Må man forandre min personlighet? NHD

[tjohei]

Hvis man lider av pf, er det da meningen at man skal forandre sin personlighet, altså bli en annen en man er eller er det bare snakk om at man skal bli mer "fleksibel"?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Man _må_ ikke forandre. Men i PF ligger det at en enten lider betydelig under det og/eller at det gir betydelig nedsatt funksjon. For å endre på dette, må de personlighetstrekk som er uhensiktsmessige og umodne endres til mer hensiktsmessige, modne og fleksible trekk.

[Gjest iovana]

Man _må_ ikke forandre. Men i PF ligger det at en enten lider betydelig under det og/eller at det gir betydelig nedsatt funksjon. For å endre på dette, må de personlighetstrekk som er uhensiktsmessige og umodne endres til mer hensiktsmessige, modne og fleksible trekk.

Har du NHD noen tanker om hvordan best gjøre dette? Nå tenker jeg på hva en kan gjøre selv for å endre dette, har du noen tips?

[Gjest qigong]

Har du NHD noen tanker om hvordan best gjøre dette? Nå tenker jeg på hva en kan gjøre selv for å endre dette, har du noen tips?

Alle mennesker må vel jobbe med seg selv igjennom livet med forskjellige ting ved en selv som ikke er så bra.

Det første en må gjøre er å "gå inn i seg selv" og se hvordan en er og hvordan dette kan påvirke andre mennesker.

En må være villig til å endre seg og se hvordan en egentlig ønsker å være. Sånn sett skal en jo lære av sine foreldre når en vokser opp. Men ikke alle har foreldre som er så bra å "speile" seg i.

For min del måtte jeg lære av alle andre, fikk meget liten lærdom om hva livet egentlig er og hva som er rett og galt hjemme.

Tror det er viktig å se det som er positivt ved endel mennesker og "ta dette til seg." Det går an å forandre seg igjennom hele livet.

[Gjest iovana]

Alle mennesker må vel jobbe med seg selv igjennom livet med forskjellige ting ved en selv som ikke er så bra.

Det første en må gjøre er å "gå inn i seg selv" og se hvordan en er og hvordan dette kan påvirke andre mennesker.

En må være villig til å endre seg og se hvordan en egentlig ønsker å være. Sånn sett skal en jo lære av sine foreldre når en vokser opp. Men ikke alle har foreldre som er så bra å "speile" seg i.

For min del måtte jeg lære av alle andre, fikk meget liten lærdom om hva livet egentlig er og hva som er rett og galt hjemme.

Tror det er viktig å se det som er positivt ved endel mennesker og "ta dette til seg." Det går an å forandre seg igjennom hele livet.

Ja det er ikke lett når det ikke finnes rett/galt i hjemmet, og en må lære alt sjølv. Har prøvd å være åpen, se inn i meg selv og hva jeg må endre osv, men veien er søren meg lang å gå..er ofte flere ting som kompliserer hele greia. Føler jeg famler mye og får det ikke helt til..så tenkte kanskje det hjelper å få konkrete tips fra noen..

[Gjest qigong]

Ja det er ikke lett når det ikke finnes rett/galt i hjemmet, og en må lære alt sjølv. Har prøvd å være åpen, se inn i meg selv og hva jeg må endre osv, men veien er søren meg lang å gå..er ofte flere ting som kompliserer hele greia. Føler jeg famler mye og får det ikke helt til..så tenkte kanskje det hjelper å få konkrete tips fra noen..

Skjønner hva du mener, har du en behandler? Håper du får et mere konkret svar. Vet bare at dette tar veldig lang tid. Det er ikke bare, bare å endre seg over natta.

F.eks hjemme hos oss var det ingen som var sinte, eller kjeftet. Det kom ofte kommentarer som at "fy, så sint dette mennesket er, henne skal vi aldri mere ha noe med å gjøre."

Da jeg startet på skolen kjefte frøken på meg. Jeg hadde aldri bli fortalt hvordan man oppfører seg og mor låste meg inne i perioder og hadde angst for mennesker. Ikke rart at andre voksne reagerte på min oppførsel, det ble å lære på den harde måten istedet for å kunne fått dette hjemme, kan du si.

Jeg trodde at frøken kom til å forbli sint på meg resten av livet. Fikk ikke sove om natta og gruet meg veldig til å gå på skolen.

