Jeg er unormal og ulykkelig

[Gjest hjelp meg noen]

Jeg har skrevet her før og vet at jeg er unormal og at alle mine følelsesmessige reaksjoner er unormale. Det største problemet er at det gjør meg bunnulykkelig.

Jeg orker ikke mer. Jeg går på antidepressiva og har gått jevnlig til psykolog i ti år.

Jeg har gjort store forandringer i livet mitt, og realisert drømmene mine. Likevel er jeg stiv av skrekk, og bunnulykkelig. Venner har jeg, men de er så langt vekk. Jeg har verdens herligste barn, men de er opptatt med sitt. Her bor jeg alene langt fra familie og venner. Jeg reiser verden rundt, og har ingen muligheter til å flytte nærmere familien av økonomiske grunner. Jeg kan ikke leve uten penger i hvert fall.

Mange misunner meg livet mitt, og synes jeg lever veldig spennende. Jeg er sammen med meg selv 24 timer i døgnet og mye alene den tiden. Jeg har gjort om på livet mitt, tjener bedre enn før og reiser mye mer. Jeg har ingen arbeidskollegaer lenger og treffer konstant nye mennesker. Blir fort kjent, og mister kontakten like fort. Orker ikke noe av dette mer.

Dagen i går var et mareritt. I går kveld kom min datter på besøk og det reddet livet mitt. Hun overnattet i natt da hun så tilstanden min. Var innom i dag og handlet for meg, men måtte så ut igjen.

Jeg er ikke alene, men det føles slik.

[Gjest Mirakelet]

Uff da, jeg føler med deg, det er sikkert fælt å bo så langt vekke fra de man kjenner og ikke føle man har mulighet til å reise hjem...

Hva med omskolering?

Ellers syns jeg internett og telefon er en fin måte å holde kontakt med gamle kjente på Selv sitter jeg lenge på msn og prater med min søster som bor i en annen by, ser henne bare et par ganger i året.

[Gjest Geir]

Det er trist å høre at du har det vondt!

''Jeg har skrevet her før og vet at jeg er unormal og at alle mine følelsesmessige reaksjoner er unormale.''

Det behøver ikkje nødvendigvis å være negativt, du kan _velge_ å trekke ut det positive ved dette og bruke det til din fordel.

''Det største problemet er at det gjør meg bunnulykkelig.''

Der har du selvfølgelig en kjempeutfordning, som det kun er du (med hjelp av andre) som er i stand til å gjøre noe med.

''Jeg orker ikke mer. Jeg går på antidepressiva og har gått jevnlig til psykolog i ti år.''

Eg og går på antidepresiva, men tenker ikkje på det...

Kanskje du bør skifte psykolog til en som gjerne er litt mer utradisjonell og som har større forståelse for det livet du lever?

''Jeg har gjort store forandringer i livet mitt, og realisert drømmene mine.''

DET er få forundt, dette MÅ du bruke for alt det er verdt, men husk du kommer nok aldri helt "i mål", og det er heller ikkje meningen for da har en ikkje lengre noe å strekke seg etter.

''Likevel er jeg stiv av skrekk...''

Eg tolker det slik at du har et yrke der du hele tiden er avhengig av å yte på egenhånd (forfatter?) og du føler du må "overgå deg sjøl" hele tiden?

''Venner har jeg, men de er så langt vekk.''

Kanskje de har en liten plass i hjertet sitt med _ditt_ navn på?

''Jeg har verdens herligste barn, men de er opptatt med sitt.''

La de fortsette med det, det tyder på at du har "fullført" rollen som omsorgsperson og forelder, vær tilgjengelig ved behov.

''Her bor jeg alene langt fra familie og venner.''

Venner kan du opparbeide deg der du bor no også.

''Jeg reiser verden rundt, og har ingen muligheter til å flytte nærmere familien av økonomiske grunner''

Se på det som et privilegium, ikkje som en begrensende faktor på din livskvalitet.

''Jeg kan ikke leve uten penger i hvert fall.''

Det er det ingen som kan, det er ditt valg å prioritere kor høy materiell levestandard du "må" ha for å leve ditt liv.

''Jeg har ingen arbeidskollegaer lenger og treffer konstant nye mennesker.''

Må du ha arbeidskollegaer da?

''Blir fort kjent, og mister kontakten like fort.''

Da er du svært heldig, som så lett kommer i kontakt med nye mennesker, det er en egenskap som eg skulle ønske eg hadde.

At du "mister kontakten like fort" er et valg som du antagelig tar, du har sjøl ansvaret for å opprettholde kontakten om det virkelig er det du ønsker.

''Orker ikke noe av dette mer.''

Da gjør du noe med det!

''Dagen i går var et mareritt. I går kveld kom min datter på besøk og det reddet livet mitt.''

Livet går opp og ned, sånn er det bare...

Verden ligger foran dine føtter, Carpe Diem! :-)

''Jeg er ikke alene, men det føles slik.''

Eg kjenner en av norges mest kjente kunstnere, h*n fortalte meg en dag at h*n sannsynligvis var "norges mest ensomme person"!

Ps! Det kryr av mennesker rundt vedkommende så og si 24 timer i døgnet året rundt...:-)

Lykke til! :-)

[Gjest hjelp meg noen]

Det er trist å høre at du har det vondt!

''Jeg har skrevet her før og vet at jeg er unormal og at alle mine følelsesmessige reaksjoner er unormale.''

Det behøver ikkje nødvendigvis å være negativt, du kan _velge_ å trekke ut det positive ved dette og bruke det til din fordel.

