Jeg vil ut av dette, men mislykkes..

[Gjest J31!]

Tips til hvordan jeg kan komme meg opp av grublerota mottas med takk. Er det så enkelt som å bare handle? Jeg har jo prøvd det, men oplever likevel at jeg er urolig. Jeg har begynt å bli mer aktiv igjen, og jeg prøver å ha et ytre fokus. Men jeg er så stresset, at jeg tror jeg blir sprø(ere) snart!

Finnes det virkelig ikke noe annet jeg kan gjøre? Finnes det ikke engang medisiner som kan hjelpe mot denne uroligheten som jeg opplever - iallefall inntil jeg har kommet over den verste "kneika"??

Jeg begynner å bli lei av å ha det slik også. Jeg prøver å komme meg videre, men opplever stadig vekk at jeg bare mislykkes. Prøver jeg for hardt? Føler at jeg er inne i en ond sirkel.

Takk for evnt svar - men kun dersom dette IKKE er nok et grublespørsmål.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tror du kan kaste inn håndkle og erkjenne at du ikke klarer dette uten hjelp.

Som min psykolog sa til meg, hvis det bare var slik at man kunne "ta seg sammen" og handle som du selv sier, hadde det ikke vært bruk for bl.a. psykologer.

Jeg tør ikke driste meg til å konkludere med hva du trenger av behandling. Det vet du vel aller best selv. Innerst inne.

Et tips kan alikevel være langvarig psykoterapi. Hos en bahandler i nærheten som kan ta deg til regelmessig terapi over tid. Kanskje så lenge som flere år.

[Gjest J31!]

Ikke for å skylde på noen, men de rundt meg, tror at det er min eks som har gjort meg slik/stresset. Han er borderliner, og har et enormt stort stress.

Jeg var ikke slik før jeg ble sammen med han for 16 år siden. Ikke noen av mine søskne er sånn heller, alle er rolige av seg.

Og, jeg vil virkelig utav dette. Jeg bare kan ikke ha det sånn lenger.

Jeg er villig til å gjøre hva som helst. Selv ikke da jeg holdt meg borte fra dol, var jeg rolig.

Eller må jeg bare erkjenne at det ikke vil bli annerledes?

Ikke skyt meg for at jeg prøver.. jeg er minst like lei som det dere er :-)

[Gjest J31!]

Jeg er stresset, for jeg skal på jobb. Derfor litt klønete dette. Men om jeg får svar, skal jeg ikke svare på det. Det vil kun føre til mer grubling, tror jeg. Derfor sier jeg på forhånd takk for evnt svar. Så det er ikke for å være uhøflig :-)

[Gjest kkus]

Du har da flere ganger fått tips om medisiner mot uro. Mange AP er vel kjent å virke mot det, og noen har også erfart at Remeron fungerer.

Jeg skjønner at situasjonen din er trasig, men spør da ikke om og om igjen om ting du _har_ fått flere svar på.

[Gjest mogs]

Jeg har ikke noe gode råd å gi. Men får du råd som fungerer for uroen, så er det råd jeg også trenger. Jeg har klart å få litt mer kontroll over uroen ved å få snakke

med psykologen når det røyner som verst.

[Gjest imzedimze]

Hva er egentlig problemet da?

[Gjest lurerpådetjeg]

Har du brukt rådene du har fått om trening da? Med trening menes ikke bare å være i aktivitet, men å gjøre noe som gir deg økt puls og slitenhet følelse når det er gjennomført.

En god måte å få til det på er rask gange med korte intervaller jogging. En times tur gjør nytten, 7 dager i uka. Men husk å gå på det du greier.

Min erfaring er at det beste er å gå ute uansett vær, da får du mer opplevelse av turen og fokuserer mer utover enn om du går på tredemølle. Og så smaker det godt med en varm dusj etterpå.

Dette meget gode rådet har du fått uttallige ganger. Du spør og spør om råd men følger du dem. Det virker som du ikke er fornøyd med rådene du får og er ute etter noen som bare kan si simsalabim så er problemet løst.

Men det er slik at man selv må yte for å løse problemer.

Ellers kan Truxal hjelpe noe, at du tar en på kvelden slik at du får litt ro i kroppen før du legger deg.

[mariaflyfly]

Jeg tror du bare må innse at uroen du har ikke er farlig, men at den er ubehagelig. Ikke forsøk å løpe fra den hele tida.

Se om du kan dra nytte av trening og avspenning, slik du har fått råd om tidligere.

