Paranoia?

[Gjest Skremmende dette]

Jeg fikk i går en veldig ubehagelig telefonsamtale fra en nær bekjent. Vedkommende har slitt med psykiske problemer og rusmisbruk de siste årene. Han hadde store problemer med å forklare meg hva han hadde på hjertet. Men etter hvert kom det fram at han slet med folk og verden rundt seg.

Han har deltatt på et chattested det siste året, og nå hadde han fått for seg at alle på dette chattestedet var ute etter han, hatet han og sammensverget mot han. I tillegg så følte han at folk i byen der han bor + hans familie deltok i denne konspirasjonen mot han. Uansett hvor han var, så dukket de samme menneskene opp rundt han. Og smilte til han med sine falske smil. Det var mye mer også, sa han, som ville ta for mye tid å forklare. Og han visste heller ikke hvor mye han kunne si uten at jeg trodde at han var gal.

Han sa også at dette var 100% tilfelle, og han virket helt overbevisende, klar og gjennomtenkt. Han kunne heller ikke fortelle noen om dette, da han visste at han ville bli karakterisert som gal, og at ingen ville tro han, uansett. Men han visste at det var slik som han beskrev til meg: En stor gruppe mennesker var ute etter han for å ødelegge han og livet hans.

Grunnen til at han fortalte meg dette i går, var at han ikke følte at han orket dette lenger, og at hele livet hans var ødelagt, og at det ikke fantes noen mulighet for at han noensinne skulle komme seg ut av dette. Samme hvor mye han prøvde, så var det ikke mulig å slippe unna. Han var fortvilet, og ropte og skrek innimellom.

Jeg hadde vært glad for å få en tilbakemelding fra Nhd eller andre om dette. Han var så overbevisende i det han fortalte, at jeg nesten trodde han. Jeg blir veldig i tvil om hvordan jeg skal svare han og håndtere dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er paranoia. Om sykdommen er rusutløst eller ikke, kan jeg ikke si noe om.

[Gjest Skremmende dette]

Ja, dette er paranoia. Om sykdommen er rusutløst eller ikke, kan jeg ikke si noe om.

Takk for svar. Jeg er veldig i tvil om hvordan jeg hånderer dette, hvis han ringer igjen. Skal jeg jatte med han, eller fortelle han at dette er "sykt"? I går valgte jeg først å lytte til han, og deretter forsiktig si at det finnes jo medisiner som kan hjelpe mot slike tanker, og hvordan han kunne innbille seg at han var så interessant for en stor gruppe mennesker.... Han ringer jo nettopp til meg for å få støtte på at han ikke er syk - i håp om at jeg er den eneste som forstår.

Jeg mener også at familien hans burde vært oritentert, siden han bor alene og stort sett isolerer seg. Men hvis jeg forteller dem om dette, så blir jo jeg også en av de som går bak ryggen hans, og "samarbeider med dem som vil knekke han."

Ikke lett dette her. Han truet også med selvmord.

[løvinne71]

Dette er ganske typiske tegn på psykiske lidelser.

Og såvidt jeg vet, forekommer disse symptomene innen flere forskjellige psykiske diagnoser som f.eks paranioa og chizofreni. Også psykopater kan ofte tolke at omgivelsene er imot dem, og at de føler seg motarbeidet og misforstått.

Rusmisbruk, og alvorlig tilfeller av angst/depresjon, kan sikkert også utløse symptomene eller medvirke til å forsterke dem.

Kjennetegnet på at dette er "sykt" er jo at påstandene om å bl forfulgt virker fullstendig usannsynlige og irrasjonelle for "friske" mennesker.

Men for dem det gjelder, er jo dette virkeligheten. Så det er ikke så rart at de allikevel klarer å formidle dette på en troverdig og logisk måte.

Denne personen trenger helt klart psykologisk hjelp fra profesjonelle.

Men fra ditt ståsted, tror jeg det lureste er å prøve å "snakke ham litt til fornuft, og ihvertfall ikke jatte med ham i hans gale virkelighets-oppfatning.

Du trenger ikke påsta at han er syk, det gjør sikkert bare vondt værre.

