Konsekvens av langvarig stress (nhd el. andre?)

[Gjest J31!]

Hei, jeg leste en artikkel i et ukeblad i går om stress, og hva det kan gjøre med deg om det blir langvarig og kronisk; det ender med utmattetelse.

Jeg synes det ga mening ift min slitenhet. Jeg begynte jo å hangle allerede rundt årtusenskiftet, uten at jeg forsto det var psykisk.

Nå, to år etter smellen, er jeg fortsatt sliten og ikke "meg selv". Jeg takler nå stress dårlig,noe jeg taklet "bra" (på min måte) før denne smellen.

Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli "meg selv" igjen og om funskjonen vil bli som før. Eller er en "ødelagt" for livet når en først nådd dette punktet?

Slike tanker opptar meg veldig.

[Gjest J31!]

Håper at nhd kan si noe om dette... (eller andre som har vært der før), det ville vært til stor hjelp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå er du der igjen - i bekymringene.

Selvsagt vil en kunne bli bra igjen. Men for at det skal kunne skje, må en være over lengre tid måneder/år med moderat stress og bekymring.

Du er i en fase med samlivsendring og terapi. Det vil nok ta noe tid enda før du kan lene deg tilbake i ro og fred.

Tror du skrev noe i går til en annen om å ha fokus rettet utover. Det var et godt råd.

[Gjest mogs]

Slik reagerer jeg også.

Prøver å godta at slik er det. Tar hensyn til det. Prøver å unngå stress.

Så får tiden vise om jeg blir bedre på det punktet. Jeg grubler nok også

på det, men det har absolutt ikke noe for seg og gjøre det. Vi tapper

oss nok bare ut enda mer-

[Gjest J31!]

Nå er du der igjen - i bekymringene.

Selvsagt vil en kunne bli bra igjen. Men for at det skal kunne skje, må en være over lengre tid måneder/år med moderat stress og bekymring.

Du er i en fase med samlivsendring og terapi. Det vil nok ta noe tid enda før du kan lene deg tilbake i ro og fred.

Tror du skrev noe i går til en annen om å ha fokus rettet utover. Det var et godt råd.

Har følelsesmessige ubehag jeg opplever underveis i prosessen og det du sier om å å være i stress/bekymring over tid en sammenheng?

En be(av)bekreftelse ville vært at stor betydning. For når jeg forstår hvorfor (art./stress) og hva som skjer (ubehag og ditt svar), blir alt mye lettere å forholde seg til; akseptere, holde ut og handle. Og det igjen vil gi en bedre livskvalitet her og nå, i hverdagen.

Om jeg nå har forstått deg riktig, har jeg endelig fått svar på ting som lenge har plaget meg, men som jeg hittik ikke har evnet å få helt tak i/forstå hva er.

Bekymring eller ei :-)

[Gjest J31!]

Slik reagerer jeg også.

Prøver å godta at slik er det. Tar hensyn til det. Prøver å unngå stress.

Så får tiden vise om jeg blir bedre på det punktet. Jeg grubler nok også

på det, men det har absolutt ikke noe for seg og gjøre det. Vi tapper

oss nok bare ut enda mer-

Ja, grubling - hvor en bare står og spinner og ingen vei kommer, opplever jeg også tar mye krefter..

Synes du også det er lettere å forholde deg til dette/andre ting når du forstår hva og hvorfor? Eller er jeg bare en kontrollfreak...?

Det var fint å høre din erfaring )

[Gjest J31!]

Har følelsesmessige ubehag jeg opplever underveis i prosessen og det du sier om å å være i stress/bekymring over tid en sammenheng?

En be(av)bekreftelse ville vært at stor betydning. For når jeg forstår hvorfor (art./stress) og hva som skjer (ubehag og ditt svar), blir alt mye lettere å forholde seg til; akseptere, holde ut og handle. Og det igjen vil gi en bedre livskvalitet her og nå, i hverdagen.

Om jeg nå har forstått deg riktig, har jeg endelig fått svar på ting som lenge har plaget meg, men som jeg hittik ikke har evnet å få helt tak i/forstå hva er.

Bekymring eller ei :-)

Vil bare legge til at det ubehag som jeg nevner er noe annet enn symptomene på uvpf - det er nye (merkelige, skremmende osv) følelser jeg snakker om her..

[Faure]

Har følelsesmessige ubehag jeg opplever underveis i prosessen og det du sier om å å være i stress/bekymring over tid en sammenheng?

