når en ikke har råd til behandling

[hattifnatt1]

jeg hadde fast jobb 100 prosent et halvt år i fjor.det gikk ikke så bra, da dette ble for mye for meg.jeg ble sykemeldt 1-2 dager pr uke,også får å gå til psykolog.i høst har jeg jobbet bare som vikar,da jeg hadde dårlig erfaring fra i fjor med fultidsjobb.men jeg ser at dette ikke går økonomisk.det har vært ustbilt når jeg har fått jobbe og når jeg har vært syk,dårlig,har jeg ikke fått betalt eller ingen rettigheter.jeg har derfor takket ja til 100 prosent jobb på gamle arbeidsplassen igjen.jeg tør ikke å bli sykemeldt igjen overfor min arbeidsgiver.derfor å jeg presse meg for å klare dette.i tillegg må jeg avslutte behandlingen hos min psykolog.det er vel lite populært om jeg går der mens jeg jobber.

nå har jeg også en del studielån, fordi jeg har flere års utdanning bak meg, som må betales tilbake.men yrke mitt får jeg ingen godkjenning for i jobben jeg gjør nå.jeg tror aldri jeg vil klare å jobbe i det yrket jeg er utdannet i.fordi det er selvstendig næringsdrivende,et kunstnerisk yrke.hvor jeg vet av erfaring at psyken min bare blir verre av.

det ble litt mye,dette.men hva skal jeg gjøre?

[Gjest xbellax]

" tillegg må jeg avslutte behandlingen hos min psykolog.det er vel lite populært om jeg går der mens jeg jobber."

Absolutt ikke. Fortsett terapien som vanlig. Går du til en med støtte får du frikort etter 1600/1700 kr.

[hattifnatt1]

" tillegg må jeg avslutte behandlingen hos min psykolog.det er vel lite populært om jeg går der mens jeg jobber."

Absolutt ikke. Fortsett terapien som vanlig. Går du til en med støtte får du frikort etter 1600/1700 kr.

ja jeg har hatt frikort før.problemet er det at jeg ikke vil være en belastning for min arbeidsgiver,med at jeg må gå til psykolog.dersom jeg går hver uke som jeg har gjordt til nå, blir det jo en del timer jeg blir borte..

jeg skal prøve uten nå.men jeg er redd jeg ikke skal klare det

[Gjest xbellax]

Ah jeg skjønner, beklager jeg misforsto deg helt. Dette høres ut som en vrien situasjon, har du noe kontakt med NAV i denne forbindelse? Økonomi er et rent helvete når man blir syk og jeg forstår tankegangen din, jeg vil likevel minne deg på at det handler om helsen din dette her. Det skader ikke å ta kontakt med NAV, be om råd, høre ang muligheter/løsninger. Når det gjelder terapi, forsøk å planlegg timene langt frem i tid, kanskje du kan ta noen i en lunchpause, kanskje du kan jobbe en time ekstra en dag i uken.. Husk nå for all del å trekk pusten, økonomi og jobb er viktig, men ikke glem å lytte til kroppen din.

[Gjest arbeidstager]

ja jeg har hatt frikort før.problemet er det at jeg ikke vil være en belastning for min arbeidsgiver,med at jeg må gå til psykolog.dersom jeg går hver uke som jeg har gjordt til nå, blir det jo en del timer jeg blir borte..

jeg skal prøve uten nå.men jeg er redd jeg ikke skal klare det

Du er ikke den eneste som går til behandling som er i full jobb.. Prøv å legg timen utenom arbeidstiden og ellers på slutten og begynnelsen av dagen eller det som passer best. Ellers kan det faktisk hende det lønner seg at du er ærlig, si at du går i behandling. Mange arbeidsplasser gir permisjon med lønn ved behandling hos tannlege, spesialist, lege.. Vet ikke om det er noe man har "krav på", men da står det sikkert i arbeidsmiljøloven i såfall.

