NHD: Vrangforestillinger

[bibben]

Vil en ubehandlet vrangforestilling kunne "gå opp løypa" for nye vrangforestillinger slik at det kan utvikle seg til en psykose?

Er vrangforestillinger alltid et element av en psykose eller kan en godt ha vrangforestillinger uten å være psykotisk?

Bør vrangforestillinger i alle tilfeller behandles med AP, eller er det "normalt" å ha en eller flere "små" vrangforestillinger?

[frosken]

Hvordan definerer du "små vrangforestillinger"? Har du noen eksempler?

[bibben]

Hvordan definerer du "små vrangforestillinger"? Har du noen eksempler?

F. eks at en har lus.

At andre er imot deg, når dette avvises av omgivelsene.

At medisinene som en tar er skadelige.

At en egentlig er frisk, men har kommet inn i en skummel behandlingslabyrint og kommer ikke ut igjen fordi en har forpliktet seg med avtaler i forhold til behandlingsapparatet.

Hvordan kan man vite hva som er vrangforestillinger og hva som er sant?

[bibben]

Hvordan definerer du "små vrangforestillinger"? Har du noen eksempler?

Er en totalt prisgitt andres vurdering for å finne ut av hva som er vrangforestillinger og hva som ikke er det?

Vil ikke det å overlate en slik vurdering til andre være å totalt undergrave sin egen evne til å føle og å tenke?

[frosken]

F. eks at en har lus.

At andre er imot deg, når dette avvises av omgivelsene.

At medisinene som en tar er skadelige.

At en egentlig er frisk, men har kommet inn i en skummel behandlingslabyrint og kommer ikke ut igjen fordi en har forpliktet seg med avtaler i forhold til behandlingsapparatet.

Hvordan kan man vite hva som er vrangforestillinger og hva som er sant?

''Hvordan kan man vite hva som er vrangforestillinger og hva som er sant?

''

Hvis du mener at de eksemplene du ga er vrangforestillinger, hvorfor mener du da at innholdet evt. er sant? Antar du at det er vrangforestillinger du har gitt eksempler på, eller er det andre som har definert innholdet i forestillingene som vrangforestillinger?

[bibben]

''Hvordan kan man vite hva som er vrangforestillinger og hva som er sant?

''

Hvis du mener at de eksemplene du ga er vrangforestillinger, hvorfor mener du da at innholdet evt. er sant? Antar du at det er vrangforestillinger du har gitt eksempler på, eller er det andre som har definert innholdet i forestillingene som vrangforestillinger?

''F. eks at en har lus.''

= vrangforestilling, ref. tidligere tråd der nhd skriver at det er snakk om en vrangforestilling.

''At andre er imot deg, når dette avvises av omgivelsene.''

= vrangforestilling.

''At medisinene som en tar er skadelige.''

Er ikke en vrangforestilling.

''At en egentlig er frisk, men har kommet inn i en skummel behandlingslabyrint og kommer ikke ut igjen fordi en har forpliktet seg med avtaler i forhold til behandlingsapparatet.''

Er ikke en vrangforestilling.

Hvem skal man stole på? Egen overbevisning eller andres meninger? Når skal man stole på andre? Hvem kan man stole på? Hvordan kan man vite hva som er rett og galt; hva som er vrangforestillinger og hva som er reelt?

[frosken]

''F. eks at en har lus.''

= vrangforestilling, ref. tidligere tråd der nhd skriver at det er snakk om en vrangforestilling.

''At andre er imot deg, når dette avvises av omgivelsene.''

= vrangforestilling.

''At medisinene som en tar er skadelige.''

Er ikke en vrangforestilling.

''At en egentlig er frisk, men har kommet inn i en skummel behandlingslabyrint og kommer ikke ut igjen fordi en har forpliktet seg med avtaler i forhold til behandlingsapparatet.''

Er ikke en vrangforestilling.

Hvem skal man stole på? Egen overbevisning eller andres meninger? Når skal man stole på andre? Hvem kan man stole på? Hvordan kan man vite hva som er rett og galt; hva som er vrangforestillinger og hva som er reelt?