En be(av)bekreftelse ville vært at stor betydning. For når jeg forstår hvorfor (art./stress) og hva som skjer (ubehag og ditt svar), blir alt mye lettere å forholde seg til; akseptere, holde ut og handle. Og det igjen vil gi en bedre livskvalitet her og nå, i hverdagen.

Om jeg nå har forstått deg riktig, har jeg endelig fått svar på ting som lenge har plaget meg, men som jeg hittik ikke har evnet å få helt tak i/forstå hva er.

Bekymring eller ei :-)

Du kompliserer dine problem utover enhver fatteevne.

Life is simple!

[tonie]

Du kompliserer dine problem utover enhver fatteevne.

Life is simple!

For andre er det det, det blir selvsagt noe annet med en selv, eller hur Faure?

[Faure]

For andre er det det, det blir selvsagt noe annet med en selv, eller hur Faure?

Hmmm ja sikkert...

[Gjest J31!]

Du kompliserer dine problem utover enhver fatteevne.

Life is simple!

Du har nok rett.

[Gjest J31!]

Nå er du der igjen - i bekymringene.

Selvsagt vil en kunne bli bra igjen. Men for at det skal kunne skje, må en være over lengre tid måneder/år med moderat stress og bekymring.

Du er i en fase med samlivsendring og terapi. Det vil nok ta noe tid enda før du kan lene deg tilbake i ro og fred.

Tror du skrev noe i går til en annen om å ha fokus rettet utover. Det var et godt råd.

''Tror du skrev noe i går til en annen om å ha fokus rettet utover. Det var et godt råd.''

Det gjorde godt å få en slik tilbakemelding. Jøss tenkte jeg, har JEG vært til nytte liksom? Tror det er første gang du har kommentert det.. For det gjør så godt å vite at andre har hatt nytte av mitt bidrag også.. er ikke så ofte jeg får slike tilbakemeldinger, og når jeg først får det, blir jeg så glad.. Ikke bare det, men da har jeg gitt litt tilbake også.

Men hva hjelper det? Jeg irriterer jo mange her inne, over tid.. og gudene skal vite at det er jeg lei meg for det.. Det vil jeg aldri tilgi meg selv for. Jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg er som jeg er.. og jeg kan heller ikke hjelpe for at jeg ikke "ser" det andre ser. Men samtidig aksepterer jeg det. Det var noe av det første dol lærte meg; akseptere og forstå at andre hadde andre meninger enn meg.. det husker jeg godt.

Jeg har ingen behandler i RL, og ikke vet jeg om jeg vil få en heller. Ikke vet jeg om jeg er motivert for å starte opp på nytt engang, tillit har veldig mye å si.. jeg føler at den har fått seg en voldsom knekk nå ift andre... og det sier jeg ikke for å skylde på andre eller noe sånt, jeg har kun meg selv å takke.

Jeg merket det også i går, jeg tok på meg masken, begynte å ordne opp etter meg, for så å gå stille herfra med en viss verdighet i behold når det hele hadde lagt seg. Det var alltid min strategi før, da jeg ikke taklet ting. Når jeg følte meg uønsket el.l, tok jeg på meg masken og tok avstand.. Jeg fikk jo en klar tilbakemelding i går, på at jeg skulle følge det opp også. Jeg har også fått klar tilbakemelding på at andre er lei.

Men hvorfor velger jeg da å skrive dette som jeg gjør? Jo, baktanken er et lite rop om hjelp.. et lite forsøk iallefall.. og som sagt har jeg ingen andre å ta det opp med..

For jeg vil ike ha det som jeg har det, og ikke kan jeg det heller, pga omsorg for barna.. men kansje de har det bedre hos andre? Det har jeg tenkt på lenge.

Jeg har forvillet meg bort, og finner ingen utgang. Jeg hører bare en stemme som sier; jeg skal hjelpe deg.. den stemmen som skremmer meg. Jeg ser også et lite lys - men hva er det? Jo, det jeg skriver her..

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, med trygghet og tillit til andre i behold :-( Jeg vet av erfaring, at disse tankene vil bli sterkere for hver dag som går. Jeg ødelegger bare for meg selv. Og du har selv sagt at umotiverte ikke kan hjelpes.

Og i går kveld og i natt, hadde jeg tanker som skremte meg.. Jeg har lenge hatt tanker.. det tok jeg opp med behandleren min, men vi gikk aldri nærmere innpå det.. men jeg begynte å "leke" med tanken på planlegging.. først og fremst sikre barna liksom.. men jeg kom ikke særlig lenger enn at det finnes måter som gjør en modigere.. og jeg vet ikke om det vil utvikle seg, vet jeg er feig.. jeg har mao fornuften i behold enda. Men hva om dette utvikler seg videre?

