7-åring plutselig redd om kvelden

[Mirromurr]

Nå trenger jeg hjelp fra erfarne DOL-mødre

Er det en fase unger går igjennom at de plutselig blir redde i 7-årsalderen? Vår datter har vært flink til å legge seg og sovnet av seg selv siden hun var liten, og har generelt sett ikke vært redd for noe.

Nå siden jul har det vært tårer hver kveld og hun er redd hvis hun ikke hører oss i huset. Det virker som hun er redd for å sovne i tilfelle vi er borte når hun våkner.

Vi har aldre latt henne være alene, eller at hun har våknet opp i et tomt hus så hun har aldri opplevd noe slikt.

Er det bare fantasien som blir større og skremmer henne, eller er det noe vi har gjort? Og hvordan kan vi hjelpe hene til å komme over dette?

Gode råd mottas med takk.

Mvh

[laban]

Jeg tror man skal prøve å se på det som et utviklingstrinn. Hun er blitt stor nok til å forstå at det _kan_ skje ting, til og med ting som kan være truende for mor og far.

Hun kan ha sett (på TV) eller hørt om tilfeller der barn har våknet alene også, eller lest(?) noe helt annet som har skremt henne. De får større aksjonsradius og kontaktflate i den alderen, og enkelte barn liker å formidle skrekkhistorier de har snappet opp, men som ikke akkurat trenger å ha foregått i eget nabolag.

Det er ikke sikkert hun er helt konkret klar over hvilken episode som evt. har forårsaket det. Men det er typisk at det går greit inntil hun blir liggende alene med tankene sine.

I akkurat den akutte situasjonen kan du tilby at du skal drive med noe i nærheten av rommet hennes den første timen eller noe, etter at hun har lagt seg. Noe som lager litt lyd, eller at du lover å ha radioen på eller nynne mens du gjør det.

Hører eller ser hun noe "mystisk" etter at hun har lagt seg, finn ut hva det er og vis hvordan uskyldige ting kan lage skumle lyder hvis dette er relevant. Kjør hardt på prinsippet "alt har sin naturlige forklaring".

Får du inntrykk av at hun er redd for actionfilm-inspirerte hendelser, kan dere være litt ekstra åpne på alt som har med bekreftende sikkerhet å gjøre - si tydelig at "nå var jeg sistemann inn for ikveld, så døra er låst og alt er i orden" - dette er selvsagt en balansegang hvor man må unngå å introdusere nye redsler.

Datteren min hadde en ganske tydelig angst for å bli forlatt da hun var litt yngre enn din. Men hun ble tidlig trygg og selvstendig allikevel.

[Gjest GA]

Min sønn som nå er 9 år hadde sånne perioder i 5-6-7-årsalderen. Han ble liggende og tenke for seg selv. De første gangene bare gråt han og ville ikke si hva det var , men etter hvert klarte jeg å lirke ut av ham hva det var. Han lurte så forferdelig på hva som kom til å skje med kroppen hans etter at han var død!

Vi snakket masse på sengekanten, han fikk sovne i min seng (vi bar ham inn i sin egen seng etter at han hadde sovnet), vi leste bøker om døden og snakket om at alle mennesker har sånne tanker av og til.

Etter hvert ga det seg, og nå er det over ett år siden sist han var ute av seg.

[Gjest ViViola]

Tja, her i huset har vi også en 7-åring som plutselig igjen må ha lyset på, dører åpne og helst en forelder rett utenfor døra når det er sengetid... Hun skylder på monstre, da, problemet er at nå kan jeg ikke ta den store monsterutryddelsen jeg tok da hun var ca 4. :-/

Jeg ser på det som en fase, og uten for mye dill etterkommer vi ønskene. Går litt til og fra, sier fra når vi går - og plutselig sover hun.

Kjipt når det står på, jeg antar at det etter hvert vil komme en forklaring på hva som _egentlig_ er årsaken.

[Mirromurr]

.