Men du kan prøve å nyansere oppfatningene hans litt ved å påpeke det ulogiske i at noen skulle ha interesse av å forfølge ham, og evt. hjelpe ham å analysere situasjoner som han kan ha misoppfattet.

[Gjest Skremmende dette]

Dette er ganske typiske tegn på psykiske lidelser.

Og såvidt jeg vet, forekommer disse symptomene innen flere forskjellige psykiske diagnoser som f.eks paranioa og chizofreni. Også psykopater kan ofte tolke at omgivelsene er imot dem, og at de føler seg motarbeidet og misforstått.

Rusmisbruk, og alvorlig tilfeller av angst/depresjon, kan sikkert også utløse symptomene eller medvirke til å forsterke dem.

Kjennetegnet på at dette er "sykt" er jo at påstandene om å bl forfulgt virker fullstendig usannsynlige og irrasjonelle for "friske" mennesker.

Men for dem det gjelder, er jo dette virkeligheten. Så det er ikke så rart at de allikevel klarer å formidle dette på en troverdig og logisk måte.

Denne personen trenger helt klart psykologisk hjelp fra profesjonelle.

Men fra ditt ståsted, tror jeg det lureste er å prøve å "snakke ham litt til fornuft, og ihvertfall ikke jatte med ham i hans gale virkelighets-oppfatning.

Du trenger ikke påsta at han er syk, det gjør sikkert bare vondt værre.

Men du kan prøve å nyansere oppfatningene hans litt ved å påpeke det ulogiske i at noen skulle ha interesse av å forfølge ham, og evt. hjelpe ham å analysere situasjoner som han kan ha misoppfattet.

Takk for utfyllende og godt svar :-) Han har vært i hjelpeapparatet i over 2 år, i og med at han har vært sykemeldt/under rehabilitering. Men han finner aldri noen behandler som han er fornøyd med. Nå er han lovet en psykiatrisk hjelpepleier som skal komme hjem til han. Han har også vært en snartur på psyk.sykehus, men ble sendt hjem samme dag, med Truxal. Denne medisinen likte han ikke.

Han har røkt mye hasj de siste 5 årene, drukket mye alkohol og ellers tatt det meste av det han har kommet borti.

Han har alltid virket på meg som en veldig mistenksom mann, som ikke har tillit til noen eller noe. Men slik som jeg hørte han i går, har jeg aldri hørt han før.

Jeg gjorde vel ellers slik som du sier. Først prøvde jeg å lytte for å forstå hva han mente. Og noe av det han sa virket jo absolutt ikke usannsynlig. Men når jeg skjønte rekkevidden av det han fortalte, og framstilte som "så stort at det var umulig å gjøre noe med det" - da begynte jeg å si hva jeg mente. Han har forresten også mistenkt meg for å være med i konspirasjonen mot han. Det skjønner jeg nå, når jeg tenker tilbake på ting han har sagt tidligere, som jeg ikke har skjønt noe av. Men han tror vel ikke det nå, siden han viste meg såpass tillit som å fortelle om disse vanskelige tankene.

Derfor er problemet at jeg ikke kan ta kontakt med de som han anser som "fiender". Dvs bl.a. familien hans, som er nærliggende i mitt tilfelle. Og jeg synes jo absolutt at de burde være informert om hvor dårlig det står til med han nå.

[Gjest Moffedille]

Takk for utfyllende og godt svar :-) Han har vært i hjelpeapparatet i over 2 år, i og med at han har vært sykemeldt/under rehabilitering. Men han finner aldri noen behandler som han er fornøyd med. Nå er han lovet en psykiatrisk hjelpepleier som skal komme hjem til han. Han har også vært en snartur på psyk.sykehus, men ble sendt hjem samme dag, med Truxal. Denne medisinen likte han ikke.

Han har røkt mye hasj de siste 5 årene, drukket mye alkohol og ellers tatt det meste av det han har kommet borti.

Han har alltid virket på meg som en veldig mistenksom mann, som ikke har tillit til noen eller noe. Men slik som jeg hørte han i går, har jeg aldri hørt han før.

