Orker ikke mer

[Orio]

Jeg har heller ikke en god dag:o( Jeg måtte kapitulere og ta en sobril for en liten stund siden. Jeg passer meg for ikke å ta mye slik at jeg skal pådra meg det problemet igjen, men nå har dte vært så ille og jeg må bare ta litt. Har litt migrene men kan ikke legge meg nedpå for da går angsten ut av kontroll. For mitt vedkommende er det en voldsom angst som har blomstret opp. Lenge siden det har vært så intenst og det kjennes ut som om jeg får panikkanfall hvert et sekund. Det er fryktelig slitsomt:o( og jeg føler meg så liten. Er litt forskrekket over denne angsten, for det er ikke lenge siden jeg følte meg ganske stabil og bra. Jeg får ikke gjort stort og isolerer meg for noen dager. Ikke sunt. Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre med slike perioder. Håp er ikke en kjennbar følelse alltid, og jeg velger å ikke gå i dialog med meg salv rundt hvorvidt det eksisterer eller ikke som en reell ting. Det får jeg ta en annen dag. Nå skal jeg prøve å komme meg gjennom denne dagen, og kanskje klarer jeg å gå meg en tur i kveld når det mørkner. Sist var det treninga som hjalp meg på føttene igjen.

Jeg tror slike reaksjoner kan komme hardt og brutalt, men ikke nødvendigvis bli så langvarige likevel. Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at det kommer rundt juletider hvor det tidligere har skjedd så mye vondt. Det er så mye som trigges. Kanskje går det raskere over enn du frykter orio.

En dag av gangen.

Jeg håper det går raskere over enn det virker som nå.

Det er ikke så mye angst som plager meg nå, så sobril er det nok ikke noe særlig hjelp i. Selv om enkelte rundt meg tror sobril hjelper mot det meste. Det verste er kanskje den håpløshetsfølelsen som virker som den har satt seg helt fast.

Jeg tenker ikke så mye over om det er håp eller ikke, vet at det bare vil styrke håpløsheten jeg føler. Prøver bare å holde ut, i første omgang til mandag når jeg kan få tak i behandleren min.

[Gjest anna k]

Jeg holder ut, på et eller annet vis. Hviler litt, fordi jeg har merket at det hjelper. Surfer på nettet, det hjelper. Skriker ut min nød i det store intet, det hjelper. Har kontakt med "hjelpeapparatet", men det er begrenset hvor mye hjelp det er i det. Overspiser en del, det hjelper faktisk det også. Akkurat her og nå, i alle fall nok til å hindre mer selvdestruktive ting. Og jeg tar medisiner som jeg skal, selv om det egentlig er fristende å kutte dem ut. Men orker ikke bruke energi på den vurderingen akkurat nå.

Synes du det hjelper med musikk? I dag har jeg hørt på The Priests eller noe slikt. Ganske svulstige greier, men det har hjulpet litt på angsten.

[Gjest anna k]

Jeg håper det går raskere over enn det virker som nå.

Det er ikke så mye angst som plager meg nå, så sobril er det nok ikke noe særlig hjelp i. Selv om enkelte rundt meg tror sobril hjelper mot det meste. Det verste er kanskje den håpløshetsfølelsen som virker som den har satt seg helt fast.

Jeg tenker ikke så mye over om det er håp eller ikke, vet at det bare vil styrke håpløsheten jeg føler. Prøver bare å holde ut, i første omgang til mandag når jeg kan få tak i behandleren min.

Nei da hjelper nok ikke hverken musikk eller sobril i nevneverdig grad. Når det gjelder sobril er det definitivt ikke noe middel mot depresjon, annet enn ved psykisk smerte og sorg som sitter som en klo i brystet. Da hjelper det en del.

Hold ut til mandag, og surf litt her inne om det hjelper.

[Orio]

Du.. hvordan går det med treningen din...? Har du fått trent i det siste?

Ses vi i morgen, på "treningsforumet"? Nå har jo du vært en sterk motivasjonsfaktor ift min trening, du har vist meg at det virkelig går an å snu på tanken om at trening er pyton...

Du har også vist at du er sterk, Orio. Du har mange ressurser i deg, så stå på, og bruk tiden til hjelp. Nå får du jo kompetent behandling også...?

