Møte med mannens lege igjen

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hei

Jeg trenger litt moralsl støtte igjen....i morgen skal jeg igjen på møte med mannen min sin lege. Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg vil gå ifra han. til tross for massiv skyldfølelse. Det gjør skikkelig vondt inni meg. Jeg vet ikke hva møtet i morgen vil freie seg om, men jeg ser for meg at de vil at han skal ha flere permisjoner, muligens med overnatting. Å sove i samme seng som han byr meg i mot, for jeg føler meg ikke som kona hans lenger. Dette er ikke bare pga sykdommen, selv om den har vært utsalgsgivende. Jeg regner også med at de vil snakke om videre behandling av han, og overflytting til annen avdeling.

Hvordan kan jeg best legge dette frem for legen og han selv?

Jeg vil gjerne hjelpe og støtte han som venn og som far til våre barn. Men ikke som kone.

Jeg er virkelig sikker i min sak nå. Selv om jeg er kjempetrist over hvordan dette har gått er livredd for at jeg kommer til å begynne å grine.....hva skal jeg svare mht det med permisjon? Og jeg er så redd for å bli sett som en iskald fisk som gjør dette mot han. At jeg ikke stiller opp, og "ofrer" meg. Det er så utrolig vanskelig situasjon!!!

...hjelp....?

[Gjest qigong]

Kan du få til en prat med denne legen før dere snakker med din mann, tror du? Kanskje greit at legen vet hva du tenker, kanskje han også har noen gode råd.

Skilsmisse er aldri morsomt og smertefritt, enten man er syk eller ikke syk. Men du er jo nødt til å gjøre det du føler, skjønner deg godt jeg.

[Gjest shwung]

Jeg forstår ikke helt hva du vil frem til? Er mannen din frisk nok til permisjoner så vil vel ikke institusjonen påtvinge han å være der fordi du ikke vil sove i samme seng og skilles.

Din mann må på et eller annet tidspunkt hjem slik at dere kan løse disse problemene der og komme til enighet om hva som skal skje. Det er hans hjem også inntil dere har avgjort hva som skal skje i fremtiden. Det virker som om du tror han kan holdes der mens dere skal løse en skillsmissesituasjon, men det er mulig jeg oppfatter innlegget ditt feil.

[frosken]

Jeg synes du skal forsøke å få sagt dette rett ut. Kanskje en ide å ringe legen på forhånd og forberede ham på at du ønsker å få sagt dette nå.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg forstår ikke helt hva du vil frem til? Er mannen din frisk nok til permisjoner så vil vel ikke institusjonen påtvinge han å være der fordi du ikke vil sove i samme seng og skilles.

Din mann må på et eller annet tidspunkt hjem slik at dere kan løse disse problemene der og komme til enighet om hva som skal skje. Det er hans hjem også inntil dere har avgjort hva som skal skje i fremtiden. Det virker som om du tror han kan holdes der mens dere skal løse en skillsmissesituasjon, men det er mulig jeg oppfatter innlegget ditt feil.

Ja, det er mulig det er det jeg mener. Men jeg skjønner jo at det ikke går. Derfor vil jeg heller at permisjonene kan foregå hos moren hans, feks.

Fy f*** så slem jeg føler meg.....

Er ellers en snill og grei person, men etter alt jeg har vært gjennom har jeg blitt noe jeg ikke ønsker å være. Tror jeg.....synes hele situasjonen er veldig vanskelig, jeg føler med han, jeg føler med meg selv selv om med barna. Kanskje det er lettere å bare la det skure og gå og fortsette å leve med han uten kjærlighet til han....da ofrer jeg meg og bruker livet mitt på noe jeg ikke vil selv. nå er jeg bare SÅ trist.....

[Gjest shwung]

Ja, det er mulig det er det jeg mener. Men jeg skjønner jo at det ikke går. Derfor vil jeg heller at permisjonene kan foregå hos moren hans, feks.

Fy f*** så slem jeg føler meg.....

Er ellers en snill og grei person, men etter alt jeg har vært gjennom har jeg blitt noe jeg ikke ønsker å være. Tror jeg.....synes hele situasjonen er veldig vanskelig, jeg føler med han, jeg føler med meg selv selv om med barna. Kanskje det er lettere å bare la det skure og gå og fortsette å leve med han uten kjærlighet til han....da ofrer jeg meg og bruker livet mitt på noe jeg ikke vil selv. nå er jeg bare SÅ trist.....

