nhd

[Gjest J31!]

Bra:-) Ha en fortsatt fin jul:-)

Tusen takk og i like måte :-)

[skal]

Hadde bare lyst å si en liten ting, har ikke lest hele tråden her men en del.

Dersom jeg ikke kunne gå, og strevde med å lære det. Jeg sliter meg opp på beina bare tar et skritt. Dessverre adlyder ikke føttene helt, og det blir et skritt på skeive. Jeg snubler og detter ned. Slår hull på kneet.

Ville du sagt til meg at det er meningsløst å prøve, for det fører jo bare til at jeg snubler nok en gang? Eller kan det være sånn at alle de skrittene som ikke blir som jeg ville og som får meg til å slå meg gul og blå faktisk er det som lærer meg å gå til sist?

Burde jeg bare prøve med en hjelper i hver arm og polstrete knær, eller har det verdi og prøve å finne ut og feile og få litt rett men litt skeivt osv, på egen hånd?

Hver gang (det vet jeg forreste ikke, men hver gang her inne) du går litt skeivt eller faller, så sier du til deg selv at det er meningsløst. Men er det virkelig det?

Ønsker deg gode dager, pauser fra det vonde og styrke i prosessen du er i nå, både den ytre og den indre!

[Gjest J31!]

Du går fra den ene sinnstilstanden til den andre på så kort tid. Nå er du igjen i den greia der du svartmaler. "aldri har jeg følt meg så mislykket som jeg gjør nå :-( "

Mener du virkelig at dette topper det å se mannen denge løs på ungen og deg selv uten at du kan klare å verge dem?

Nei, skjønner ikke hvorfor du ikke har fått EUPF diagnosen for lenge siden. Huff nå var jeg slem. Skulle ikke du ha pause fra terapi? Virker nesten som du er manisk opptatt av å skrive innlegg her for tiden. Det er greit det forsåvidt. Men da skjønner jeg heller ikke hvorfor du var så stolt da du sa du ikke ville bruke mer tid på DOL.

Ble bare så irritert på at du spør og spør igjen og igjen.

Tar aldri slutt jo... Som om du aldri kan si deg fornøyd. Du må bare stille et spørsmål, så et til osv,osv. NHD har svart deg ekstremt mange ganger og veldig mange har skrevet til deg. Kanskje bør du lese disse igjen? Veldig mye av det du roper om er ting som folk har skrevet klokt om til deg før....

Jeg har tenkt på det du har skrevet. Kansje eupf er svaret på mine problemer.. jeg må ha løyet ubevisst under intervjuet/utredningen, fordi jeg kun har tatt det ut her. Jeg har jo latt mine frustrasjoner gå utover andre/dere. Det har jo andre påpekt også. Men behandleren min visste jo om det.. Så jeg skjønner ikke hvorfor han ikke satte den diagnosen. Det var aldri snakk om det engang :-(

Og som jeg så nhd skrive en gang her inne, tar diagnosekritereine utgangspunkt i handling/adferd. Det må jo også gjelde adferd her inne.

Det har aldri vært i mine tanker å hverken såre eller irritere andre her inne. Tror aldri jeg vil tilgi meg selv for at jeg faktisk har gjort det.

[Gjest J31!]

Hadde bare lyst å si en liten ting, har ikke lest hele tråden her men en del.

Dersom jeg ikke kunne gå, og strevde med å lære det. Jeg sliter meg opp på beina bare tar et skritt. Dessverre adlyder ikke føttene helt, og det blir et skritt på skeive. Jeg snubler og detter ned. Slår hull på kneet.

Ville du sagt til meg at det er meningsløst å prøve, for det fører jo bare til at jeg snubler nok en gang? Eller kan det være sånn at alle de skrittene som ikke blir som jeg ville og som får meg til å slå meg gul og blå faktisk er det som lærer meg å gå til sist?

Burde jeg bare prøve med en hjelper i hver arm og polstrete knær, eller har det verdi og prøve å finne ut og feile og få litt rett men litt skeivt osv, på egen hånd?