Hvis erfaringen tilsier at livet er ok å leve uten hjelp fra psykiatri eller annet hjelpeapparat; så kan man jo velge å stole på sin egen oppfatning av at man ikke er syk eller at det meste er en misforståelse. På den annen side, så bør man vel i såfall nøye drøfte disse oppfatningene med sine behandler, og høre om de er enige i vurderingen, før man evt. beslutter å avslutte behandling.

[Gjest De kan ta feil]

Jeg trodde også at medisinene forgiftet meg = sant.

Jeg trodde også at diagnosen var feil,og at psykiatrien behandlet meg feil = sant.

Så jeg sluttet med medisiner og å gå til psykolog,har aldri hatt det bedre psykisk enn det jeg har nå.

[bibben]

Jeg trodde også at medisinene forgiftet meg = sant.

Jeg trodde også at diagnosen var feil,og at psykiatrien behandlet meg feil = sant.

Så jeg sluttet med medisiner og å gå til psykolog,har aldri hatt det bedre psykisk enn det jeg har nå.

Takk for svar fra deg. Det er nettopp slike tanker som du her beskriver som kverner rundt i hodet mitt. Jeg er så usikker på hvem jeg skal høre mest på. Jeg har en så sterk fornemmelse av at det er noe ved det hele som er riv ruskende galt. Jeg har på sett og vis gitt meg helt hen til behandlernes vurdering og meninger. Innerst inne så kjenner jeg at jeg er på et galt spor, og at medisinene jeg tar ikke er bra for meg.

Det som har holdt meg tilbake fra å følge min indre overbevisning er den at jeg har fått så fabelaktig god støtte, og at behandlerne har så mye kunnskap og er så velmenende. Jeg synes det er vanskelig å "opponere" mot det de sier. Jeg tenker at jeg i fremtiden kan komme til å trenge hjelp, og da vil jeg nødig ha brendt alle broer. Det er også mange andre ting i behandlingen jeg setter pris på og som jeg trenger. F.eks den psykologiske støtten jeg får. Jeg er som du ser skikkelig i villrede.

Jeg må virkelig tenke, tenke, tenke!

[cathlin]

''F. eks at en har lus.''

= vrangforestilling, ref. tidligere tråd der nhd skriver at det er snakk om en vrangforestilling.

''At andre er imot deg, når dette avvises av omgivelsene.''

= vrangforestilling.

''At medisinene som en tar er skadelige.''

Er ikke en vrangforestilling.

''At en egentlig er frisk, men har kommet inn i en skummel behandlingslabyrint og kommer ikke ut igjen fordi en har forpliktet seg med avtaler i forhold til behandlingsapparatet.''

Er ikke en vrangforestilling.

Hvem skal man stole på? Egen overbevisning eller andres meninger? Når skal man stole på andre? Hvem kan man stole på? Hvordan kan man vite hva som er rett og galt; hva som er vrangforestillinger og hva som er reelt?

Men kan det være at du f,eks har bivirkninger av medisinene og av den grunn tenker at det ikke er bra for deg?

Kjenner litt følelsen av og til av å ha kommet inn i en labyrint som man ikke kommer ut av, at det er feil det som har skjedd. Kanskje er det et forsvar fordi det er vanskelig å ta inn over seg realitetene, og at en før har opplevd at en har vært i et forhold til noen som har vært skadelig. Har du kanskje en indre utrygghet til andre?

Det er ikke sikkert dette stemmer på deg, altså. Så du får ta det som en ufaglig synsing. Uansett er du ikke bare en person som har en sykdom, du er et menneske med mange ressurser. Håper du får tilbakemeldinger på det også.

I hvertfall vil jeg si at det høres veldig slitsomt og vanskelig ut å oppleve det du gjør. Håper du kan unne deg å slappe litt av noen ganger også.

[Gjest De kan ta feil]

Takk for svar fra deg. Det er nettopp slike tanker som du her beskriver som kverner rundt i hodet mitt. Jeg er så usikker på hvem jeg skal høre mest på. Jeg har en så sterk fornemmelse av at det er noe ved det hele som er riv ruskende galt. Jeg har på sett og vis gitt meg helt hen til behandlernes vurdering og meninger. Innerst inne så kjenner jeg at jeg er på et galt spor, og at medisinene jeg tar ikke er bra for meg.