[Cilien]

Pust inn - pust ut. Dette har du klart før, så du kommer til å klare å roe deg ned nå også. Du har masse ressurser og klarer å tilegne deg hjelp Uro er forferdelig ekkelt, men ikke farlig.

[frosken]

Pust inn - pust ut. Dette har du klart før, så du kommer til å klare å roe deg ned nå også. Du har masse ressurser og klarer å tilegne deg hjelp Uro er forferdelig ekkelt, men ikke farlig.

Bra svar :-)

[Gjest J31!]

Jeg har ikke noe gode råd å gi. Men får du råd som fungerer for uroen, så er det råd jeg også trenger. Jeg har klart å få litt mer kontroll over uroen ved å få snakke

med psykologen når det røyner som verst.

Jeg har startet opp med litt trening, til nå har det vært skøyter, tredemølle, lekeland med barna. Har lyst til å ut å gå, for det liker jeg, men det er glatt etter veien enda, og det er kjipt. For da spenner jeg meg bare. Jeg har ikke merket noen effekt av det enda, men har jo skjønt at en må holde ut; Jeg hadde bestemt meg for det, å gi det et forsøk.

Kansje du også kan starte opp med det? Jeg stopper forøvrig opp når jeg blir kvalm.. og så fortsetter jeg. Det varierer fra 1/2 t - 1 t. Hittil har det vært annenhver dag.

I januar starter jeg og psykiatrisk sykpl i kommunen opp med trening på treningssenter. Kansje det finnes slike gratis tilbud der du bor, i kommunen din? Du kan trene alene også.

Hos meg er det viktig med fast opplegg. Jeg må sette av tid, og som jeg må følge slavisk, akkurat som med jobben; jeg må møte opp, hvis ikke er det lett å skippe..

Jeg skal også være med barna i bassenget en fast dag i uka når skolen begynner igjen. det er en avtale jeg har med skolen og bup. Også her er jeg altså nødt til å ha en fast dag. Og jeg liker å være i basseng. Hadde det vært noe for deg å prøve?

Men, vi må vel bare belage oss på at dette tar TID......

Ellers har jeg jo fått råd om yoga. Avspenning. Puste riktig. AP medisiner. Innse at det ikke er farlig.

Har du prøvd noen av de tingene der? Jeg fikk noen gode tips av Mariaflyfly på klassisk musikk, det skal visst også funke som avspenning.

Jeg for min del er nødt til å gjøre noe med dette. Jeg orker ikke ha det slik lenger. Jeg tenkte med meg selv på jobben i dag, at jeg tror jeg gir opp det der med å ta ansvar for eget liv, og bare stoppe opp der jeg er i dag. Overlate resten til andre. For jeg kommer ingen vei lenger likevel, med å lete etter svar på egenhånd. Det blir bare grubling og stress utav det. Jeg føler at jeg har stagnert, og vel så det.

Kansje du grubler litt mye du også?

Ikke er det så lett ift fastlegen heller, han er ny og jeg har aldri vært hos han. Vet ikke om jeg kan spørre om AP siden jeg aldri har vært hos han, da tenker han sikkert sitt om meg. Og ikke aner jeg hvordan det fungerer heller. Har du prvøvd det? Jeg kunne tenkt meg å prøve det for en stund, til det verste har lagt seg, om det er sånn det virker. Som en slags dra hjelp..

[Gjest J31!]

Du har da flere ganger fått tips om medisiner mot uro. Mange AP er vel kjent å virke mot det, og noen har også erfart at Remeron fungerer.

Jeg skjønner at situasjonen din er trasig, men spør da ikke om og om igjen om ting du _har_ fått flere svar på.

Jeg vil bare si takk for påminnelsen.. jeg hadde virkelig kjørt meg fast, og jeg fant ingen ende. Takk for at du/dere hjalp meg å finne den igjen :-)

[tonie]

Ikke for å skylde på noen, men de rundt meg, tror at det er min eks som har gjort meg slik/stresset. Han er borderliner, og har et enormt stort stress.

Jeg var ikke slik før jeg ble sammen med han for 16 år siden. Ikke noen av mine søskne er sånn heller, alle er rolige av seg.

Og, jeg vil virkelig utav dette. Jeg bare kan ikke ha det sånn lenger.

Jeg er villig til å gjøre hva som helst. Selv ikke da jeg holdt meg borte fra dol, var jeg rolig.

Eller må jeg bare erkjenne at det ikke vil bli annerledes?

Ikke skyt meg for at jeg prøver.. jeg er minst like lei som det dere er :-)

''Eller må jeg bare erkjenne at det ikke vil bli annerledes?''