Hver gang (det vet jeg forreste ikke, men hver gang her inne) du går litt skeivt eller faller, så sier du til deg selv at det er meningsløst. Men er det virkelig det?

Ønsker deg gode dager, pauser fra det vonde og styrke i prosessen du er i nå, både den ytre og den indre!

Takk for en fin skildring :-) Den beskriver veldig godt en prosess.

Men om jeg noen gang vil greie å reise meg etter dette, vet jeg ikke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, vel vitende om at jeg har irritert flertallet.. det er det verste, å ha såret andre opptil flere ganger.

Den eneste strategien jeg kjenner til nå, er å ta på masken igjen.. jeg gjorde det i går, spilte sterk, prøvde å rydde opp etter meg.. la meg langflat, ba om unnskyldning.. for så å ha tanker om å liste meg stille ut med en viss verdighet i behold. Ikke se meg tilbake mer, men skalke igjen alle sluker.. skjønner du hva jeg mener?

Og om jeg ikke lenger vil kunne bli trygg nok og ha tillit til noen, hvordan kan jeg da hjelpes videre...?

Jeg har jo ingen kkompetent behandler en gang. Vet ikke engang om jeg vil få det heller. I såfall vil jeg sannsynligvis bruke lang tid på å bygge opp en tillit. Det var først i den 16. og nest siste timen at jeg følte meg trygg nok på han jeg hadde også.. Også fastlegen er ny fra januar..

Vet ikke helt hvorfor jeg forteller deg alt dette.. men kansje som et lite rop om hjelp.. for jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre etter dette..

[Gjest J31!]

1. Tiden er inne for å stole på din egen forståelse uten å spørre om be-/avkreftelse. Erfaringen bør ha lært deg at du kan stole på dine egne tolkinger /forståelse.

2. Vennligst bruk tema for innlegget i overskriften (gjelder alle). Jeg, nhd, var vel ikke tema i denne tråden. Skriv evt nhd som et tillegg, men ikke som hovedoverskrift.

3. På enkelte spørsmål om medisiner, diagnostikk og lovverk, er jeg nok en del mer kompetent enn mange på dette forum. På problemstillinger som den du tar opp, får du minst like gode svar fra medbrukerne.

Jeg vil bare si at jeg skulle ønske du hadde tatt opp det du gjør i egen tråd, og ikke i min. Det kunne kansje spart både meg og andre for mye.. kansje ikke..

Men jeg skal iallefall ta det du skriver, til etterretning. Og min unnskyldning er oppriktig ment.

[Faure]

Ser du har redigert svaret ditt.

Unnskyld at jeg har mast, ovenfor både deg og andre brukere, og at jeg har skapt slike diskusjoner fordi jeg er som jeg er :-(.

''Ser du har redigert svaret ditt.''

Forstår din frustasjon.

[Gjest romjul]

Takk for det. Men jeg både tror og vet at du nok har rett i at det må oppleves og erkjennes. For mitt vedkommende var det en nærmest interessant opplevelse av å være så presset og traumatisert, fullstendig livskrise, slik at systemet begynte å jobbe hensiktsmessig for i det hele tatt å overleve den tøffeste perioden. Jeg forstod at jeg hang i en tynn tråd, og de mest fornuftige overlevelssmekanismer åpenbarte seg som mer tilgjengelige enn før. Og da tok jeg noen andre valg for å bevare forstanden mest mulig. Men det var definitivt et bevisst valg i bunnen, for det er lite i livet som kommer helt av seg selv. Jeg får det slettes ikke perfekt til, men for mitt vedkommende fungerer det mye bedre, og jeg fungerer gradvis mye bedre. Og jeg føler også at hjernen gradvis restitueres etter traumer og stress. Litt i hvert fall. Har enda en vei å gå, men prøver å være tålmodig.

