Må jeg velge ensomhet?

[Gjest The Loser - bratt nedover]

Det høres vel vanvittig ut. Men jeg føler at jeg allerede er der. Har få venner, men er så utrolig glad i dem. Er egentlig et sosialt vesen, men har høy moral og har opplevd så mye dritt opp gjennom livet at levereglene mine er ganske forkrøpla.

Føler meg usynlig, som en skygge, folk kan drite i meg, gjøre som de vil! Jeg drar jo på besøk, jeg tar kontakt, jeg stiller opp. Men er det på delte eller på mine premiss er utfallet høyst usikkert. Folk kan utebli uten at jeg får beskjed, møter blir avholdt uten at jeg blir invitert, skriver eller sender jeg sms får jeg sjelden svar. Osv osv osv. Aldri får jeg besøk, alt skjer på andres premisser.

Jeg er usynlig og ubetydelig for verden, og blir farlig såret hver gang noen jeg tror vil være der for meg - ikke er der. Nå bare griner og griner jeg og frykter en ny depresjon (bipolar2).

Ser bare en mulighet til å fortsette som mor- å isolere meg fra alle andre. Og det synes jeg er et fryktelig stort offer. Men jeg orker ikke dette mer, det har vært historien gjennom hele mitt liv. Og det finnes faktisk bare en fellesnevner...

Har forsøkt terapi hos div i over 20 år, så det er ikke akkurat uprøvd.

MEN FINNES DET ALTERNATIV? Kan jeg VELGE NOE ANNET?

[Faure]

''MEN FINNES DET ALTERNATIV? Kan jeg VELGE NOE ANNET?''

Du kan finne deg noen andre venner. Det er ikke alltid så lett, men hvis du har en hobby eller interesse så er det veien å gå. Lettere hvis du bor i byen enn på landet.

De vennene du har nå fortjener deg ikke.

[Gjest The Loser - bratt nedover]

''MEN FINNES DET ALTERNATIV? Kan jeg VELGE NOE ANNET?''

Du kan finne deg noen andre venner. Det er ikke alltid så lett, men hvis du har en hobby eller interesse så er det veien å gå. Lettere hvis du bor i byen enn på landet.

De vennene du har nå fortjener deg ikke.

De vennene jeg har nå er de beste jeg har hatt i løpet av livet.

Men dette gjelder jo ikke bare vennene, også på jobb er det sånn, og på en aktivitet jeg driver mye med.

De vennenne jeg hadde før var virkelig dårlige!

[Gjest xbellax]

Naturligvis finnes det et annet alternativ. Kanskje må du gå litt i deg selv, se hva du utstråler, hva signaler du gir dine omgivelser, kanskje må du være flinkere til å sette grenser og kreve mer. Jeg skjønner godt at det å hele tiden bli avvist er forferdelig smertefullt, at du tenker på total isolasjon er derfor forstålig. men der finnes noe annet.. kanskje ligger nøkkelen hos deg selv.

[Gjest The Loser - bratt nedover]

Naturligvis finnes det et annet alternativ. Kanskje må du gå litt i deg selv, se hva du utstråler, hva signaler du gir dine omgivelser, kanskje må du være flinkere til å sette grenser og kreve mer. Jeg skjønner godt at det å hele tiden bli avvist er forferdelig smertefullt, at du tenker på total isolasjon er derfor forstålig. men der finnes noe annet.. kanskje ligger nøkkelen hos deg selv.

Så fortell meg da, vær ærlig, hva utstråler denne postinga mi, for jeg hadde jo ikke ventet et ras av svar, men tilbakemeldingen understreker jo hele situasjonen. Tusen tusen takk til dere to, jeg setter virkelig pris på det, jeg mener det.

Det var vel egentlig en dårlig ide dette, måtte bare blåse ut ett eller annet sted

[Gjest xbellax]

Så fortell meg da, vær ærlig, hva utstråler denne postinga mi, for jeg hadde jo ikke ventet et ras av svar, men tilbakemeldingen understreker jo hele situasjonen. Tusen tusen takk til dere to, jeg setter virkelig pris på det, jeg mener det.

Det var vel egentlig en dårlig ide dette, måtte bare blåse ut ett eller annet sted

Kanskje var det en stårlende idè at du skrev inn, kanskje kan dette hjelpe deg til å se deg selv utenfra. Vi vil alltid møte mennesker som vil avvise oss, det er uungåelig, men iblant kan det være en selv som sender ut litt feil signaler. Jeg kjenner deg ikke så jeg kan dessverre ikke si noe mer enn det, kanskje kunne det vært ok for deg å diskutert dette noen timer med en behandler. Kanskje må du bytte ut noen venner, kanskje må du kreve mer av dem rundt deg, kanskje må du bli mer synlig, kanskje må du sette klarere grenser, jeg vet ikke.. det jeg vet er at det kan være klokt av deg å se nærmere på dette.

[rose23]

Tror det er slik med de fleste av oss. Vi er usosiale dyr. Jeg blir av og til frustrert fordi jeg aldri får besøk og er så mye alene. Men når en gang iblat får besøk gruer jeg meg hele dagen i forkant...

Selv om jeg aldri får besøk tar jeg det ikke så tungt. Kunstene r å underholde seg selv, trives i eget selskap.Jeg er 30 år. En alder der alle er opptatt med småbarn, karriere o.s.v...

Hvordan er det med dere? Er dere sosiale?

Kanskje er det fordi jeg ikke bor på hjemstedet mitt. Alle vet hvem jeg er, men ingen så godt at de komme på visitt. Jeg ble plutselig usikker her. Er det noe galt md meg siden jeg aldi får besøk. Jeg tør heller ikke reise op besøk i frykt for å være til bry.