nhd

[Gjest J31!]

Vil/kan du se på dette i tråden min under, om/når du har tid?

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4048692

Eller er det bare meningsløst..

Takker iallefall for svaret du ga, det ga masse håp :-)

[Gjest anna k]

Jeg vil bare minne deg på noen ting.

Noe av den store oppgaven for deg, og meg, som har mye å jobbe med i livet og som trenger trening i "å stå i livet", er nettopp det å bli værende i denne prosessen med all den usikkerheten som finnes, uten bekreftelser.

Jeg husker en gang terapeuten min sa til meg at selv om en ømsker øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er det ikke nødvendigvis det vi egentlig trenger. Noen behov skal ikke tilfredsstilles. Selv om de medfører ro og fred i øyeblikket, skal de ikke tilfredsstilles. Du har et voksen jeg inne i deg, som skal fovalte alt inne i deg. Av og til er jeg som et lite barn og vil ha trøst og bekreftelse fra mine venninner. Da hender det at jeg gjør nettopp det. Ringer til en venninne og sier hvordan jeg har det, og jeg får være liten og får bekreftelse på det jeg trenger. Andre ganger, når jeg sjekker med mitt voksne jeg, sier den voksne delen til barnet mitt at denne gangen får du ikke det. Du kan ikke få alt du peker på. Denne gangen er det annet som er viktigere.

En venninne av meg vil gjerne være prinsesse. Da tenker jeg på det prinsessesyndromet som får mange kvinner til å få en særdeles usunn relasjon til en partner. Gang på gang ender hun opp med dårlige menn og elendige relasjoner. Vi har snakket mye om det. Bevisstgjøring på dette har gjort at hun nå ikke lar dette indre barnet få styre henne, men hun styrer det i større grad.

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kanskje jeg er litt rotete. Det er lov å søke bekreftelse, men noen ganger, kanskje mange ganger, er det din livsoppgave her og nå i forhold til fremgangen i din prosess, og stå i ting uten bekreftelse. Lære å leve med det usikre i livet. At livet består av mange spørsmål og færre svar.

Hver gang du får noe du lurer på vil du ha svar. Får du svar, roer det seg litt, men da kommer det nye spørsmål. Du legger ikke ting bak deg slik at hjernen din får fred. Hjernen finner noe nytt å beskjeftige seg med ganske så umiddelbart. Og slik ruller ballen, og du øker det stresset du ønsker å forminske ved å få svar.

Dette er forsåvidt viktige ting med en prosess, å søke svar, men alt med måte, og tro meg etter mange herrens år i terapi, innsikt er meget oppskrytt som vei til lykke og et mer funksjonelt liv.

Etter bruddet har jeg tatt mange andre tilnærmingsmåter til å komme meg ut i verden igjen. All verdens lesing og grubling gav meg ikke mye lykke. Jeg ble kanskje litt klokere, men i det virkelige livet har det ofte bare vært et middel jeg kunne bruke til å kompensere for i relasjoner, for det faktum at jeg ikke følte meg bra nok i meg selv, og jeg har endt opp som sjelesørger og "søppelbøtte" for andre mennesker, min egen feil. Jeg har prøvd å betale tilbake for at jeg æren av å få være i deres selskap.

Terapi trenger praktiske ben å gå på. Jeg kontrollerer tankene mine mer nå, styrer dem mer, og i forhold til problematikken din med slitasje og stress, er jeg overbevist om at hukommelse, fokus og konsentrasjon, vil falle på plass ved å ikke være så dyp. La tankene dine få fred, og la livet gradvis helbrede deg. Nå lager du en fortsatt slitasje i topplokket, ved å skulle finne ut av alle slags ting. Et bedritent gammelt liv, som mange av oss har hatt, leges aller mest ved å leve et nytt. Livsbetingelsene dine er annerledes nå, og du må la ting få litt tid, mye kan skje ved det Og da ved å ta en mer praktisk tilnærming til ting også. Hjernen har en stor evne til å restituere seg selv, men jeg tror det er viktig å la den få litt fred da.

Poeng: Den får ikke fred ved at du får svar på stort og smått. Da leter den grublende hjernen etter nye ting den trenger svar på. Den får mer fred når du velger å la alle livets undringer sveve litt rundt der, og aksepterer at det er greit. Svar dukker gjerne opp likevel, kanskje på en av joggeturene du velger å ta.

