psykoselignende symptomer - frosken og andre.

[Orio]

Har fått ap, men er veldig usikker på om jeg skal ta dem.

Frosken skrev i et svar til meg at særlig det at jeg ikke tåler inntrykk tyder på at jeg trenger hjelp av ap eller annen hjelp. Hva slags annen hjelp kan det være snakk om? Skulle gjerne hatt et alternativ til ap.

[Gjest xbellax]

Terapi, jeg ville nok ikke latt vær å ta ap selv om du får terapi, begge deler kan hjelpe deg.

[Orio]

Terapi, jeg ville nok ikke latt vær å ta ap selv om du får terapi, begge deler kan hjelpe deg.

Terapi har jeg ikke tilgang på i julen, behandler har juleferie. Og ap virker vel fortere enn terapi? Uansett er det ap jeg har tilgang til nå, og julen gir veldig små muligheter for å skjerme meg for for mange inntrykk.

[Gjest xbellax]

Terapi har jeg ikke tilgang på i julen, behandler har juleferie. Og ap virker vel fortere enn terapi? Uansett er det ap jeg har tilgang til nå, og julen gir veldig små muligheter for å skjerme meg for for mange inntrykk.

Du har fått utlevert AP av en lege, det virker som om du ikke helt stoler på vedkommendes avgjørelse?

[Orio]

Du har fått utlevert AP av en lege, det virker som om du ikke helt stoler på vedkommendes avgjørelse?

Avgjørelsen bygger mye på hva jeg har fortalt, det er det jeg ikke stoler helt på, at jeg har klart å gi et riktig bilde av hvordan jeg har det. At jeg på en måte har "lurt" legen til å tro at jeg trenger dem.

Men, jeg har nå tatt pilla, regner med at den i alle fall ikke gjør stor skade hvis jeg bruker den en kort periode nå.

[Gjest xbellax]

Avgjørelsen bygger mye på hva jeg har fortalt, det er det jeg ikke stoler helt på, at jeg har klart å gi et riktig bilde av hvordan jeg har det. At jeg på en måte har "lurt" legen til å tro at jeg trenger dem.

Men, jeg har nå tatt pilla, regner med at den i alle fall ikke gjør stor skade hvis jeg bruker den en kort periode nå.

Ok, jeg ser den. Det du må ha i bakhodet er at en lege deler ikke ut AP med mindre vedkommende vet hva han/hun gjør. Kanskje dette kan virke forebyggende for deg. Jeg tror nok og du må ta litt mer hensyn til deg selv i julen, skjerm deg litt mer enn hva du hadde tenkt. Lytt til kroppen din Orio.

[frosken]

Jeg synes du skal ta medisinene.

Det jeg tenkte på med "annen hjelp" var at dersom ikke medisiner alene stopper en forverring av symptomer, så kan du komme til å trenge en innleggelse. Dersom du tar medisinene, vil du mest sannsynlig ikke bli verre, og dermed komme deg gjennom julen på en rimelig ok måte.

Kan ikke se at du har noe å tape på å ta medisinene. Når julen er over, kan du diskutere med din behandler hvorvidt du trenger å fortsette med AP eller ikke. Akkurat nå tror jeg det er viktig at du tar dem.

[Orio]

Jeg synes du skal ta medisinene.

Det jeg tenkte på med "annen hjelp" var at dersom ikke medisiner alene stopper en forverring av symptomer, så kan du komme til å trenge en innleggelse. Dersom du tar medisinene, vil du mest sannsynlig ikke bli verre, og dermed komme deg gjennom julen på en rimelig ok måte.

Kan ikke se at du har noe å tape på å ta medisinene. Når julen er over, kan du diskutere med din behandler hvorvidt du trenger å fortsette med AP eller ikke. Akkurat nå tror jeg det er viktig at du tar dem.

Jeg trodde kanskje du visste om en tredje variant, som verken innebærer medisiner eller innleggelse.

[Orio]

Ok, jeg ser den. Det du må ha i bakhodet er at en lege deler ikke ut AP med mindre vedkommende vet hva han/hun gjør. Kanskje dette kan virke forebyggende for deg. Jeg tror nok og du må ta litt mer hensyn til deg selv i julen, skjerm deg litt mer enn hva du hadde tenkt. Lytt til kroppen din Orio.