Det skremmer meg, hva om jeg faller enda lengre ned, og mister kontrollen? Jeg har jo merket det her inne, iallefall at jeg har tillatt meg å miste den.

Jeg har ingen andre å ta det opp med, så jeg velger deg, siden du er profesjonell og "kjenner" meg best sådan. Jeg vil ikke la dette gå utover andre, selv om jeg på sett og vis gjør det, ved å skrive dette. Men du er ikke nødt til å svare på det, jmfr det du du skrev om at andre kan svare like godt. Så det er opp til andre, om noen orker å lese det og svare uten å "skyte" meg.

Kansje er det meningen at jeg skal holde ut nettopp slike tanker også, for på den måten å styrkes. Kansje er det det du og andre prøver å fortelle meg, hva gjelder "bekreftelser".

I såfall ønsker jeg at ingen svarer.

Ps. jeg har ingen baktanker med dette innlegget. Ikke et oppmerksomhetsforsøk, ikke oppmerksomhet fra deg, ikke for å være en "gullunge", ikke for å få bekreftelser på at "joda, du er ok du/ingen er lei" og ting i den duren.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''Tror du skrev noe i går til en annen om å ha fokus rettet utover. Det var et godt råd.''

Det gjorde godt å få en slik tilbakemelding. Jøss tenkte jeg, har JEG vært til nytte liksom? Tror det er første gang du har kommentert det.. For det gjør så godt å vite at andre har hatt nytte av mitt bidrag også.. er ikke så ofte jeg får slike tilbakemeldinger, og når jeg først får det, blir jeg så glad.. Ikke bare det, men da har jeg gitt litt tilbake også.

Men hva hjelper det? Jeg irriterer jo mange her inne, over tid.. og gudene skal vite at det er jeg lei meg for det.. Det vil jeg aldri tilgi meg selv for. Jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg er som jeg er.. og jeg kan heller ikke hjelpe for at jeg ikke "ser" det andre ser. Men samtidig aksepterer jeg det. Det var noe av det første dol lærte meg; akseptere og forstå at andre hadde andre meninger enn meg.. det husker jeg godt.

Jeg har ingen behandler i RL, og ikke vet jeg om jeg vil få en heller. Ikke vet jeg om jeg er motivert for å starte opp på nytt engang, tillit har veldig mye å si.. jeg føler at den har fått seg en voldsom knekk nå ift andre... og det sier jeg ikke for å skylde på andre eller noe sånt, jeg har kun meg selv å takke.

Jeg merket det også i går, jeg tok på meg masken, begynte å ordne opp etter meg, for så å gå stille herfra med en viss verdighet i behold når det hele hadde lagt seg. Det var alltid min strategi før, da jeg ikke taklet ting. Når jeg følte meg uønsket el.l, tok jeg på meg masken og tok avstand.. Jeg fikk jo en klar tilbakemelding i går, på at jeg skulle følge det opp også. Jeg har også fått klar tilbakemelding på at andre er lei.

Men hvorfor velger jeg da å skrive dette som jeg gjør? Jo, baktanken er et lite rop om hjelp.. et lite forsøk iallefall.. og som sagt har jeg ingen andre å ta det opp med..

For jeg vil ike ha det som jeg har det, og ikke kan jeg det heller, pga omsorg for barna.. men kansje de har det bedre hos andre? Det har jeg tenkt på lenge.

Jeg har forvillet meg bort, og finner ingen utgang. Jeg hører bare en stemme som sier; jeg skal hjelpe deg.. den stemmen som skremmer meg. Jeg ser også et lite lys - men hva er det? Jo, det jeg skriver her..

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, med trygghet og tillit til andre i behold :-( Jeg vet av erfaring, at disse tankene vil bli sterkere for hver dag som går. Jeg ødelegger bare for meg selv. Og du har selv sagt at umotiverte ikke kan hjelpes.

Og i går kveld og i natt, hadde jeg tanker som skremte meg.. Jeg har lenge hatt tanker.. det tok jeg opp med behandleren min, men vi gikk aldri nærmere innpå det.. men jeg begynte å "leke" med tanken på planlegging.. først og fremst sikre barna liksom.. men jeg kom ikke særlig lenger enn at det finnes måter som gjør en modigere.. og jeg vet ikke om det vil utvikle seg, vet jeg er feig.. jeg har mao fornuften i behold enda. Men hva om dette utvikler seg videre?

