Fordøm meg

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Jeg tenker på å forlate barna mine, og trenger fordømmelse for å la være.

Før var tanken på at en mor kunne gjøre noe slikt helt vanvittig, helt avskyelig.

Nå synes det som eneste utvei.

Jeg har slitt med psykiske problem i lang lang tid, og klarer ikke ta meg skikkelig av dem, aldri lenger enn et par dager i slengen, selv om vi har delt omsorg.

Barnevernet svikter, barnefaren er veldig flink med dem så jeg vet de er i de beste hender. Mot meg derimot er han en dritt, og jeg blir bare dårligere så lenge jeg har noe med ham å gjøre.

Å ha hovedomsorgen er utenkelig, så lurer jeg på om det beste er å overlate omsorgen til ham, flytte langt herfra og se dem bare en sjelden gang...

Fordøm meg.

[Gjest Milde måne]

Vil ikke fordømme deg ; )

Noen ganger er det til det beste for både barna og de voksne,og det virker som om det er tilfellet her.

[Lillemus]

Vil ikke fordømme deg, du har tenkt godt gjennom dette håper jeg og velger den løsningen som er best for barna. Det står det respekt av.

[Gjest xbellax]

Jeg skjønner ikke helt logikken din. Hva konkret er poenget med å flytte langt vekk? Hvorfor kan ikke din ex, altså barnas far ha hovedomsorgen for dem og du se dem en gang i blant når du føler du har krefter? Må det være mer dramastisk enn som så?

[fillolin]

Jeg blir litt usikker på hvorfor du skriver som du gjør - hvorfor skal en fordømme deg, uansett hvilket valg du tar? Og hvorfor skal fordømmelse styre deg? Forstår at du lever i en vanskelig livssituasjon, og det er helt sikkert ingen enkel sak å velge, enten du velger det ene eller det andre. Jeg tenker likevel at uansett hva dere velger er det uheldig at relasjonen mellom dere foreldre er slik den er. Uansett om barna dine bor hos deg eller ikke er det viktig for dem at du har det bra. Uansett om barna dine bor hos faren sin eller ikke er det viktig at han behandler deg bra. Hvis barnevernet svikter, er det andre som kan hjelpe deg, både med å komme fram til beslutninger og til å få det bedre - familievernkontor? Fastlegen din? En psykolog eller annen behandler? Et barnevernsenter i en av de store byene som du kanskje kan rådføre deg med? Uansett forstår jeg ikke hvorfor du må treffe barna dine bare en sjelden gang pga. faren - er det fordi dere møtes når de reiser fra den ene til den andre? For isåfall kan kanskje andre hjelpe med det?

Ønsker deg all mulig lykke til!

[Gjest bareentanke]

Hva med å la han få hovedomsorgen og la de være hos deg når du makter det?

Jeg var tidl i et forhold med en mann hvor hans ex til slutt ikke maktet mer. Vi tok omsorgen for barna og hun hadde dem når hun følte at hun hadde overskudd. Ikke frarøv barna dine muligheten til å ha kontakt med mamman sin de gangene du har mulighet ved å flytte langt unna dem.

Hvis du klarer, forsøk å få til en dialog med barnefaren om dette og kom til enighet om noe som kan fungere for deg, han og barna deres.

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Vil ikke fordømme deg ; )

Noen ganger er det til det beste for både barna og de voksne,og det virker som om det er tilfellet her.

Men jeg vil jo høre motargumenter!!!!

Han er så god når han er med dem, problemet er at han alt for ofte overlater dem til andre, og det liker de ikke, da vil de bare være hos meg

Familievernkontoret er utelukket, han fungerer som et pinnsvin der.

Jeg har gått til terapi i veldig veldig mange år.

Poenget med å flytte langt bort er at det ikke finnes så mange alternativ. Bor i utkantnorge.

[Shadow 650]

Å ha en mor som bare ligger i sofaen, er myyyyye bedre enn å ikke ha en mor i det hele tatt.

Ungene dine elsker deg. Om du bare orker å ha dem litt, så er litt bedre enn ingenting.

Tenk på det, er du grei

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Å ha en mor som bare ligger i sofaen, er myyyyye bedre enn å ikke ha en mor i det hele tatt.

Ungene dine elsker deg. Om du bare orker å ha dem litt, så er litt bedre enn ingenting.

Tenk på det, er du grei

Vet du dette? Det høres jo bare ut som en klisje, en mor skal kunne så mye mye mer ;(

[Shadow 650]

Vet du dette? Det høres jo bare ut som en klisje, en mor skal kunne så mye mye mer ;(

Dette sa legen min til meg den gangen eg var så fryktelig deprimert....

Et barn som opplever at en forelder forlater en, kan oppleve dette som en ganske traumatisk opplevelse.

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Dette sa legen min til meg den gangen eg var så fryktelig deprimert....

Et barn som opplever at en forelder forlater en, kan oppleve dette som en ganske traumatisk opplevelse.

Då er eg fanga. Det var det eg trudde.

[Gjest Milde måne]

Men jeg vil jo høre motargumenter!!!!

Han er så god når han er med dem, problemet er at han alt for ofte overlater dem til andre, og det liker de ikke, da vil de bare være hos meg

Familievernkontoret er utelukket, han fungerer som et pinnsvin der.

Jeg har gått til terapi i veldig veldig mange år.

Poenget med å flytte langt bort er at det ikke finnes så mange alternativ. Bor i utkantnorge.

Vel,hvis de vil til deg er du nok en god mor ; )

Og det tror jeg også du er for du virker fornuftig!