Jeg har forøvrig valgt gruppeterapi hos privatpraktiserende psykologer i stedet for spesifikk traumebehandling på dps, og tror det er et rett valg. Jeg får ikke vite..), men det kan jeg leve med. Det var i hvert fall et valg jeg tok på egen hånd. Det er mer "lystbetont" for meg i forkant dette, enn opplegg med ren traumebehandling, og jeg er litt spent på å komme i gang. Fokus har vært et nøkkelord for overlevelse for meg i de siste to årene. Fokus rett på traumene skurrer i mine ører og opplevelse. Det er ikke på den måten jeg har kommet meg såpass videre i livet. Det skjedde mer terapi den ene timen jeg var hos gruppeterapipsykologen enn jeg har opplevd på lenge. Han utfordret meg, og jeg liker så godt at de er direkte og tydelige. At de ikke er så fokusert på diagnoser og traumer, men på det friske i meg, ressursene mine og det jeg trenger hjelp til her og nå.

Dette var et veldig godt innlegg å lese. Det burde stå som egen tråd, fordi det inneholder så mye håp...Det var veldig godt å lese på en litt tung morgen...:-)

[skal]

Takk for en fin skildring :-) Den beskriver veldig godt en prosess.

Men om jeg noen gang vil greie å reise meg etter dette, vet jeg ikke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, vel vitende om at jeg har irritert flertallet.. det er det verste, å ha såret andre opptil flere ganger.

Den eneste strategien jeg kjenner til nå, er å ta på masken igjen.. jeg gjorde det i går, spilte sterk, prøvde å rydde opp etter meg.. la meg langflat, ba om unnskyldning.. for så å ha tanker om å liste meg stille ut med en viss verdighet i behold. Ikke se meg tilbake mer, men skalke igjen alle sluker.. skjønner du hva jeg mener?

Og om jeg ikke lenger vil kunne bli trygg nok og ha tillit til noen, hvordan kan jeg da hjelpes videre...?

Jeg har jo ingen kkompetent behandler en gang. Vet ikke engang om jeg vil få det heller. I såfall vil jeg sannsynligvis bruke lang tid på å bygge opp en tillit. Det var først i den 16. og nest siste timen at jeg følte meg trygg nok på han jeg hadde også.. Også fastlegen er ny fra januar..

Vet ikke helt hvorfor jeg forteller deg alt dette.. men kansje som et lite rop om hjelp.. for jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre etter dette..

Du fortsetter å prøve. Så enkelt og så vanskelig. Det å både irritere og såre andre mennesker, er noe man må leve med. Det er ikke mulig å gå gjennom livet uten å gjøre det.

Ikke er det mulig å gå gjennom livet uten å bli såret eller bli irritert på noen heller. Det merkelige er at etterhvert, så er det til å leve med.

Jeg har kjempevanskelig for det, men det blir lettere.

[Gjest profile]

Du fortsetter å prøve. Så enkelt og så vanskelig. Det å både irritere og såre andre mennesker, er noe man må leve med. Det er ikke mulig å gå gjennom livet uten å gjøre det.

Ikke er det mulig å gå gjennom livet uten å bli såret eller bli irritert på noen heller. Det merkelige er at etterhvert, så er det til å leve med.

Jeg har kjempevanskelig for det, men det blir lettere.

Jeg leste i en bok en som mente at siden folk er forskjellige så kan en ikke unngå å irritere noen. Dersom en gjør noe på en måte så irriterer en noe, men dersom en gjør det på en annen måte så blir kansje ikke de irritert men en irriterer noen andre.

Det gjelder å bry seg om de som en vil bry seg om og gi mer eller mindre blaffen i resten.

[Gjest VKF]

Takk for en fin skildring :-) Den beskriver veldig godt en prosess.

Men om jeg noen gang vil greie å reise meg etter dette, vet jeg ikke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, vel vitende om at jeg har irritert flertallet.. det er det verste, å ha såret andre opptil flere ganger.

Den eneste strategien jeg kjenner til nå, er å ta på masken igjen.. jeg gjorde det i går, spilte sterk, prøvde å rydde opp etter meg.. la meg langflat, ba om unnskyldning.. for så å ha tanker om å liste meg stille ut med en viss verdighet i behold. Ikke se meg tilbake mer, men skalke igjen alle sluker.. skjønner du hva jeg mener?