Jeg gjorde vel ellers slik som du sier. Først prøvde jeg å lytte for å forstå hva han mente. Og noe av det han sa virket jo absolutt ikke usannsynlig. Men når jeg skjønte rekkevidden av det han fortalte, og framstilte som "så stort at det var umulig å gjøre noe med det" - da begynte jeg å si hva jeg mente. Han har forresten også mistenkt meg for å være med i konspirasjonen mot han. Det skjønner jeg nå, når jeg tenker tilbake på ting han har sagt tidligere, som jeg ikke har skjønt noe av. Men han tror vel ikke det nå, siden han viste meg såpass tillit som å fortelle om disse vanskelige tankene.

Derfor er problemet at jeg ikke kan ta kontakt med de som han anser som "fiender". Dvs bl.a. familien hans, som er nærliggende i mitt tilfelle. Og jeg synes jo absolutt at de burde være informert om hvor dårlig det står til med han nå.

Det går ikke an å diskutere med noen som er i en sånn situasjon,tingene er jo reellt for dem og sier du annet er du imot han med en gang. Det beste er vel å fortelle det til familien, slik at de kan overta og prøve å skaffe han hjelp.

Så er det jo bra at en sykepleier skal komme hjem til han,da vil jo personen se hvordan ting står til : )

[Gjest Skremmende dette]

Det går ikke an å diskutere med noen som er i en sånn situasjon,tingene er jo reellt for dem og sier du annet er du imot han med en gang. Det beste er vel å fortelle det til familien, slik at de kan overta og prøve å skaffe han hjelp.

Så er det jo bra at en sykepleier skal komme hjem til han,da vil jo personen se hvordan ting står til : )

Jeg er ikke så sikker på om sykepleieren vil finne ut av hvordan det står med han. Han er en mester i å tie stille om det han ikke vil at andre skal vite...Som han sa i går: Han kunne ikke fortelle det til noen, fordi det ville bli oppfattet som galskap. Så han vet godt hva han gjør, og ikke gjør. Og han har absolutt ikke tillit til psykiatriske sykepleiere. Han har aldri blitt tilbudt noen psykolog/psykiater - og det er vel sikkert fordi han befinner seg i problemområdet "rus/psykiske problemer". For det er visst ikke akkurat favorittområdet, har jeg skjønt.

Si det til familien? Ja, men da svikter jeg jo tilliten han viste meg ved å fortelle om alt dette....Og det er normalt ikke pent gjort, synes jeg. Spesielt ikke når hans problemer dreier seg om nettopp tillit, mistenksomhet og at folk utgir seg for å være noe annet enn det de er:-(

[Gjest Moffedille]

Jeg er ikke så sikker på om sykepleieren vil finne ut av hvordan det står med han. Han er en mester i å tie stille om det han ikke vil at andre skal vite...Som han sa i går: Han kunne ikke fortelle det til noen, fordi det ville bli oppfattet som galskap. Så han vet godt hva han gjør, og ikke gjør. Og han har absolutt ikke tillit til psykiatriske sykepleiere. Han har aldri blitt tilbudt noen psykolog/psykiater - og det er vel sikkert fordi han befinner seg i problemområdet "rus/psykiske problemer". For det er visst ikke akkurat favorittområdet, har jeg skjønt.

Si det til familien? Ja, men da svikter jeg jo tilliten han viste meg ved å fortelle om alt dette....Og det er normalt ikke pent gjort, synes jeg. Spesielt ikke når hans problemer dreier seg om nettopp tillit, mistenksomhet og at folk utgir seg for å være noe annet enn det de er:-(

Du er i en vanskelig situasjon ja,men å si det til familien vil jo hjelpe han på sikt og det er jo det du vil.

Ellers kan du jo snakke med sykepleieren som skal besøke han,fortelle hvor landet ligger og si at du vil det skal bli mellom dere. For at han skal kunne hjelpes må jo noen som kan hjelpe han få vite det. Det er så lite du alene kan gjøre,men forstår at det er vanskelig...

[Gjest Skremmende dette]

Du er i en vanskelig situasjon ja,men å si det til familien vil jo hjelpe han på sikt og det er jo det du vil.

Ellers kan du jo snakke med sykepleieren som skal besøke han,fortelle hvor landet ligger og si at du vil det skal bli mellom dere. For at han skal kunne hjelpes må jo noen som kan hjelpe han få vite det. Det er så lite du alene kan gjøre,men forstår at det er vanskelig...