Jeg har bestemt meg for å ikke være så dyp. Det er bare oppskrytte greier. En annen venninne av meg hevder hun er dyp når hun går langt ned i ting og grubler og jobber med seg selv. Jeg sier til henne at hun er selvdestruktiv, ikke dyp. Det er en kort vei til det selvdestruktive når en prøver å jobbe seg gjennom ting ved å la hele livet bli et terapirom.

La hjernen din få litt fred, da restitueres systemet lettere. Det jobbes i deg likevel.

Mvh

[Gjest plxzsw]

Ikke vondt ment, men tror vi er mange her inne som lurer på hvorfor du hele tiden må spørre NHD etter svar??

[Gjest J31!]

Jeg vil bare minne deg på noen ting.

Noe av den store oppgaven for deg, og meg, som har mye å jobbe med i livet og som trenger trening i "å stå i livet", er nettopp det å bli værende i denne prosessen med all den usikkerheten som finnes, uten bekreftelser.

Jeg husker en gang terapeuten min sa til meg at selv om en ømsker øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er det ikke nødvendigvis det vi egentlig trenger. Noen behov skal ikke tilfredsstilles. Selv om de medfører ro og fred i øyeblikket, skal de ikke tilfredsstilles. Du har et voksen jeg inne i deg, som skal fovalte alt inne i deg. Av og til er jeg som et lite barn og vil ha trøst og bekreftelse fra mine venninner. Da hender det at jeg gjør nettopp det. Ringer til en venninne og sier hvordan jeg har det, og jeg får være liten og får bekreftelse på det jeg trenger. Andre ganger, når jeg sjekker med mitt voksne jeg, sier den voksne delen til barnet mitt at denne gangen får du ikke det. Du kan ikke få alt du peker på. Denne gangen er det annet som er viktigere.

En venninne av meg vil gjerne være prinsesse. Da tenker jeg på det prinsessesyndromet som får mange kvinner til å få en særdeles usunn relasjon til en partner. Gang på gang ender hun opp med dårlige menn og elendige relasjoner. Vi har snakket mye om det. Bevisstgjøring på dette har gjort at hun nå ikke lar dette indre barnet få styre henne, men hun styrer det i større grad.

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kanskje jeg er litt rotete. Det er lov å søke bekreftelse, men noen ganger, kanskje mange ganger, er det din livsoppgave her og nå i forhold til fremgangen i din prosess, og stå i ting uten bekreftelse. Lære å leve med det usikre i livet. At livet består av mange spørsmål og færre svar.

Hver gang du får noe du lurer på vil du ha svar. Får du svar, roer det seg litt, men da kommer det nye spørsmål. Du legger ikke ting bak deg slik at hjernen din får fred. Hjernen finner noe nytt å beskjeftige seg med ganske så umiddelbart. Og slik ruller ballen, og du øker det stresset du ønsker å forminske ved å få svar.

Dette er forsåvidt viktige ting med en prosess, å søke svar, men alt med måte, og tro meg etter mange herrens år i terapi, innsikt er meget oppskrytt som vei til lykke og et mer funksjonelt liv.

Etter bruddet har jeg tatt mange andre tilnærmingsmåter til å komme meg ut i verden igjen. All verdens lesing og grubling gav meg ikke mye lykke. Jeg ble kanskje litt klokere, men i det virkelige livet har det ofte bare vært et middel jeg kunne bruke til å kompensere for i relasjoner, for det faktum at jeg ikke følte meg bra nok i meg selv, og jeg har endt opp som sjelesørger og "søppelbøtte" for andre mennesker, min egen feil. Jeg har prøvd å betale tilbake for at jeg æren av å få være i deres selskap.

Terapi trenger praktiske ben å gå på. Jeg kontrollerer tankene mine mer nå, styrer dem mer, og i forhold til problematikken din med slitasje og stress, er jeg overbevist om at hukommelse, fokus og konsentrasjon, vil falle på plass ved å ikke være så dyp. La tankene dine få fred, og la livet gradvis helbrede deg. Nå lager du en fortsatt slitasje i topplokket, ved å skulle finne ut av alle slags ting. Et bedritent gammelt liv, som mange av oss har hatt, leges aller mest ved å leve et nytt. Livsbetingelsene dine er annerledes nå, og du må la ting få litt tid, mye kan skje ved det Og da ved å ta en mer praktisk tilnærming til ting også. Hjernen har en stor evne til å restituere seg selv, men jeg tror det er viktig å la den få litt fred da.

