mobbing,deporasjoner og angst

[Gjest Marie T V]

Hei . jeg er en jente på 13 år . jeg har blitt veldig mye mobbet gjennom livet . jeg tror jeg sliter med angst ! jeg har blitt så mye mobba at jeg er redd for andre mennesker runt meg ! til ogmed vennene mine de som jeg stoler mest på! jeg har prøvd og si i fra til foreldrene mine men de tar det ikke så seriøst . jeg er også ganske følsomm . jeg blir lett såra og redd når folk mobber meg og da sier foreldrene mine at jeg trekker ting så til meg osv . ingen bryr seg om meg .på en måte. sorgen . på 2 måner har jeg mista 2 nære . fille unkelen min døde i en ulykke i sommer . han ble påkjørt av en bil med vikeplikt . og bestemor døde for 3 uker siden . jeg trenger virkelig hjelp og tips av deg/dere jeg takler ikke døden . folk sier bare tenk påd et gode og sånne gammel dagse tulle ting . det blir bare vondere for meg det . Hva skall jeg gjøre ingen lytter? jeg har hatt tanken i bakhue om og ta selmord ... Hjelp meg ! jeg vil ikke ha mere smerte ! mvh Marie ps: svar meg snarest så mulig ! Takk plis si at jeg er på riktig sted nå !

[Gjest Geir]

Det var veldig trist og lese at du har det så vondt.

Eg vil anbefale deg å ta kontakt med skolehelsetjenesten (helsesøster) for å be om hjelp derfra, eg tror du vil ha god nytte av noen som du kan prate fritt og ærlig med.

De vil ta deg på alvor, men da må du ikkje være beskjeden men huske å få frem det du har skrevet her.

Du kan skrive ut det innlegget du har skrevet her og ta med til de (de har taushetsplikt) men de er muligens forpliktet til å innformere foreldrene dine om hvordan du har det, da vil de nok forstå alvoret i situasjonen.

Eg ønsker deg alt godt, du virker som et flott menneske!! :-)

Mvh

[Gjest J31!]

Hei på deg kjære jente på 13 år.

Jeg synes det er veldig leit at foreldrene dine ikke vil høre på deg. Det er helt klart og tydelig at du sliter og har det vondt.

Kan du skrive et brev til moren din, hvis du føler at det er ok? Eller kan du snakke med foreldrene til en av vennene dine, hvis du har tillit til noen av dem? Ellers vil jeg på det varmeste anbefale deg å snakke med helsesøster på skolen din. Der vil du bli hørt.

Du skal _ikke_ ha det sånn, og det finnes god hjelp.

Da jeg var på alderen din, sleit jeg med fysiske smerter og selvmordstanker pga det. Moren min ville heller ikke høre på meg da jeg sa det. Da skrev jeg et brev til henne, hvor jeg sa det akkurat som det var, og da tok hun meg med til lege. Jeg ble med andre ord hørt på den måten. Kansje det vil hjelpe deg også?

Du er absolutt på riktig sted. Dette formet er til for det.

Klem fra meg )

[Gjest sjøstjerna]

Du skal ikke trenge å ha det slik. Du er ung og har livet foran deg, og skal ikke behøve slite slik.

Ser det er foreslått å ta kontakt med helsesøster. Annet er at du kan snakke med legen (evt med kopi av det du har skrevet her). Eller skrive brev til din mor- som det også er foreslått før her.

Du skriver at du ikke tror noen bryr seg om deg. Dette er også trist lesing. Noen familier er flinke å si til hverandre at de er glade i hverandre. I andre familier sies ingenting. Kanskje du vokser opp i en slik? Da jeg vokste opp var det ingen som snakket om følelser, og jeg kunne også- som deg - tro at ingen brydde seg. I voksen alder så _vet_ jeg at foreldrene mine brydde seg _masse_ hele tiden. Det ble bare aldri sagt muntlig da jeg var barn.

Jeg er mor selv nå. Hadde mitt barn skrevet brev til meg, så hadde jeg tatt det på alvor. Skjønner du har forsøkt å fortelle dine foreldre hvordan du har det. Men du skriver de ikke tar det "seriøst". Mulig de ikke skjønner helt? I deres øyne så er du Datteren- som de synes er ei flink og velfungerende jente. Da må det kanskje brev til for å få de til å våkne? Eller en ny samtale hvor du poengterer at du vil snakke om noe som du synes er vanskelig?

Du virker som ei super jente. Og du tar ansvar og forsøker be om hjelp nå når du synes ting er vanskelig. Dette er bra.

Vedr. mobbing. Har du drøftet dette med lærerne?

Sorg.. trist å høre du har mistet noen du er glad i. Normalt å være lei seg over det. Da jeg mistet forelder, så trøstet jeg meg etter hvert med at sorg er prisen for å ha elsket. Jeg forsøkte se glede i å ha fått lov å kjenne og være i slekt med så flott menneske. og være glad for at det mennesket har hatt fint liv etc. Sorgen roer seg over tid. Helt sikkert. Men om du har behov å prate så kan du forsøke si det til legen, helsesøster, lærer eller foreldre.

For å forsøke få det bedre med deg selv, så kan du forsøke skrive noe positivt til deg selv. Målet er å bare si _positive_ ting. Positive ting du har sagt eller gjort eller står for. Feks. du er snill. Du har hjerte for andre. Du er flink å holde orden på rommet, du har pen hårfarge osv. -skriv dette og les det for deg selv og kjenn at du tror på det.

[Gjest togli]

Du skriver så bra selv om du er bare 13 år gammel! Jeg er helt sikker på at du er ei helt super jente som vil få det mye bedre i livet etterhvert, selv om livet føles vanskelig for deg nå.

Det er kjempetøft å miste noen man er glad i. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på fetteren min som plutselig døde for snart to år siden. Det er vanskelig å tenke på at livet kan ta slutt så plutselig. Hjemme har jeg tre jenter på 11, 8 og 4 år. Vi har måttet snakke mye om døden etter at fetteren min døde. Vi har snakket om at det er veldig sjelden noen dør unge, og at vi regner med vi skal leve til vi blir gamle!

Vet du hva jeg aldri glemmer? Når jeg var ca 5 år gammel, besøkte en venninne og jeg en gammel nabodame. Hun var ganske skrøpelig og jeg spurte henne om hun var lei seg fordi hun kanskje skulle dø snart? Da lo hun og sa at hun ikke var redd for å dø, for hun hadde levd et langt liv Dette husker jeg var en stor trøst for meg. Jeg skjønte at tanker rundt døden endret seg etterhvert som man ble eldre.

Det er vondt for oss som er foreldre når barna våre ikke har det så bra. Vi vet at som regel "går det over", men det er ikke alltid vi helt skjønner hvor vondt barna har det. Hvis du liker læreren din, så kan du be om å få snakke med han/henne. Evt. kan du be om å få snakke med helsesøster som kanskje av og til er på skolen din? Det hjelper ofte godt å få snakket med noen som kan prøve å forstå deg.

Akkurat nå fikk jeg veldig lyst til å gi deg en god klem, men sender deg heller en klem her *klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler at du snakker med fastlegen din,skolelegen eller noen annen i skolehelsetjenesten f. eks helsesøster.