Styrketanker fra

Jeg tar gjerne en tur innom treningsfoumet og hilser på deg i morgen, men har ikke så mye å melde om. :- )

Jeg sliter fortsatt med tanken "trening er pyton", klarer ikke helt å bli kvitt den. Unngår å bruke ordet "trening". Sykle på treningssykkel er f.eks en deilig, angstdempende aktivitet, tid i ro og fred, tid jeg slipper å tenke "nå burde jeg egentlig tatt oppvasken". For styrketrening gjelder det samme. Og så har jeg en stor ball jeg leker med (=styrketrening på pilatesball.)

Prøver å holde ut. Første delmål er frem til sengetid i dag.

[Orio]

Sove godt da. Jeg synes du er tøff:) PS: Håper den smaker! Marsipanen altså

Takk for det, sovemedisiner er en fantastisk oppfinnelse i tider som dette. Uten søvn blir alt ti ganger verre.

Marsipanen var god den, har fortsatt noe igjen.

[Orio]

Vel, er det ikke bedre å bli innlagt enn å henge seg? Rart hvordan hodet "snur" seg i sånne depressive tilstander. Gjelder mitt også. Hold ut og ta medisinene dine til mandag du. Eller ring legevakta nå.

Jeg synes faktisk at det er mye verre å bli innlagt, motviljen mot en ny innleggelse er bare blitt sterkere etter hvert som det har blitt tøffere. Målet mitt nå er å unngå begge deler, men hvis jeg blir nødt til å velge blir det ikke innleggelse.

[Orio]

Synes du det hjelper med musikk? I dag har jeg hørt på The Priests eller noe slikt. Ganske svulstige greier, men det har hjulpet litt på angsten.

Riktig musikk hjelper noen ganger. Takk for påminnelsen.

[Orio]

Nei da hjelper nok ikke hverken musikk eller sobril i nevneverdig grad. Når det gjelder sobril er det definitivt ikke noe middel mot depresjon, annet enn ved psykisk smerte og sorg som sitter som en klo i brystet. Da hjelper det en del.

Hold ut til mandag, og surf litt her inne om det hjelper.

For meg hjelper ikke musikk mot angst, snarere tvert imot, men når håpløshetsfølelsen kan musikk være med på å sette meg i en annen stemning, i alle fall for en stund.

[Gjest qigong]

Jeg synes faktisk at det er mye verre å bli innlagt, motviljen mot en ny innleggelse er bare blitt sterkere etter hvert som det har blitt tøffere. Målet mitt nå er å unngå begge deler, men hvis jeg blir nødt til å velge blir det ikke innleggelse.

Har tenkt på dette mange ganger, hvorfor det er slik. Er det sykdommen som vrir hodet i gal retning? Jeg blir også slik når jeg blir veldig deprimert. Får helt noia av å måtte ringe behandler, innleggelse osv, mister troen på at de/noen kan hjelpe meg liksom, alt er håpløst.

Men ta kontakt du likevel, tenk på dette at det er sykdommen som gjør at du tenker sånn. Det ER hjelp å få, og en innleggelse (om dette må til) er ALLTID bedre enn å velge den andre veien.

Kanskje du kan øke litt på medisinen din hvis du ringer lege ikveld/ morgen?

[Orio]

Har tenkt på dette mange ganger, hvorfor det er slik. Er det sykdommen som vrir hodet i gal retning? Jeg blir også slik når jeg blir veldig deprimert. Får helt noia av å måtte ringe behandler, innleggelse osv, mister troen på at de/noen kan hjelpe meg liksom, alt er håpløst.

Men ta kontakt du likevel, tenk på dette at det er sykdommen som gjør at du tenker sånn. Det ER hjelp å få, og en innleggelse (om dette må til) er ALLTID bedre enn å velge den andre veien.

Kanskje du kan øke litt på medisinen din hvis du ringer lege ikveld/ morgen?

Skal ringe behandleren min på mandag. Frem til det skal jeg nok holde ut, selv om det kanskje innebærer et og annet "rop om hjelp" (for å lette på trykket).

Tror ikke det er så mye hjelp å få fra en tilfeldig legevaktslege, det blir vel enten et klapp på hodet og "dette går nok over", eller en innleggelse.