Poeng: Den får ikke fred ved at du får svar på stort og smått. Da leter den grublende hjernen etter nye ting den trenger svar på. Den får mer fred når du velger å la alle livets undringer sveve litt rundt der, og aksepterer at det er greit. Svar dukker gjerne opp likevel, kanskje på en av joggeturene du velger å ta.

Jeg har bestemt meg for å ikke være så dyp. Det er bare oppskrytte greier. En annen venninne av meg hevder hun er dyp når hun går langt ned i ting og grubler og jobber med seg selv. Jeg sier til henne at hun er selvdestruktiv, ikke dyp. Det er en kort vei til det selvdestruktive når en prøver å jobbe seg gjennom ting ved å la hele livet bli et terapirom.

La hjernen din få litt fred, da restitueres systemet lettere. Det jobbes i deg likevel.

Mvh

Jeg og barna skal ut på skøyter en tur nå, så jeg skal lese svaret ditt bedre litt senere idag.

Jeg har skumlest det, og den umiddelbare tanken jeg får, er at jeg ønsket av eller bekreftelse på om jeg er på bærtur eller ikke. At det hadde vært så godt å få det avklart, og slå seg til ro med dette som lenge har plaget/preget meg. Det ville mao gitt så utrolig mye mening, og jeg ville fått mer ro i sjelen.

Ellers mener jeg at jeg har forstått det der med å "stå i det", og det har jeg gjort flere ganger uten å søke bekreftelser andre steder (dvs jeg har opplevd ubehag uten at jeg har søkt bekfreftelser).

Men som sagt, dette er bare umiddelbare tanker jeg får.

)

[Gjest Milde måne]

Jeg og barna skal ut på skøyter en tur nå, så jeg skal lese svaret ditt bedre litt senere idag.

Jeg har skumlest det, og den umiddelbare tanken jeg får, er at jeg ønsket av eller bekreftelse på om jeg er på bærtur eller ikke. At det hadde vært så godt å få det avklart, og slå seg til ro med dette som lenge har plaget/preget meg. Det ville mao gitt så utrolig mye mening, og jeg ville fått mer ro i sjelen.

Ellers mener jeg at jeg har forstått det der med å "stå i det", og det har jeg gjort flere ganger uten å søke bekreftelser andre steder (dvs jeg har opplevd ubehag uten at jeg har søkt bekfreftelser).

Men som sagt, dette er bare umiddelbare tanker jeg får.

)

Ha en fin dag ute da,du er så flink med barna : )

[Gjest J31!]

Ikke vondt ment, men tror vi er mange her inne som lurer på hvorfor du hele tiden må spørre NHD etter svar??

Hvis noen andre har peiling på, og vet/skjønner hva jeg snakker om, så er det like verdifullt, om du skjønner hva jeg mener...

[Gjest J31!]

Ha en fin dag ute da,du er så flink med barna : )

Prøver iallefall :-) Ha en fin dag du og :-)

Ps. har ikke stått på skøyter på mange år, det skal bli morsont å se hvordan det ligger an på den fronten :-)

[Gjest Milde måne]

Prøver iallefall :-) Ha en fin dag du og :-)

Ps. har ikke stått på skøyter på mange år, det skal bli morsont å se hvordan det ligger an på den fronten :-)

Takk for det : )

Ja det blir nok sikkert morsomt,artig å stå på skøyter men lenge siden jeg også har gjort det.

[Gjest VKF]

Jeg og barna skal ut på skøyter en tur nå, så jeg skal lese svaret ditt bedre litt senere idag.

Jeg har skumlest det, og den umiddelbare tanken jeg får, er at jeg ønsket av eller bekreftelse på om jeg er på bærtur eller ikke. At det hadde vært så godt å få det avklart, og slå seg til ro med dette som lenge har plaget/preget meg. Det ville mao gitt så utrolig mye mening, og jeg ville fått mer ro i sjelen.