[mil1365380270]

ja jeg har hatt frikort før.problemet er det at jeg ikke vil være en belastning for min arbeidsgiver,med at jeg må gå til psykolog.dersom jeg går hver uke som jeg har gjordt til nå, blir det jo en del timer jeg blir borte..

jeg skal prøve uten nå.men jeg er redd jeg ikke skal klare det

Sånn må du ikke tenke. Nå kan det være din arbeidsgiver er en tosk, men da er det likevel sånn at helsen teller mest. Dessuten går det jo mer ut over jobben om du blir så dårlig at du ikke får gått dit i det hele tatt...

Om arbeidsgiveren din ikke er en tosk, vet h*n at folk ikke jobber alle timene de er på jobben. Noen gjør mer enn andre, og noen er flinkere til å late som enn andre. Men til syvende og sist, vet alle rundt hvem som egentlig jobber, og hvem som ikke gjør det.

Og det er poenget: Hvis du gjør jobben din bra og stiller opp når det trengs, kan du godt gjøre viktige ting i arbeidstiden - som å gå til behandling. En klok leder vet det er sånn. Og er saken at sjefen din er en tosk, så må du likevel ta vare på helsen din og tenke langsiktig.

:-)

[hattifnatt1]

Ah jeg skjønner, beklager jeg misforsto deg helt. Dette høres ut som en vrien situasjon, har du noe kontakt med NAV i denne forbindelse? Økonomi er et rent helvete når man blir syk og jeg forstår tankegangen din, jeg vil likevel minne deg på at det handler om helsen din dette her. Det skader ikke å ta kontakt med NAV, be om råd, høre ang muligheter/løsninger. Når det gjelder terapi, forsøk å planlegg timene langt frem i tid, kanskje du kan ta noen i en lunchpause, kanskje du kan jobbe en time ekstra en dag i uken.. Husk nå for all del å trekk pusten, økonomi og jobb er viktig, men ikke glem å lytte til kroppen din.

takk for alle svar fra dere:)

jo jeg vet neimen ikke hva jeg skal gjøre.vet jo at helsa er viktig.jeg kan jo prøve å legge noen timer utenom arbeidstiden.men det er ikke så lett.psykologen starer tidligste time kl.9 og siste kl.14.så det blir liksom innenfor arbeidstiden uansett hvordan jeg snur og vender på det.og jeg kan heller ikke velge og vrake i timer der.lunsjen er bare 30 min. osv.blir sliten av å tenke på å planlegge det bare.

Det beste er jo om jeg hadde turt være ærlig å si ifra til arbeidsgiver at jeg må gå til psykolog.men jeg får så utrolig raskt dårlig samvittighet for sånne ting.er livredd for at jeg ikke strekker nok til.har dårlig samvittighet dersom jeg kommer fem minutter forsent på jobb osv.

men dersom jeg avslutter hos psykologen nå, kanskje jeg kan komme tilbake dersom det blir for vanskelig?eller må en igjennom hele prosessen med ventetid osv. først tro?

nav,ja jeg burde kanskje tatt kontakt med de ja..det er bare et sånn tiltak med alle slike ting.hvor en skal henvende seg osv.men jeg må kanskje prøve å gjøre det ja..

[songbirdy]

Hei.

Jeg skjønner din fortvilelse og maktesløshet. Du er kanskje for dårlig til å jobbe 100%?, men penger må man jo ha for å overleve! Så det er jo et stort dilemma!

En jeg kjenner er selvstendig næringsdrivende - også kunstner. Ingen sykeforsikringer el. lign. i bakhånd, i tilfelle han skulle bli syk - pga dårlig inntekt. En kalkulert risiko kan man kanskje si, men når man da BLIR syk, så blir gode råd dyre. Du har ingen rettigheter til vanlige sykepenger, og faller mellom to stoler. Og som sykmeldt har du heller ikke rett til å være aktiv arbeidssøker (usikker på om det stemmer?) - og dermed motta dagpenger/arbeidsledighetstrygd. Iallefall sa han det.

