Psykiske problemer

[Gjest Anonym bruker]

Søsteren min har hatt psykiske vansker helt siden tenårene (hun er nå 35 år). Dette gikk i sosial angst, og hun isolerte seg i lange perioder. Hun har hele denne tiden vært uten behandling, men har på egen hånd blitt bedre, er nå ute i jobb, og deltar også i sosiale situasjoner. Hun er veldig opptatt av "alternative" livssyn, og har hatt et verdensbilde som innbefatter en usynlige/åndelig verden. Hun er veldig opptatt av dette, og leser mye litteratur rundt slike emner. For noen år siden fortalte hun at hun hadde kontakt med "Aliens", hun kunne oppleve disse vesnene i en oppvåkningsfase, og hun mener disse vesnene var virkelighet og ikke i drømme. I det siste sier hun at hun hører stemmer inne i seg, og hun mener dette er døde ånder som er "kommet inn i henne". Hun kan kontrollere spillerommet til disse åndene, men om hun slipper dem til, viser de seg i ansiktet hennes som blant annet rykninger og hvesing - altså en helt annen type mimikk enn det som er naturlig for henne... Dette har hun vist til meg, og det var naturlig nok en litt skremmende opplevelse. Hun har nå begynnt å gå til psykolog, og jeg har oppfordret henne til å fortelle om disse tingene. Hun vegrer seg for dette, for hun er redd for å bli stemplet som "gal". Hos psykologen har hun fått en diagnose som gikk på psykose/scitzofreni. Hun måtte slutte på de medisinene hun fikk pga bivirkninger. Hva kan vi i familien gjøre for å hjelpe, om det i det hele tatt er noe? Jeg deler ikke hennes oppfatning av f.eks. aliens/ånder osv. men ser etter alle disse årene at det er nytteløst å gå inn i lange diskusjoner for å argumentere og å overbevise om at ting kanskje henger sammen på andre måter... Hilsen bekymret storesøster

[Gjest J31!]

Jeg forstår din bekymring veldig godt, har opplevd noe av det samme selv (en bror).

Min erfaring er at det er nytteløst å prøve med overbevisning, det ender med sinne osv.

Jeg håper at hun kan få andre medikamenter.

Skulle ønske jeg kunne gitt deg flere råd. Håper at du får svar fra andre med peiling på dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din søster har en vrangforestillingslidelse/psykose, muligens av typen schizofreni. Disse vrangforestillingene er det umulig å argumentere mot.

Hun bør bruke antipsykotisk medisin. Om en type gir bivirkninger, finnes det mange andre typer en kan prøve. Jeg har aldri opplevd at en ikke kan finne en akseptabel medisin.

Unntaket er dersom hun fungerer helt normalt både i yrke/familie og sosialt. Da er dte ikke en sykdom. Da har hun bare sære interesser.

[Gjest Milde måne]

Forstår ikke hvorfor "sånne ting" alltid blir sett på som sykt,det er jo en livsstil og en tro.

Det finnes mange mediumer,de er ikke syke fordet.

[bibben]

Din søster har en vrangforestillingslidelse/psykose, muligens av typen schizofreni. Disse vrangforestillingene er det umulig å argumentere mot.

Hun bør bruke antipsykotisk medisin. Om en type gir bivirkninger, finnes det mange andre typer en kan prøve. Jeg har aldri opplevd at en ikke kan finne en akseptabel medisin.

Unntaket er dersom hun fungerer helt normalt både i yrke/familie og sosialt. Da er dte ikke en sykdom. Da har hun bare sære interesser.

Jeg slenger meg med et spørsmål her til NHD hvis det er ok for deg Anonym bruker.

NHD:

Jeg er i samme situasjon som den ”Anomym bruker” beskriver med et søsken som tror på ting jeg synes befinner seg helt ute på sidelinjen. Jeg lurer så veldig på hvor grensen går mellom det som er greit nok, og det som bikker over i det sykelige. Du skriver i ditt svar til ”Anonym bruker” at det ikke er sykdom når personen lever et normalt liv. Er skille så enkelt? Jeg lever også et normalt liv, men har, det til tross, fått en psykiatrisk diagnose. Jeg er heller ikke til fare for verken meg selv eller andre, men er altså allikevel definert som kronisk syk.

Jeg skrev også om min søster for kort tid tilbake som var plaget med forestillingen om at hun hadde lus, en forestilling hun har hatt sammenhengende i 25 år. NHD mente at dette kunne være en kronisk psykose. Er det mulig å ha en kronisk psykose på én ting i livet og ellers være ”frisk”? (Jeg ser at dette kanskje er litt dårlig formulert, men jeg synes det er vanskelig å forklare dette på en bedre måte).

Jeg merker imidlertid at jeg får litt bakoversveis når min søster, med stor overbevisning, legger ut om all verdens utroligheter. Alt i hennes liv er bestemt av ånders krefter og engler, og hun ser store sammenhenger i alt som skjer henne (nå kan det jo tenkes at det er meg som er litt for jordnær, hvem vet?).