Ellers mener jeg at jeg har forstått det der med å "stå i det", og det har jeg gjort flere ganger uten å søke bekreftelser andre steder (dvs jeg har opplevd ubehag uten at jeg har søkt bekfreftelser).

Men som sagt, dette er bare umiddelbare tanker jeg får.

)

Ha en riktig fin skøytedag. Vi skal også ut på skøter nå, med kakao i termosen:-)

Kos dere:-)

[frosken]

Jeg vil bare minne deg på noen ting.

Noe av den store oppgaven for deg, og meg, som har mye å jobbe med i livet og som trenger trening i "å stå i livet", er nettopp det å bli værende i denne prosessen med all den usikkerheten som finnes, uten bekreftelser.

Jeg husker en gang terapeuten min sa til meg at selv om en ømsker øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er det ikke nødvendigvis det vi egentlig trenger. Noen behov skal ikke tilfredsstilles. Selv om de medfører ro og fred i øyeblikket, skal de ikke tilfredsstilles. Du har et voksen jeg inne i deg, som skal fovalte alt inne i deg. Av og til er jeg som et lite barn og vil ha trøst og bekreftelse fra mine venninner. Da hender det at jeg gjør nettopp det. Ringer til en venninne og sier hvordan jeg har det, og jeg får være liten og får bekreftelse på det jeg trenger. Andre ganger, når jeg sjekker med mitt voksne jeg, sier den voksne delen til barnet mitt at denne gangen får du ikke det. Du kan ikke få alt du peker på. Denne gangen er det annet som er viktigere.

En venninne av meg vil gjerne være prinsesse. Da tenker jeg på det prinsessesyndromet som får mange kvinner til å få en særdeles usunn relasjon til en partner. Gang på gang ender hun opp med dårlige menn og elendige relasjoner. Vi har snakket mye om det. Bevisstgjøring på dette har gjort at hun nå ikke lar dette indre barnet få styre henne, men hun styrer det i større grad.

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kanskje jeg er litt rotete. Det er lov å søke bekreftelse, men noen ganger, kanskje mange ganger, er det din livsoppgave her og nå i forhold til fremgangen i din prosess, og stå i ting uten bekreftelse. Lære å leve med det usikre i livet. At livet består av mange spørsmål og færre svar.

Hver gang du får noe du lurer på vil du ha svar. Får du svar, roer det seg litt, men da kommer det nye spørsmål. Du legger ikke ting bak deg slik at hjernen din får fred. Hjernen finner noe nytt å beskjeftige seg med ganske så umiddelbart. Og slik ruller ballen, og du øker det stresset du ønsker å forminske ved å få svar.

Dette er forsåvidt viktige ting med en prosess, å søke svar, men alt med måte, og tro meg etter mange herrens år i terapi, innsikt er meget oppskrytt som vei til lykke og et mer funksjonelt liv.

Etter bruddet har jeg tatt mange andre tilnærmingsmåter til å komme meg ut i verden igjen. All verdens lesing og grubling gav meg ikke mye lykke. Jeg ble kanskje litt klokere, men i det virkelige livet har det ofte bare vært et middel jeg kunne bruke til å kompensere for i relasjoner, for det faktum at jeg ikke følte meg bra nok i meg selv, og jeg har endt opp som sjelesørger og "søppelbøtte" for andre mennesker, min egen feil. Jeg har prøvd å betale tilbake for at jeg æren av å få være i deres selskap.

Terapi trenger praktiske ben å gå på. Jeg kontrollerer tankene mine mer nå, styrer dem mer, og i forhold til problematikken din med slitasje og stress, er jeg overbevist om at hukommelse, fokus og konsentrasjon, vil falle på plass ved å ikke være så dyp. La tankene dine få fred, og la livet gradvis helbrede deg. Nå lager du en fortsatt slitasje i topplokket, ved å skulle finne ut av alle slags ting. Et bedritent gammelt liv, som mange av oss har hatt, leges aller mest ved å leve et nytt. Livsbetingelsene dine er annerledes nå, og du må la ting få litt tid, mye kan skje ved det Og da ved å ta en mer praktisk tilnærming til ting også. Hjernen har en stor evne til å restituere seg selv, men jeg tror det er viktig å la den få litt fred da.

