Singel med barn

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hvordan er det å være singel med barn? Mitt ekteskap ser ut til å ta slutt, og vi må lage gode avtaler rundt barna. Hvordan har dere ordnet dere, og hvorfor? Hvordan fungerer det? Bra/dårlig? Hva ville du gjort annerledes hvis du kunne?

Jeg trenger ikke råd om prøve alt før vi skilles, for det er vi nok ferdige med. Bare råd om hvordan vi best kan gjøre dette for barna.

På forhånd takk!

[Glimtipper]

Vel... Jeg har ordnet meg med en flott kjæreste som gjør alt for sønnen min. Eksen har flyttet til et annet land og ser ungen nå og da. Han har gjort en annen jente gravid og flyttet fra henne i ettertid. Så nå har han snart to barn med to forskjellige kvinner, pluss enda en ny samboer.

Forøvrig synes jeg det vanskeligste, i min enslige periode, var å aldri ha noen der. Økonomien går alltids rundt, men at det ikke var en annen voksenperson jeg kunne dele gleder, sorger og bekymringer med var veldig vanskelig. Det var ingen som klappet meg på skulderen etter en tøff dag og sa jeg hadde taklet den bra.

Det er min erfaring. Den hjelper nok ikke så mye i din situasjon.

[Gjest qigong]

Mener det er slik at alle som har barn og ønsker og skilles må møte til en slags mekling? I ditt tilfelle må vel din man være såpass frisk at han greier dette?

Lurt å tenke gjennom hvem som skal sitte med huset, økonomi, barnefordeling. Det siste spiller det vel også en stor rolle hvilken form din mann er i. Det beste er om dere får til et samarbeid uten for mye sinne og uten å dra ungene med i den evt konflikten dere imellom ihvertfall.

[AneM1365380603]

Han har annenhver helg og en ukedag. Det fungerer veldig fint. Han er ganske sliten etter en helg, så jeg tror det holder lenge

Jeg sa at faren og jeg ikke skulle være kjærester lenger, men veldig gode venner. Det løftet holdt jeg, og vi var mye sammen den første tiden.

Faren ble/blir alltid kontaktet om det er noe spesielt, for han skal føle at hans meninger betyr noe. Han er pappa selv om han ikke bor med oss lenger. Han blir alltid informert om foreldrekonferanser osv, og han er velkommen på besøk til oss når som helst. Det benytter han seg av.

Det jeg angrer på er at jeg dillet med han veldig lenge etter jeg flyttet. Jeg hadde dårlig samvittighet, så jeg gjorde mange ting jeg egentlig ikke ville. Bl annet kjøpte jeg julegaver for han til hans familie i åresvis etter, og jeg dro på ferie med han.

Når dere skal skilles kan du prøve å tenke at du skal slippe de tingene du ikke klarer å leve med, men du kan ta vare på alt det positive. Barna er tjent med at dere bygger opp et godt vennskap. Si mye positivt om han til barna, aldri noe negativt.

Han vil nok også sette stor pris på positive tilbakemeldinger fra deg. Si at barna snakker om han, hadde det kjekt hos han sist, at de f eks har samme fine sangstemme som han, pene krøller osv. Jeg bruker denne varianten begge veier.

[Gjest Elextra]

Han har annenhver helg og en ukedag. Det fungerer veldig fint. Han er ganske sliten etter en helg, så jeg tror det holder lenge

Jeg sa at faren og jeg ikke skulle være kjærester lenger, men veldig gode venner. Det løftet holdt jeg, og vi var mye sammen den første tiden.

Faren ble/blir alltid kontaktet om det er noe spesielt, for han skal føle at hans meninger betyr noe. Han er pappa selv om han ikke bor med oss lenger. Han blir alltid informert om foreldrekonferanser osv, og han er velkommen på besøk til oss når som helst. Det benytter han seg av.

Det jeg angrer på er at jeg dillet med han veldig lenge etter jeg flyttet. Jeg hadde dårlig samvittighet, så jeg gjorde mange ting jeg egentlig ikke ville. Bl annet kjøpte jeg julegaver for han til hans familie i åresvis etter, og jeg dro på ferie med han.

