oppfølgningsspørsmål.

[Miamarian]

Jeg er diagnosert med k-ptsd, jente31.

Hvilken behandling du får har svært lite med denne diagnosen å gjøre. Jeg har mottatt alt fra kognitiv terapi for å stoppe uheldige adferdsmønstre i nåtiden til traumebehandling i et forsøk på å begrense flashbacks og mareritt.

I forhold til medisiner, så går det på symptomer. Depressive symptomer behandles med AD, ekstremt tankekjør kan behandles med AP, søvnvansker med sovemedisin osv.

Denne diagnosen har vært til liten hjelp for meg i møte med helsevesenet og med tanke på min selvutvikling. Det eneste som har hjulpet er terapi med en ekstremt kompetent psykolog som tok i bruk lett kognitiv terapi + traumebehandling (han trengte ingen diagnose for dette) og min egen innfallsvinkel på problemene.

I ende og annen var det som hjalp mest samboeren min. Fordi han lærte meg å ta meg sammen og ta kontroll over en situasjon, ikke la følelser styre. Jeg lærte meg teknikker for å stoppe eller begrense flashbacks. Jeg lærte også at jeg faktisk må holde ut noen ganger. Både i forhold til flashbacks, tankekjør, lite søvn og vonde følelser.

Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg og har hatt størst effekt er den brutale ærligheten til samboeren min. Jeg lå på sofaen en dag og gråt, jeg klarte ikke slutte. Jeg klarte heller ikke formulere hvorfor jeg gråt, så hans forsøk på å snakke med meg var fånyttes. Til slutt sa han: "Sett deg opp." Jeg stirret på han som om han var gal. Man ber da ikke noen som har det vondt om å sette seg opp? "Sett deg opp", gjenntok han. Jeg gjorde det, men gråt fremdeles. Og da sa han: "Du er ikke et barn. Faktisk har du en sønn. Så nå må du ta deg sammen."

Jeg ble eitrende forbannet, men i ettertid er det disse ordene jeg tenker på når jeg trenger å hente styrke. Og sinne er bra for sånne som oss, jente31. Kanskje du trenger litt mer sinne?

Nå ble dette en liten avhandling. Men poenget er: Behandling vil skje ut i fra symptomer i like stor grad som diagnoser. k-PTSD har ingen fast medisinsk eller terapautisk behandling, det varierer fra en psykolog/psykiater til en annen.

Takk for innleggene dine i denne tråden. De har jeg virkelig satt pris på. Den ærligheten som du sier kan føles så brutal. Og selv om den er velment og kontstruktiv så kan det være så vondt og grusomt å høre den. Spessielt når en har et veldig skjørt og dårlige selvbilde. Men jeg tror den ærligheten er veldig viktig for å klare å bli bedre. Men det kan føles som et personlig angrep for meg ihvertfall til tider.

[Gjest VKF]

Takk Man har da vært der, dessverre...

Hvem har ikke det? ;o)

Men det er viktig som du sier og ikke forbli der:-)

[Gjest J31!]

''fordi det er for komplisert til at jeg forstår det selv.''

Tror du det er personen som selv lider av en psykisk sykdom som skal forstå det? Hadde det bare vært så enkelt, da hadde man vel kanskje ikke hatt noen psykisk sykdom? Det er jo nettopp derfor man trenger hjelp - fordi man IKKE forstår sin egen situasjon.

Takk Bookworm.. For ja, den oppfatningen har jeg hatt hele tiden, at jeg må ha innsikt og forstå hva jeg trenger hjelp til....

[Gjest Signaturløs]

Jeg er diagnosert med k-ptsd, jente31.

Hvilken behandling du får har svært lite med denne diagnosen å gjøre. Jeg har mottatt alt fra kognitiv terapi for å stoppe uheldige adferdsmønstre i nåtiden til traumebehandling i et forsøk på å begrense flashbacks og mareritt.

I forhold til medisiner, så går det på symptomer. Depressive symptomer behandles med AD, ekstremt tankekjør kan behandles med AP, søvnvansker med sovemedisin osv.

Denne diagnosen har vært til liten hjelp for meg i møte med helsevesenet og med tanke på min selvutvikling. Det eneste som har hjulpet er terapi med en ekstremt kompetent psykolog som tok i bruk lett kognitiv terapi + traumebehandling (han trengte ingen diagnose for dette) og min egen innfallsvinkel på problemene.

I ende og annen var det som hjalp mest samboeren min. Fordi han lærte meg å ta meg sammen og ta kontroll over en situasjon, ikke la følelser styre. Jeg lærte meg teknikker for å stoppe eller begrense flashbacks. Jeg lærte også at jeg faktisk må holde ut noen ganger. Både i forhold til flashbacks, tankekjør, lite søvn og vonde følelser.

Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg og har hatt størst effekt er den brutale ærligheten til samboeren min. Jeg lå på sofaen en dag og gråt, jeg klarte ikke slutte. Jeg klarte heller ikke formulere hvorfor jeg gråt, så hans forsøk på å snakke med meg var fånyttes. Til slutt sa han: "Sett deg opp." Jeg stirret på han som om han var gal. Man ber da ikke noen som har det vondt om å sette seg opp? "Sett deg opp", gjenntok han. Jeg gjorde det, men gråt fremdeles. Og da sa han: "Du er ikke et barn. Faktisk har du en sønn. Så nå må du ta deg sammen."