Poeng: Den får ikke fred ved at du får svar på stort og smått. Da leter den grublende hjernen etter nye ting den trenger svar på. Den får mer fred når du velger å la alle livets undringer sveve litt rundt der, og aksepterer at det er greit. Svar dukker gjerne opp likevel, kanskje på en av joggeturene du velger å ta.

Jeg har bestemt meg for å ikke være så dyp. Det er bare oppskrytte greier. En annen venninne av meg hevder hun er dyp når hun går langt ned i ting og grubler og jobber med seg selv. Jeg sier til henne at hun er selvdestruktiv, ikke dyp. Det er en kort vei til det selvdestruktive når en prøver å jobbe seg gjennom ting ved å la hele livet bli et terapirom.

La hjernen din få litt fred, da restitueres systemet lettere. Det jobbes i deg likevel.

Mvh

Et klokt innlegg:-)

Dessverre tror jeg at dette er erfaringer som kun kan erkjennes og ikke "læres".

[Gjest anna k]

Et klokt innlegg:-)

Dessverre tror jeg at dette er erfaringer som kun kan erkjennes og ikke "læres".

Takk for det. Men jeg både tror og vet at du nok har rett i at det må oppleves og erkjennes. For mitt vedkommende var det en nærmest interessant opplevelse av å være så presset og traumatisert, fullstendig livskrise, slik at systemet begynte å jobbe hensiktsmessig for i det hele tatt å overleve den tøffeste perioden. Jeg forstod at jeg hang i en tynn tråd, og de mest fornuftige overlevelssmekanismer åpenbarte seg som mer tilgjengelige enn før. Og da tok jeg noen andre valg for å bevare forstanden mest mulig. Men det var definitivt et bevisst valg i bunnen, for det er lite i livet som kommer helt av seg selv. Jeg får det slettes ikke perfekt til, men for mitt vedkommende fungerer det mye bedre, og jeg fungerer gradvis mye bedre. Og jeg føler også at hjernen gradvis restitueres etter traumer og stress. Litt i hvert fall. Har enda en vei å gå, men prøver å være tålmodig.

Jeg har forøvrig valgt gruppeterapi hos privatpraktiserende psykologer i stedet for spesifikk traumebehandling på dps, og tror det er et rett valg. Jeg får ikke vite..), men det kan jeg leve med. Det var i hvert fall et valg jeg tok på egen hånd. Det er mer "lystbetont" for meg i forkant dette, enn opplegg med ren traumebehandling, og jeg er litt spent på å komme i gang. Fokus har vært et nøkkelord for overlevelse for meg i de siste to årene. Fokus rett på traumene skurrer i mine ører og opplevelse. Det er ikke på den måten jeg har kommet meg såpass videre i livet. Det skjedde mer terapi den ene timen jeg var hos gruppeterapipsykologen enn jeg har opplevd på lenge. Han utfordret meg, og jeg liker så godt at de er direkte og tydelige. At de ikke er så fokusert på diagnoser og traumer, men på det friske i meg, ressursene mine og det jeg trenger hjelp til her og nå.

[Gjest J31!]

Jeg vil bare minne deg på noen ting.

Noe av den store oppgaven for deg, og meg, som har mye å jobbe med i livet og som trenger trening i "å stå i livet", er nettopp det å bli værende i denne prosessen med all den usikkerheten som finnes, uten bekreftelser.

Jeg husker en gang terapeuten min sa til meg at selv om en ømsker øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er det ikke nødvendigvis det vi egentlig trenger. Noen behov skal ikke tilfredsstilles. Selv om de medfører ro og fred i øyeblikket, skal de ikke tilfredsstilles. Du har et voksen jeg inne i deg, som skal fovalte alt inne i deg. Av og til er jeg som et lite barn og vil ha trøst og bekreftelse fra mine venninner. Da hender det at jeg gjør nettopp det. Ringer til en venninne og sier hvordan jeg har det, og jeg får være liten og får bekreftelse på det jeg trenger. Andre ganger, når jeg sjekker med mitt voksne jeg, sier den voksne delen til barnet mitt at denne gangen får du ikke det. Du kan ikke få alt du peker på. Denne gangen er det annet som er viktigere.

