oppfølgningsspørsmål.

[mariaflyfly]

Jeg skal ikke nekte for det helt. Jeg har tenkt mye på det. Og jeg skal gi det en sjanse og tenke over det, jeg er åpen for alt. Og jeg skal også være åpen for andre tilbakemeldinger jeg har fått, gjøre mitt beste (mer enn det kan jeg for min egen del ikke gjøre).

Men jeg har lest om k-ptsd, og jeg er 75% sikker. Jeg blir bare mer og mer overbevist etter hvert som ting kommer frem.

Håpløshetsfølelsen og det å finne noen som forstår "bekrefter" også dette.

Det er kun en ting som gjør meg usikker hva denne art gjelder, for jeg er usikker på hva de mener. Og det er punkt 4:

''Endringer i oppfattelsen av overgriper, med bl.a. integrering av hans eller hennes meningssystem.''

Jeg er litt skeptisk til å lese om diagnoser, fordi en lett kan bli farget av det. Men jeg synes den beskriver så mye av meg. Jeg satte meg ned her en dag før jul, og skrev ned symptomer og ting gjennom hele artikkelen (det var faktisk mye som sto der). Jeg ble faktisk "skremt" over det, for det var som å lese om meg selv.

Grunnen til at jeg tenker på dette, er at jeg ønsker hjelp jo ;o(( Og min behandler kunne ikke utrede meg for denne diagnosen sa han da jeg spurte..

Her er artikkelen;

http://www.krisepsyk.no/Temasider/cptsd/courtois.htm

Og her er det om håpløshetsfølelsen; inkl punkt 7.

''Disse kompliserte tilstandene er også kompliserte å behandle og er forskjellige avhengig av alder og utviklingstrinn for når traumene fant sted, relasjon til overgriper, kompleksiteten til traumene i seg selv og offerets eventuelle rollereversering, traumeeksponeringens varighet, tilgjengelighet på støtte og tidspunkt for oppdagelse av disse forholdene. ''

Jeg er 75 % sikker på at jeg har denne k-ptsd diagnosen. Den gir meg svar på mye, når det kommer til "forhold" som slik de her inne - hvor jeg slipper noen tett innpå meg (og det gjør jeg ikke i rl).

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så viktig hva diagnosen heter. Les det Glimtipper skreiv til deg.

[Gjest VKF]

Jeg tror at noe av det jeg reagerer på i forhold til deg, jente31, er offerrollen.

Vi har alle vært der, tror jeg. I hvert fall de fleste av oss. "Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."

Det er ikke slik at om man inntar en offerrolle så er man fullt ut klar over det selv. Personlig syntes jeg en slik karakteristikk var så ubehagelig at jeg ble ENDA mer offer om noen påpekte den typen oppførsel.

Dessverre så jeg ikke de gode poengene til den som sa det. Jeg forsto ikke at han sa det i beste mening. Den som inntar en offerrolle skyter seg selv i foten.

En ting er at det er irriterende for mange å forholde seg til, men det er av mindre betydning. Det som betyr noe er hvor lett det er å bli selvmedlidende, handlingslammet, komme inn i en følelsesstorm hvor man har tilnærmet ingen konstruktive tanker og sakte miste det som er det viktigste vi mennesker har: Selvoppholdelsesdriften.

Jeg har tidligere sagt til deg at du må finne løven i deg. Jeg tror det er ti ganger viktigere enn å fundere i det uendelige på hva vi sier, hva behandleren sier, hvilke diagnoser du har osv. Min personlige mening er at livet ditt ville sett ti ganger bedre ut om du hadde litt mer "gi faen" holdning. Å fokusere så sterkt på hver eneste opp- og nedtur i livet vil ikke føre til den framgangen du ønsker deg.

Du er nok. Din mening er nok for dine egne tanker i de aller fleste tilfeller. Du trenger ikke andre hele tiden. Om du har en dårlig dag, så reiser du deg og sier: "Jeg klarer dette også."

Hvem bryr seg om disse anonyme menneskene på DOL ikke ser noen bedring hos deg? DU gjør det. Da behøver du ikke overbevise noen andre.

Bra innlegg:-)

[Gjest J31!]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så viktig hva diagnosen heter. Les det Glimtipper skreiv til deg.

Jeg har lest. Jeg skal tenke mer over det også.