Alternativet har vært sosialhjelp en periode, og timevis med venting og møter på det forvirrende NAV. Usikker på hva det helt har endt i nå, men i samarbeid med legen har jeg skjønt at han har fått en slags "sykemelding" som gir han rett til å stå som arbeidssøker i en redusert tidsperiode, og dermed rettigheter til noe penger/stønad som jeg ikke vet hva heter. (Jeg er nok for dårlig informert til å gi deg ordentlig info om det her, men tenkte bare å si at det finnes tydeligvis flere alternativer enn dem som som er mest hørt om)

Poenget her er vel at du må ta kontakt med NAV. Om nødvendig får du noen til å "holde deg i hånden" (bokstavelig talt - eller bare bli med som psykisk støtte), en som kjenner deg og saken din, og som kan være til hjelp og si det du ikke klarer å sette ord på selv. Min venn har gjort det, jeg har selv vært med et par ganger, om ikke annet bare for å få levert enkelte papirer der. (Noen ganger blir sperrene bare for store).

Jeg har fått et svært positivt inntrykk av NAV etter at flere jeg kjenner har fått _svært_ fleksible og romslige løsninger tilpasset seg og egen situasjon og behjelpelige konsulenter som har veiledet. De har fått tid, og opplegg som er oppbyggelig, tydeligvis et opplegg med fokus på psykisk helse og egenutvikling. (Har hørt snakk om noe PIA-kurs eller noe lign)

(Men har også hørt om mange som har fått vage svar og usikre og utydelige konsulenter som ikke ANER hvor de skal sende dem videre for riktig hjelp.... så her varierer det nok kraftig fra sted til sted).

Du må ikke slutte med behandlingen når du jobber. Snakk med din arbeidsgiver. En periode slet jeg psykisk selv. Valgte å være åpen (men jeg hadde et veldig åpent og godt forhold til min sjef) om at jeg gikk til behandling. Prøvde å legge timene til "ytterkantene" av mine arbeidstider, så godt som det lot seg gjøre og fikk god støtte og tilrettelegging fra min arbeidsgiver. Om du kan arbeide redusert, kan du feks. ha en dag du jobber halvt og går til behandling den dagen?

Penger er viktig, men penger til livsopphold har ALLE rett til, så klare deg skal du alltids om du ikke kan jobbe i perioden til du har rett på sykepenger. (Før eller siden har du også rett på det, men du må SØKE om det og vente - i mellomtiden kan kanskje sosialstønad være en løsning om du ikke har annen inntekt).

Snakk med legen din NÅ og få skikkelig råd og hjelp. Ta med deg noen om nødvendig. Skriv ned det du vil si for å få det uttrykt på en god måte. Det er ofte veldig vanskelig å få sagt hvordan det EGENTLIG står til, men leger er ikke synske eller gode til å gjette, (og ofte er de menn, så kanskje derfor ekstra viktig at de må ha det i klartekst). Hehe, Det siste var en spøk

For min venn har det iallefall ordnet seg, både med penger og psyk. behandling. Ikke noe stress med å få seg jobb for å overleve - og det har roet hele situasjonen hans betraktelig. Jeg håper det gjør det for deg også. Klem

[rose23]

Jeg hadde samme problemet på min arbeidsplass. Da jeg gikk ned til en midlertidig 80 prosentstilling ble arbeidsgiveren mer fornøyd, og brukte fridagen hos psykologen. Kynisk verden.

[hattifnatt1]

Hei.

Jeg skjønner din fortvilelse og maktesløshet. Du er kanskje for dårlig til å jobbe 100%?, men penger må man jo ha for å overleve! Så det er jo et stort dilemma!

En jeg kjenner er selvstendig næringsdrivende - også kunstner. Ingen sykeforsikringer el. lign. i bakhånd, i tilfelle han skulle bli syk - pga dårlig inntekt. En kalkulert risiko kan man kanskje si, men når man da BLIR syk, så blir gode råd dyre. Du har ingen rettigheter til vanlige sykepenger, og faller mellom to stoler. Og som sykmeldt har du heller ikke rett til å være aktiv arbeidssøker (usikker på om det stemmer?) - og dermed motta dagpenger/arbeidsledighetstrygd. Iallefall sa han det.

