette tiden å slanke seg på når du har så mye å tenke på.

Du er NØDT til å gå til angrep på alt dette uansett hvor stor motstand du føler. Start og gjør litt hver dag. Energien vil komme tilbake bare du får gjort noe med alt dette, skal du se.

Livet er ikke alltid lett, men de fleste har noen krefter til bruk i vanskelige tider :-)

Takk for svar.

Jeg har lagt absolutt alle kort på bordet, ovenfor for både sosialkontor og bank. Jeg har også spurt både sosialkontor og bank om lån til å betale ut, men negativ respons. Dette preger ikke bare meg, men også barna.

Derimot får jeg god hjelp, de dekker både husleie, strøm, bil, forsikring, sfo..alt som er nødvendig. Men jeg merker det ikke, fordi jeg henger etter med andre krav. Jeg må prioritere innkassosakene som det haster mest med. Jeg har jo ikke mulighet til å betale de "ordinære" regningene heller.. derfor hoper det seg opp med innkasso. Derigjen har jeg ikke hatt ork til å åpne brev. Dette er helt ulikt meg, jeg er vant til å ha full kontroll, men jeg har mao bare "gitt opp". For jeg har ikke mulighet likevel. Ekstra kjedelig er det fordi det er jul, og ungene har litt forventninger som jeg ikke har mulighet til å imøtekomme. Dette er heller ikke for å syte og klage for den som evnt måtte tro det.. men jeg skjønner virkelig at økonomien kan ta knekken på alle og enhver. Vet forresten hva det vil si fra før også, mine foreldre hadde det enda verre da vi var små (vi hadde ikke engang alltid varmt vann og strøm, vi fikk automat/strømkort, men det var ikke alltid de fikk til å kjøpe det heller.

Jeg har tatt kontakt med de fleste, fått betalingsutsettelser, delt opp osv. Men hva hjelper det, når jeg likevel ikke har mulighet til å holde frister. Jeg har lav inntekt. Og ja, jeg føler arb.giver utnytter meg litt.. men jeg har latt det skje, fordi det har lettet min samvittighet. Jobben betyr så mye for meg, at jeg ikke har lyst til å la migrenen ødelegge meg, jeg har også gått på jobb med migrene, og jeg har virkelig lyst til å "vokse" i den jobben som jeg trives så godt med. Jeg har det veldig unikt der, og får feks være med å bestemme over mye, jeg har altså mao mange fordeler.

Det siste jeg vil være, er et "offer". Men jeg blir fortvilet, fordi realiteten desverre er sånn. Og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det som vi nå gjør. Dette er den vanskeligste tiden vi har opplevd ift samlivsbruddet, og den preger oss alle sammen. Noen ganger har jeg tenkt; "hvorfor har jeg latt alt dette skje, hva om jeg hadde gjort ting annerledes i stedet, feks gjort alt for å skjerme min eksmann fra ungene slik at han fikk det rolig". Men det blir rene "ønsketanker". Nå er det uansett ingen vei tilbake, selv om han vil ha oss tilbake.

Behandleren min hadde også helt rett da han sa at jeg trenger pause fra terapi, men at jeg skal fokusere på å ikke gruble og leve i nuet. Jeg orker heller ikke noen terapi fremover nå. Jeg har ikke sjans til å opprettholde begge deler.

Vedr vekta, så nevnte jeg det som et poeng; at jeg ikke ser vitsen i å trene fordi jeg har det sånn ift kroppen rent fysisk, og samtidig presse seg hardt når man allerede er på underskudd av krefter. Derfor skrev jeg det, og håpet å få noen råd vedr det:o) Bare det å skrive det lange innlegget tok på enormt.

Det er veldig godt å få svar fra noen som har vært der før, og som vet hvordan dette er. Jeg er glad på din vegne at du slipper å oppleve det samme nå. Og jeg er virkelig glad for at du tok deg tid til å lese og svare ) Tusen takk, det er godt å ha dol når det røyner på )

[Gjest VKF]

Takk for at du tok deg tid til å svare på det milelange innlegget.. setter pris på det, for du ga meg et godt tips, nemlig at jeg kan skrive opp en huskeliste.. det var et svært godt tips som jeg virkelig tar med meg videre.