Det skremmer meg, hva om jeg faller enda lengre ned, og mister kontrollen? Jeg har jo merket det her inne, iallefall at jeg har tillatt meg å miste den.

Jeg har ingen andre å ta det opp med, så jeg velger deg, siden du er profesjonell og "kjenner" meg best sådan. Jeg vil ikke la dette gå utover andre, selv om jeg på sett og vis gjør det, ved å skrive dette. Men du er ikke nødt til å svare på det, jmfr det du du skrev om at andre kan svare like godt. Så det er opp til andre, om noen orker å lese det og svare uten å "skyte" meg.

Kansje er det meningen at jeg skal holde ut nettopp slike tanker også, for på den måten å styrkes. Kansje er det det du og andre prøver å fortelle meg, hva gjelder "bekreftelser".

I såfall ønsker jeg at ingen svarer.

Ps. jeg har ingen baktanker med dette innlegget. Ikke et oppmerksomhetsforsøk, ikke oppmerksomhet fra deg, ikke for å være en "gullunge", ikke for å få bekreftelser på at "joda, du er ok du/ingen er lei" og ting i den duren.

Om jeg forstår deg rett mener du at du har fått en voldsom knekk i din tillit til andre pga hvordan folk her på DOL har svart deg? P.g.a det vet du ikke om du tør stole på andre i RL?

Når du skriver om planlegging: er det å ta livet av deg-planer du sikter til?

Og så---

"For jeg vil ike ha det som jeg har det, og ikke kan jeg det heller, pga omsorg for barna.. men kansje de har det bedre hos andre? Det har jeg tenkt på lenge."

Er dette tanker som kommer når det er som svartest eller er de der hele tiden? Om du ikke hadde holdt et "minstemål" av omsorgskvaliteter, ville sikkert BV tatt barna dine for lenge siden. Så sååå galt som du føler, kan det vel ikke være (?).

Om litt tid, slik jeg kjenner deg, tror jeg du vil føle det letner igjen. Det er jo sånn hos deg at når du er nede så føler du at alt er forferdelig, ingen liker seg, alle irriterer seg over deg, du dummer deg bare du, du er totalt mislykket osv. Da vet jeg at du ikke tenker det minste på at verden er annerledes enn nettopp det. Det lysner igjen, og da blir oppfattelsen heldigvis bedre. Om jeg var deg, ville jeg jobbet med å ikke kategorisere så totalt som du gjør. Et slikt arbeid vil hjelpe deg, tror jeg.

(Hei, forresten. Ser du er tilbake, J31! Håper du har hatt en fin jul. Prøv å ikke la dette her på DOL gå så hardt inn på deg. Det er ikke liv om å gjøre. Det fins så mye i livene våre. DOL er en liten del av det. Klem)

[Gjest J31!]

Om jeg forstår deg rett mener du at du har fått en voldsom knekk i din tillit til andre pga hvordan folk her på DOL har svart deg? P.g.a det vet du ikke om du tør stole på andre i RL?

Når du skriver om planlegging: er det å ta livet av deg-planer du sikter til?

Og så---

"For jeg vil ike ha det som jeg har det, og ikke kan jeg det heller, pga omsorg for barna.. men kansje de har det bedre hos andre? Det har jeg tenkt på lenge."

Er dette tanker som kommer når det er som svartest eller er de der hele tiden? Om du ikke hadde holdt et "minstemål" av omsorgskvaliteter, ville sikkert BV tatt barna dine for lenge siden. Så sååå galt som du føler, kan det vel ikke være (?).

Om litt tid, slik jeg kjenner deg, tror jeg du vil føle det letner igjen. Det er jo sånn hos deg at når du er nede så føler du at alt er forferdelig, ingen liker seg, alle irriterer seg over deg, du dummer deg bare du, du er totalt mislykket osv. Da vet jeg at du ikke tenker det minste på at verden er annerledes enn nettopp det. Det lysner igjen, og da blir oppfattelsen heldigvis bedre. Om jeg var deg, ville jeg jobbet med å ikke kategorisere så totalt som du gjør. Et slikt arbeid vil hjelpe deg, tror jeg.

(Hei, forresten. Ser du er tilbake, J31! Håper du har hatt en fin jul. Prøv å ikke la dette her på DOL gå så hardt inn på deg. Det er ikke liv om å gjøre. Det fins så mye i livene våre. DOL er en liten del av det. Klem)

Ville bare si fortsatt god jul til deg og ) klem tilbake.