''Det største problemet er at det gjør meg bunnulykkelig.''

Der har du selvfølgelig en kjempeutfordning, som det kun er du (med hjelp av andre) som er i stand til å gjøre noe med.

''Jeg orker ikke mer. Jeg går på antidepressiva og har gått jevnlig til psykolog i ti år.''

Eg og går på antidepresiva, men tenker ikkje på det...

Kanskje du bør skifte psykolog til en som gjerne er litt mer utradisjonell og som har større forståelse for det livet du lever?

''Jeg har gjort store forandringer i livet mitt, og realisert drømmene mine.''

DET er få forundt, dette MÅ du bruke for alt det er verdt, men husk du kommer nok aldri helt "i mål", og det er heller ikkje meningen for da har en ikkje lengre noe å strekke seg etter.

''Likevel er jeg stiv av skrekk...''

Eg tolker det slik at du har et yrke der du hele tiden er avhengig av å yte på egenhånd (forfatter?) og du føler du må "overgå deg sjøl" hele tiden?

''Venner har jeg, men de er så langt vekk.''

Kanskje de har en liten plass i hjertet sitt med _ditt_ navn på?

''Jeg har verdens herligste barn, men de er opptatt med sitt.''

La de fortsette med det, det tyder på at du har "fullført" rollen som omsorgsperson og forelder, vær tilgjengelig ved behov.

''Her bor jeg alene langt fra familie og venner.''

Venner kan du opparbeide deg der du bor no også.

''Jeg reiser verden rundt, og har ingen muligheter til å flytte nærmere familien av økonomiske grunner''

Se på det som et privilegium, ikkje som en begrensende faktor på din livskvalitet.

''Jeg kan ikke leve uten penger i hvert fall.''

Det er det ingen som kan, det er ditt valg å prioritere kor høy materiell levestandard du "må" ha for å leve ditt liv.

''Jeg har ingen arbeidskollegaer lenger og treffer konstant nye mennesker.''

Må du ha arbeidskollegaer da?

''Blir fort kjent, og mister kontakten like fort.''

Da er du svært heldig, som så lett kommer i kontakt med nye mennesker, det er en egenskap som eg skulle ønske eg hadde.

At du "mister kontakten like fort" er et valg som du antagelig tar, du har sjøl ansvaret for å opprettholde kontakten om det virkelig er det du ønsker.

''Orker ikke noe av dette mer.''

Da gjør du noe med det!

''Dagen i går var et mareritt. I går kveld kom min datter på besøk og det reddet livet mitt.''

Livet går opp og ned, sånn er det bare...

Verden ligger foran dine føtter, Carpe Diem! :-)

''Jeg er ikke alene, men det føles slik.''

Eg kjenner en av norges mest kjente kunstnere, h*n fortalte meg en dag at h*n sannsynligvis var "norges mest ensomme person"!

Ps! Det kryr av mennesker rundt vedkommende så og si 24 timer i døgnet året rundt...:-)

Lykke til! :-)

Takk for svaret ditt. Det hjalp litt i hvert fall å lese det. Jeg er ikke kjent kunstner eller forfatter, men sammenligningen med forfatter var ikke dum.

Jeg vet at mange av de som lever spennende liv er ulykkelige, og de som har "kjedelige" liv er lykkelige.

Det er heller ikke bare spørsmålet om hvor mye jeg "må" ha til å leve av. Jeg kan ikke unnvære penger. Det er derfor jeg ikke har sjanser til å flytte nærmere familien. Jeg ville heller ikke greie å bo der hvor de bor etter alle årene vekk.

[FGT]

Det virker for meg som om du har prøvd å oppleve, eller å bli lykkelig, men så har det ikke virket ? Stemmer det ?

[Gjest hjelp meg noen]

Det virker for meg som om du har prøvd å oppleve, eller å bli lykkelig, men så har det ikke virket ? Stemmer det ?

Ja det stemmer. Jeg er aktiv og prøver hele tiden. Jeg har forandret mye, og er med i det ene og det andre.

Forslag om dansekurs og språkkurs får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg stenger meg ikke inne, og trenger ikke råd til å komme meg ut. Jeg trenger å finne indre ro og harmoni. Høres ut som jeg må gå i kloster;)

[FGT]

Ja det stemmer. Jeg er aktiv og prøver hele tiden. Jeg har forandret mye, og er med i det ene og det andre.

Forslag om dansekurs og språkkurs får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg stenger meg ikke inne, og trenger ikke råd til å komme meg ut. Jeg trenger å finne indre ro og harmoni. Høres ut som jeg må gå i kloster;)

Lykken kan være som å jage etter en sommerfugl, plutselig orker en ikke mer. Men så sitter den en dag på skuldra di. Men når det skjer, så har du ikke lenger vært så fokusert på å jage etter lykken, med å prøve ut masse ting, men kanskje du har fått dekt noen viktige grunnleggende behov hos deg selv, som du tydligvis ikke har fått dekt enda ?

[tjohei]

Ja det stemmer. Jeg er aktiv og prøver hele tiden. Jeg har forandret mye, og er med i det ene og det andre.

Forslag om dansekurs og språkkurs får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg stenger meg ikke inne, og trenger ikke råd til å komme meg ut. Jeg trenger å finne indre ro og harmoni. Høres ut som jeg må gå i kloster;)

Hva med meditasjon, yoga og avspenning? Da blir du kjent med deg selv på en naturlig måte.