Hva ville dere gjort?

[Gjest siss-ex]

Jeg vurderer det. Det er vondt å ikke bli lytta til/trodd på..og bli overkjørt..da føler man seg ikke så mye verdt.

Dette er jo retraumatisering. Og det er det siste du trenger etter å vært utsatt for overgrep.

[Gjest vil bestemme sjølv]

Dette er jo retraumatisering. Og det er det siste du trenger etter å vært utsatt for overgrep.

Har litt problemer med å "se" hvem som sitter med ansvaret her, for jeg tar så lett på meg skylda sjølv..Derfor vanskelig å skille hva som er hva. Men føles som retraumatisering ja. Likevel er jeg ganske redd for å virke "urimelig" om jeg sier fra om det..nei, akkurat nå er jeg bare forvirra, og vet ikke hva som er hva...

[Gjest Moffedille]

Jeg vurderer det. Det er vondt å ikke bli lytta til/trodd på..og bli overkjørt..da føler man seg ikke så mye verdt.

Jepp,og da er jo hele poenget borte. Behandleren må jo respektere pasienten og hans/hennes syn og meninger.

Man er jo ikke i en barnehage heller!

[Gjest siss-ex]

Har litt problemer med å "se" hvem som sitter med ansvaret her, for jeg tar så lett på meg skylda sjølv..Derfor vanskelig å skille hva som er hva. Men føles som retraumatisering ja. Likevel er jeg ganske redd for å virke "urimelig" om jeg sier fra om det..nei, akkurat nå er jeg bare forvirra, og vet ikke hva som er hva...

Ikke ta på deg skylden! Dersom en behandling føles invaderende, virker den mot sin hensikt. Og i ditt tilfelle retraumatiserende. Du er i din fulle rett til å avslutte når du vil siden det er ikke er tvungen behandling. Stå på din rett! Kan du ta det opp med behandleren din? Forklar som du sier her at det er invaderende. Kan du finne andre alternativer til psykomotorisk behandling, typer trening som gir deg følelse av å få kontroll over egen kropp og kroppsbeherskelse? Det kan være vel så bra som psykomotorisk beh.

[skal]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men tenkte jeg ville si litt om mine erfaringer. Jeg har og overgrep i min bakgrunn og går nå hos min tredje psykomooriske fysioterapaut.

For meg har det og vært veldig vanskelig å se hva som har vært hva oppi det hele. Når er behandlingen bare "tøff" men driver en fremover, og når er den mer til skade?

Min erfaring med begge de to første er at jeg ble for lenge i et opplegg som ikke funket. Det handlet kanskje om "kjemi", et begrep jeg enda ikke er helt fortrolig med. Men vel så mye om å bli hørt.

Jeg har behøvd fra både psykolog og fysioterapaut at de har klart og villet ta mine bittesmå hvisk om mine grenser på blodig alvor. Begge de to første fysioterapautene ønsket at jeg skulle si tydelig ifra. Noe jeg ikke klarte.

Jeg vurderte om og om igjen. Forsøkte. Holdt ut. Tok det opp mange ganger. Uten at det funket. Til slutt klarte jeg å si stopp, kanskje den eneste tydelige grensen jeg satt i begge tilfellene.

Har vært heldig å få komme til en ny reletivt raskt begge gangene og går nå hos en som var villig til å starte der jeg var og ta det i mitt tempo. Noe som gjorde susen. Nå kan jeg si mye tydeligere i fra og holder endelig på å trappe ned behandling.

Dessverre er det nok bare du som kan vúrdere hva du skal gjøre, og hva som er rett vet du kanskje ikke, man må bare ta sjansen enten man forsøker litt til eller avslutter. Jeg var ikke sikker noen ab gangene selvom jeg nå i ettertid kan se at tiden var overmoden.

Lykke til! Det _er_ en tøff behandling, men gjør store ting når det blir på rett måte!

(Og ja - selvsagt kan du slutte brått. At han må informere din hovedbehandler betyr ikke at du skal tvinges, men jeg kjenner igjen redselen. Det ligger så rotfestet at det er sånt man tvinges til.)

[Gjest vil bestemme sjølv]

Ikke ta på deg skylden! Dersom en behandling føles invaderende, virker den mot sin hensikt. Og i ditt tilfelle retraumatiserende. Du er i din fulle rett til å avslutte når du vil siden det er ikke er tvungen behandling. Stå på din rett! Kan du ta det opp med behandleren din? Forklar som du sier her at det er invaderende. Kan du finne andre alternativer til psykomotorisk behandling, typer trening som gir deg følelse av å få kontroll over egen kropp og kroppsbeherskelse? Det kan være vel så bra som psykomotorisk beh.

Hei igjen.

Jeg har bestemt meg for å skrive en beskjed til hn i morgen og ikke inngå noen diskusjon om dette i etterkant. Bare skrive at slik er det og ferdig med det. Og ang trening tror jeg du har rett. Jeg skal heller starte med mer egentrening. Tror faktisk det er bedre i dette tilfellet.