Vil bare si at det ikke spiller noen rolle for meg hva det heter, det har det aldri gjort. Jeg er kun opptatt av å gjøre noe med det - og kun for min egen del inkl ungene. Så navnet har kun noe å si ift behandling/opplegg.....

[Gjest VKF]

Jeg har lest. Jeg skal tenke mer over det også.

Vil bare si at det ikke spiller noen rolle for meg hva det heter, det har det aldri gjort. Jeg er kun opptatt av å gjøre noe med det - og kun for min egen del inkl ungene. Så navnet har kun noe å si ift behandling/opplegg.....

''Så navnet har kun noe å si ift behandling/opplegg.....''

Det overlater du til de som er proffe på dette.

[Gjest J31!]

Jeg tror at noe av det jeg reagerer på i forhold til deg, jente31, er offerrollen.

Vi har alle vært der, tror jeg. I hvert fall de fleste av oss. "Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."

Det er ikke slik at om man inntar en offerrolle så er man fullt ut klar over det selv. Personlig syntes jeg en slik karakteristikk var så ubehagelig at jeg ble ENDA mer offer om noen påpekte den typen oppførsel.

Dessverre så jeg ikke de gode poengene til den som sa det. Jeg forsto ikke at han sa det i beste mening. Den som inntar en offerrolle skyter seg selv i foten.

En ting er at det er irriterende for mange å forholde seg til, men det er av mindre betydning. Det som betyr noe er hvor lett det er å bli selvmedlidende, handlingslammet, komme inn i en følelsesstorm hvor man har tilnærmet ingen konstruktive tanker og sakte miste det som er det viktigste vi mennesker har: Selvoppholdelsesdriften.

Jeg har tidligere sagt til deg at du må finne løven i deg. Jeg tror det er ti ganger viktigere enn å fundere i det uendelige på hva vi sier, hva behandleren sier, hvilke diagnoser du har osv. Min personlige mening er at livet ditt ville sett ti ganger bedre ut om du hadde litt mer "gi faen" holdning. Å fokusere så sterkt på hver eneste opp- og nedtur i livet vil ikke føre til den framgangen du ønsker deg.

Du er nok. Din mening er nok for dine egne tanker i de aller fleste tilfeller. Du trenger ikke andre hele tiden. Om du har en dårlig dag, så reiser du deg og sier: "Jeg klarer dette også."

Hvem bryr seg om disse anonyme menneskene på DOL ikke ser noen bedring hos deg? DU gjør det. Da behøver du ikke overbevise noen andre.

''"Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."''

Jeg er litt usikker på hva du mener.. men jeg mener at jeg har erfart og vet forskjellen på det å "bestemme seg for å være vrang" (om du forstår hva jeg mener) og det å faktisk føle det sånn rent konstrukitivt (at fornuften sier det). Vanskelig å forklare.. ;o)

Men jeg skal gi ditt og andres innlegg tid.

Nå orker jeg ikke skrive mer ;o)

[Gjest J31!]

''Så navnet har kun noe å si ift behandling/opplegg.....''

Det overlater du til de som er proffe på dette.

Det har jeg jo prøvd ;o(

[Gjest Kayia]

Jeg tror at noe av det jeg reagerer på i forhold til deg, jente31, er offerrollen.

Vi har alle vært der, tror jeg. I hvert fall de fleste av oss. "Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."

Det er ikke slik at om man inntar en offerrolle så er man fullt ut klar over det selv. Personlig syntes jeg en slik karakteristikk var så ubehagelig at jeg ble ENDA mer offer om noen påpekte den typen oppførsel.

Dessverre så jeg ikke de gode poengene til den som sa det. Jeg forsto ikke at han sa det i beste mening. Den som inntar en offerrolle skyter seg selv i foten.

En ting er at det er irriterende for mange å forholde seg til, men det er av mindre betydning. Det som betyr noe er hvor lett det er å bli selvmedlidende, handlingslammet, komme inn i en følelsesstorm hvor man har tilnærmet ingen konstruktive tanker og sakte miste det som er det viktigste vi mennesker har: Selvoppholdelsesdriften.

Jeg har tidligere sagt til deg at du må finne løven i deg. Jeg tror det er ti ganger viktigere enn å fundere i det uendelige på hva vi sier, hva behandleren sier, hvilke diagnoser du har osv. Min personlige mening er at livet ditt ville sett ti ganger bedre ut om du hadde litt mer "gi faen" holdning. Å fokusere så sterkt på hver eneste opp- og nedtur i livet vil ikke føre til den framgangen du ønsker deg.