Ellers takk for svar til de andre også. Jeg skal ta meg sammen.

Jeg tror du kommer til å greie deg fint i fremtiden. Du har vært gjennom en lang prosess som har tatt tid. Du er ikke i mål enda, men det er bare en vei nå og det er oppover.

Du skal se alt ser lysere ut for deg når du har fått skilsmissen på avstand, du har fått solgt huset og fått stablet økonomien på plass.

Jeg tror ikke du er så tiltaksløs som du skal ha det til i dette innlegget. Det har du bevist allerede. Jeg tror du får slike dager innimellom hvor alt virker håpløst, men reiser deg igjen og går videre.

Det blir helt sikkert lettere etterhvert.

Lister er en fin ting ja. Jeg må ha det nå før jul, ellers blir det kaos i hodet mitt:-)

[Gjest VKF]

Takk for svar.

Jeg har lagt absolutt alle kort på bordet, ovenfor for både sosialkontor og bank. Jeg har også spurt både sosialkontor og bank om lån til å betale ut, men negativ respons. Dette preger ikke bare meg, men også barna.

Derimot får jeg god hjelp, de dekker både husleie, strøm, bil, forsikring, sfo..alt som er nødvendig. Men jeg merker det ikke, fordi jeg henger etter med andre krav. Jeg må prioritere innkassosakene som det haster mest med. Jeg har jo ikke mulighet til å betale de "ordinære" regningene heller.. derfor hoper det seg opp med innkasso. Derigjen har jeg ikke hatt ork til å åpne brev. Dette er helt ulikt meg, jeg er vant til å ha full kontroll, men jeg har mao bare "gitt opp". For jeg har ikke mulighet likevel. Ekstra kjedelig er det fordi det er jul, og ungene har litt forventninger som jeg ikke har mulighet til å imøtekomme. Dette er heller ikke for å syte og klage for den som evnt måtte tro det.. men jeg skjønner virkelig at økonomien kan ta knekken på alle og enhver. Vet forresten hva det vil si fra før også, mine foreldre hadde det enda verre da vi var små (vi hadde ikke engang alltid varmt vann og strøm, vi fikk automat/strømkort, men det var ikke alltid de fikk til å kjøpe det heller.

Jeg har tatt kontakt med de fleste, fått betalingsutsettelser, delt opp osv. Men hva hjelper det, når jeg likevel ikke har mulighet til å holde frister. Jeg har lav inntekt. Og ja, jeg føler arb.giver utnytter meg litt.. men jeg har latt det skje, fordi det har lettet min samvittighet. Jobben betyr så mye for meg, at jeg ikke har lyst til å la migrenen ødelegge meg, jeg har også gått på jobb med migrene, og jeg har virkelig lyst til å "vokse" i den jobben som jeg trives så godt med. Jeg har det veldig unikt der, og får feks være med å bestemme over mye, jeg har altså mao mange fordeler.

Det siste jeg vil være, er et "offer". Men jeg blir fortvilet, fordi realiteten desverre er sånn. Og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det som vi nå gjør. Dette er den vanskeligste tiden vi har opplevd ift samlivsbruddet, og den preger oss alle sammen. Noen ganger har jeg tenkt; "hvorfor har jeg latt alt dette skje, hva om jeg hadde gjort ting annerledes i stedet, feks gjort alt for å skjerme min eksmann fra ungene slik at han fikk det rolig". Men det blir rene "ønsketanker". Nå er det uansett ingen vei tilbake, selv om han vil ha oss tilbake.

Behandleren min hadde også helt rett da han sa at jeg trenger pause fra terapi, men at jeg skal fokusere på å ikke gruble og leve i nuet. Jeg orker heller ikke noen terapi fremover nå. Jeg har ikke sjans til å opprettholde begge deler.

Vedr vekta, så nevnte jeg det som et poeng; at jeg ikke ser vitsen i å trene fordi jeg har det sånn ift kroppen rent fysisk, og samtidig presse seg hardt når man allerede er på underskudd av krefter. Derfor skrev jeg det, og håpet å få noen råd vedr det:o) Bare det å skrive det lange innlegget tok på enormt.