Klart det blir det, men det vil nok ta tid:) Det virker som du er på en desperat jakt etter det ene rådet som skal løse alt, en quick fix som skal gjøre deg til den du egentlig er ved et trylleslag. Det funker ikke sånn. Det må få ta den tiden det tar, men du er godt i gang. Følg de rådene du har fått her, og fortsett med det lenge, lenge. Og prøv å være litt mer tålmodig. Jeg vet det er vanskelig, men du kommer til å slite deg ut hvis du fortsetter sånn som dette særlig mye lenger. Og så tror jeg sterkt på at du har godt av å begrense dolinga. Dette kan da ikke være bra for deg?

[Colette]

Ikke for å skylde på noen, men de rundt meg, tror at det er min eks som har gjort meg slik/stresset. Han er borderliner, og har et enormt stort stress.

Jeg var ikke slik før jeg ble sammen med han for 16 år siden. Ikke noen av mine søskne er sånn heller, alle er rolige av seg.

Og, jeg vil virkelig utav dette. Jeg bare kan ikke ha det sånn lenger.

Jeg er villig til å gjøre hva som helst. Selv ikke da jeg holdt meg borte fra dol, var jeg rolig.

Eller må jeg bare erkjenne at det ikke vil bli annerledes?

Ikke skyt meg for at jeg prøver.. jeg er minst like lei som det dere er :-)

''Selvsagt vil en kunne bli bra igjen. Men for at det skal kunne skje, må en være over lengre tid måneder/år med moderat stress og bekymring.

Du er i en fase med samlivsendring og terapi. Det vil nok ta noe tid enda før du kan lene deg tilbake i ro og fred.''

Og dette er hva Nhd svarte deg - for 4 dager siden.

[Gjest J31!]

''Eller må jeg bare erkjenne at det ikke vil bli annerledes?''

Klart det blir det, men det vil nok ta tid:) Det virker som du er på en desperat jakt etter det ene rådet som skal løse alt, en quick fix som skal gjøre deg til den du egentlig er ved et trylleslag. Det funker ikke sånn. Det må få ta den tiden det tar, men du er godt i gang. Følg de rådene du har fått her, og fortsett med det lenge, lenge. Og prøv å være litt mer tålmodig. Jeg vet det er vanskelig, men du kommer til å slite deg ut hvis du fortsetter sånn som dette særlig mye lenger. Og så tror jeg sterkt på at du har godt av å begrense dolinga. Dette kan da ikke være bra for deg?

Du har rett i alt du skriver her.. det er jo akkurat sånn det er!

Jeg tenkte litt på det der med øyelblikkelig behovstilfredsstillelse i dag, på jobben.. at det er det jeg driver med. Jeg leter, som du sier, etter en rask og enkel løsning som ikke finnes. Jeg har så mye å jobbe med når det gjelder dette; holde ut, være i det ubehagelige uten bekreftelser utenfra, være fornøyd med det jeg har fått utrettet så langt, erkjenne at det vil ta tid og godta at sånn har jeg det akkurat nå.

Forøvrig synes jeg denne tråden har vært en av de nyttigste på lenge, jeg har blitt påminnet endel ting nå, jeg har fått hjelp til å finne en ende. Sånn som jeg har holdt på, er kun destruktivt, det er jo tydelig.

Og så var det veldig godt å se deg skrive at jeg er i gang.. følte nemlig at jeg hadde ødelagt veldig mye for meg selv. Men dere har fortsatt troen på meg, det ser jeg jo. Det får meg også opp av grublerota :-)

Men nå må jeg forsøke å ikke grave meg ned igjen.. for nå er jeg jo i ferd med å komme meg på rett kjøl igjen. Så veldig dumt om jeg velger å fortsette i samme spor..

Nå ønsker jeg å gå inn i det nye året med litt mer friskt blod, og prøve å nyte det jeg har fått til så langt, leve med det jeg har her og nå. La tiden bli min beste støtte.

[Gjest togli]

Tror du det kan hjelpe deg å lage en slags "timeplan" for hver dag? Du kan lage den kvelden før eller bestemme deg for å sette av tid samme morgen. Skriv ned ca-klokkeslett for når du skal gjøre det og det. Kanskje er det noe du vil se på TV? Kanskje du må legge sammen klær? Vaske litt i huset? Ta ut av oppvasken? Lese en bok? Sette av tid til dol ;-)? etc...

På den måten tenker jeg at dagene dine blir mer forutsigbare og at du kan kjenne trygghet i at du alltid har noe å gjøre. Kanskje blir du roligere av det?