Alternativet har vært sosialhjelp en periode, og timevis med venting og møter på det forvirrende NAV. Usikker på hva det helt har endt i nå, men i samarbeid med legen har jeg skjønt at han har fått en slags "sykemelding" som gir han rett til å stå som arbeidssøker i en redusert tidsperiode, og dermed rettigheter til noe penger/stønad som jeg ikke vet hva heter. (Jeg er nok for dårlig informert til å gi deg ordentlig info om det her, men tenkte bare å si at det finnes tydeligvis flere alternativer enn dem som som er mest hørt om)

Poenget her er vel at du må ta kontakt med NAV. Om nødvendig får du noen til å "holde deg i hånden" (bokstavelig talt - eller bare bli med som psykisk støtte), en som kjenner deg og saken din, og som kan være til hjelp og si det du ikke klarer å sette ord på selv. Min venn har gjort det, jeg har selv vært med et par ganger, om ikke annet bare for å få levert enkelte papirer der. (Noen ganger blir sperrene bare for store).

Jeg har fått et svært positivt inntrykk av NAV etter at flere jeg kjenner har fått _svært_ fleksible og romslige løsninger tilpasset seg og egen situasjon og behjelpelige konsulenter som har veiledet. De har fått tid, og opplegg som er oppbyggelig, tydeligvis et opplegg med fokus på psykisk helse og egenutvikling. (Har hørt snakk om noe PIA-kurs eller noe lign)

(Men har også hørt om mange som har fått vage svar og usikre og utydelige konsulenter som ikke ANER hvor de skal sende dem videre for riktig hjelp.... så her varierer det nok kraftig fra sted til sted).

Du må ikke slutte med behandlingen når du jobber. Snakk med din arbeidsgiver. En periode slet jeg psykisk selv. Valgte å være åpen (men jeg hadde et veldig åpent og godt forhold til min sjef) om at jeg gikk til behandling. Prøvde å legge timene til "ytterkantene" av mine arbeidstider, så godt som det lot seg gjøre og fikk god støtte og tilrettelegging fra min arbeidsgiver. Om du kan arbeide redusert, kan du feks. ha en dag du jobber halvt og går til behandling den dagen?

Penger er viktig, men penger til livsopphold har ALLE rett til, så klare deg skal du alltids om du ikke kan jobbe i perioden til du har rett på sykepenger. (Før eller siden har du også rett på det, men du må SØKE om det og vente - i mellomtiden kan kanskje sosialstønad være en løsning om du ikke har annen inntekt).

Snakk med legen din NÅ og få skikkelig råd og hjelp. Ta med deg noen om nødvendig. Skriv ned det du vil si for å få det uttrykt på en god måte. Det er ofte veldig vanskelig å få sagt hvordan det EGENTLIG står til, men leger er ikke synske eller gode til å gjette, (og ofte er de menn, så kanskje derfor ekstra viktig at de må ha det i klartekst). Hehe, Det siste var en spøk

For min venn har det iallefall ordnet seg, både med penger og psyk. behandling. Ikke noe stress med å få seg jobb for å overleve - og det har roet hele situasjonen hans betraktelig. Jeg håper det gjør det for deg også. Klem

tusen takk for et veldig utfyllenende og oppmuntrende svar:)

og de konstruktive tipsene du kom med om å snakke med legen osv.

jeg har time hos psykologen min i overmorgen.da skal jeg spørre han,hva han foreslår jeg bør gjøre..og så må jeg vel ta kontakt med nav ja..

[hattifnatt1]

Jeg hadde samme problemet på min arbeidsplass. Da jeg gikk ned til en midlertidig 80 prosentstilling ble arbeidsgiveren mer fornøyd, og brukte fridagen hos psykologen. Kynisk verden.

ja jeg vil helst av alt hatt en 80 prosent stillingn jeg også.men slike stillinger vokser ikke på trær,innen arbeidsplassen jeg jobber.de vil helst ha 100 prosent stillinger på de ansatte..

det hadde vært perfekt,da jeg hadde hatt tid til psykolog pluss at det hadde vært noe jeg føler jeg mer kunne ha klart å gjennomføre uten å bli syk av jobben.