Du er nok. Din mening er nok for dine egne tanker i de aller fleste tilfeller. Du trenger ikke andre hele tiden. Om du har en dårlig dag, så reiser du deg og sier: "Jeg klarer dette også."

Hvem bryr seg om disse anonyme menneskene på DOL ikke ser noen bedring hos deg? DU gjør det. Da behøver du ikke overbevise noen andre.

Dette var et glitrende innlegg med fabelaktige råd, også for andre enn J31!

[Gjest VKF]

Det har jeg jo prøvd ;o(

Så du mener at de kom frem til feil diagnose.

Du sier altså at de gjorde en dårlig jobb og at du nå vil finne riktig diagnose selv og dermed også riktig type medisiner?

[Gjest J31!]

Så du mener at de kom frem til feil diagnose.

Du sier altså at de gjorde en dårlig jobb og at du nå vil finne riktig diagnose selv og dermed også riktig type medisiner?

Nei så langt derifra

[Gjest VKF]

Nei så langt derifra

Om du har rett eller ikke skal jeg ikke jeg uttale meg om. Jeg vet ihvertfall ikke.

Men det spiller uansett ikke så stor rolle i henhold til hva vi snakker om i denne tråden.

[Glimtipper]

Jeg har lest. Jeg skal tenke mer over det også.

Vil bare si at det ikke spiller noen rolle for meg hva det heter, det har det aldri gjort. Jeg er kun opptatt av å gjøre noe med det - og kun for min egen del inkl ungene. Så navnet har kun noe å si ift behandling/opplegg.....

Jeg er diagnosert med k-ptsd, jente31.

Hvilken behandling du får har svært lite med denne diagnosen å gjøre. Jeg har mottatt alt fra kognitiv terapi for å stoppe uheldige adferdsmønstre i nåtiden til traumebehandling i et forsøk på å begrense flashbacks og mareritt.

I forhold til medisiner, så går det på symptomer. Depressive symptomer behandles med AD, ekstremt tankekjør kan behandles med AP, søvnvansker med sovemedisin osv.

Denne diagnosen har vært til liten hjelp for meg i møte med helsevesenet og med tanke på min selvutvikling. Det eneste som har hjulpet er terapi med en ekstremt kompetent psykolog som tok i bruk lett kognitiv terapi + traumebehandling (han trengte ingen diagnose for dette) og min egen innfallsvinkel på problemene.

I ende og annen var det som hjalp mest samboeren min. Fordi han lærte meg å ta meg sammen og ta kontroll over en situasjon, ikke la følelser styre. Jeg lærte meg teknikker for å stoppe eller begrense flashbacks. Jeg lærte også at jeg faktisk må holde ut noen ganger. Både i forhold til flashbacks, tankekjør, lite søvn og vonde følelser.

Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg og har hatt størst effekt er den brutale ærligheten til samboeren min. Jeg lå på sofaen en dag og gråt, jeg klarte ikke slutte. Jeg klarte heller ikke formulere hvorfor jeg gråt, så hans forsøk på å snakke med meg var fånyttes. Til slutt sa han: "Sett deg opp." Jeg stirret på han som om han var gal. Man ber da ikke noen som har det vondt om å sette seg opp? "Sett deg opp", gjenntok han. Jeg gjorde det, men gråt fremdeles. Og da sa han: "Du er ikke et barn. Faktisk har du en sønn. Så nå må du ta deg sammen."

Jeg ble eitrende forbannet, men i ettertid er det disse ordene jeg tenker på når jeg trenger å hente styrke. Og sinne er bra for sånne som oss, jente31. Kanskje du trenger litt mer sinne?

Nå ble dette en liten avhandling. Men poenget er: Behandling vil skje ut i fra symptomer i like stor grad som diagnoser. k-PTSD har ingen fast medisinsk eller terapautisk behandling, det varierer fra en psykolog/psykiater til en annen.

[Gjest Kayia]

''"Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."''