Det er veldig godt å få svar fra noen som har vært der før, og som vet hvordan dette er. Jeg er glad på din vegne at du slipper å oppleve det samme nå. Og jeg er virkelig glad for at du tok deg tid til å lese og svare ) Tusen takk, det er godt å ha dol når det røyner på )

Du kan ikke mene at du skulle ha skjermet mannen for ungene sine???

[Gjest J31!]

Du kan ikke mene at du skulle ha skjermet mannen for ungene sine???

Nei.. Jeg vet også at jeg har gjort det eneste riktige.. men av og til flykter jeg inn i en "drømmeverden" hvor utveien er mye lettere.

[Gjest VKF]

Nei.. Jeg vet også at jeg har gjort det eneste riktige.. men av og til flykter jeg inn i en "drømmeverden" hvor utveien er mye lettere.

Prøv og tenk tilbake på tiden før du flyttet. Først turte du ikke si hva som plaget deg. Etterhvert kom det frem mer og mer.

Jeg har ihvertfall lest nok til å forstå at dette ikke er en mann du og ungene ikke bør leve sammen med.

Alle kan bli sint på ungene sine innimellom, men det er ikke normalt å mishandle dem slik han har gjort.

Mannen viste heller ingen anger i ettertid. Det ser ut som du bare kan drømme om at mannen noen gang skal få selvinnsikt.

At det er lett å drømme seg tilbake, når det står så ille til med økonomien forstår jeg, men det vil bli bedre.

Nå er det viktig og få solgt huset. Det er ikke så lett i disse tider, men da kan det leies ut.

Jeg ser du har forsøkt det du kan når det gjelder å ordne økonomien.

Da er neste skritt advokat. Du kommer ikke utenom det.

Begynn med det i morgen.

Det bør stå øverst på huskelista di.

[Gjest J31!]

Jeg tror du kommer til å greie deg fint i fremtiden. Du har vært gjennom en lang prosess som har tatt tid. Du er ikke i mål enda, men det er bare en vei nå og det er oppover.

Du skal se alt ser lysere ut for deg når du har fått skilsmissen på avstand, du har fått solgt huset og fått stablet økonomien på plass.

Jeg tror ikke du er så tiltaksløs som du skal ha det til i dette innlegget. Det har du bevist allerede. Jeg tror du får slike dager innimellom hvor alt virker håpløst, men reiser deg igjen og går videre.

Det blir helt sikkert lettere etterhvert.

Lister er en fin ting ja. Jeg må ha det nå før jul, ellers blir det kaos i hodet mitt:-)

Innlegget var skrevet rett fra hjertet.. det er sånn hverdagen min er, jeg har "hanglet" en god stund nå.. gått på akkord med meg selv.. trolig har min optimisme holdt meg oppe.. men jeg blir mer og mer sliten for hver "nedtur"..

Jeg ser at "veggen" gradvis nærmer seg. Jeg har vært der før, og jeg er veldig redd for at det skal skje igjen. Om du leser linken jeg legger ved nå, så ser du kansje hva jeg mener.. jeg har hanglet lenge..

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=359596

Men det er veldig godt å ha noen som tror på en.. setter stor pris på det.. det styrker litt det også.. jeg håper bare at du har rett )

[Gjest J31!]

Prøv og tenk tilbake på tiden før du flyttet. Først turte du ikke si hva som plaget deg. Etterhvert kom det frem mer og mer.

Jeg har ihvertfall lest nok til å forstå at dette ikke er en mann du og ungene ikke bør leve sammen med.

Alle kan bli sint på ungene sine innimellom, men det er ikke normalt å mishandle dem slik han har gjort.

Mannen viste heller ingen anger i ettertid. Det ser ut som du bare kan drømme om at mannen noen gang skal få selvinnsikt.

At det er lett å drømme seg tilbake, når det står så ille til med økonomien forstår jeg, men det vil bli bedre.

Nå er det viktig og få solgt huset. Det er ikke så lett i disse tider, men da kan det leies ut.

Jeg ser du har forsøkt det du kan når det gjelder å ordne økonomien.

Da er neste skritt advokat. Du kommer ikke utenom det.