Klart dette er vanskelig, men du har vel i prinsippet ingen rett til å jage din mann fra sitt hjem. Han må da gå med på at permisjonene skal tilbringes hos sin mor. Dette er nok ikke noe institusjonen og behandlende lege der vil blande seg bort i vil jeg tro.

Dette kommer til å løse seg, du må kanskje ha en smule mer tålmodighet enn du besitter akkurat nå. Dere kan sikkert finne løsninger i hjemmet som gjør at dere ikke må dele soverom for en kort periode under permisjoner og hvorfor ikke bruke de nærmeste permisjonene til å samtale rundt hvordan dere skal løse dette til det beste for dere alle. Jeg antar at din mann er til en viss grad informert om ditt ønske og da er det bare å ta det derfra. Kanskje vil dette ta noen måneder, det er ikke resten av livet vet du.

[Lillemus]

Kan du snakke med legen på tomannshånd først? Kan han dra på perm til sin mor? Såvidt jeg husker var det vel hun som ble regnet som nærmeste pårørende og ikke du?

[Gjest xbellax]

Ja, det er mulig det er det jeg mener. Men jeg skjønner jo at det ikke går. Derfor vil jeg heller at permisjonene kan foregå hos moren hans, feks.

Fy f*** så slem jeg føler meg.....

Er ellers en snill og grei person, men etter alt jeg har vært gjennom har jeg blitt noe jeg ikke ønsker å være. Tror jeg.....synes hele situasjonen er veldig vanskelig, jeg føler med han, jeg føler med meg selv selv om med barna. Kanskje det er lettere å bare la det skure og gå og fortsette å leve med han uten kjærlighet til han....da ofrer jeg meg og bruker livet mitt på noe jeg ikke vil selv. nå er jeg bare SÅ trist.....

Men dette er jo din manns hjem også. Nå oppleves det litt som at du vil plassere ham hos sin mor og be en av hans leger gi ham nyheten slik at du kan rømme fra alt. Jeg har ingen problemer med å se at det er et rent helvete for deg dette, og det har det uten tvil en godt stund, men du må trekke pusten.. dette vil komme til å ta en tid. Dere må snakke sammen, du og din mann, det er et ekteskap dette her. Han valgte ikke sin sykdom men på mange måter (så sant han har innsikt) kan han velge hvordan han vil takle den og kanskje har han ikke taklet den på en måte som gjør at det er mulig å dele et liv med ham, men i denne situasjonen og om det er tilfelle -så gå _du_ den ekstra milen; - sett deg ned å snakk med ham, bruk tid sammen, forklar hvorfor du har valgt slik du har valgt, la der være rom og tid for hans reaksjoner. Jeg skjønner at du er sliten, nedfor, og trolig føler deg helt lost her, men jeg tror det kan være godt også for deg at dere bruker litt tid, at du også faktisk facer din mann, ikke for å få deg til å skifte mening men for at du skal få ro, fred, når dette med tid og stunder roer seg og det er på tide å gå videre. Du kan på en måte med trygghet si at du gjorde det du da følte var mest realt for dere begge.

[skal]

Jeg tror ikke du kan unngå at noe vil se på deg som en iskald fisk i denne sammenhengen. Det betyr ikke at du er det.

Men, mannen din kommer til å bli såret, kjenne seg sviktet. Og det er fare for at legen hans ser det mest i fra hans side. Ikke sikkert, men forbered deg på det.

Jeg håper du kan finne en god samtalepartner i denne prosessen, for du kommer til å kjenne deg som den slemme og mennesker rundt kommer til å bli sure og såre.

Og du kommer til å måtte leve med det og det er beintøft. Men det er og viktig å kunne gjøre det. Å kunne være løvemamma, både for seg selv og for barna. Og det gir en god følelse på sikt, å kunne stå for det man tror på selvom omgivelsene reagerer.

Lykke til og stå på!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prøv å få til et møte med legen før du snakker med barnas far.

Si at du vil separeres og at det derfor er lite ønskelig å ha han på annet enn dagspermisjon.

Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er.

Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte.

Lykke til :-)

[Gjest VKF]

Prøv å få til et møte med legen før du snakker med barnas far.

Si at du vil separeres og at det derfor er lite ønskelig å ha han på annet enn dagspermisjon.

Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er.

Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte.

Lykke til :-)

Det er jo ikke sikkert hans mor har bedt om å bli oppnevnt som hans nærmeste pårørende heller?

Hun kan vel heller ikke tvinges til å ta hjem en psyk voksen sønn.

Så lenge seperasjonen og deling ikke har skjedd, så _er_ det jo faktisk hjemmet hans, selv om jeg forstår Sjokoladeplaten veldig godt som ikke har lyst til å få han hjem. Men nekte kan hun nok ikke dessverre.