Det som har holdt meg tilbake fra å følge min indre overbevisning er den at jeg har fått så fabelaktig god støtte, og at behandlerne har så mye kunnskap og er så velmenende. Jeg synes det er vanskelig å "opponere" mot det de sier. Jeg tenker at jeg i fremtiden kan komme til å trenge hjelp, og da vil jeg nødig ha brendt alle broer. Det er også mange andre ting i behandlingen jeg setter pris på og som jeg trenger. F.eks den psykologiske støtten jeg får. Jeg er som du ser skikkelig i villrede.

Jeg må virkelig tenke, tenke, tenke!

Du får gå i tenkeboksen.

Jeg var ikke i tvil om at medisinene ikke var bra for meg,og var sikker på at diagnosen ikke stemte.

Selv om man har hatt psykotiske symptomer tidligere trenger man ikke ha det hele tiden!!!

Du må ta godt vare på deg selv og ikke utsette deg selv for mye stress og press,det går fint an å skjerme seg selv.

Lykke til!

[bibben]

Men kan det være at du f,eks har bivirkninger av medisinene og av den grunn tenker at det ikke er bra for deg?

Kjenner litt følelsen av og til av å ha kommet inn i en labyrint som man ikke kommer ut av, at det er feil det som har skjedd. Kanskje er det et forsvar fordi det er vanskelig å ta inn over seg realitetene, og at en før har opplevd at en har vært i et forhold til noen som har vært skadelig. Har du kanskje en indre utrygghet til andre?

Det er ikke sikkert dette stemmer på deg, altså. Så du får ta det som en ufaglig synsing. Uansett er du ikke bare en person som har en sykdom, du er et menneske med mange ressurser. Håper du får tilbakemeldinger på det også.

I hvertfall vil jeg si at det høres veldig slitsomt og vanskelig ut å oppleve det du gjør. Håper du kan unne deg å slappe litt av noen ganger også.

Tusen takk for hyggelig svar fra deg )

Godt å høre at også andre kan kjenne seg igjen i denne “labyrint-følelsen”. Det er liksom om det ene tar det andre, og plutselig så sitter en fast på et sted som virker fremmed. Jeg tenker her både på det å få en diagnose som er skremmende og det å stå på medisiner som man er redd for.

Jeg vet med meg selv at denne evinnelige engstelsen for dette med medisinene virkelig er “the same old story”, men tidvis så har jeg et stort behov for å få kommunisert hvor redd jeg er. Jeg føler at forholdet til kroppen har endret seg etter at jeg begynte på slike medisiner og jeg er redd for hvilke konsekvenser denne medisineringen kan ha på sikt. Hvorvidt det er bivirkninger eller ikke har jeg ikke tenkt så mye på.

Jeg klarer heldivis å se på meg selv som mer enn en pasient med en diagnose. Det er jeg glad for. Jeg føler også at andre (de som kjenner til min sykehistorie) ser meg som den jeg er uavhengig av diagnosen.

Lenge har jeg gitt meg hen til mine behandleres oppfordringer om å medisineres (jeg er jo ikke tvangsmedisinert). Jeg har fulgt planene våre til punkt og prikke. Nå er jeg blitt skikkelig redd og usikker. Jeg vil så nødig gå på tvers av mine gode hjelperes råd og omsorgsfulle forslag til behandling.

Jeg skal som du skriver forsøke å slappe litt av på dette, men det virker så fundamentalt fordi det handler om min egen hjerne og grepet jeg har om meg selv.

[cathlin]

Tusen takk for hyggelig svar fra deg )

Godt å høre at også andre kan kjenne seg igjen i denne “labyrint-følelsen”. Det er liksom om det ene tar det andre, og plutselig så sitter en fast på et sted som virker fremmed. Jeg tenker her både på det å få en diagnose som er skremmende og det å stå på medisiner som man er redd for.

Jeg vet med meg selv at denne evinnelige engstelsen for dette med medisinene virkelig er “the same old story”, men tidvis så har jeg et stort behov for å få kommunisert hvor redd jeg er. Jeg føler at forholdet til kroppen har endret seg etter at jeg begynte på slike medisiner og jeg er redd for hvilke konsekvenser denne medisineringen kan ha på sikt. Hvorvidt det er bivirkninger eller ikke har jeg ikke tenkt så mye på.