En venninne av meg vil gjerne være prinsesse. Da tenker jeg på det prinsessesyndromet som får mange kvinner til å få en særdeles usunn relasjon til en partner. Gang på gang ender hun opp med dårlige menn og elendige relasjoner. Vi har snakket mye om det. Bevisstgjøring på dette har gjort at hun nå ikke lar dette indre barnet få styre henne, men hun styrer det i større grad.

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kanskje jeg er litt rotete. Det er lov å søke bekreftelse, men noen ganger, kanskje mange ganger, er det din livsoppgave her og nå i forhold til fremgangen i din prosess, og stå i ting uten bekreftelse. Lære å leve med det usikre i livet. At livet består av mange spørsmål og færre svar.

Hver gang du får noe du lurer på vil du ha svar. Får du svar, roer det seg litt, men da kommer det nye spørsmål. Du legger ikke ting bak deg slik at hjernen din får fred. Hjernen finner noe nytt å beskjeftige seg med ganske så umiddelbart. Og slik ruller ballen, og du øker det stresset du ønsker å forminske ved å få svar.

Dette er forsåvidt viktige ting med en prosess, å søke svar, men alt med måte, og tro meg etter mange herrens år i terapi, innsikt er meget oppskrytt som vei til lykke og et mer funksjonelt liv.

Etter bruddet har jeg tatt mange andre tilnærmingsmåter til å komme meg ut i verden igjen. All verdens lesing og grubling gav meg ikke mye lykke. Jeg ble kanskje litt klokere, men i det virkelige livet har det ofte bare vært et middel jeg kunne bruke til å kompensere for i relasjoner, for det faktum at jeg ikke følte meg bra nok i meg selv, og jeg har endt opp som sjelesørger og "søppelbøtte" for andre mennesker, min egen feil. Jeg har prøvd å betale tilbake for at jeg æren av å få være i deres selskap.

Terapi trenger praktiske ben å gå på. Jeg kontrollerer tankene mine mer nå, styrer dem mer, og i forhold til problematikken din med slitasje og stress, er jeg overbevist om at hukommelse, fokus og konsentrasjon, vil falle på plass ved å ikke være så dyp. La tankene dine få fred, og la livet gradvis helbrede deg. Nå lager du en fortsatt slitasje i topplokket, ved å skulle finne ut av alle slags ting. Et bedritent gammelt liv, som mange av oss har hatt, leges aller mest ved å leve et nytt. Livsbetingelsene dine er annerledes nå, og du må la ting få litt tid, mye kan skje ved det Og da ved å ta en mer praktisk tilnærming til ting også. Hjernen har en stor evne til å restituere seg selv, men jeg tror det er viktig å la den få litt fred da.

Poeng: Den får ikke fred ved at du får svar på stort og smått. Da leter den grublende hjernen etter nye ting den trenger svar på. Den får mer fred når du velger å la alle livets undringer sveve litt rundt der, og aksepterer at det er greit. Svar dukker gjerne opp likevel, kanskje på en av joggeturene du velger å ta.

Jeg har bestemt meg for å ikke være så dyp. Det er bare oppskrytte greier. En annen venninne av meg hevder hun er dyp når hun går langt ned i ting og grubler og jobber med seg selv. Jeg sier til henne at hun er selvdestruktiv, ikke dyp. Det er en kort vei til det selvdestruktive når en prøver å jobbe seg gjennom ting ved å la hele livet bli et terapirom.

La hjernen din få litt fred, da restitueres systemet lettere. Det jobbes i deg likevel.

Mvh

Jeg skjønner at du/dere prøver å hjelpe meg.. Det er jeg glad for. Og jeg synes mye av det du skriver gir mening..

Men jeg angrer meg for at jeg spurte mer om det.. For svaret til nhd i går ga meg ro, samtidig som jeg trodde jeg hadde funnet en løsning på noe som har plaget meg lenge. Jeg ble så glad, ett skritt nærmere målet. Lyset i tunnellen ble mao klarere.. men det må ha vært et blaff; bare noe jeg bare innbilte meg, for slik jeg nå tolker dere inkl nhd, er dette bare meningsløst grubling..