Mannen er jo ikke umyndiggjort.

[frosken]

Det er jo ikke sikkert hans mor har bedt om å bli oppnevnt som hans nærmeste pårørende heller?

Hun kan vel heller ikke tvinges til å ta hjem en psyk voksen sønn.

Så lenge seperasjonen og deling ikke har skjedd, så _er_ det jo faktisk hjemmet hans, selv om jeg forstår Sjokoladeplaten veldig godt som ikke har lyst til å få han hjem. Men nekte kan hun nok ikke dessverre.

Mannen er jo ikke umyndiggjort.

Dette handler vel ikke nødvendigvis om å tvinge noen til noe som helst, men mer om hva som er gode løsninger for alle sammen. Jeg tenker at det er svært viktig at psykehuset vet at sjokoladeplaten ser ut til å ønske separasjon, og at det slett ikke er sikkert at det er bra for hennes mann som følge av sin sykdom vil ha godt av å bli orientert om dette hjemme under en lengre permisjon fra sykehuset. Jeg ser for meg at hans paranoide forestillinger fort kan bli forverret av å bli utsatt for såpass sterke emosjonelle påkjenninger, særlig fordi hans forestillinger jo blant annet handlet om utroskap.

Jeg synes kombinasjonen av sykdom og samlivsvansker (som i allefall delvis er utløst av langvarig sykdom) er såpass komplisert, at familien bør gis bistand fra helsevesenet for å komme gjennom en vanskelig fase på best mulig måte.

Men jeg mener selvfølgelig ikke at han skal stenges ute fra deres felles hjem hvis han er frisk nok til å forholde seg til separasjon og familie på en rimelig rasjonell måte (dvs. på en måte som det ikke er grunn til å tro er sterkt påvirket av sykdom.)

[Gjest VKF]

Prøv å få til et møte med legen før du snakker med barnas far.

Si at du vil separeres og at det derfor er lite ønskelig å ha han på annet enn dagspermisjon.

Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er.

Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte.

Lykke til :-)

Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver. Det beste er at hun sier det som det er til legene. Jeg ville selv følt det veldig ubehagelig å få hjem en så psyk mann både for min egen del og ungenes del, så jeg skjønner sjokoladeplaten veldig godt.

Det jeg reagerte på var dette:

''Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er''

Han vet jo ingenting om morens alder, hennes helsetilstand og om moren har vilje eller er i stand til å ta hjem sin voksne sønn. Strengt tatt har moren ingen forplikteleser ovenfor han. Han er voksen. Hennes hjem, er ikke hans hjem.

For alt vi vet kan det være urimelig og forvente at hun tar han hjem til seg.

Jeg reagerer også litt på dette:

¨

''Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte''

Hvis legene betemmer at han skal ha permisjon uten å ta hensyn til kone og barn, er det jo ikke slik at noen forlange at han plasseres på gaten eller blir sendt hjem til sin mor.

Hjemmet hans er hjemmet hans inntil deling og seperasjon har skjedd.

Vi vet jo faktisk ingenting om den økonomiske situasjonen her heller. Hvis hun har særeie på huset, så er det greit.

Men hvis de deler eller det er han som eier huset, så blir det litt for lettvint og si at fordi hun skal ha omsorgen, så må han flytte.

Det er ikke slik det fungerer.

Dette har ikke noe med at jeg ikke greier sette meg inn i den vanskelige situasjonen Sjokoladeplaten er i. Jeg misunner henne virkelig ikke. Dette må være at annet enn lett.

Hvis min mann skulle bli psyk og innlagt, så er det ikke slik at jeg bare kunne lempet mannen min over på hans mor når han ble sluppet ut. Det er jeg som er gift med han og det er dette som er hjemmet hans.

Derfor er det lurt å snakke med legene selvsagt og prøve ordne med seperasjon og deling mens han er trygt "innenfor veggene"

[Gjest VKF]

Prøv å få til et møte med legen før du snakker med barnas far.

Si at du vil separeres og at det derfor er lite ønskelig å ha han på annet enn dagspermisjon.

Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er.

Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte.

Lykke til :-)

Sorry, den siste var egentlig til frosken:-)

[Gjest VKF]

Dette handler vel ikke nødvendigvis om å tvinge noen til noe som helst, men mer om hva som er gode løsninger for alle sammen. Jeg tenker at det er svært viktig at psykehuset vet at sjokoladeplaten ser ut til å ønske separasjon, og at det slett ikke er sikkert at det er bra for hennes mann som følge av sin sykdom vil ha godt av å bli orientert om dette hjemme under en lengre permisjon fra sykehuset. Jeg ser for meg at hans paranoide forestillinger fort kan bli forverret av å bli utsatt for såpass sterke emosjonelle påkjenninger, særlig fordi hans forestillinger jo blant annet handlet om utroskap.