Det er selvsagt opp til enhver å tro på ånder, krefter og kontakt med de døde, det foregår i mange ulike kulturer. Det finnes da også i vår kultur utallige tv-programmer, bøker og bevegelser som dyrker slike ting. I og med at dette er en kultur, så er det vel også ”normalt”?

Min søster fungerer for øvrig helt gjennomsnittlig bra i hverdagslivet sitt, men jeg merker at jeg er bekymret for slike hang-ups som hun har, og at hun virker totalt ukorrigerbar på disse områdene.

Jeg kjenner at jeg blir veldig usikker på hva som er ”greit” når det gjelder slike overnaturlige ting, og jeg kjenner at jeg blir usikker på om min søster bør få noen form for behandling. Hun føler seg jo fullstendig frisk og normal på alle vis. Er det bare å slutte å bry seg? Hvis jeg bør bry meg, hvordan kan jeg da best være til hjelp? Jeg blir veldig glad for synspunkter fra NHD og andre her på DOL.

På forhånd takk.

[frosken]

Jeg slenger meg med et spørsmål her til NHD hvis det er ok for deg Anonym bruker.

NHD:

Jeg er i samme situasjon som den ”Anomym bruker” beskriver med et søsken som tror på ting jeg synes befinner seg helt ute på sidelinjen. Jeg lurer så veldig på hvor grensen går mellom det som er greit nok, og det som bikker over i det sykelige. Du skriver i ditt svar til ”Anonym bruker” at det ikke er sykdom når personen lever et normalt liv. Er skille så enkelt? Jeg lever også et normalt liv, men har, det til tross, fått en psykiatrisk diagnose. Jeg er heller ikke til fare for verken meg selv eller andre, men er altså allikevel definert som kronisk syk.

Jeg skrev også om min søster for kort tid tilbake som var plaget med forestillingen om at hun hadde lus, en forestilling hun har hatt sammenhengende i 25 år. NHD mente at dette kunne være en kronisk psykose. Er det mulig å ha en kronisk psykose på én ting i livet og ellers være ”frisk”? (Jeg ser at dette kanskje er litt dårlig formulert, men jeg synes det er vanskelig å forklare dette på en bedre måte).

Jeg merker imidlertid at jeg får litt bakoversveis når min søster, med stor overbevisning, legger ut om all verdens utroligheter. Alt i hennes liv er bestemt av ånders krefter og engler, og hun ser store sammenhenger i alt som skjer henne (nå kan det jo tenkes at det er meg som er litt for jordnær, hvem vet?).

Det er selvsagt opp til enhver å tro på ånder, krefter og kontakt med de døde, det foregår i mange ulike kulturer. Det finnes da også i vår kultur utallige tv-programmer, bøker og bevegelser som dyrker slike ting. I og med at dette er en kultur, så er det vel også ”normalt”?

Min søster fungerer for øvrig helt gjennomsnittlig bra i hverdagslivet sitt, men jeg merker at jeg er bekymret for slike hang-ups som hun har, og at hun virker totalt ukorrigerbar på disse områdene.

Jeg kjenner at jeg blir veldig usikker på hva som er ”greit” når det gjelder slike overnaturlige ting, og jeg kjenner at jeg blir usikker på om min søster bør få noen form for behandling. Hun føler seg jo fullstendig frisk og normal på alle vis. Er det bare å slutte å bry seg? Hvis jeg bør bry meg, hvordan kan jeg da best være til hjelp? Jeg blir veldig glad for synspunkter fra NHD og andre her på DOL.

På forhånd takk.

Hvis folk selv ikke opplever subjektivt ubehag, samt fungerer greit i jobb og familieliv, så bør de kanskje selv få ta avgjørelsene mht hvorvidt de vil motta behandling eller ikke. For meg går det imidlertid et vesentlig skille ved hvorvidt noen har omsorg for barn eller ikke. Dersom en person med sterkt avvikende virklighetsoppfatning har omsorg for barn, så ville jeg vært bekymret for i hvilken grad dette også påvirket omsorgsevnen. Hvis jeg hadde sett ting som ga grunnlag for bekymring, så ville jeg ha formidlet min bekymring.

[Gjest kontroll]

Jeg slenger meg med et spørsmål her til NHD hvis det er ok for deg Anonym bruker.

NHD:

Jeg er i samme situasjon som den ”Anomym bruker” beskriver med et søsken som tror på ting jeg synes befinner seg helt ute på sidelinjen. Jeg lurer så veldig på hvor grensen går mellom det som er greit nok, og det som bikker over i det sykelige. Du skriver i ditt svar til ”Anonym bruker” at det ikke er sykdom når personen lever et normalt liv. Er skille så enkelt? Jeg lever også et normalt liv, men har, det til tross, fått en psykiatrisk diagnose. Jeg er heller ikke til fare for verken meg selv eller andre, men er altså allikevel definert som kronisk syk.