[Orio]

Du må selv ta ansvar for å avgjøre om dette er et "grublespørsmål" eller ikke. Det kan ingen av oss vite. Det er jo ikke selve spørsmålet som avgjør det, men hvor mye tid og energi du bruker på å tenke på det. Nå virker det nesten som du grubler over grublingen.

Jeg må komme meg i seng, så det blir bare et kort spørsmål (eller to) fra meg.

Du hadde jo "grubletid" en periode. Har du sluttet med det? Jeg fikk inntrykk av at det hjalp deg, så hvis du har sluttet med det kan du jo prøve på nytt.

[Gjest J31!]

Tror du det kan hjelpe deg å lage en slags "timeplan" for hver dag? Du kan lage den kvelden før eller bestemme deg for å sette av tid samme morgen. Skriv ned ca-klokkeslett for når du skal gjøre det og det. Kanskje er det noe du vil se på TV? Kanskje du må legge sammen klær? Vaske litt i huset? Ta ut av oppvasken? Lese en bok? Sette av tid til dol ;-)? etc...

På den måten tenker jeg at dagene dine blir mer forutsigbare og at du kan kjenne trygghet i at du alltid har noe å gjøre. Kanskje blir du roligere av det?

Jeg synes dette var et så bra forslag, at jeg vil teste det ut. Tidligere kunne jeg ikke ha gjort noe sånt, for det ville garantert tatt meg vann over hodet, og endt opp med at jeg hadde gitt opp. Men nå har jeg mer erfaring med å begynne i det små og ta små skritt (enda en svær treningssak, men jeg er iallefall på vei).

Jeg skal drøfte dette med psykpl neste gang, for hvis en begynner i det små, tror jeg at dette virkelig kan ha noe for seg ift å innarbeide rutiner..

Hjertelig takk, og godt nyttår til deg ))

[Gjest togli]

Jeg synes dette var et så bra forslag, at jeg vil teste det ut. Tidligere kunne jeg ikke ha gjort noe sånt, for det ville garantert tatt meg vann over hodet, og endt opp med at jeg hadde gitt opp. Men nå har jeg mer erfaring med å begynne i det små og ta små skritt (enda en svær treningssak, men jeg er iallefall på vei).

Jeg skal drøfte dette med psykpl neste gang, for hvis en begynner i det små, tror jeg at dette virkelig kan ha noe for seg ift å innarbeide rutiner..

Hjertelig takk, og godt nyttår til deg ))

Så bra at du tror det kan funke

Jeg tror det er utrolig viktig for deg å ha noe å holde på med. Du grubler og tenker mer enn godt er. Dessuten har jeg en slags formening om at vi mennesker er veldig ulike mht hvilken vinkling vi har til saker og ting i livet Jeg er en person som stort sett alltid vinkler ting positivt, og jeg føler da at fokuset mitt holdes mot det positive. Noen mennesker har en tendens til å vinkle det meste negativt...

Du vet sikkert at jeg er døv? Jeg gikk integrert i hørende skole hele oppveksten og tenker alltid at det igrunnen gikk kjempefint! Jeg ble aldri mobba og jeg fikk med meg nesten alt læreren sa. Dessuten ble jeg nok sett på som litt interessant fordi jeg var ekstremt god på å munnavlese (tro ikke annet enn at medelevene testa meg ut på dette relativt ofte ;-)). Selvsagt var det mange negative ting forbundet med å være den eneste døve på en skole for hørende også, men de negative tingene tillot jeg meg aldri å dvele over. Først i voksen alder begynte jeg å _velge_ å se på hva som var negativt. Grunnen til dette valget, var at jeg jobber med slike problemstillinger i det daglige og trenger å basere meg på egne erfaringer. Jeg ble rett og slett litt overraska over hvor mye som faktisk hadde vært negativt uten at jeg egentlig hadde tenkt over det. Jeg antar at jeg tidlig valgte å fokusere på det positive, nettopp for å "overleve" og ha en positiv skolegang

Det du "foteller" deg selv, påvirker hvordan du tenker. Idag tidlig f.eks... Jeg våknet til skikkelig snøkave og kunne selv velge om jeg ville vinkle det positivt eller negativt. Jeg valgte å fokusere på "endelig julestemning", "artig for ungene", "mindre sand og møkk i gangen" etc ;-) Når jeg tenker meg om, så kunne jeg også tenkt "Æsj! Vi må ut å måke!" eller "Huff, nå blir det glatte veier" etc...

Velg riktig fokus i livet, så tror jeg ting kan gå litt lettere

Lykke til:)