[Gjest anna k]

For meg hjelper ikke musikk mot angst, snarere tvert imot, men når håpløshetsfølelsen kan musikk være med på å sette meg i en annen stemning, i alle fall for en stund.

Ja, det er det fine med musikk. Det påvirker oss definitivt og det må vi bruke for alt det er verdt. Og det hjelper mer enn en husker, om du forstår hva jeg mener. Hos meg går det nærmest på repeat i dag.

[frosken]

Jeg holder ut, på et eller annet vis. Hviler litt, fordi jeg har merket at det hjelper. Surfer på nettet, det hjelper. Skriker ut min nød i det store intet, det hjelper. Har kontakt med "hjelpeapparatet", men det er begrenset hvor mye hjelp det er i det. Overspiser en del, det hjelper faktisk det også. Akkurat her og nå, i alle fall nok til å hindre mer selvdestruktive ting. Og jeg tar medisiner som jeg skal, selv om det egentlig er fristende å kutte dem ut. Men orker ikke bruke energi på den vurderingen akkurat nå.

Det er kanskje bra at det snart er ordinær hverdag igjen. Som du vet, så har jeg vært opptatt av at det var rimelig å forvente at denne julen skulle bli tung for deg, siden det nå er ett år siden din far døde og du samtidig hadde blitt så dårlig. Jeg forestiller meg at dette sitter i "systemet" ditt på mange vis, og derfor setter i gang mange følelser. I tillegg er du sikkert ikke den eneste i din familie som jobber med følelser på ett eller annet vis denne julen.

Du er sannsynligvis verken optimist eller kjenner håp akkurat nå, Orio, men jeg som står helt på utsiden tenker at du er i gang igjen om noen uker. Du kan det med å ta et skritt av gangen, og det er det som fører fremover gjennom et langt liv.

[frosken]

Skal ringe behandleren min på mandag. Frem til det skal jeg nok holde ut, selv om det kanskje innebærer et og annet "rop om hjelp" (for å lette på trykket).

Tror ikke det er så mye hjelp å få fra en tilfeldig legevaktslege, det blir vel enten et klapp på hodet og "dette går nok over", eller en innleggelse.

Jeg tenker at du har den styrken som skal til for å holde ut inntil du gradvis kan få mer hjelp av de som kjenner deg igjen. Synes det er helt ok at du skriver her på dol, men synes du skal holde styr på det å ikke skremme andre med evt. selvmord.

Jeg kjenner at jeg blir litt irritert på deg når du skriver at du heller vil ta livet av deg enn å bli innlagt dersom det topper seg. Du er en person jeg forventer mer av, Orio. Hvis det virkelig røyner på så mye på at du ikke kan ta ansvar for å holde deg i livet, så får du ta ansvar for å be om hjelp til å klare det.

Det er tungt når det er tungt, Orio - men det kommer ikke til å være akkurat så ille så lenge. Det kjenner jeg meg sikker på.

[Orio]

Jeg tenker at du har den styrken som skal til for å holde ut inntil du gradvis kan få mer hjelp av de som kjenner deg igjen. Synes det er helt ok at du skriver her på dol, men synes du skal holde styr på det å ikke skremme andre med evt. selvmord.

Jeg kjenner at jeg blir litt irritert på deg når du skriver at du heller vil ta livet av deg enn å bli innlagt dersom det topper seg. Du er en person jeg forventer mer av, Orio. Hvis det virkelig røyner på så mye på at du ikke kan ta ansvar for å holde deg i livet, så får du ta ansvar for å be om hjelp til å klare det.

Det er tungt når det er tungt, Orio - men det kommer ikke til å være akkurat så ille så lenge. Det kjenner jeg meg sikker på.

Trodde ikke jeg hadde skrevet noe som ville få folk til å tro at jeg vil ta livet av meg. Planen nå er å holde ut til jeg får tak i behandleren min på mandag. Jeg orker bare ikke tanken på en ny innleggelse. Tror heller ikke jeg kommer til å trenge det.

[Orio]

Det er kanskje bra at det snart er ordinær hverdag igjen. Som du vet, så har jeg vært opptatt av at det var rimelig å forvente at denne julen skulle bli tung for deg, siden det nå er ett år siden din far døde og du samtidig hadde blitt så dårlig. Jeg forestiller meg at dette sitter i "systemet" ditt på mange vis, og derfor setter i gang mange følelser. I tillegg er du sikkert ikke den eneste i din familie som jobber med følelser på ett eller annet vis denne julen.