Jeg synes kombinasjonen av sykdom og samlivsvansker (som i allefall delvis er utløst av langvarig sykdom) er såpass komplisert, at familien bør gis bistand fra helsevesenet for å komme gjennom en vanskelig fase på best mulig måte.

Men jeg mener selvfølgelig ikke at han skal stenges ute fra deres felles hjem hvis han er frisk nok til å forholde seg til separasjon og familie på en rimelig rasjonell måte (dvs. på en måte som det ikke er grunn til å tro er sterkt påvirket av sykdom.)

Svar til deg havnet over her:-)

[Gjest VKF]

Klart dette er vanskelig, men du har vel i prinsippet ingen rett til å jage din mann fra sitt hjem. Han må da gå med på at permisjonene skal tilbringes hos sin mor. Dette er nok ikke noe institusjonen og behandlende lege der vil blande seg bort i vil jeg tro.

Dette kommer til å løse seg, du må kanskje ha en smule mer tålmodighet enn du besitter akkurat nå. Dere kan sikkert finne løsninger i hjemmet som gjør at dere ikke må dele soverom for en kort periode under permisjoner og hvorfor ikke bruke de nærmeste permisjonene til å samtale rundt hvordan dere skal løse dette til det beste for dere alle. Jeg antar at din mann er til en viss grad informert om ditt ønske og da er det bare å ta det derfra. Kanskje vil dette ta noen måneder, det er ikke resten av livet vet du.

'' Dere kan sikkert finne løsninger i hjemmet som gjør at dere ikke må dele soverom for en kort periode under permisjoner og hvorfor ikke bruke de nærmeste permisjonene til å samtale rundt hvordan dere skal løse dette til det beste for dere alle. Jeg antar at din mann er til en viss grad informert om ditt ønske og da er det bare å ta det derfra''

Du får det til å høres veldig enkelt ut. Hvis mannen til sjokoladeplaten fremdeles er så psyk som hun har beskrevet han, tror jeg det er veldig vanskelig å snakke fornuft med han. Kanskje en helt håpløs oppgave.

Jeg synes det beste er at seperasjonen ordnes mens han er innlagt.

[Gjest schwung]

'' Dere kan sikkert finne løsninger i hjemmet som gjør at dere ikke må dele soverom for en kort periode under permisjoner og hvorfor ikke bruke de nærmeste permisjonene til å samtale rundt hvordan dere skal løse dette til det beste for dere alle. Jeg antar at din mann er til en viss grad informert om ditt ønske og da er det bare å ta det derfra''

Du får det til å høres veldig enkelt ut. Hvis mannen til sjokoladeplaten fremdeles er så psyk som hun har beskrevet han, tror jeg det er veldig vanskelig å snakke fornuft med han. Kanskje en helt håpløs oppgave.

Jeg synes det beste er at seperasjonen ordnes mens han er innlagt.

Vel jeg er en tilhenger av å gjøre ting enkelt jeg da. Hverken du eller jeg vet hvordan mannen hennes har det for øyeblikket. Jeg antar han nå er under medisinering og kanskje bedre enn før og ved innleggelse?

Mitt svar er kun et forslag til å løse det hele på en grei og ukomplisert måte. Hvis det ikke lar seg gjøre antar jeg at hun bare ser bort i fra svaret og finner alternative løsninger.

[frosken]

Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver. Det beste er at hun sier det som det er til legene. Jeg ville selv følt det veldig ubehagelig å få hjem en så psyk mann både for min egen del og ungenes del, så jeg skjønner sjokoladeplaten veldig godt.

Det jeg reagerte på var dette:

''Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er''

Han vet jo ingenting om morens alder, hennes helsetilstand og om moren har vilje eller er i stand til å ta hjem sin voksne sønn. Strengt tatt har moren ingen forplikteleser ovenfor han. Han er voksen. Hennes hjem, er ikke hans hjem.

For alt vi vet kan det være urimelig og forvente at hun tar han hjem til seg.

Jeg reagerer også litt på dette:

¨

''Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte''

Hvis legene betemmer at han skal ha permisjon uten å ta hensyn til kone og barn, er det jo ikke slik at noen forlange at han plasseres på gaten eller blir sendt hjem til sin mor.