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør "feil".. For alt jeg gjør og jobber for, er en bedre hverdag for barna og meg. Og for meg har forståelse og innsikt ført meg langt; fra å ha null innsikt til der jeg er i dag. For å løse oppgaven 9x7 i matte, må jeg kunne multiplikasjon/ganging. Skjønner du hva jeg mener ? ) Men slik jeg nå tolker det hele, er min strategi (riktig ord?) bortkastet..

For meg har forståelse vært viktig for å akseptere og handle.. og selv om det har gitt meg stor fremgang, er jeg ikke lenger sikker på om det er så konstruktivt mer.

Jeg må ha misforstått fullstendig.. og aldri har jeg følt meg så mislykket som jeg gjør nå :-(

Jeg setter pris på svar, så dette er ikke negativt ment ovenfor svar her inne.. men det har med meg å gjøre..

[Faure]

Jeg skjønner at du/dere prøver å hjelpe meg.. Det er jeg glad for. Og jeg synes mye av det du skriver gir mening..

Men jeg angrer meg for at jeg spurte mer om det.. For svaret til nhd i går ga meg ro, samtidig som jeg trodde jeg hadde funnet en løsning på noe som har plaget meg lenge. Jeg ble så glad, ett skritt nærmere målet. Lyset i tunnellen ble mao klarere.. men det må ha vært et blaff; bare noe jeg bare innbilte meg, for slik jeg nå tolker dere inkl nhd, er dette bare meningsløst grubling..

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør "feil".. For alt jeg gjør og jobber for, er en bedre hverdag for barna og meg. Og for meg har forståelse og innsikt ført meg langt; fra å ha null innsikt til der jeg er i dag. For å løse oppgaven 9x7 i matte, må jeg kunne multiplikasjon/ganging. Skjønner du hva jeg mener ? ) Men slik jeg nå tolker det hele, er min strategi (riktig ord?) bortkastet..

For meg har forståelse vært viktig for å akseptere og handle.. og selv om det har gitt meg stor fremgang, er jeg ikke lenger sikker på om det er så konstruktivt mer.

Jeg må ha misforstått fullstendig.. og aldri har jeg følt meg så mislykket som jeg gjør nå :-(

Jeg setter pris på svar, så dette er ikke negativt ment ovenfor svar her inne.. men det har med meg å gjøre..

Du må slutte å streve sånn med ditt eget sinnsliv. Du må bruke din energi på dine barn.

[Gjest J31!]

Du må slutte å streve sånn med ditt eget sinnsliv. Du må bruke din energi på dine barn.

Jeg gjør det også. Etter at jeg ble bevisst på grubling for ikke lenge siden, har min funksjon vært stor.

[Faure]

Jeg gjør det også. Etter at jeg ble bevisst på grubling for ikke lenge siden, har min funksjon vært stor.

BrA

[Gjest J31!]

Et klokt innlegg:-)

Dessverre tror jeg at dette er erfaringer som kun kan erkjennes og ikke "læres".

Ja, og jeg ser at jeg må ta til meg det faktum at den jobben jeg gjør er meningsløs.

Det gir også mening ift de som er lei av meg og mine spm/innlegg. At noen fortsatt har holdt ut, blir derfor i mine øyne et under.

[frosken]

Takk for det. Men jeg både tror og vet at du nok har rett i at det må oppleves og erkjennes. For mitt vedkommende var det en nærmest interessant opplevelse av å være så presset og traumatisert, fullstendig livskrise, slik at systemet begynte å jobbe hensiktsmessig for i det hele tatt å overleve den tøffeste perioden. Jeg forstod at jeg hang i en tynn tråd, og de mest fornuftige overlevelssmekanismer åpenbarte seg som mer tilgjengelige enn før. Og da tok jeg noen andre valg for å bevare forstanden mest mulig. Men det var definitivt et bevisst valg i bunnen, for det er lite i livet som kommer helt av seg selv. Jeg får det slettes ikke perfekt til, men for mitt vedkommende fungerer det mye bedre, og jeg fungerer gradvis mye bedre. Og jeg føler også at hjernen gradvis restitueres etter traumer og stress. Litt i hvert fall. Har enda en vei å gå, men prøver å være tålmodig.