Du er sannsynligvis verken optimist eller kjenner håp akkurat nå, Orio, men jeg som står helt på utsiden tenker at du er i gang igjen om noen uker. Du kan det med å ta et skritt av gangen, og det er det som fører fremover gjennom et langt liv.

Jeg er glad det blir normal hverdag igjen.

Jeg hadde regnet med at det kom til å bli vanskelig nå, og var forberedt på det. Hadde planer for hvordan jeg skal takle det, og har fulgt dem. Tror det ville vært enda verre om jeg ikke hadde forberedt meg. Men hvorfor er det så greit å ha det forferdelig så lenge det var forventet? Eller så lenge det er en naturlig forklarting? Selv om jeg hadde kunnet forutse hvert eneste sekund av det jeg nå opplever måtte jeg likevel kommet meg gjennom det.

Når skal det begynne å bli bedre? Jeg vet det har sammenheng med at pappa døde, at jeg var så dårlig i fjor osv. Det blir vel ikke bedre før dagen er der, men hvor lang tid skal det ta etterpå? Eller, hvor lang tid må jeg regne med at det tar etterpå.

(Jeg synes jeg er blitt flinkere til den der ett-skritt-om-gangen greia. Har ikke brukt så veldig mange år på det heller.)

[Orio]

Ja, det er det fine med musikk. Det påvirker oss definitivt og det må vi bruke for alt det er verdt. Og det hjelper mer enn en husker, om du forstår hva jeg mener. Hos meg går det nærmest på repeat i dag.

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Og det hjalp med litt musikk, så takk for tipset.

[frosken]

Jeg er glad det blir normal hverdag igjen.

Jeg hadde regnet med at det kom til å bli vanskelig nå, og var forberedt på det. Hadde planer for hvordan jeg skal takle det, og har fulgt dem. Tror det ville vært enda verre om jeg ikke hadde forberedt meg. Men hvorfor er det så greit å ha det forferdelig så lenge det var forventet? Eller så lenge det er en naturlig forklarting? Selv om jeg hadde kunnet forutse hvert eneste sekund av det jeg nå opplever måtte jeg likevel kommet meg gjennom det.

Når skal det begynne å bli bedre? Jeg vet det har sammenheng med at pappa døde, at jeg var så dårlig i fjor osv. Det blir vel ikke bedre før dagen er der, men hvor lang tid skal det ta etterpå? Eller, hvor lang tid må jeg regne med at det tar etterpå.

(Jeg synes jeg er blitt flinkere til den der ett-skritt-om-gangen greia. Har ikke brukt så veldig mange år på det heller.)

''Men hvorfor er det så greit å ha det forferdelig så lenge det var forventet? Eller så lenge det er en naturlig forklarting? Selv om jeg hadde kunnet forutse hvert eneste sekund av det jeg nå opplever måtte jeg likevel kommet meg gjennom det.

''

Jeg mener ikke at du skal synes det er "greit" å ha det vondt, men at det å se sammenhenger kan gi perspektiver og mer oversikt. Da min mann døde, så var jeg opptatt av det merkverdige i at mennesker over hele verden overlever tapet av sine kjære. Jeg så for meg familier som ble utsatt for krig og hungersnød, og hvordan de til tross for tap av mange av sine kjære, allikevel forsøkte å skaffe mat til sitt barn og seg selv. Jeg mener at mennesker er laget slik at vi tåler ganske mye smerte.

Det betyr ikke at det er godt å ha det sånn, og heller ikke at det er vanskelig å forstå at du både kunne ønske du hadde det bedre og at du skulle ønske du visste når det ble litt bedre igjen.

[Orio]

''Men hvorfor er det så greit å ha det forferdelig så lenge det var forventet? Eller så lenge det er en naturlig forklarting? Selv om jeg hadde kunnet forutse hvert eneste sekund av det jeg nå opplever måtte jeg likevel kommet meg gjennom det.

''

Jeg mener ikke at du skal synes det er "greit" å ha det vondt, men at det å se sammenhenger kan gi perspektiver og mer oversikt. Da min mann døde, så var jeg opptatt av det merkverdige i at mennesker over hele verden overlever tapet av sine kjære. Jeg så for meg familier som ble utsatt for krig og hungersnød, og hvordan de til tross for tap av mange av sine kjære, allikevel forsøkte å skaffe mat til sitt barn og seg selv. Jeg mener at mennesker er laget slik at vi tåler ganske mye smerte.