[frosken]

Jeg ønsker uansett ikke å fordømme deg. Oppfatter det ikke som om du gir blaffen i dine barn.

Hvis du lurer på om den samværsordningen dere har i dag er god for barna, så kunne du kanskje be om hjelp til å få dette vurdert av en sakkyndig. Det å evt. innse og ta konsekvensene av at barna vil ha det best med å bo mer av tiden hos sin far, kan være en svært omtenksom og kjærlighetsfylt handling i forhold til sine barn.

Dersom det du egentlig spør om er hvorvidt dine barn vil ha det best med nesten ikke (eller aldri) å se deg, så tror jeg svaret er helt opplagt. Det å ikke få se sin mor, vil medføre en enorm belastning for de aller fleste barn.

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Jeg ønsker uansett ikke å fordømme deg. Oppfatter det ikke som om du gir blaffen i dine barn.

Hvis du lurer på om den samværsordningen dere har i dag er god for barna, så kunne du kanskje be om hjelp til å få dette vurdert av en sakkyndig. Det å evt. innse og ta konsekvensene av at barna vil ha det best med å bo mer av tiden hos sin far, kan være en svært omtenksom og kjærlighetsfylt handling i forhold til sine barn.

Dersom det du egentlig spør om er hvorvidt dine barn vil ha det best med nesten ikke (eller aldri) å se deg, så tror jeg svaret er helt opplagt. Det å ikke få se sin mor, vil medføre en enorm belastning for de aller fleste barn.

Til det siste du skrev: takk, nå begynner det å hjelpe på tankene mine. Det er dette jeg er ute etter.

[morsan]

Jeg ønsker uansett ikke å fordømme deg. Oppfatter det ikke som om du gir blaffen i dine barn.

Hvis du lurer på om den samværsordningen dere har i dag er god for barna, så kunne du kanskje be om hjelp til å få dette vurdert av en sakkyndig. Det å evt. innse og ta konsekvensene av at barna vil ha det best med å bo mer av tiden hos sin far, kan være en svært omtenksom og kjærlighetsfylt handling i forhold til sine barn.

Dersom det du egentlig spør om er hvorvidt dine barn vil ha det best med nesten ikke (eller aldri) å se deg, så tror jeg svaret er helt opplagt. Det å ikke få se sin mor, vil medføre en enorm belastning for de aller fleste barn.

''Det å ikke få se sin mor, vil medføre en enorm belastning for de aller fleste barn.''

Helt enig.

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Dette sa legen min til meg den gangen eg var så fryktelig deprimert....

Et barn som opplever at en forelder forlater en, kan oppleve dette som en ganske traumatisk opplevelse.

Shadow 650, jeg tror du forstår meg, takk.

[waxo]

Er du hjemme med de hele dagen eller er de i barnehage/skole/SFO?

Gjør det du klarer med de, la faren ta resten. Hent overskudd ved å være alene hvis det er det du trenger. La ungene få utbetalt det overskuddet de to dagene du klarer.

Unger med en psykisk syk mor har også rett på en mor.

ALDRI tvil på at de elsker deg. Det gjør de. Og jeg er overbevist om at du elsker ungene dine du også. Ellers hadde ikke dette bekymret deg.

Har en venninne som virkelig elsker sitt barn. Hun klarte i lange perioder ikke ta vare på barnet som hun ønsket. Hun ba om hjelp av familie og venner. Hadde full barnehageplass og veldig mye pass av barnet ellers også. Ho stillte opp for barnet når ho maktet. Barnet har det veldig bra den dag i dag med gode relasjoner til sin mor.

Det er ikke alltid mengden det kommer an på, men kvaliteten på det samværet som faktisk er.

[Mrs. Wallace]

Til det siste du skrev: takk, nå begynner det å hjelpe på tankene mine. Det er dette jeg er ute etter.

Jeg synes frosken gir deg et klokt svar, og at du virkelig skal tenke over det hun sier. Lykke til.

[Gjest Absolutt ikke i dag]

Er du hjemme med de hele dagen eller er de i barnehage/skole/SFO?

Gjør det du klarer med de, la faren ta resten. Hent overskudd ved å være alene hvis det er det du trenger. La ungene få utbetalt det overskuddet de to dagene du klarer.

Unger med en psykisk syk mor har også rett på en mor.

ALDRI tvil på at de elsker deg. Det gjør de. Og jeg er overbevist om at du elsker ungene dine du også. Ellers hadde ikke dette bekymret deg.

Har en venninne som virkelig elsker sitt barn. Hun klarte i lange perioder ikke ta vare på barnet som hun ønsket. Hun ba om hjelp av familie og venner. Hadde full barnehageplass og veldig mye pass av barnet ellers også. Ho stillte opp for barnet når ho maktet. Barnet har det veldig bra den dag i dag med gode relasjoner til sin mor.

Det er ikke alltid mengden det kommer an på, men kvaliteten på det samværet som faktisk er.

Jeg har ingen familie her, og ingen venner. Er en ensom sjel. Og nå som altså barnevernet driter i meg er det ikke lenger mye hjelp å få.

Skal de bare være hos meg litt av og til må vel han ha hovedomsorgen?

Får bare så dårlig samvittighet av at han skal ha dem så mye. Jeg er bare aldri god nok, strekker aldri til.

[Shadow 650]

Då er eg fanga. Det var det eg trudde.

Nyt ungene dine de dagene du har dem. Du kjenner vel at de gir deg kjærlighet og energi?

Håper du blir frisk igjen. Ikke gi deg!

mvh