Begynn med det i morgen.

Det bør stå øverst på huskelista di.

En ting er iallefall 110% sikkert; jeg skal ALDRI tilbake til den mannen mer... og hvertfall ikke nå som jeg endelig har kommet utav det.. det trodde jeg aldriv var mulig..

om du leser linken jeg la ved,så ser du at jeg ikke stolte på noen før, jeg turte ikke fortelle det til noen, hvordan han var. Gjorde alt for å skjule det.. men jeg ble tryggere og tryggere her inne på dol, takket være nhd og flere faste brukere.. og jeg lot snøballen bare trille.

Derfor ville det vært svært dumt av meg å evnt gå tilbake til han nå eller senere. Da er også all denne jobben bortkasta. Så her er jeg ikke i det minste tvil. Kreftene har vært verdt det, ingen tvil. Men nå føler jeg meg bare så ufattelig sliten, har vært det en stund nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme i balanse, om du forstår hva jeg mener. Jeg går på reservetanken. Og det er nok også mye av årsaken til mine hyppige migreneanfall.

Jeg vurderer å snakke med fastlegen om en kort sykemelding over jul, hvor jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Men jeg aner jo ikke om det har noe for seg heller. Jobben er jo et fristed for meg også.. rart det også, fordi jeg får mer energi når jeg har vært der.. får det ikke til å henge på greip.

[Gjest VKF]

En ting er iallefall 110% sikkert; jeg skal ALDRI tilbake til den mannen mer... og hvertfall ikke nå som jeg endelig har kommet utav det.. det trodde jeg aldriv var mulig..

om du leser linken jeg la ved,så ser du at jeg ikke stolte på noen før, jeg turte ikke fortelle det til noen, hvordan han var. Gjorde alt for å skjule det.. men jeg ble tryggere og tryggere her inne på dol, takket være nhd og flere faste brukere.. og jeg lot snøballen bare trille.

Derfor ville det vært svært dumt av meg å evnt gå tilbake til han nå eller senere. Da er også all denne jobben bortkasta. Så her er jeg ikke i det minste tvil. Kreftene har vært verdt det, ingen tvil. Men nå føler jeg meg bare så ufattelig sliten, har vært det en stund nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme i balanse, om du forstår hva jeg mener. Jeg går på reservetanken. Og det er nok også mye av årsaken til mine hyppige migreneanfall.

Jeg vurderer å snakke med fastlegen om en kort sykemelding over jul, hvor jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Men jeg aner jo ikke om det har noe for seg heller. Jobben er jo et fristed for meg også.. rart det også, fordi jeg får mer energi når jeg har vært der.. får det ikke til å henge på greip.

Jeg hadde tenkt å spørre deg om du var ærlig i dette innlegget (linken) før du la inn dette svaret til meg, men vi åtte bare en rask tur ut og kjøpe juletre i mellomtiden:-) Tok det første og beste.;o)

Jeg ser du har slitt lenge. Det tror ikke jeg skal synse for mye. Jeg er jo ingen ekspert, men det ser ut som slik du skriver i dette innlegget at det kan være både arv og de forferdelige forholdene du har vokst opp under.

Det er lett for meg å tenke at hvis du bare får orden på alt rundt deg, med økonomien og det hele, så vil du få det mye bedre og du vil bli glad igjen.

Men det er nok fordi det ville ha vært slik for meg selv.

Det er ikke sikkert det er så enkelt for deg som har en diagnose i tillegg.

Jeg kan ikke råde deg til noe utover det jeg har gjort. Jeg har ingen greie på dette du sliter med, så det overlater jeg til andre;-)

[Gjest J31!]

Jeg hadde tenkt å spørre deg om du var ærlig i dette innlegget (linken) før du la inn dette svaret til meg, men vi åtte bare en rask tur ut og kjøpe juletre i mellomtiden:-) Tok det første og beste.;o)

Jeg ser du har slitt lenge. Det tror ikke jeg skal synse for mye. Jeg er jo ingen ekspert, men det ser ut som slik du skriver i dette innlegget at det kan være både arv og de forferdelige forholdene du har vokst opp under.