Jeg har forøvrig valgt gruppeterapi hos privatpraktiserende psykologer i stedet for spesifikk traumebehandling på dps, og tror det er et rett valg. Jeg får ikke vite..), men det kan jeg leve med. Det var i hvert fall et valg jeg tok på egen hånd. Det er mer "lystbetont" for meg i forkant dette, enn opplegg med ren traumebehandling, og jeg er litt spent på å komme i gang. Fokus har vært et nøkkelord for overlevelse for meg i de siste to årene. Fokus rett på traumene skurrer i mine ører og opplevelse. Det er ikke på den måten jeg har kommet meg såpass videre i livet. Det skjedde mer terapi den ene timen jeg var hos gruppeterapipsykologen enn jeg har opplevd på lenge. Han utfordret meg, og jeg liker så godt at de er direkte og tydelige. At de ikke er så fokusert på diagnoser og traumer, men på det friske i meg, ressursene mine og det jeg trenger hjelp til her og nå.

Din historie er etter min mening en svært spennende utviklingshistorie. Den er også et eksempel på at mennesker i pressede situasjoner finner ressurser i seg selv som man ikke visste at var tilgjengelige. Kanskje er det all terapien du hadde gjennomgått på forhånd som gjorde at du var såpass beredt til å takle en så umulig situasjon som du plutselig sto midt oppe i.

Høres riktig ut å ha valgt gruppeterapien. Du er for erfaren til å gå inn i behandlingsrelasjoner som ikke også fokuserer på det store potensialet du har for endring.

Håper julen har vært rimelig ok :-)

[frosken]

Ja, og jeg ser at jeg må ta til meg det faktum at den jobben jeg gjør er meningsløs.

Det gir også mening ift de som er lei av meg og mine spm/innlegg. At noen fortsatt har holdt ut, blir derfor i mine øyne et under.

Vet ikke helt hvorfor du mener at jobben du gjør er meningsløs?

Din streving og forsøk på å mestre livet vil sannsynligvis gi deg et ok liv på litt lengre sikt. Dessverre er det ikke slik at dette handler om å forstå noe en gang for alle; det handler mer om å holde ut gjennom langvarige og vanskelige prosesser. Jeg synes anna k skrev et usedvanlig klokt svar til deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Tiden er inne for å stole på din egen forståelse uten å spørre om be-/avkreftelse. Erfaringen bør ha lært deg at du kan stole på dine egne tolkinger /forståelse.

2. Vennligst bruk tema for innlegget i overskriften (gjelder alle). Jeg, nhd, var vel ikke tema i denne tråden. Skriv evt nhd som et tillegg, men ikke som hovedoverskrift.

3. På enkelte spørsmål om medisiner, diagnostikk og lovverk, er jeg nok en del mer kompetent enn mange på dette forum. På problemstillinger som den du tar opp, får du minst like gode svar fra medbrukerne.

[Gjest J31!]

Vet ikke helt hvorfor du mener at jobben du gjør er meningsløs?

Din streving og forsøk på å mestre livet vil sannsynligvis gi deg et ok liv på litt lengre sikt. Dessverre er det ikke slik at dette handler om å forstå noe en gang for alle; det handler mer om å holde ut gjennom langvarige og vanskelige prosesser. Jeg synes anna k skrev et usedvanlig klokt svar til deg.

Men det er jo det jeg har gjort; holdt ut, stått i det. Dette har ikke vært noen dans på roser, for å si det sånn..

Det er fortsatt mange ting som andre ikke vet ift ubehag jeg opplever og ting jeg strever med - og som jeg gjerne ville ha løst med en gang (det har denne prosessen lært meg ikke er mulig). Jeg har mange ubesvarte spørsmål. Og alt dette har jeg greid å forholde meg til med aksept: for TingTarTid.

Men jeg trodde/håpet jeg hadde fått svar på mye jeg lenge har lurt på, noe jeg ikke har klart å sette ord på ovenfor meg selv engang (kun kjent).. og det gjorde meg så glad. Endelig, tenkte jeg - endelig kan jeg slå meg til ro med akkurat det, og akseptere at det er helt normalt, dersom jeg hadde forstått.

Men jeg må ha misforstått mye. Og nå angrer jeg bare for at jeg spurte mer om det.

For hva er vitsen med å stå på, dersom det bare gjør meg enda mer stresset og fører til grubling/virker mot sin hensikt?