NHD, kan du forstå dette ?

[Sukk]

NHD.

Jeg regner med at jeg er syk i hodet fordi jeg ser ikke noen annen utvei enn å ta livet av meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få ordnings på livet mitt. Og jeg føler ikke lenger at jeg har noe her og gjøre. Jeg har en hjerne som funker nå. Altså ikke klinisk deprimert. Det har gått over etter årevis med kamp.

Det er visst blitt slik at jeg møter motstand hvor jeg enn beveger meg. Så jeg skal visst ikke oppleve andre ting enn dritt.

Jeg greier ikke forsvare meg selv mot de tingene jeg blir utsatt for. Og jeg skjønner ikke vitsen med å oppleve krenkelse etter krenkelse. Føler meg som et dyr i bur. Og at jeg ikke har noe mer i denne verden å gjøre. Har familie og venner som liker meg og som har nytte av meg. Jeg har gidd opp selv. Jeg vil ikke være til belastning for noen og det har vært nok jobb med meg.

Jeg vil ikke at noen skal lide etter at jeg er død. Ønsker at det skal bli best mulig for de som er igjen. Greier tydligvis ikke å få orden på ting og det er ikke liv laga ser det ut til. Jeg er fortvilet over at jeg våkner hver morgen i live. Håper bare å sovne inn.

Greier ikke ynnskylde meg på en normal måte. Greier ikke forklare mer. Kunne du tilgitt dette nhd ? Har jeg lov til å gi opp?

Jeg har ikke noe foreldreansvar. Kun en katt som er mitt ansvar (den kan omplasseres) Så jeg trenger ikke å være her.

Jobben går rett vest. Sansynligvis fordi jeg ikke er kvalifisert til denne verden. Det viktige for meg er at de som er igjen lider minst mulig.Og ikke sitter igjen med skyldfølelse.

[frosken]

Sukk; jeg tror du er deprimert igjen. Akkurat slike tanker har du hatt under depresjoner før også.

Synes du skal snakke med fastlegen og be om en henvisning.

Dine nærmeste vil nok tilgi deg, men mange av oss vil synes det er meningsløst om du skulle velge å avslutte livet ditt. Du har jo ikke kommet ordentlig i gang!

[mariaflyfly]

Jeg håper du ikke gir opp, og jeg håper du snart vil få bedre dager.

[Gjest Jeg er en etterlatt]

Jeg synes at du høres ganske deprimert ut...

''Det viktige for meg er at de som er igjen lider minst mulig.Og ikke sitter igjen med skyldfølelse.''

Som etterlatt selv, kan jeg bare si at 7 år etter et selvmord i nærmeste familie, strever jeg fortsatt psykisk, bl.a. med enorm skyldfølelse. Å håpe at pårørende lider minst mulig, er å lure seg selv. De som blir igjen, vil sannsynligvis lide resten av sitt liv etter at noen har begått selvmord.

[Gjest Villniss]

Med slike symptomer som du beskriver, bør og må du gå til legen. Ikke gi opp! Det finnes hjelp! Blant annet medisinsk, og samtaleterapi.