Når dere skal skilles kan du prøve å tenke at du skal slippe de tingene du ikke klarer å leve med, men du kan ta vare på alt det positive. Barna er tjent med at dere bygger opp et godt vennskap. Si mye positivt om han til barna, aldri noe negativt.

Han vil nok også sette stor pris på positive tilbakemeldinger fra deg. Si at barna snakker om han, hadde det kjekt hos han sist, at de f eks har samme fine sangstemme som han, pene krøller osv. Jeg bruker denne varianten begge veier.

Det høres ut til at du har taklet skilsmissen fint, med tanke på barna .

[Gjest er der selv]

Det er stor forskjell på å bare være singel med barn, og å være singel med barn og psykotisk eksmann.

Du bør ikke gå ut fra noe annet enn at barna blir ditt ansvar på heltid, både praktisk og økonomisk.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det er stor forskjell på å bare være singel med barn, og å være singel med barn og psykotisk eksmann.

Du bør ikke gå ut fra noe annet enn at barna blir ditt ansvar på heltid, både praktisk og økonomisk.

Nå er det jo sånn at han faktisk kan bli ganske mye bedre. Men jeg vil uansett separeres. Så det kan jo være lærerikt å høre om andres erfringer likevel, tenkte jeg.

Men selvsagt er det stor sansynlighet for at du har rett, og det er jeg smertelig klar over....

[Lillemus]

Sett ungene først. Nesten uansett. Svelg de kameler du må svelge, de kommer garantert.

Det blir vel litt annerledes i ditt tilfelle enn i mitt da eksen min er psykisk frisk og sterk. Vi har ungene ca. 50/50 og samarbeider veldig godt om ungene og er fleksible begge to. Sannsynligvis blir det mye barn på deg, men dine er vel ganske store? Er du så heldig at du har et nettverk rundt deg som kan støtte deg i tunge stunder?

Husk at det er lov til å sørge over at man ikke fikk det til selv om man er den som går ut av et forhold. Ta vare på deg selv. *Klem*

[Gjest Stortrivdes som alenemor]

Var singel med to barn i vel åtte år fra de var 3 måneder og 3 år gamle.

Det var litt vanskelig i førsten siden jeg ikke hadde husvære og pappan til barna tok sine møbler, noen av mine møbler, bil, mobil osv.

Men når vi fikk oss et lite husvære i en annen by så begynte det å gå fremover. Og jeg må innrømme, sett bort fra at jeg til tider har savnet kjæreste for min egen del så har jeg stortrivdes som alenemor. Det er helt topp.

Eneste skåret i gleden har vært da jeg så godt som nesten alltid har vært den eneste som har vinket i 17 maitoget, den eneste som har sett oppvisninger på juletilstelninger, den eneste som har vært til stede på skoleturer osv. (har hatt liten familie, også som har stilt opp)

Jeg har gitt fra meg ungene annenhver helg og to uker i sommerferien. (Far har omtrent aldri hatt dem i påske ol da det ikke har passet ham) Jeg har også latt ham ha dem annenhver julaften/nyttårsaften (ofte har han skippet nyttårsaften pga fest da De julaftene de skulle til ham så feiret vi fullt lille julaften, og så ble de hentet mellom tolv og et julaften.

Ville jeg gjort noe anneledes? Tror ikke det, jeg har vært flink med samvær, jeg har brukt hvite løgner for å dekke over far slik at barna ikke skulle bli så mye skuffet. Jeg har alltid satt barna først og har gjort alt jeg har kunnet for å sikre dem en trygg og god oppvekst.

Jeg kan ikke sitte nå i ettertid og tenke på alle de tilfellene jeg sikkert kunne valgt noe annet. For i det store og hele så har jeg endt opp med to svært flotte barn som faktisk alle skryter av, hans familie, min familie, barnehager, skoler, helsestasjoner osv.

Mitt råd til deg må derfor være at du alltid prøver å ha ungenes beste i tankene uansett om du kanskje innimellom gjerne skulle slått en stekepanne i bakhodet til far.

At du sørker for å være tilgjengelig for barna mentalt og fysisk og prøver å "bagatelisere" faren ved å ha splittet opp, slik at de aldri får en følelse av at de er de skyldige på noe vis.