Og om jeg ikke lenger vil kunne bli trygg nok og ha tillit til noen, hvordan kan jeg da hjelpes videre...?

Jeg har jo ingen kkompetent behandler en gang. Vet ikke engang om jeg vil få det heller. I såfall vil jeg sannsynligvis bruke lang tid på å bygge opp en tillit. Det var først i den 16. og nest siste timen at jeg følte meg trygg nok på han jeg hadde også.. Også fastlegen er ny fra januar..

Vet ikke helt hvorfor jeg forteller deg alt dette.. men kansje som et lite rop om hjelp.. for jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre etter dette..

Nå ser du helsvart på alt.

Jeg er ganske sikker på at flertallet ikke misiker deg. Tvert i mot. Jeg tror flertallet liker deg veldig godt. Mange føler at de kjenner deg og vil hjelpe deg.

Men du er igjen der du var før du tok en dolpause, at du blir sittende og vente på svar, gruble og gruble over stadig nye ting.

Dette er ikke sunt for deg og tilbakemedingene du nå får er nødvendig for din videre utvikling.

Ærlighet kan være ubehagelig, men det er nødvendig.

Det gjelder ikke bare deg, det gjelder alle oss andre også.

Jeg har også fått tilbakemelding jeg synes var sårende til og med frekke der og da, men i ettertid ser jeg hvorfor tilbakemeldingene kom. Tenker spesielt på den uka jeg tok helt av på samliv:o)

Da du kom tilbake etter pausen du hadde så sa du at du ikke skulle tilbake for fullt igjen.

Nå ser du hva som har skjedd. Tilbakemedingene måtte komme og nå er du der at du tenker de aller verste tanker.

Det er bare du som oppfatter tilbakemedingene som stygge. Jeg oppfatter det som omsorg for deg.

Slå av pc`en nå og bli ikke sittende forran skjermen i hele dag og vente på flere svar. Gjør noe som gleder deg isteden.

[Gjest anna k]

Dette var et veldig godt innlegg å lese. Det burde stå som egen tråd, fordi det inneholder så mye håp...Det var veldig godt å lese på en litt tung morgen...:-)

)

[frosken]

Det har gått bra i julen, med lista lagt litt langt nede. Det er en tid som trigger opp mye grums, men jeg bare flyter med fra dag til dag så godt det lar seg gjøre. Litt mer mareritt på morgenkvisten enn vanlig blir det, men nå har jeg sovet middag på sofaen med pledd og familieprat i bakgrunnen. Tror det blir greit med hverdager igjen. Folk rundt meg har også oppadgående helsekurve, så det er bra.

Håper du har fine juledager også)

Godt å høre at julen har blitt såpass bra :-) Jeg har hatt en fin jul; har valgt å bruke fridagene til å få trent mye samt gjøre andre ting som er viktig for meg å få gjort.

Noe av det jeg synes er så bra med dine innlegg, er at du formidler nyanserte perspektiv på livet. Du bidrar til å ikke fremme en svart-hvitt tenkning i forhold til psykiske vansker.

Fortsatt god jul:-)

[frosken]

Jeg har tenkt på det du har skrevet. Kansje eupf er svaret på mine problemer.. jeg må ha løyet ubevisst under intervjuet/utredningen, fordi jeg kun har tatt det ut her. Jeg har jo latt mine frustrasjoner gå utover andre/dere. Det har jo andre påpekt også. Men behandleren min visste jo om det.. Så jeg skjønner ikke hvorfor han ikke satte den diagnosen. Det var aldri snakk om det engang :-(

Og som jeg så nhd skrive en gang her inne, tar diagnosekritereine utgangspunkt i handling/adferd. Det må jo også gjelde adferd her inne.

Det har aldri vært i mine tanker å hverken såre eller irritere andre her inne. Tror aldri jeg vil tilgi meg selv for at jeg faktisk har gjort det.