[Gjest vil bestemme sjølv]

Jepp,og da er jo hele poenget borte. Behandleren må jo respektere pasienten og hans/hennes syn og meninger.

Man er jo ikke i en barnehage heller!

Nei det er sant. Syntes det var lite respektfullt ja..

[Gjest siss-ex]

Hei igjen.

Jeg har bestemt meg for å skrive en beskjed til hn i morgen og ikke inngå noen diskusjon om dette i etterkant. Bare skrive at slik er det og ferdig med det. Og ang trening tror jeg du har rett. Jeg skal heller starte med mer egentrening. Tror faktisk det er bedre i dette tilfellet.

Høres ut som en bra plan. :-) Ja, begynn å trene i stedet. Bare finn en måte å bevege kroppen på som føles bra for deg. Føl at du opparbeider kroppsbeherskelse. Trenger ikke være blodslit heller om du ikke liker det. Anbefales!

[Gjest vil bestemme sjølv]

Høres ut som en bra plan. :-) Ja, begynn å trene i stedet. Bare finn en måte å bevege kroppen på som føles bra for deg. Føl at du opparbeider kroppsbeherskelse. Trenger ikke være blodslit heller om du ikke liker det. Anbefales!

Ja nå har jeg planene klare

[Gjest vil bestemme sjølv]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men tenkte jeg ville si litt om mine erfaringer. Jeg har og overgrep i min bakgrunn og går nå hos min tredje psykomooriske fysioterapaut.

For meg har det og vært veldig vanskelig å se hva som har vært hva oppi det hele. Når er behandlingen bare "tøff" men driver en fremover, og når er den mer til skade?

Min erfaring med begge de to første er at jeg ble for lenge i et opplegg som ikke funket. Det handlet kanskje om "kjemi", et begrep jeg enda ikke er helt fortrolig med. Men vel så mye om å bli hørt.

Jeg har behøvd fra både psykolog og fysioterapaut at de har klart og villet ta mine bittesmå hvisk om mine grenser på blodig alvor. Begge de to første fysioterapautene ønsket at jeg skulle si tydelig ifra. Noe jeg ikke klarte.

Jeg vurderte om og om igjen. Forsøkte. Holdt ut. Tok det opp mange ganger. Uten at det funket. Til slutt klarte jeg å si stopp, kanskje den eneste tydelige grensen jeg satt i begge tilfellene.

Har vært heldig å få komme til en ny reletivt raskt begge gangene og går nå hos en som var villig til å starte der jeg var og ta det i mitt tempo. Noe som gjorde susen. Nå kan jeg si mye tydeligere i fra og holder endelig på å trappe ned behandling.

Dessverre er det nok bare du som kan vúrdere hva du skal gjøre, og hva som er rett vet du kanskje ikke, man må bare ta sjansen enten man forsøker litt til eller avslutter. Jeg var ikke sikker noen ab gangene selvom jeg nå i ettertid kan se at tiden var overmoden.

Lykke til! Det _er_ en tøff behandling, men gjør store ting når det blir på rett måte!

(Og ja - selvsagt kan du slutte brått. At han må informere din hovedbehandler betyr ikke at du skal tvinges, men jeg kjenner igjen redselen. Det ligger så rotfestet at det er sånt man tvinges til.)

Når er behandlingen bare "tøff" men driver en fremover, og når er den mer til skade?

Det lurer jeg også på. Har funnet ut at jeg kun har meg selv å lytte til. Jeg er klar og oppegående nok til å ta avgjørelser selv. Og jeg må stå for det. Men det er ikke alltid lett å vurdere..det er jeg enig i..men hvis man lytter til den lille stemmen inni seg, så tror jeg det er mulig å finne svaret.er det ikke slik at magefølelsen ofte er riktig?

[skal]

Når er behandlingen bare "tøff" men driver en fremover, og når er den mer til skade?

Det lurer jeg også på. Har funnet ut at jeg kun har meg selv å lytte til. Jeg er klar og oppegående nok til å ta avgjørelser selv. Og jeg må stå for det. Men det er ikke alltid lett å vurdere..det er jeg enig i..men hvis man lytter til den lille stemmen inni seg, så tror jeg det er mulig å finne svaret.er det ikke slik at magefølelsen ofte er riktig?

Oftere enn jeg trodde ja.. Min erfaring er som sagt at jeg har ventet for lenge, ikke avsluttet for fort. Og det er mye mulig det gjelder deg og.

[Gjest vil bestemme sjølv]

Oftere enn jeg trodde ja.. Min erfaring er som sagt at jeg har ventet for lenge, ikke avsluttet for fort. Og det er mye mulig det gjelder deg og.

Ja det er det. Nå må jeg bare samle mot til å gjøre noe med det