Utover det så bør du jobbe mot en trygg og god hverddag for deg selv og barna, en hverddag lagt opp for å passe dere.

Sørg for at alt samvær med far foregår med like mye respekt og hensyn ovenfor barna som du viser til daglig. IKKE tillat syting og klaging til barna og annet som kan ligge dem til last. Her får det oppføres voksent begge veier og jeg truet med å holde ungene hjemme til ting var i orden de gangene "min" skled helt ut og derfor stresset ungene. Så fikk valget bli hans.

Masse mer kunne vært sakt, men en ting jeg følte var at det var aldri synd på meg som var alene med barn. Vi hadde det helt topp. Jeg stortrivdes faktisk så godt at jeg har hatt litt problemer etterhvert med å gi fra meg den friheten i senere anledninger

Er i et forhold nå siden noen år tilbake med en stabil, snill og god fyr.

Men innimellom så savner jeg veldig det å være elene med ungene mine og bruke all min energi bare på dem.

Så friskt mot, dette bør virkelig ikke være noe tragisk.

Sett ungene først og gjør så godt du kan, så blir det helt sikkert veldig så bra

[morsan]

Han har annenhver helg og en ukedag. Det fungerer veldig fint. Han er ganske sliten etter en helg, så jeg tror det holder lenge

Jeg sa at faren og jeg ikke skulle være kjærester lenger, men veldig gode venner. Det løftet holdt jeg, og vi var mye sammen den første tiden.

Faren ble/blir alltid kontaktet om det er noe spesielt, for han skal føle at hans meninger betyr noe. Han er pappa selv om han ikke bor med oss lenger. Han blir alltid informert om foreldrekonferanser osv, og han er velkommen på besøk til oss når som helst. Det benytter han seg av.

Det jeg angrer på er at jeg dillet med han veldig lenge etter jeg flyttet. Jeg hadde dårlig samvittighet, så jeg gjorde mange ting jeg egentlig ikke ville. Bl annet kjøpte jeg julegaver for han til hans familie i åresvis etter, og jeg dro på ferie med han.

Når dere skal skilles kan du prøve å tenke at du skal slippe de tingene du ikke klarer å leve med, men du kan ta vare på alt det positive. Barna er tjent med at dere bygger opp et godt vennskap. Si mye positivt om han til barna, aldri noe negativt.

Han vil nok også sette stor pris på positive tilbakemeldinger fra deg. Si at barna snakker om han, hadde det kjekt hos han sist, at de f eks har samme fine sangstemme som han, pene krøller osv. Jeg bruker denne varianten begge veier.

''Bl annet kjøpte jeg julegaver for han til hans familie i åresvis etter''

Oi!!

Men forøvrig enig med Elextra:-)

[Gjest ensamstående mamma]

det å være alenemor er tøft, og deilig. Selv har jeg vært alenemor i to omganger. Første gang for tre barn på 1, 3 og 5 år i tre år, og andre gang for fire barn i alderen 3, 13, 15 og 17 i 4 år. Begge gangene var det tøft økonomisk, det gikk "nesten" rundt hver mnd. Det ble mange brødskiver med sukker på for ungene. Men om de ikke hadde det nyeste slalomutstyret, så har de aldri gått sultne til sengs. Det andre tøffe var det å være alene, hele tiden. Jeg hadde ALDRI avlastning. Faren til mine barn har glimret med sitt totale fravær. Og så det å dele ting med, morsomme ting ungene sier, ferieturer å mimre over o.l.

Så det positive. Økonmien styrer jeg. Ingen krangling om de siste tohundre kronene til lotto eller mat den neste uka. Ungene prioriteres,og selv tok jeg de avgjørelsene jeg mente var best. Jeg kunne planlegg fremtiden uten å gå med på halveiskompromisser. Ville jeg heller se et program på tv gjorde jeg, fremfor å vaske gulvet fordi en annen mente at det burde jeg gjøre. Ingen krangling, slippe å gå på nåler for å si noe galt. Og ikke minst, det å "finne meg selv". Brukte tre år på å finne ut hvem jeg er , hva jeg mente og kunne argumentere hvorfor. Tiden som alenemor har gitt meg bedre innsikt i HVEM jeg er.

Lykke til med fremtiden.