Etterhvert lærte jeg at mennesker skifter sinnstemning, de er ikke sinte resten av livet :-). Men jeg har fortsatt litt trøbbel med sinte mennesker, kan bli sint selv , men viser dette meget sjelden.

Litt sidespor, ikke en pf heller, men eks. på ting det går an å jobbe med. Mange ganger gjelder jo dette å sette grenser i forhold til andre mennesker, finne egne grenser og hvor "skapet" skal stå.

Skriv opp noen "gullkorn" for deg selv og hva du mener du trenger å jobbe med. Håper du får svar fra noen "kyndige" etterhvert :-)

[Gjest iovana]

Skjønner hva du mener, har du en behandler? Håper du får et mere konkret svar. Vet bare at dette tar veldig lang tid. Det er ikke bare, bare å endre seg over natta.

F.eks hjemme hos oss var det ingen som var sinte, eller kjeftet. Det kom ofte kommentarer som at "fy, så sint dette mennesket er, henne skal vi aldri mere ha noe med å gjøre."

Da jeg startet på skolen kjefte frøken på meg. Jeg hadde aldri bli fortalt hvordan man oppfører seg og mor låste meg inne i perioder og hadde angst for mennesker. Ikke rart at andre voksne reagerte på min oppførsel, det ble å lære på den harde måten istedet for å kunne fått dette hjemme, kan du si.

Jeg trodde at frøken kom til å forbli sint på meg resten av livet. Fikk ikke sove om natta og gruet meg veldig til å gå på skolen.

Etterhvert lærte jeg at mennesker skifter sinnstemning, de er ikke sinte resten av livet :-). Men jeg har fortsatt litt trøbbel med sinte mennesker, kan bli sint selv , men viser dette meget sjelden.

Litt sidespor, ikke en pf heller, men eks. på ting det går an å jobbe med. Mange ganger gjelder jo dette å sette grenser i forhold til andre mennesker, finne egne grenser og hvor "skapet" skal stå.

Skriv opp noen "gullkorn" for deg selv og hva du mener du trenger å jobbe med. Håper du får svar fra noen "kyndige" etterhvert :-)

Takk for at du delte historien med meg. Hos oss var det omvendt. Der var så mye sinne, men hadde samme resultat som hos deg, at jeg ble redd for folk som var sinte. Det sliter jeg med ennå, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Må lære meg å sette grenser ja, hvordan klarer man det? For ofte møter man motstand når man først setter grenser. Men å skrive ned, som du sier, er nok ikke dumt..en må være bevisst på hva en vil endre.

[Gjest qigong]

Takk for at du delte historien med meg. Hos oss var det omvendt. Der var så mye sinne, men hadde samme resultat som hos deg, at jeg ble redd for folk som var sinte. Det sliter jeg med ennå, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Må lære meg å sette grenser ja, hvordan klarer man det? For ofte møter man motstand når man først setter grenser. Men å skrive ned, som du sier, er nok ikke dumt..en må være bevisst på hva en vil endre.

Sikkert ikke bedre at det var for mye sinne heller nei. For mye og for lite...du må kanskje arbeide med angsten for sinte mennesker? Ufarliggjøre det på en måte? Det er jo forskjell på verbalt sinne og utagering(juling) også.

Hos oss var det mere likegyldighet. Husker jeg kastet et lite glassbord i gulvet på trass, bare for å få en reaksjon. Men den kom ikke da heller. Irriterende. Jeg var jo sint og frustrert og innestengt selv mange ganger, men kunne ikke vise følelser, Jo, fikk lov til å le. Gråt jeg, så gråt også mor, så dette sluttet jeg raskt med.

Jeg sliter med dette enda, er godt voksen og har oppdratt barn selv. På et vis har jeg det bedre nå, men sliter med grenser og hvor sint jeg kan tillate meg å være liksom. Hva er normalt og hva er ikke normalt? Det får jeg kanskje aldri svaret på, og kanskje er det ingen andre som vet dette heller?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du NHD noen tanker om hvordan best gjøre dette? Nå tenker jeg på hva en kan gjøre selv for å endre dette, har du noen tips?

Først må en finne ut hvilke personlighetstrekk som er uhensiktsmessige.