Jeg har tenkt litt på hva som skjedde da jeg var hos legen. Det var ikke akkurat som at jeg sa "jeg vil ha ap" og hun sa "vær så god", jeg måtte faktisk fortelle en del om hvordan jeg har det etc.

[frosken]

Jeg trodde kanskje du visste om en tredje variant, som verken innebærer medisiner eller innleggelse.

Nei, når hjernen ikke tåler inntrykk, så mener jeg man skal bruke medisiner til å lage et filter.

Du har fått til mye dette året, Orio. Kommet deg gjennom en lang sykdomsfase og fått et bedre utgangspunkt for et godt liv. Til og med juristen i deg har av og til fått lov til å bli synlig. Også liker jeg selvfølgelig godt at en treningsfanatiker har blitt født...*s* (Du har kanskje mistet litt taket i treningen nå, siden du først ble skadet og så ble dårlig psykisk, men nytt år gi nye muligheter!).

Fortsatt tror jeg du sliter med å tillate deg selv å ta vare på deg selv på en konstruktiv måte. En del av det at du blir verre, ser ut til å være at du mister evnen til å sette grenser rundt deg selv, og så får du etterhvert også problemer med alle inntrykkene. Jeg ser på det at du har valgt å ta medisinene som en måte å forsøke å ivareta deg selv, og er glad for at du klarte å ta det valget.

Snart er julen over og hverdagen starter igjen. Da får du også mulighet til å diskutere med behandler hva du skal gjøre fremover.

Ta vare på deg selv som best du kan, Orio. Du fortjener det.

[Orio]

Nei, når hjernen ikke tåler inntrykk, så mener jeg man skal bruke medisiner til å lage et filter.

Du har fått til mye dette året, Orio. Kommet deg gjennom en lang sykdomsfase og fått et bedre utgangspunkt for et godt liv. Til og med juristen i deg har av og til fått lov til å bli synlig. Også liker jeg selvfølgelig godt at en treningsfanatiker har blitt født...*s* (Du har kanskje mistet litt taket i treningen nå, siden du først ble skadet og så ble dårlig psykisk, men nytt år gi nye muligheter!).

Fortsatt tror jeg du sliter med å tillate deg selv å ta vare på deg selv på en konstruktiv måte. En del av det at du blir verre, ser ut til å være at du mister evnen til å sette grenser rundt deg selv, og så får du etterhvert også problemer med alle inntrykkene. Jeg ser på det at du har valgt å ta medisinene som en måte å forsøke å ivareta deg selv, og er glad for at du klarte å ta det valget.

Snart er julen over og hverdagen starter igjen. Da får du også mulighet til å diskutere med behandler hva du skal gjøre fremover.

Ta vare på deg selv som best du kan, Orio. Du fortjener det.

Forbauser meg ikke at du ønsker treningsfanatikeren velkommen. Nå venter du vel bare på lillebroren: skientusiasten.

Trening har det blitt dårlig med i det siste, ikke mer enn lett trening en - tre ganger i uka. (Jeg har forandret meg, for et år siden var "trening" et fremmedord. Og nå synes jeg tre ganger i uka er for lite.)

[Gjest Ønsker virkelig å bli fanatiker]

Forbauser meg ikke at du ønsker treningsfanatikeren velkommen. Nå venter du vel bare på lillebroren: skientusiasten.

Trening har det blitt dårlig med i det siste, ikke mer enn lett trening en - tre ganger i uka. (Jeg har forandret meg, for et år siden var "trening" et fremmedord. Og nå synes jeg tre ganger i uka er for lite.)

Si meg Orio, hvordan tenkte du for å komme i gang, og hva skulle til for å bli hektet på trening?

Jeg har forsøkt en tid nå, men det stopper opp i statsgropa. Jeg kjenner enorm motstand og liker ikke ennå å trene. Jeg har veldig, veldig lyst til å ta tak i stafettpinnen fra Frosken og dere andre, men jeg har ikke fått tankene min på rett kjøl.

Fortell meg gjerne hva som fikk deg i gang og hva som fikk deg over på rett spor!