Jeg er litt usikker på hva du mener.. men jeg mener at jeg har erfart og vet forskjellen på det å "bestemme seg for å være vrang" (om du forstår hva jeg mener) og det å faktisk føle det sånn rent konstrukitivt (at fornuften sier det). Vanskelig å forklare.. ;o)

Men jeg skal gi ditt og andres innlegg tid.

Nå orker jeg ikke skrive mer ;o)

''Jeg er litt usikker på hva du mener.. men jeg mener at jeg har erfart og vet forskjellen på det å "bestemme seg for å være vrang" (om du forstår hva jeg mener) og det å faktisk føle det sånn rent konstrukitivt (at fornuften sier det). Vanskelig å forklare.. ;o)''

Det jeg tror mange her prøver å si til deg (inklusive meg selv) er at den motstanden eller vrangheten du opplever som reell, ikke er der, men _du_ skaper denne motstanden gjennom å gå i offerrollen. Situasjonen blir derfmed litt vridd, gjennom at du ofte ender opp med å definere "råd" eller "korrigering" som "motstand" og "motvilje".

Det virker som ditt 'mønster' er at når du får kritikk, også konstruktiv kritikk, er spontanfølelsen din at du er lite verd og til bry, og din opplevelse av løsning på dette er å ta avstand. I disse tilfellene ender du ofte opp med å si at du ikke skal være på dol mer, ikke skal sende flere innlegg, ikke skal plage NHD eller andre, og ber om å få slettet tråder som har medført diskusjoner etc.

Det virker ikke som du vil høre på det øret vi her inne prøver å snakke til når dette har skjedd. Veldig mange har nemlig gjentatte ganger prøvd å fortelle deg at sånn er det ikke.

* Folk på DOL ønsker deg ikke vekk, de ønsker deg godt.

Og mange her inne (igjen inklusive meg), tror det er godt for deg å løsrive deg fra det intense behovet for bekreftende respons fra NHD/ behandleren din/ DOL, og vi tror det er godt for deg å endre mønstrene dine. Det er ikke farlig å si noe ubetenksomt på DOL, men stå heller for det du sier, og slutt å gruble på gamle innlegg.

* Tenk heller FØR du sender et innlegg om du vil takle responsen, og la være å send de du ikke ønsker respons på.

* Lær av erfaring og vit at andre enn NHD vil svare på tråder merket NHD, og dessuten; NHD svarer ikke nødvendigvis selv om du ber om det. Kjenn på om du takler dette før du sender et innlegg.

Og en siste ting: les dette svaret mitt én gang til, men da med vissheten at det er skrevet med et varmt drag over ansiktet og med omsorg for deg, og at innlegget er totalt blottet for ønske om spiss tunge.

*Klem*

[Glimtipper]

Veldig gode poenger du kommer med, Glimtipper.

Takk Man har da vært der, dessverre...

[Glimtipper]

Bra innlegg:-)

Takk

[Glimtipper]

''"Hvis det er sånn det skal være, så skal jeg grave meg ned, gå til grunne og aldri snakke med noen igjen!" "Nå har jeg i hvert fall lært at jeg ikke kan stole på noen." "Jeg beklager at jeg er så mye til bry, jeg er jo bare helt bortkastet."''

Jeg er litt usikker på hva du mener.. men jeg mener at jeg har erfart og vet forskjellen på det å "bestemme seg for å være vrang" (om du forstår hva jeg mener) og det å faktisk føle det sånn rent konstrukitivt (at fornuften sier det). Vanskelig å forklare.. ;o)

Men jeg skal gi ditt og andres innlegg tid.

Nå orker jeg ikke skrive mer ;o)

''Jeg er litt usikker på hva du mener.. men jeg mener at jeg har erfart og vet forskjellen på det å "bestemme seg for å være vrang" (om du forstår hva jeg mener) og det å faktisk føle det sånn rent konstrukitivt (at fornuften sier det). Vanskelig å forklare.. ;o)''

Det har liten betydning om det er reelle følelser eller hevntanker som preger selvmedlidenheten. Effekten er jo den samme og den er overhodet ikke positiv.

[Glimtipper]

Dette var et glitrende innlegg med fabelaktige råd, også for andre enn J31!

Du verden... Takk

[Gjest Kayia]

Du verden... Takk

Vel fortjent!

[Orio]

Jeg vet ikke hva du mener med "måten jeg ønsker støtte på".

Men jeg vet at jeg ikke er ute etter å bli dullet med.