Jeg klarer heldivis å se på meg selv som mer enn en pasient med en diagnose. Det er jeg glad for. Jeg føler også at andre (de som kjenner til min sykehistorie) ser meg som den jeg er uavhengig av diagnosen.

Lenge har jeg gitt meg hen til mine behandleres oppfordringer om å medisineres (jeg er jo ikke tvangsmedisinert). Jeg har fulgt planene våre til punkt og prikke. Nå er jeg blitt skikkelig redd og usikker. Jeg vil så nødig gå på tvers av mine gode hjelperes råd og omsorgsfulle forslag til behandling.

Jeg skal som du skriver forsøke å slappe litt av på dette, men det virker så fundamentalt fordi det handler om min egen hjerne og grepet jeg har om meg selv.

Hei igjen:-)

Det er klart at du har lov å si hvor redd du er. Skulle bare mangle. Jeg ville sikkert vært like redd. Også for å ta medisiner som gjør noe med kroppen. Hvordan blir du i humøret av å ta dem?

Skjønner fremmedgjøringen du føler. Jeg har også følt meg fremmedgjort for meg selv, og blir redd av det, ting blir skummelt. Syns særlig det gjelder i forhold til diagnoser, at jeg blir borte, eller tingliggjort på et vis. Egentlig hele denne diagnos-settingen har gjort meg redd. Jeg syns det har hjulpet at folk er vanlige mot meg, at de kan ha humor på ting sammen med meg, ting som kan lette på stemningen. Og huske at jeg ikke er diagnosen, og er så mye mer en noe som står på papiret. At det bare er noe de må sette fordi de trenger nå disse systemene sine.

Skjønner at du har vansker for å falle til ro og ha tillit til de som skal hjelpe deg når du kjenner på sånne motsetningsfylte ting. Det høres ikke lett ut. Jeg hadde sikkert blitt rimelig forvirra.

Håper du får en ok jul:-)

[bibben]

Hei igjen:-)

Det er klart at du har lov å si hvor redd du er. Skulle bare mangle. Jeg ville sikkert vært like redd. Også for å ta medisiner som gjør noe med kroppen. Hvordan blir du i humøret av å ta dem?

Skjønner fremmedgjøringen du føler. Jeg har også følt meg fremmedgjort for meg selv, og blir redd av det, ting blir skummelt. Syns særlig det gjelder i forhold til diagnoser, at jeg blir borte, eller tingliggjort på et vis. Egentlig hele denne diagnos-settingen har gjort meg redd. Jeg syns det har hjulpet at folk er vanlige mot meg, at de kan ha humor på ting sammen med meg, ting som kan lette på stemningen. Og huske at jeg ikke er diagnosen, og er så mye mer en noe som står på papiret. At det bare er noe de må sette fordi de trenger nå disse systemene sine.

Skjønner at du har vansker for å falle til ro og ha tillit til de som skal hjelpe deg når du kjenner på sånne motsetningsfylte ting. Det høres ikke lett ut. Jeg hadde sikkert blitt rimelig forvirra.

Håper du får en ok jul:-)

Takk igjen )

Humøret er like bra som det pleier å være! Heldigivs! Jeg har ikke merket at AP'n påvirker humøret mitt i negativ retning. Det jeg imidlertid merker er at jeg er så tung i kroppen, så lite kroppslig friskhet (litt vanskelig å forklare). Fra å ha hatt masse fysisk energi, er jeg blitt noe i retning av lat. Det er så mye jeg ikke orker. Av natur er jeg impulsiv og svært sosialt aktiv, det har i grunnen ikke endret seg, men når det kommer til det som har med en slags kroppslig gnist å gjøre, er nesten alt borte. Det er kanskje den største endringen jeg har merket etter at jeg startet på psykofarmaka.

Vel, jeg vet at dette er ting som er blitt diskutert til det kjedsommelige her på dol, men nå er det altså aktuelle tanker for meg, og da var det godt å få satt noen ord på det.

Jeg ønsker også for deg at du får en fin jul!

Beste hilsener fra