''Det har aldri vært i mine tanker å hverken såre eller irritere andre her inne. Tror aldri jeg vil tilgi meg selv for at jeg faktisk har gjort det.

''

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at du har såret noen her inne. Jeg har ikke sett at du har skrevet innlegg som har vært spesielt egnet til å såre andre. Derimot tror jeg du har vekket litt irritasjon hos noen; men er det nødvendig at du skal gå gjennom livet ditt uten å vekke irritasjon hos andre?

Legg nå vekk denne episoden; ikke bruk den til å grave deg ned i elendigheten.

[Gjest J31!]

Du fortsetter å prøve. Så enkelt og så vanskelig. Det å både irritere og såre andre mennesker, er noe man må leve med. Det er ikke mulig å gå gjennom livet uten å gjøre det.

Ikke er det mulig å gå gjennom livet uten å bli såret eller bli irritert på noen heller. Det merkelige er at etterhvert, så er det til å leve med.

Jeg har kjempevanskelig for det, men det blir lettere.

''Ikke er det mulig å gå gjennom livet uten å bli såret eller bli irritert på noen heller. Det merkelige er at etterhvert, så er det til å leve med.''

Jeg har blitt såret mange ganger gjennom livet, så den smerten er velkjent. Og det er nettopp den smerten jeg går gjennom nå. Men, jeg hever meg over det. Jeg gjør meg selv sterk, og tenker at andre får bare mene og tro så mye de vil om meg. Ingen skal få knekke meg, tenker jeg da.

Men det fører kun til at jeg lukker meg, og ikke stoler på vedkommede mer. Jeg skyver han eller henne unna meg. Det er min eneste mestringsstrategi for å komme vel gjennom det. Noe annet vet jeg ikke av. Og den vet jeg fungerer om jeg bruker tiden til hjelp. Hadde jeg ikke hatt denne strategien, ville livet vært uutholdelig.

[skal]

''Ikke er det mulig å gå gjennom livet uten å bli såret eller bli irritert på noen heller. Det merkelige er at etterhvert, så er det til å leve med.''

Jeg har blitt såret mange ganger gjennom livet, så den smerten er velkjent. Og det er nettopp den smerten jeg går gjennom nå. Men, jeg hever meg over det. Jeg gjør meg selv sterk, og tenker at andre får bare mene og tro så mye de vil om meg. Ingen skal få knekke meg, tenker jeg da.

Men det fører kun til at jeg lukker meg, og ikke stoler på vedkommede mer. Jeg skyver han eller henne unna meg. Det er min eneste mestringsstrategi for å komme vel gjennom det. Noe annet vet jeg ikke av. Og den vet jeg fungerer om jeg bruker tiden til hjelp. Hadde jeg ikke hatt denne strategien, ville livet vært uutholdelig.

''Hadde jeg ikke hatt denne strategien, ville livet vært uutholdelig.''

Og jammen er det bra du har den!! Etterhvert kan du få andre strategier i tillegg, sånn at det ikke behøver å bli enten eller. Men det tar tid. Lang tid.

[Gjest J31!]

''Hadde jeg ikke hatt denne strategien, ville livet vært uutholdelig.''

Og jammen er det bra du har den!! Etterhvert kan du få andre strategier i tillegg, sånn at det ikke behøver å bli enten eller. Men det tar tid. Lang tid.

Takk, skal.. for støtten.. det renner tårer her nå )

[Gjest J31!]

''Det har aldri vært i mine tanker å hverken såre eller irritere andre her inne. Tror aldri jeg vil tilgi meg selv for at jeg faktisk har gjort det.

''

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at du har såret noen her inne. Jeg har ikke sett at du har skrevet innlegg som har vært spesielt egnet til å såre andre. Derimot tror jeg du har vekket litt irritasjon hos noen; men er det nødvendig at du skal gå gjennom livet ditt uten å vekke irritasjon hos andre?

Legg nå vekk denne episoden; ikke bruk den til å grave deg ned i elendigheten.

