afoni pga psyken?? trenger hurtig svar!

[Gjest ei som virkelig trenger et raskt svar!]

hei. jeg er en jente på 21 år. jeg har vært inn og ut på sykehus i mange år pga personligetsforstyrrelser, disossiasjoner og selvmordsforsøk ++ trolig pga. mitt syn på meg selv, + 2 seksuelle overgrep i første halvdel av tenårene. jeg har noen ganger, etter jeg fylte 16, opplevd at jeg ikke klarer å snakke, eller få lyder ut av munnen i det hele tatt. det har som regel gått over etter noen dager, men en gang varte det i over 2 måneder. med tanke på følelsen jeg har hatt inni meg disse gangene, har jeg alltid visst om det skulle gå over fort, eller vare lenge. nå har jeg dette problemet igjen, men nå føler jeg virkelig at det kommer til å vare for alltid. den følelsen har jeg ikke hatt i denne situasjonen før. og de andre gangene har jo følelsene stemt med varigheten. jeg er innlagt for tiden, men de som jobber her tar meg ikke på alvor. det gjør ikke familien min heller. alle tror jeg finner det opp for oppmerksomhet eller for moroskyld. de antar at jeg bare lyver. jeg har aldri vært sjenert, og er ikke det nå heller. jeg skriver, og bruker det jeg kan av tegnspråk, for å gjøre meg forstått. men folk bare gjør narr av meg og sier at de ikke kan hjelpe meg siden jeg ikke kan "si" hva jeg mener. *det hjelper ikke akkurat på selvfølelsen.* jeg har slitt med flashback og psykoselignende anfall det siste året der jeg gjennopplever overgrepene. det er ikke mer en ca 1 år siden jeg fortalte om det til noen. de siste ukene har vært veldig tøffe, og for 2 dager siden stoppet alle lyder å komme ut. jeg klarer det rett og slett ikke. folk tror jeg lyver, men jeg er helt ærlig. -hva kan dette være egentlig? -er dette vanlig? hjernen min "sier" at jeg aldri kommer til å klare å snakke mer. -kan det bli resultatet? -hvem kan hjelpe meg, siden ingen andre tar meg seriøst? håper sterkt på svar!

[sort som natta]

jeg har så lyst å komme på noe nyttig og hjelpsomt å si,men dette er dessverre ukjent for meg:( vil bare si at jeg håper det ordner seg,at du får hjelpen du trenger(blir tatt seriøst bl.a!),og lykke til:)

fattig trøst,men det finnes folk som har bedre peiling.

blir det for akutt finnes det jo haste-tiltak(også utenom å måtte ringe,som jo er et problem når man ikke snakker).

mulig nhd her har noen tips?kjenner iallefall til retter etc...

[Gjest anna k]

Nå begynte jeg på et lenger svar til deg, men plutselig forsvant det her for meg. Typisk! Det er ikke sikkert at jeg har så mye vettugt å komme med, men jeg tenker det kan være bedre enn ingenting på denne dagen i året.

Til advarsel har jeg så vidt begynt på mitt aller første rødvinsglass for denne nyttårsaften(ikke verst!), men jeg skal lese gjennom dette er par ganger for sikkerhets skyld..

Det første som slår meg er at alderen din, den forhistoriske sykehistorien din taler litt mot deg i forhold til denne problemstillingen din. Du er så ung, og mange opplever at mange pasienter er demonstrative og umodne. Du faller muligens i den kategorien for enkelte av de behandlerene du møter.

Så var det hovedspørsmål 1) Hvordan nå inn til dem og la dem se den du er. Det første jeg vil minne deg på er å være dønn ærlig. Det er der alt starter. Personlig ville jeg lagt tegnspråk til side i første omgang, siden det er bare en kilde til å gi næring til deres oppfatning av deg som demonstrativ. Jeg ville satt meg ned og skrevet i et rolig tonelag om hvordan jeg hadde det. Skriv så utførlig og detaljert som bare mulig, og hold det på deg selv og hvordan du har det. Skriv gjerne rundt redsler og ting du lurer på, men ikke skriv for mye om din opplevelse av dem i denne første omgang. Da går de muligens rett i forsvar. Lurer de på noe, kan de sette opp kommentarer og spørsmål, som du siden kan svare på i ro og mak.

Når dere faktisk kommuniserer kan dere begynne å ta med tegnspråk.

Hvorfor tenker du at afoni er det som passer best til å beskrive hvordan du har det? Kjenner du deg igjen på noen måte rundt selektiv mutisme? I tilfelle ikke.. Kan du si noe om det? Jeg er litt nysgjerrig og prøver å lære noe nytt her.

Jeg tror ikke du trenger bli stum fremover i lang tid. Men du må komme i dialog med noen som tar deg på alvor og har kompetanse på dette.

Mvh, og med beste ønsker for at dette vil komme til en bedre løsning i det neste året for deg fra

[bare meg selv!]

Nå begynte jeg på et lenger svar til deg, men plutselig forsvant det her for meg. Typisk! Det er ikke sikkert at jeg har så mye vettugt å komme med, men jeg tenker det kan være bedre enn ingenting på denne dagen i året.

Til advarsel har jeg så vidt begynt på mitt aller første rødvinsglass for denne nyttårsaften(ikke verst!), men jeg skal lese gjennom dette er par ganger for sikkerhets skyld..

Det første som slår meg er at alderen din, den forhistoriske sykehistorien din taler litt mot deg i forhold til denne problemstillingen din. Du er så ung, og mange opplever at mange pasienter er demonstrative og umodne. Du faller muligens i den kategorien for enkelte av de behandlerene du møter.

Så var det hovedspørsmål 1) Hvordan nå inn til dem og la dem se den du er. Det første jeg vil minne deg på er å være dønn ærlig. Det er der alt starter. Personlig ville jeg lagt tegnspråk til side i første omgang, siden det er bare en kilde til å gi næring til deres oppfatning av deg som demonstrativ. Jeg ville satt meg ned og skrevet i et rolig tonelag om hvordan jeg hadde det. Skriv så utførlig og detaljert som bare mulig, og hold det på deg selv og hvordan du har det. Skriv gjerne rundt redsler og ting du lurer på, men ikke skriv for mye om din opplevelse av dem i denne første omgang. Da går de muligens rett i forsvar. Lurer de på noe, kan de sette opp kommentarer og spørsmål, som du siden kan svare på i ro og mak.

Når dere faktisk kommuniserer kan dere begynne å ta med tegnspråk.

Hvorfor tenker du at afoni er det som passer best til å beskrive hvordan du har det? Kjenner du deg igjen på noen måte rundt selektiv mutisme? I tilfelle ikke.. Kan du si noe om det? Jeg er litt nysgjerrig og prøver å lære noe nytt her.

Jeg tror ikke du trenger bli stum fremover i lang tid. Men du må komme i dialog med noen som tar deg på alvor og har kompetanse på dette.

Mvh, og med beste ønsker for at dette vil komme til en bedre løsning i det neste året for deg fra

hei.

jeg fikk ikke svart deg på dette siden brukeren jeg hadde her ikke fungerte.

hele saken (med litt oppdateringer i forhold til dine spørsmål)

har jeg nå lagt ut på nytt.

tittel på tråden er nå: help meg! jeg karer ikke å snakke mer!!

vi kan jo fortsette samtalen på den tråden..

og ps. takk for tipsene.