Det er lett for meg å tenke at hvis du bare får orden på alt rundt deg, med økonomien og det hele, så vil du få det mye bedre og du vil bli glad igjen.

Men det er nok fordi det ville ha vært slik for meg selv.

Det er ikke sikkert det er så enkelt for deg som har en diagnose i tillegg.

Jeg kan ikke råde deg til noe utover det jeg har gjort. Jeg har ingen greie på dette du sliter med, så det overlater jeg til andre;-)

Du.. denne tråden har vært svært nyttig for meg. Jeg håper ikke jeg har slitt deg ut, og at juletreet du innimellom "slaga" ble bra (du fikk meg til å smile litt da jeg leste det )

Det var også godt å høre hva du/andre gjør i jula, for jeg må si jeg føler et enormt forventningspress når "alle andre" stresser til jul..og da føler jeg at jeg er nødt til å henge på, for ungenes skyld, noe jeg ikke har klart å gjøre de 3 siste julene.. og det er en av mange ting som virkelig har gnagd meg, har følt meg mislykket som mor liksomm..

Jeg reflekterte over tråden i går når jeg la meg, og jeg ser nå etterpå at det ble en skikkelig "sytetråd" fra min side.. men du verden, det var godt å bare "få ut gørra" hvis du forstår hva jeg mener, godt å kunne sette ord på all negativiteten som har bygd seg opp. Føler meg mye lettere nå.. som om en stor byll er stukket hull på. Og jeg er utrolig takknemlig for at du lyttet.. ga tilbakemeldinger.. at du lot meg få øse ut.. (hva kan jeg gjøre til gjengjeld..?).

Jeg liker ikke å klage, er ikke vant til det. Men jeg tror at jeg kommer til å bruke psykepleieren jeg går til som en klagemur fremover.. de er vel til for det også..

Dessuten skal du vite at jeg tar med meg noen råd fra tråden også. Det med liste synes jeg var kjempelurt. Jeg har som deg, skrevet huskeliste (nå må du ikke glemme ribba da!. Men har aldri tenkt at jeg kan sette opp en tilsvarende "prioriteringsliste" over alt som skal på plass i livet...

Tusen takk, igjen, du/dere har faktisk reddet julen til meg og barna. Det var så godt å våkne, og være lettet og glad/positiv, jeg er sikker på at ungene også merket det. Endelig kan vi igjen kose oss, akkurat slik vi gjorde for ca et par uker siden..

Jeg har alltid vært litt smart når det gjelder å kjøpe julegaver. Jeg kjøper gjennom hele året, når jeg finner noe som er bra og på salg. Dermed slipper jeg både utgifter samt stresse med å finne gaver til andre til jul.. er vant til å leve nøkternt, heldigvis, og når det blir så tøft som det er nå, er det lett å bli negativ.

Men ser lyst på det nå. Det viktigste er ikke det materielle. Og selv om en "aldri" blir ferdig til jul, så er det viktigste at en koser seg sammen disse dagene, spiller et spill som du sier, bare gjør noe hyggelig sammen.

Igjen, takk! ))

[Gjest J31!]

Kjære deg!

Jeg skal ikke ta tak i alt du skriver, men vil komme med et generelt råd som jeg tror vil kunne hjelpe deg. Ta kontakt med både advokat (du har kanskje rett på fri rettshjelp?) og bank med sikte på å kunne gjøre den økonomiske situasjonen din litt lettere. Ta med advokaten til bankforbindelsen din.

Alle som har arbeidet rundt problematikken gir samme råd:

- ta kontakt med de instanser du skylder penger og fortell ærlig om din situasjon. Samarbeid med dem om å finne en fornuftig nedbetalingsplan. Kanskje banken kan tilby deg et lån slik at du kan slette mange smålån?

- Du må IKKE la posten være uåpnet. Alt som ikke har gått til inkasso kan la seg utsette. Når det har gått til inkasso må det betales innen fristen du har fått oppgitt, ellers vokser gjelden din farlig fort!

Det er ikke rart at du er utslitt og har smerter både i hode, skuldre og nakke når du bærer på så mange bører samtidig vennen.