Ja, det var litt av en bør han la på mine skuldre i går kveld:-( Uten at det var det han ville, selvfølgelig. Akkurat når det gjelder mora hans, så stoler jeg faktisk ikke helt på henne sjøl. Så akkurat der er jeg ikke så sikker på at det bare er syke tanker i hodet hans, dessverre...

Jeg skjønner jo at dette er mye mer enn jeg kan klare å hjelpe han med, og at han trenger hjelp av fagfolk. Uansett hvem jeg henvender meg til, så vil jeg nok føle meg som en sviker overfor han. Men jeg vil også føle meg uansvarlig hvis jeg ikke gjør noe som helst. Litt av et dilemma, ja :-(

[Gjest Moffedille]

Ja, det var litt av en bør han la på mine skuldre i går kveld:-( Uten at det var det han ville, selvfølgelig. Akkurat når det gjelder mora hans, så stoler jeg faktisk ikke helt på henne sjøl. Så akkurat der er jeg ikke så sikker på at det bare er syke tanker i hodet hans, dessverre...

Jeg skjønner jo at dette er mye mer enn jeg kan klare å hjelpe han med, og at han trenger hjelp av fagfolk. Uansett hvem jeg henvender meg til, så vil jeg nok føle meg som en sviker overfor han. Men jeg vil også føle meg uansvarlig hvis jeg ikke gjør noe som helst. Litt av et dilemma, ja :-(

Uff,ikke lett det der nei.

Håper du finner en løsning og at han får hjelpen han trenger,kanskje han vil takke deg senere når han har blitt bedre.

Lykke til : )

[Gjest Skremmende dette]

Uff,ikke lett det der nei.

Håper du finner en løsning og at han får hjelpen han trenger,kanskje han vil takke deg senere når han har blitt bedre.

Lykke til : )

Takk skal du ha. Og takk for gode svar :-)

[løvinne71]

Takk skal du ha. Og takk for gode svar :-)

Det du må tenke på, er at denne personen er syk og utilregnelig.

Dermed kan Ikke dette med betroelser / tillitsbrudd helt likestilles med andre "normale" situasjoner.

Under normale omstendigheter vil det kanskje skade vedkommende at du bryter tilliten h*n har vist deg.

Men i dette tilfelle kan det tvert imot være et skritt på veien for å gi ham riktig hjelp / støtte til å bli bedre.

Selvom du forteller familien hans dette, behøver de jo ikke la ham vite at det kommer fra deg.

Men det kan kanskje gjøre dem mere bevisste og oppmerksomme, slik at de liksom "oppdager" dette selv.?

[Gjest Skremmende dette]

Det du må tenke på, er at denne personen er syk og utilregnelig.

Dermed kan Ikke dette med betroelser / tillitsbrudd helt likestilles med andre "normale" situasjoner.

Under normale omstendigheter vil det kanskje skade vedkommende at du bryter tilliten h*n har vist deg.

Men i dette tilfelle kan det tvert imot være et skritt på veien for å gi ham riktig hjelp / støtte til å bli bedre.

Selvom du forteller familien hans dette, behøver de jo ikke la ham vite at det kommer fra deg.

Men det kan kanskje gjøre dem mere bevisste og oppmerksomme, slik at de liksom "oppdager" dette selv.?

Jeg er klar over at det blir litt annerledes i denne situasjonen, enn under normale omstendigheter.

Familien er klar over at han er psykisk syk. Moren hans har ringt meg og advart meg mot kontakt med han, fordi hun sier at han er "syk", og noen ganger farlig. Og det var også hun som fikk han inn på psyk.sykehus for litt over et år siden. Men jeg tror ikke de er klar over hva som er problemet hans - bare at han er "syk og trenger hjelp". Det eneste de oppfatter er at han kan være hissig, truende og noen ganger utagerende. Og dette har de lett for å tillegge rusproblemet hans.

Problemet er at jeg ikke stoler på familien hans. Selv om de sier at de ikke skal si at det er jeg som har sagt noe, så kan det godt hende at de gjør det. Det er ikke helt tilfeldig at han har blitt som han har blitt, for å si det sånn....Og han er litt mer enn en nær bekjent - han er min ekssamboer fra 5 år tilbake. Så jeg har en del erfaring med familien hans :-(