Vil bare si tusen takk for støtten. Vet ikke helt hva som skjer. Når jeg reagerer slik, blir det så voldsomt, at jeg har problemere med å fungere. Gikk på jobb i går, med hjertet i halsen, svelget unna som bare det, med et påklistret smil. Jeg greier ikke å slippe noen inpå meg når sånt skjer. Når jeg kom hjem, ville jeg bare sove. Da jeg "snakket" med "skal" her inne i går, lot jeg det bare komme til litt, der for meg selv, foran pc'en..

Det ble litt mye til meg. Følte meg overkjørt, kan du si.. at jeg sto der helt alene, mot "hele" dol.. men det satt kun i mitt eget hode. For når jeg lar det hele roe seg litt, kobler fornuften seg inn igjen etter hvert. Og jeg "ser" at det er voldsomt.

Jeg føler at anna k sitt svar glir litt inn. Det var noe i det jeg reagerte på, men vet ikke helt hva. Det håper jeg at hun og jeg kan "prates" litt om her inne, på ny året, så jeg skjønner litt mer. For det er noe som "skurrer" men jeg vet ikke helt hva som sagt.

Fortsatt god romjul, jeg setter veldig stor pris på disse sparkene, selv om det ikke ser sånn ut i øyeblikket. Men du verden hvor det kan få en til å våkne )

Tusen mill takk for engasjementet.

[Gjest J31!]

Jeg vil bare minne deg på noen ting.

Noe av den store oppgaven for deg, og meg, som har mye å jobbe med i livet og som trenger trening i "å stå i livet", er nettopp det å bli værende i denne prosessen med all den usikkerheten som finnes, uten bekreftelser.

Jeg husker en gang terapeuten min sa til meg at selv om en ømsker øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er det ikke nødvendigvis det vi egentlig trenger. Noen behov skal ikke tilfredsstilles. Selv om de medfører ro og fred i øyeblikket, skal de ikke tilfredsstilles. Du har et voksen jeg inne i deg, som skal fovalte alt inne i deg. Av og til er jeg som et lite barn og vil ha trøst og bekreftelse fra mine venninner. Da hender det at jeg gjør nettopp det. Ringer til en venninne og sier hvordan jeg har det, og jeg får være liten og får bekreftelse på det jeg trenger. Andre ganger, når jeg sjekker med mitt voksne jeg, sier den voksne delen til barnet mitt at denne gangen får du ikke det. Du kan ikke få alt du peker på. Denne gangen er det annet som er viktigere.

En venninne av meg vil gjerne være prinsesse. Da tenker jeg på det prinsessesyndromet som får mange kvinner til å få en særdeles usunn relasjon til en partner. Gang på gang ender hun opp med dårlige menn og elendige relasjoner. Vi har snakket mye om det. Bevisstgjøring på dette har gjort at hun nå ikke lar dette indre barnet få styre henne, men hun styrer det i større grad.

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kanskje jeg er litt rotete. Det er lov å søke bekreftelse, men noen ganger, kanskje mange ganger, er det din livsoppgave her og nå i forhold til fremgangen i din prosess, og stå i ting uten bekreftelse. Lære å leve med det usikre i livet. At livet består av mange spørsmål og færre svar.

Hver gang du får noe du lurer på vil du ha svar. Får du svar, roer det seg litt, men da kommer det nye spørsmål. Du legger ikke ting bak deg slik at hjernen din får fred. Hjernen finner noe nytt å beskjeftige seg med ganske så umiddelbart. Og slik ruller ballen, og du øker det stresset du ønsker å forminske ved å få svar.

Dette er forsåvidt viktige ting med en prosess, å søke svar, men alt med måte, og tro meg etter mange herrens år i terapi, innsikt er meget oppskrytt som vei til lykke og et mer funksjonelt liv.

Etter bruddet har jeg tatt mange andre tilnærmingsmåter til å komme meg ut i verden igjen. All verdens lesing og grubling gav meg ikke mye lykke. Jeg ble kanskje litt klokere, men i det virkelige livet har det ofte bare vært et middel jeg kunne bruke til å kompensere for i relasjoner, for det faktum at jeg ikke følte meg bra nok i meg selv, og jeg har endt opp som sjelesørger og "søppelbøtte" for andre mennesker, min egen feil. Jeg har prøvd å betale tilbake for at jeg æren av å få være i deres selskap.