Begynn å jobbe på et område (først økonomi) for å få det bedre, og vær tålmodig. Sett deg et langsiktig mål, og visualiser den tilværelsen du ønsker å oppnå på sikt (med en trygg tilværelse i en koselig leilighet, med kontroll over egen økonomi kanskje?) – og tenk på dette bildet når det ser som svartest ut!

Det er mange ting som skal på plass i livet ditt, og det er en vanskelig situasjon du står i. Du trenger kreftene for å trygge tilværelelsen for ungene dine, og da er det kjempeviktig at du ikke bruker opp kreftene på å bekymre deg over økonomien.

Lykke til!

''Begynn å jobbe på et område (først økonomi) for å få det bedre, og vær tålmodig. Sett deg et langsiktig mål, og visualiser den tilværelsen du ønsker å oppnå på sikt (med en trygg tilværelse i en koselig leilighet, med kontroll over egen økonomi kanskje?) – og tenk på dette bildet når det ser som svartest ut!''

Tusen takk for hjelpen, til også deg. Du skrev noe jeg tar med meg videre, det over. Spesielt det der med å jobbe på et område.

Jeg har fått en bror til å ta kontakt med advokat for meg nå, bestille en time. Han er veldig dyktig på sånne ting. En bror jeg ser opp til.. han har klart å bygge seg opp, både i privatliv og jobbmessig.. vi er ganske like, rolige begge to, men samtidig aktiv.. liker å være ilag med andre.. mange sier at eksen min har "ødelagt" meg mye, at han har gjort meg stresset.. for jeg var som broren min før jeg ble sammen med han..

Men jeg har troen på at behandling skal hjelpe meg her, det er iallefall noe jeg skal gjøre mitt beste for å klare.

Tusen takk )

[Gjest J31!]

Du skriver:

Jeg har en avtale med jobben, om at jeg ikke får lønn for de dagene jeg har anfallene, dette for å lettne både deres og min egen situasjon. Dette går selvsagt utover min økonomi igjen. Dessuten kjipt at jeg får anfallene på de dager hvor jeg jobber tross liten deltid. Det kan jo lett misforstås.

Dette er ikke helt rett måte og gjøre det på. Når du ikke klarer å jobbe bra nok

hver dag skal du ha sykepenger\ trygd eller noe for det du ikke klarer.

Jeg kjenner ikke til alle lover og regler på det, men ta det opp med legen og nav

Det skal jeg gjøre, mogs. Tusen takk.

[Gjest J31!]

En ting er i hvertfall sikkert, det hjelper ikke med at noen sier stakkars deg. Du må rett og slett angripe problemene for å løse de.

Meld deg inn i VG`s vektklubb, det er billig og bra. Der får du et opplegg tilpasset deg som er lett å følge. Du fortsetter å spise vanlig sunn mat. Så fort de første kiloene har falt av vil du begynne å føle deg bedre.

Frisk luft og mosjon på regelmessig basis hjelper mot tanker og passivitet. Det gir også mer energi. Du må rett og slett presse deg til å komme i gang. En time rask gåtur hver dag bør du få til. Dette er råd du har fått flere ganger tidligere men som du ikke følger..

Så er det jo som andre her sier, åpne posten din, kontakt de du skylder og lag avtaler.

Ingen behandler kan hjelpe deg med dette. Det må du gjøre selv!

Tusen takk for sparket i baken, jeg trengte faktisk det. Ble litt fornærma, må innrømme det.. Men det var kjempenødvendig. Heldigvis er jeg i stand til å "se" det etterpå.. det er jeg virkelig glad for, hvis ikke hadde jeg vært ødelagt mange ganger her inne, tror jeg )

Forøvrig har jeg slanket meg mange ganger, og jeg har vært aktiv. Jeg skulle ønske det var så lett som du sier her )

Jeg har gått ned ca 20 kg på det meste, og 16 kg en gang, med Grete Roede.. men jeg har prøvd så mange ganger og år på dette, at jeg vet jeg må ha hjelp til dette.. det er noe som ikke er normalt.. men heldigvis har jeg fått innsikt nok til å skjønne at jeg må ha hjelp til det.

Men får ta en ting i gangen. Det bare hopet seg opp en stund..