Hjemmet hans er hjemmet hans inntil deling og seperasjon har skjedd.

Vi vet jo faktisk ingenting om den økonomiske situasjonen her heller. Hvis hun har særeie på huset, så er det greit.

Men hvis de deler eller det er han som eier huset, så blir det litt for lettvint og si at fordi hun skal ha omsorgen, så må han flytte.

Det er ikke slik det fungerer.

Dette har ikke noe med at jeg ikke greier sette meg inn i den vanskelige situasjonen Sjokoladeplaten er i. Jeg misunner henne virkelig ikke. Dette må være at annet enn lett.

Hvis min mann skulle bli psyk og innlagt, så er det ikke slik at jeg bare kunne lempet mannen min over på hans mor når han ble sluppet ut. Det er jeg som er gift med han og det er dette som er hjemmet hans.

Derfor er det lurt å snakke med legene selvsagt og prøve ordne med seperasjon og deling mens han er trygt "innenfor veggene"

Enig med deg både når det gjelder synspunktene på hvilket ansvar hans mor kan pålegges, samt at fordeling av bolig etc. selvfølgelig må avgjøres på ordinær måte dersom det ender med separasjon.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver. Det beste er at hun sier det som det er til legene. Jeg ville selv følt det veldig ubehagelig å få hjem en så psyk mann både for min egen del og ungenes del, så jeg skjønner sjokoladeplaten veldig godt.

Det jeg reagerte på var dette:

''Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er''

Han vet jo ingenting om morens alder, hennes helsetilstand og om moren har vilje eller er i stand til å ta hjem sin voksne sønn. Strengt tatt har moren ingen forplikteleser ovenfor han. Han er voksen. Hennes hjem, er ikke hans hjem.

For alt vi vet kan det være urimelig og forvente at hun tar han hjem til seg.

Jeg reagerer også litt på dette:

¨

''Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte''

Hvis legene betemmer at han skal ha permisjon uten å ta hensyn til kone og barn, er det jo ikke slik at noen forlange at han plasseres på gaten eller blir sendt hjem til sin mor.

Hjemmet hans er hjemmet hans inntil deling og seperasjon har skjedd.

Vi vet jo faktisk ingenting om den økonomiske situasjonen her heller. Hvis hun har særeie på huset, så er det greit.

Men hvis de deler eller det er han som eier huset, så blir det litt for lettvint og si at fordi hun skal ha omsorgen, så må han flytte.

Det er ikke slik det fungerer.

Dette har ikke noe med at jeg ikke greier sette meg inn i den vanskelige situasjonen Sjokoladeplaten er i. Jeg misunner henne virkelig ikke. Dette må være at annet enn lett.

Hvis min mann skulle bli psyk og innlagt, så er det ikke slik at jeg bare kunne lempet mannen min over på hans mor når han ble sluppet ut. Det er jeg som er gift med han og det er dette som er hjemmet hans.

Derfor er det lurt å snakke med legene selvsagt og prøve ordne med seperasjon og deling mens han er trygt "innenfor veggene"

Jeg er borte i lignende saker realtivt ofte. Tar betydelig hensyn til pårørende i disse tilfeller. Ville ikke sendt mannen hjem på overnattingsperm i en slik situasjon.

Jeg prøver å formidle til sjokoladeplaten at det er mulig å få til en konstruktiv dialog med legen ¨på sykehuset.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Prøv å få til et møte med legen før du snakker med barnas far.

Si at du vil separeres og at det derfor er lite ønskelig å ha han på annet enn dagspermisjon.

Han har oppgitt sin mor som nærmeste pårørende, så det er ikke urimelig om han drar dit når situasjonen er slik den er.

Andre sier at det også er hans hjem. Han skal selvsagt kunne hente tingene sine, men om du tar ut separasjon og det samtidig er du som har omsorgen for barna, er det klart at det er han som skal flytte.

Lykke til :-)

Det blir dessverre vanskelig å få pratet med legen først. Han er jo veldig opptatt.

Tusen takk for svaret ditt. Det er godt bare å vote at noen kan gi råd. Jeg er så full av skyldfølelse; og har ingene venner jeg kan snakke med om det her. Jeg vet at folk kommer til å hate meg for det jeg vil gjøre. Det enkleste er nesten bare å bli i ekteskapet, men jeg tror ikke det er noen god løsning, det spørs bare om jeg orker å ta opp kampen....

Har forøvrig nevnt det for mannen min tidligere, så det bør ikke komme som noen kjempeoverraskelse.

Igjen takk for svaret.