[Orio]

Si meg Orio, hvordan tenkte du for å komme i gang, og hva skulle til for å bli hektet på trening?

Jeg har forsøkt en tid nå, men det stopper opp i statsgropa. Jeg kjenner enorm motstand og liker ikke ennå å trene. Jeg har veldig, veldig lyst til å ta tak i stafettpinnen fra Frosken og dere andre, men jeg har ikke fått tankene min på rett kjøl.

Fortell meg gjerne hva som fikk deg i gang og hva som fikk deg over på rett spor!

Har så vidt sett gjennom det jeg har skrevet, og det ble veldig langt. Jeg velger å la det stå sånn, men prøver å komme med en veldig kortfattet versjon her i starten.

''

PUNKT 1: Jeg unngikk ordet "trening" - på grunn av negative assosiasjoner.

PUNKT 2: Jeg startet med korte turer i sakte tempo. Nok til å kjenne at det var godt med frisk luft, men ikke nok til å bli sliten.

PUNKT 3: Fokus var hele tiden her og nå, mens jeg gikk tur/trente. Hva liker jeg ved å gå denne turen i dag? Ikke frem i tid, ikke en gang til hvor godt det ville være etterpå.

PUNKT 4: Opplevde at å gå en tur kunne hjelpe på ting her og nå, dempet angst og ble mer løsningsorientert i tankegangen.

PUNKT 5: Fikk et mer bevisst forhold til kroppen min. Ble tryggere fordi jeg oppdaget at jeg kan presse den ganske langt. Fikk en følelse av kontroll fordi jeg kan bestemme hvor mye jeg vil presse den.

PUNKT 6: Det ballet på seg. Det skulle mer til før jeg fikk den deilige følelsen som trening noen ganger kan gi (mens du holder

på).

Lykke til :- )

''

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg faktisk kom i gang, tok det første skrittet, gikk den første turen så jeg fikk sjansen til å oppleve hvor positivt trening er. Men det er vel egentlig ikke noe stort problem, har du virkelig lyst til å bli en treningsfanatiker klarer du å tvinge deg selv til å gå et par turer. Problemet er vel heller at du synes opplegget er for slapt. Det synes jeg også, ville aldri trodd en sånn start ville ført meg dit jeg er i dag, når jeg synes trening tre dager i uka er lite. Men det har det gjort.

Hva tenkte jeg? Ingenting. Vegret meg veldig for å kalle det jeg drev med "trening", brukte en masse andre uttrykk for å beskrive det.

Det gjør jeg egentlig fortsatt. "Trening" er fortsatt et veldig negativt ladet ord for meg, tror det har sammenheng med 12 år med uutholdelige gymtimer og diverse moraliseringer fra leger og andre "forstå-seg-påere". Det skal være så bra for meg, godt for helsa, bra for vekta, hjelper mot det meste egentlig. Det eneste jeg fikk ut av det var ekstrem treningsvegring, fire tonn dårlig samvittighet, og det ble stadig vanskeligere å skulle oppsøke lege hvis jeg trengte det.

Jeg er ikke der nå lenger. Nå har jeg oppdaget gleden ved trening, og ser på det som den viktigste oppdagelsen jeg noen gang har gjort. Men spørsmålet var jo hvordan jeg kom fra der jeg var (ekstrem treningsvegring) til der jeg er (treningsfanatiker med vegring bare mot ordet "trening"). Det første jeg gjorde var kanskje nettopp å "gi opp", å innrømme overfor meg selv at jeg aldri kom til å begynne å trene, at jeg aldri kom til å bli sprek og i god form. (Nå har jo det vist seg å være feil.) Neste steg var "fanken heller, jeg har da lov til bare å gå meg en tur jeg også."