Det betyr ikke at det er godt å ha det sånn, og heller ikke at det er vanskelig å forstå at du både kunne ønske du hadde det bedre og at du skulle ønske du visste når det ble litt bedre igjen.

Det at det skal være greit å ha det forferdelig bare fordi det er forventet var egentlig ikke så mye rettet mot deg, mer et hjertesukk. Du er en av veldig få som klarer å si at det er forventet, uten å si at det av den grunn er "greit" eller ikke så ille. Og du har helt rett i det med perspektiv, når jeg vet hva grunnen er, at det er et år siden pappa døde, vet jeg også at denne tiden ikke varer evig. Det har hjulpet meg å holde ut. (Selv om det kanskje ikke virker som jeg har vært så veldig flink til det.)

Over til noe helt annet. Du vet at jeg har klaget en del på at det er så dyrt å være treningsfanatiker, men å dele regningen med meg nekter du. Du lovte meg i stedet moralsk støtte til å bruke mer penger enn jeg egentlig har råd til i sportsbutikker. Er det mulig å få den støtten nå? Kjenner at en tur i en sportsbutikk og litt nytt utstyr ville gjøre meg godt nå. Har i alle fall veldig lyst. Støtte?

[frosken]

Det at det skal være greit å ha det forferdelig bare fordi det er forventet var egentlig ikke så mye rettet mot deg, mer et hjertesukk. Du er en av veldig få som klarer å si at det er forventet, uten å si at det av den grunn er "greit" eller ikke så ille. Og du har helt rett i det med perspektiv, når jeg vet hva grunnen er, at det er et år siden pappa døde, vet jeg også at denne tiden ikke varer evig. Det har hjulpet meg å holde ut. (Selv om det kanskje ikke virker som jeg har vært så veldig flink til det.)

Over til noe helt annet. Du vet at jeg har klaget en del på at det er så dyrt å være treningsfanatiker, men å dele regningen med meg nekter du. Du lovte meg i stedet moralsk støtte til å bruke mer penger enn jeg egentlig har råd til i sportsbutikker. Er det mulig å få den støtten nå? Kjenner at en tur i en sportsbutikk og litt nytt utstyr ville gjøre meg godt nå. Har i alle fall veldig lyst. Støtte?

Du TRENGER så avgjort en tur i sportsbutikken snarest mulig. Det er dessuten utrolig mye bra klær på salg nå! Også hvis man ikke har penger, så finnes det noen sånne umoralske ordninger som noen av oss benytter av oss fra tid til annen, men vet ikke helt om jeg tør å si det høyt her inne (det heter mastercard...).

Plan for mandag: TUR til sporsbutikken (utholdenhetstrening), samt noe spesifikk håndleddstrening (bruk av kortterminal).

P.S. Ikke si at jeg har lært bort det med mastercardet dah...

[Orio]

Du TRENGER så avgjort en tur i sportsbutikken snarest mulig. Det er dessuten utrolig mye bra klær på salg nå! Også hvis man ikke har penger, så finnes det noen sånne umoralske ordninger som noen av oss benytter av oss fra tid til annen, men vet ikke helt om jeg tør å si det høyt her inne (det heter mastercard...).

Plan for mandag: TUR til sporsbutikken (utholdenhetstrening), samt noe spesifikk håndleddstrening (bruk av kortterminal).

P.S. Ikke si at jeg har lært bort det med mastercardet dah...

Klær? Det har jeg aldri tenkt på å kjøpe i en sportsbutikk. Spørs om de har min størrelse, da.

Jeg er helt enig, jeg trenger en tur i sportsbutikken, fortest mulig. Trening har det jo blitt lite av i det siste, så det er jeg fint å kunne kombinere det. Særlig håndleddene kan trenge litt trening, det har du rett i. Og kortet mitt, stakkar, tror vel jeg helt har glemt det.

Jeg gleder meg til å trene igjen i morgen. Og ikke bare butikktrening.

Takk for støtten. Det var det jeg visste, du stiller opp når jeg trenger det som mest. :- )