Jeg skrev også om min søster for kort tid tilbake som var plaget med forestillingen om at hun hadde lus, en forestilling hun har hatt sammenhengende i 25 år. NHD mente at dette kunne være en kronisk psykose. Er det mulig å ha en kronisk psykose på én ting i livet og ellers være ”frisk”? (Jeg ser at dette kanskje er litt dårlig formulert, men jeg synes det er vanskelig å forklare dette på en bedre måte).

Jeg merker imidlertid at jeg får litt bakoversveis når min søster, med stor overbevisning, legger ut om all verdens utroligheter. Alt i hennes liv er bestemt av ånders krefter og engler, og hun ser store sammenhenger i alt som skjer henne (nå kan det jo tenkes at det er meg som er litt for jordnær, hvem vet?).

Det er selvsagt opp til enhver å tro på ånder, krefter og kontakt med de døde, det foregår i mange ulike kulturer. Det finnes da også i vår kultur utallige tv-programmer, bøker og bevegelser som dyrker slike ting. I og med at dette er en kultur, så er det vel også ”normalt”?

Min søster fungerer for øvrig helt gjennomsnittlig bra i hverdagslivet sitt, men jeg merker at jeg er bekymret for slike hang-ups som hun har, og at hun virker totalt ukorrigerbar på disse områdene.

Jeg kjenner at jeg blir veldig usikker på hva som er ”greit” når det gjelder slike overnaturlige ting, og jeg kjenner at jeg blir usikker på om min søster bør få noen form for behandling. Hun føler seg jo fullstendig frisk og normal på alle vis. Er det bare å slutte å bry seg? Hvis jeg bør bry meg, hvordan kan jeg da best være til hjelp? Jeg blir veldig glad for synspunkter fra NHD og andre her på DOL.

På forhånd takk.

Jeg mener at så lenge en har det greit med seg selv, fungerer i forhold til andre mennesker, familie og utfordringer, jobb, er dette greit. Men medfører forestillingene funksjonsnedsettelse og plager for de rundt i større grad er det noe som ikke er friskt med det.

Det er jo trosfrihet her til lands, og alternative trosretninger må også aksepteres.

[Gjest kontroll]

Hvis folk selv ikke opplever subjektivt ubehag, samt fungerer greit i jobb og familieliv, så bør de kanskje selv få ta avgjørelsene mht hvorvidt de vil motta behandling eller ikke. For meg går det imidlertid et vesentlig skille ved hvorvidt noen har omsorg for barn eller ikke. Dersom en person med sterkt avvikende virklighetsoppfatning har omsorg for barn, så ville jeg vært bekymret for i hvilken grad dette også påvirket omsorgsevnen. Hvis jeg hadde sett ting som ga grunnlag for bekymring, så ville jeg ha formidlet min bekymring.

Enig i det. Men her er det også mye usunt som skjer enten det er ateister eller kristne, muslimer, ja nesten uansett trosretning. En har et ansvar for å la barn få en passelig mengde overrakt av det en selv står for men blandet med åpenhet for å velge selv, ikke bare når det blir voksent men også som barn.

Jeg er kristen, men har fra første stund fortalt mitt barn at dette er noe jeg tror på. Mens mange andre er uenige med meg og tror på noe annet, og at det er greit. Jeg håper han vil tro det samme, men sier han er fri til å bestemme dette selv. Andre som vokser opp med kristne foreldre har en like skummel barndom som mennesker med alternative troer.

[frosken]

Enig i det. Men her er det også mye usunt som skjer enten det er ateister eller kristne, muslimer, ja nesten uansett trosretning. En har et ansvar for å la barn få en passelig mengde overrakt av det en selv står for men blandet med åpenhet for å velge selv, ikke bare når det blir voksent men også som barn.

Jeg er kristen, men har fra første stund fortalt mitt barn at dette er noe jeg tror på. Mens mange andre er uenige med meg og tror på noe annet, og at det er greit. Jeg håper han vil tro det samme, men sier han er fri til å bestemme dette selv. Andre som vokser opp med kristne foreldre har en like skummel barndom som mennesker med alternative troer.

Jeg tror jeg finner det naturlig å skille mellom vrangforestillinger som ble fortalt om her for noen dager siden (eksempelet var å ha lus og høre eggene bli klekket) og det å ulike virkelighetsoppfatninger av mer eller mindre åndelig karakter. Tror det er en viss forskjell på det å forsøke å finne mening i tilværelsens uforklarlige spørsmål, som hvorvidt det finnes en eller flere guder, om engler eksisterer etc - og det å ha forestillinger knyttet til egen person som ingen andre deler. Men i mange tilfeller kan det sikkert være snakk om gradsforskjeller.

Uansett, så kan folk få tro på hva de vil for min del, men annerledes virkelighetsoppfatning bør ikke kunne bli en undskyldning for oppførsel som kan sies å utgjøre "omsorgssvikt" i forhold til barn. Det er en vanskelig balansegang mellom å respektere folks privatliv og det å ivareta barns interesser der det kan være grunn til å tro at de ikke ivaretas i tilstrekkelig grad av familien.