Terapi trenger praktiske ben å gå på. Jeg kontrollerer tankene mine mer nå, styrer dem mer, og i forhold til problematikken din med slitasje og stress, er jeg overbevist om at hukommelse, fokus og konsentrasjon, vil falle på plass ved å ikke være så dyp. La tankene dine få fred, og la livet gradvis helbrede deg. Nå lager du en fortsatt slitasje i topplokket, ved å skulle finne ut av alle slags ting. Et bedritent gammelt liv, som mange av oss har hatt, leges aller mest ved å leve et nytt. Livsbetingelsene dine er annerledes nå, og du må la ting få litt tid, mye kan skje ved det Og da ved å ta en mer praktisk tilnærming til ting også. Hjernen har en stor evne til å restituere seg selv, men jeg tror det er viktig å la den få litt fred da.

Poeng: Den får ikke fred ved at du får svar på stort og smått. Da leter den grublende hjernen etter nye ting den trenger svar på. Den får mer fred når du velger å la alle livets undringer sveve litt rundt der, og aksepterer at det er greit. Svar dukker gjerne opp likevel, kanskje på en av joggeturene du velger å ta.

Jeg har bestemt meg for å ikke være så dyp. Det er bare oppskrytte greier. En annen venninne av meg hevder hun er dyp når hun går langt ned i ting og grubler og jobber med seg selv. Jeg sier til henne at hun er selvdestruktiv, ikke dyp. Det er en kort vei til det selvdestruktive når en prøver å jobbe seg gjennom ting ved å la hele livet bli et terapirom.

La hjernen din få litt fred, da restitueres systemet lettere. Det jobbes i deg likevel.

Mvh

Jeg har ett spørsmål til deg.. lurer på om jeg og du kan ta en liten "terapeutisk samtale" her inne etter nytt år. Det ville vært til stor hjelp for meg. Kansje det hadde vært litt godt for deg også?

Noe av det du skriver begynner å gli inn, og jeg er i ferd med å våkne litt. Men det er fortsatt ting som trenger tid.

Setter stor pris på om jeg og du kan gjøre dette. Om det kan bygge opp, og ikke rive ned, selvfølgelig, og det gjelder deg like mye ) Takk for engasjementet.

[Gjest J31!]

Nå ser du helsvart på alt.

Jeg er ganske sikker på at flertallet ikke misiker deg. Tvert i mot. Jeg tror flertallet liker deg veldig godt. Mange føler at de kjenner deg og vil hjelpe deg.

Men du er igjen der du var før du tok en dolpause, at du blir sittende og vente på svar, gruble og gruble over stadig nye ting.

Dette er ikke sunt for deg og tilbakemedingene du nå får er nødvendig for din videre utvikling.

Ærlighet kan være ubehagelig, men det er nødvendig.

Det gjelder ikke bare deg, det gjelder alle oss andre også.

Jeg har også fått tilbakemelding jeg synes var sårende til og med frekke der og da, men i ettertid ser jeg hvorfor tilbakemeldingene kom. Tenker spesielt på den uka jeg tok helt av på samliv:o)

Da du kom tilbake etter pausen du hadde så sa du at du ikke skulle tilbake for fullt igjen.

Nå ser du hva som har skjedd. Tilbakemedingene måtte komme og nå er du der at du tenker de aller verste tanker.

Det er bare du som oppfatter tilbakemedingene som stygge. Jeg oppfatter det som omsorg for deg.

Slå av pc`en nå og bli ikke sittende forran skjermen i hele dag og vente på flere svar. Gjør noe som gleder deg isteden.

Jeg vil bare si tusen takk for alt det gode du skrev til meg i dette svaret. Jeg så ikke lyst på det da, men har gjort det i ettertid. Du har vært en super støtte og spark ;o)