Og det var det jeg gjorde. Jeg brukte all styrken jeg hadde til å skyve bort alle krav om hvor fort, hvor lenge og hvor ofte jeg skulle gå. Turene mine skulle ikke ha noe som helst formål, ikke være del i en "sunnere-liv-kampanje" som det alltid før hadde vært. Jeg skulle gå fordi jeg hadde lyst, og bare derfor. Det var jeg veldig fokusert på. Jeg gjorde det fordi det føltes godt der og da, og kjempet veldig med meg selv for å klare å godta at det var god nok grunn. Denne kampen viste seg ofte overfor andre, jeg fikk stadig kommentarer om hvor bra det var for helsa og vekta at jeg hadde begynt å gå turer. Mitt svar var at det IKKE var derfor jeg gjorde det, at jeg gjorde det fordi jeg hadde lyst akkurat der og da, og at jeg mente det var mer enn grunn god nok. De fleste godtok det, men noen holdt veldig fast ved at det var veldig sunt og bra for meg. Jeg svarte da (som et ledd i å overbevise meg selv) at det IKKE var det jeg var opptatt av, at jeg bevisst hadde latt være å fokusere på den biten (og bevisst unngikk ordet "trening") fordi "bra-for-meg" tanken har feilet så mange ganger at den til slutt er blitt demotiverende.

Merker at jeg begynner å bevege meg langt ut på viddene her, skal prøve å være mer konkret og kortfattet heretter.

Utgangspunktet var at jeg trengte og ønsket meg noe i livet som bare hadde som begrunnelse "jeg har lyst". Det ble gåturer og etterhvert trening som fikk den rollen. LYST er et nøkkelord her. All annen begrunnelse ble uttrykkelig avvist, noe som også var viktig.

* Jeg begynte med å gå turer. Kjempekorte. Kjempesakte. Ikke nok til at jeg ble sliten. Bare gikk rolig, kanskje ti minutter, mens jeg lot tankene vandre. (Nå i ettertid ser jeg at det at det var korte, langsomme turer var en viktig del av det hele. Det forandret innstillingen min, jeg fikk opplevelsen av at det å gå en tur kunne være positivt, oppleves godt akkurat der og da.)

* Jeg sliter en del med angst, og opplevde etterhvert at det å gå en rask tur (sett fra mitt utgangspunkt) kunne hjelpe meg å takle angsten. Jeg fikk på en måte utløp for all energien angsten utløser for å gjøre kroppen klar til å takle fare.

* Jeg har også depresjoner som kommer og går, og noen ganger går tankene mine helt i spinn (noe jeg innbiller meg at de kan gjøre for andre også), og oppdaget etterhvert at jeg tenker klarere mens jeg går og i tiden etterpå enn jeg ellers gjorde. Hos meg kan tankene noen ganger kjøre seg fast i et "alt er håpløst" spor, og det å gå en tur ble en måte å komme ut av det sporet, og enten finne en løsning på problemet eller forsone meg med at det ikke var verdens undergang om ikke alt alltid gikk som det skulle.

* Etter hvert som jeg kom i bedre form, og ble bedre kjent med kroppen min og hva den tåler, begynte jeg å gå lenger og fortere. Det å kjenne at kroppen min klarte mer enn jeg på forhånd hadde trodd, og at jeg kan presse den til å klare mer enn jeg trodde (burde, heter det nå), ga en god følelse på flere måter. Jeg fikk den gode "slitenhetsfølelsen" som kommer av å vite at nå har jeg faktisk gjort en innsats, dette har kostet meg noe. Jeg så mer positivt på meg selv, jeg klarte faktisk noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle klare. Jeg fikk en følelse av kontroll, det var opp til meg å bestemme hvor lenge jeg skulle holde ut, ikke kroppen min. (Noe som har straffet seg i ettertid, det viser seg at kroppen også bør få komme til orde i sånne saker.)

* En annen effekt av å komme i bedre form var at jeg ikke fikk samme virkning av korte, rolige spaserturer lenger. Jeg måtte gå lengre og fortere for å bli mer sliten, det er en ting. En annen ting er at det ikke var nok til å få de gode opplevelsene jeg var blitt vant til, jeg trengte mer. Jeg trengte trening, kondisjon og styrke. (Og måtte bruke all min kreativitet for å kalle trimsykkel og styrkeapparater noe annet enn trening.) Og jeg trengte masse. Følelsen, både i kroppen og i hodet, mens jeg trente var så deilig. Ville hele tiden ha enda mer, enda sterkere. Og det skulle mer til for å oppnå det. (Nå skjønner jeg hvorfor man snakker om trenings_narkomane_)

[Gjest Ønsker virkelig å bli fanatiker]

Har så vidt sett gjennom det jeg har skrevet, og det ble veldig langt. Jeg velger å la det stå sånn, men prøver å komme med en veldig kortfattet versjon her i starten.