Og jeg vet også at jeg ikke kan hjelpes mer, ingen kan det, fordi det er for komplisert til at jeg forstår det selv. Det viser jo de tilbakemeldinger du kommer med; at jeg ikke har lært noe.

Men tro meg iallefall når jeg sier at jeg aldri har hatt som mål å lyve eller være uærlig iallefall.

Du er ikke ute etter å bli dullet med. Men med en gang det kommer en kommentar som er litt kritisk/spørrende annonser du at du skal trekke deg tilbake fra dol. Forklaring?

Du vet at du ikke kan hjelpes mer. Hvor har du det fra? Har du lyst til å gi opp? Bedring krever knallhard jobbing, selv om det mange ganger virker nytteløst, men det stemmer sjelden. I bunn og grunn er dette et valg du må ta: gi opp eller jobbe videre med deg selv. Tenk grundig gjennom det, kanskje du egentlig synes det er "greit nok" sånn som du har det nå, sett i forhold til hvor mye det faktisk krever å komme videre. Skriv en ærlig liste med fordeler og ulemper for begge alternativer.

Hvis du bestemmer deg for å jobbe videre, tenk grundig gjennom hvordan du skal gjøre det. Hva vil du oppnå, og hvordan vil du komme dit?

[Orio]

Jeg skal ikke nekte for det helt. Jeg har tenkt mye på det. Og jeg skal gi det en sjanse og tenke over det, jeg er åpen for alt. Og jeg skal også være åpen for andre tilbakemeldinger jeg har fått, gjøre mitt beste (mer enn det kan jeg for min egen del ikke gjøre).

Men jeg har lest om k-ptsd, og jeg er 75% sikker. Jeg blir bare mer og mer overbevist etter hvert som ting kommer frem.

Håpløshetsfølelsen og det å finne noen som forstår "bekrefter" også dette.

Det er kun en ting som gjør meg usikker hva denne art gjelder, for jeg er usikker på hva de mener. Og det er punkt 4:

''Endringer i oppfattelsen av overgriper, med bl.a. integrering av hans eller hennes meningssystem.''

Jeg er litt skeptisk til å lese om diagnoser, fordi en lett kan bli farget av det. Men jeg synes den beskriver så mye av meg. Jeg satte meg ned her en dag før jul, og skrev ned symptomer og ting gjennom hele artikkelen (det var faktisk mye som sto der). Jeg ble faktisk "skremt" over det, for det var som å lese om meg selv.

Grunnen til at jeg tenker på dette, er at jeg ønsker hjelp jo ;o(( Og min behandler kunne ikke utrede meg for denne diagnosen sa han da jeg spurte..

Her er artikkelen;

http://www.krisepsyk.no/Temasider/cptsd/courtois.htm

Og her er det om håpløshetsfølelsen; inkl punkt 7.

''Disse kompliserte tilstandene er også kompliserte å behandle og er forskjellige avhengig av alder og utviklingstrinn for når traumene fant sted, relasjon til overgriper, kompleksiteten til traumene i seg selv og offerets eventuelle rollereversering, traumeeksponeringens varighet, tilgjengelighet på støtte og tidspunkt for oppdagelse av disse forholdene. ''

Jeg er 75 % sikker på at jeg har denne k-ptsd diagnosen. Den gir meg svar på mye, når det kommer til "forhold" som slik de her inne - hvor jeg slipper noen tett innpå meg (og det gjør jeg ikke i rl).

Har ikke du vært gjennom en utredning, fått diagnose og behandling hos en behandler du hadde tillit til og likte? Er du sikker på at denne letingen etter nye diagnoser ikke bare er en ny måte å gruble på?

[hu']

Har fulgt litt med her på forumet fra sidelinjen. Jeg har sett at du ofte har hatt innlegg hvor du søker støtte. Men det virker som at du ikke får de svarene du ønsket.

Da forstår jeg ikke at du fortsatt skriver disse innleggene. Det må jo virke mot sin hensikt når du også blir så sårbar når du får kritikk. Kanskje forumet ikke bør være din arena på en stund? Kanskje du bør prøve ut tankene dine i RL med noen som kjenner deg og hele ditt bilde? Livet leves ikke på Dr. Online og vi som leser dine innlegg vil kun kjenne det av deg som du her beskriver. Du har sikkert mange fler fasetter.

Lykke til!