''

PUNKT 1: Jeg unngikk ordet "trening" - på grunn av negative assosiasjoner.

PUNKT 2: Jeg startet med korte turer i sakte tempo. Nok til å kjenne at det var godt med frisk luft, men ikke nok til å bli sliten.

PUNKT 3: Fokus var hele tiden her og nå, mens jeg gikk tur/trente. Hva liker jeg ved å gå denne turen i dag? Ikke frem i tid, ikke en gang til hvor godt det ville være etterpå.

PUNKT 4: Opplevde at å gå en tur kunne hjelpe på ting her og nå, dempet angst og ble mer løsningsorientert i tankegangen.

PUNKT 5: Fikk et mer bevisst forhold til kroppen min. Ble tryggere fordi jeg oppdaget at jeg kan presse den ganske langt. Fikk en følelse av kontroll fordi jeg kan bestemme hvor mye jeg vil presse den.

PUNKT 6: Det ballet på seg. Det skulle mer til før jeg fikk den deilige følelsen som trening noen ganger kan gi (mens du holder

på).

Lykke til :- )

''

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg faktisk kom i gang, tok det første skrittet, gikk den første turen så jeg fikk sjansen til å oppleve hvor positivt trening er. Men det er vel egentlig ikke noe stort problem, har du virkelig lyst til å bli en treningsfanatiker klarer du å tvinge deg selv til å gå et par turer. Problemet er vel heller at du synes opplegget er for slapt. Det synes jeg også, ville aldri trodd en sånn start ville ført meg dit jeg er i dag, når jeg synes trening tre dager i uka er lite. Men det har det gjort.

Hva tenkte jeg? Ingenting. Vegret meg veldig for å kalle det jeg drev med "trening", brukte en masse andre uttrykk for å beskrive det.

Det gjør jeg egentlig fortsatt. "Trening" er fortsatt et veldig negativt ladet ord for meg, tror det har sammenheng med 12 år med uutholdelige gymtimer og diverse moraliseringer fra leger og andre "forstå-seg-påere". Det skal være så bra for meg, godt for helsa, bra for vekta, hjelper mot det meste egentlig. Det eneste jeg fikk ut av det var ekstrem treningsvegring, fire tonn dårlig samvittighet, og det ble stadig vanskeligere å skulle oppsøke lege hvis jeg trengte det.

Jeg er ikke der nå lenger. Nå har jeg oppdaget gleden ved trening, og ser på det som den viktigste oppdagelsen jeg noen gang har gjort. Men spørsmålet var jo hvordan jeg kom fra der jeg var (ekstrem treningsvegring) til der jeg er (treningsfanatiker med vegring bare mot ordet "trening"). Det første jeg gjorde var kanskje nettopp å "gi opp", å innrømme overfor meg selv at jeg aldri kom til å begynne å trene, at jeg aldri kom til å bli sprek og i god form. (Nå har jo det vist seg å være feil.) Neste steg var "fanken heller, jeg har da lov til bare å gå meg en tur jeg også."

Og det var det jeg gjorde. Jeg brukte all styrken jeg hadde til å skyve bort alle krav om hvor fort, hvor lenge og hvor ofte jeg skulle gå. Turene mine skulle ikke ha noe som helst formål, ikke være del i en "sunnere-liv-kampanje" som det alltid før hadde vært. Jeg skulle gå fordi jeg hadde lyst, og bare derfor. Det var jeg veldig fokusert på. Jeg gjorde det fordi det føltes godt der og da, og kjempet veldig med meg selv for å klare å godta at det var god nok grunn. Denne kampen viste seg ofte overfor andre, jeg fikk stadig kommentarer om hvor bra det var for helsa og vekta at jeg hadde begynt å gå turer. Mitt svar var at det IKKE var derfor jeg gjorde det, at jeg gjorde det fordi jeg hadde lyst akkurat der og da, og at jeg mente det var mer enn grunn god nok. De fleste godtok det, men noen holdt veldig fast ved at det var veldig sunt og bra for meg. Jeg svarte da (som et ledd i å overbevise meg selv) at det IKKE var det jeg var opptatt av, at jeg bevisst hadde latt være å fokusere på den biten (og bevisst unngikk ordet "trening") fordi "bra-for-meg" tanken har feilet så mange ganger at den til slutt er blitt demotiverende.

Merker at jeg begynner å bevege meg langt ut på viddene her, skal prøve å være mer konkret og kortfattet heretter.

Utgangspunktet var at jeg trengte og ønsket meg noe i livet som bare hadde som begrunnelse "jeg har lyst". Det ble gåturer og etterhvert trening som fikk den rollen. LYST er et nøkkelord her. All annen begrunnelse ble uttrykkelig avvist, noe som også var viktig.

* Jeg begynte med å gå turer. Kjempekorte. Kjempesakte. Ikke nok til at jeg ble sliten. Bare gikk rolig, kanskje ti minutter, mens jeg lot tankene vandre. (Nå i ettertid ser jeg at det at det var korte, langsomme turer var en viktig del av det hele. Det forandret innstillingen min, jeg fikk opplevelsen av at det å gå en tur kunne være positivt, oppleves godt akkurat der og da.)

* Jeg sliter en del med angst, og opplevde etterhvert at det å gå en rask tur (sett fra mitt utgangspunkt) kunne hjelpe meg å takle angsten. Jeg fikk på en måte utløp for all energien angsten utløser for å gjøre kroppen klar til å takle fare.

* Jeg har også depresjoner som kommer og går, og noen ganger går tankene mine helt i spinn (noe jeg innbiller meg at de kan gjøre for andre også), og oppdaget etterhvert at jeg tenker klarere mens jeg går og i tiden etterpå enn jeg ellers gjorde. Hos meg kan tankene noen ganger kjøre seg fast i et "alt er håpløst" spor, og det å gå en tur ble en måte å komme ut av det sporet, og enten finne en løsning på problemet eller forsone meg med at det ikke var verdens undergang om ikke alt alltid gikk som det skulle.

* Etter hvert som jeg kom i bedre form, og ble bedre kjent med kroppen min og hva den tåler, begynte jeg å gå lenger og fortere. Det å kjenne at kroppen min klarte mer enn jeg på forhånd hadde trodd, og at jeg kan presse den til å klare mer enn jeg trodde (burde, heter det nå), ga en god følelse på flere måter. Jeg fikk den gode "slitenhetsfølelsen" som kommer av å vite at nå har jeg faktisk gjort en innsats, dette har kostet meg noe. Jeg så mer positivt på meg selv, jeg klarte faktisk noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle klare. Jeg fikk en følelse av kontroll, det var opp til meg å bestemme hvor lenge jeg skulle holde ut, ikke kroppen min. (Noe som har straffet seg i ettertid, det viser seg at kroppen også bør få komme til orde i sånne saker.)

* En annen effekt av å komme i bedre form var at jeg ikke fikk samme virkning av korte, rolige spaserturer lenger. Jeg måtte gå lengre og fortere for å bli mer sliten, det er en ting. En annen ting er at det ikke var nok til å få de gode opplevelsene jeg var blitt vant til, jeg trengte mer. Jeg trengte trening, kondisjon og styrke. (Og måtte bruke all min kreativitet for å kalle trimsykkel og styrkeapparater noe annet enn trening.) Og jeg trengte masse. Følelsen, både i kroppen og i hodet, mens jeg trente var så deilig. Ville hele tiden ha enda mer, enda sterkere. Og det skulle mer til for å oppnå det. (Nå skjønner jeg hvorfor man snakker om trenings_narkomane_)

Tusen, tusen takk Orio for at du har tatt deg tid til å gi meg et så godt og utfyllende svar! Det satt jeg veldig pris på )

Jeg skal forsøke å ta det du skriver helt inn i bevisstheten min, og ikke minst unngå nærkontakt med begrepet "trening".

Et nytt år står for dør, og det er det klassiske tidspunktet for innføring av nye prinsipper i livet. Jeg skal jobbe med mine egne tanker, og å ta en dag og en aktivitetsøkt av gangen.

Igjen tusen takk for din grundige og motiverende fremstilling.

Jeg håper du får et riktig godt nytt år på alle måter!