Jeg ble eitrende forbannet, men i ettertid er det disse ordene jeg tenker på når jeg trenger å hente styrke. Og sinne er bra for sånne som oss, jente31. Kanskje du trenger litt mer sinne?

Nå ble dette en liten avhandling. Men poenget er: Behandling vil skje ut i fra symptomer i like stor grad som diagnoser. k-PTSD har ingen fast medisinsk eller terapautisk behandling, det varierer fra en psykolog/psykiater til en annen.

Enig. Det der med å oppføre seg voksent, på tross av egne indre impulser. Det har jeg også lært, og det bringer meg videre.

Lysten til andre ting er der, men en liten rysting (ærlighet) hjelper godt det også. Det spiller ingen rolle om man har hatt det jævlig før. Nå er man voksen, og for å få et godt voksent liv, må man oppføre seg som om man er voksen :-)

[Gjest J31!]

Enig. Det der med å oppføre seg voksent, på tross av egne indre impulser. Det har jeg også lært, og det bringer meg videre.

Lysten til andre ting er der, men en liten rysting (ærlighet) hjelper godt det også. Det spiller ingen rolle om man har hatt det jævlig før. Nå er man voksen, og for å få et godt voksent liv, må man oppføre seg som om man er voksen :-)

Jeg skrev bare hvordan jeg hadde det, og det var ment som et spørsmål; "hvordan takler andre sånt"..

Dette er langtifra likt meg, og det er skremmende nok. Men jeg forstår at det kun handler om å ta seg sammen. Og det skal jeg gjøre.

Så jeg takker for denne tilbakemeldingen, og som jeg skal ta med meg videre ;o)

[Gjest Signaturløs]

Jeg skrev bare hvordan jeg hadde det, og det var ment som et spørsmål; "hvordan takler andre sånt"..

Dette er langtifra likt meg, og det er skremmende nok. Men jeg forstår at det kun handler om å ta seg sammen. Og det skal jeg gjøre.

Så jeg takker for denne tilbakemeldingen, og som jeg skal ta med meg videre ;o)

Det handler ikke bare om å ta seg sammen. Men hver gang du skriver slikt som at dette er så hardt og du ikke klarer å ta vare på barna dine, du gjør aldri slikt, det er ikke likt deg, du har hatt det så jælig at osv. Så setter du deg i offer rollen, og du bortforklarer/gir grunner til den atferden som er så usunn.

En dag må man, selv om livet har gjort en litt skjeiv og skakk, slutte å forklare det med ting, eller slutte å fortelle hvor jævlig en har det og bare svelge. "Jeg gjorde sånn, det var dumt". Og forsøke å endre det.

Du er voksen, jeg er voksen. Og man kan ikke legge ansvaret for hvordan en har det ut.

Du har to barn å ta deg av, og derfor må du være voksen, du har ikke noe valg dersom de skal få det godt.

Dette blir din jobb fremover, og det er en hard jobb. Men først og fremst tror jeg det handler om å reise seg og sette nesa fremover, og se rundt seg på andre mennesker. Ikke innover i seg selv hele tiden.

Hver gang noen kommer med at den og den har det så vondt og har opplevd sånn og sånn, kunne jeg sagt mye om mitt liv. Men jeg lytter og hører og tenker at, ja, den har det tøfft. Og føler ikke behov for å legge ut om hvor vanskelig jeg har hatt det, fordi det bringer meg ingenstedshen.

Istedenfor setter jeg meg med bøkene mine, eller drar på jobb, eller er sosial og forsøker snakke om andre ting enn meg selv.

Jeg forsøker mao å ikke ta på meg offerrollen, men å gjøre det beste ut av livet mitt her og nå. Og ikke være "en med en vanskelig bakgrunn", men en som har ressurser og klarer å stå godt på egen hånd.

Det fungerer :-)

[skal]

Jeg vil ikke diskutere med deg når du er så sårbar som du er nå. Men, jeg hadde lyst å gi deg et sitat av Anne Lamott som har stått på skrivebordet mitt i perioder:

''Hope begins in the dark, the stubborn hope that if you just show up and try to do the right thing, the dawn will come. You wait and watch and work: You don't give up.''

Ta vare på deg nå, ikke rot deg for langt inn i tankene!

[Colette]

Det handler ikke bare om å ta seg sammen. Men hver gang du skriver slikt som at dette er så hardt og du ikke klarer å ta vare på barna dine, du gjør aldri slikt, det er ikke likt deg, du har hatt det så jælig at osv. Så setter du deg i offer rollen, og du bortforklarer/gir grunner til den atferden som er så usunn.

En dag må man, selv om livet har gjort en litt skjeiv og skakk, slutte å forklare det med ting, eller slutte å fortelle hvor jævlig en har det og bare svelge. "Jeg gjorde sånn, det var dumt". Og forsøke å endre det.

Du er voksen, jeg er voksen. Og man kan ikke legge ansvaret for hvordan en har det ut.

Du har to barn å ta deg av, og derfor må du være voksen, du har ikke noe valg dersom de skal få det godt.

Dette blir din jobb fremover, og det er en hard jobb. Men først og fremst tror jeg det handler om å reise seg og sette nesa fremover, og se rundt seg på andre mennesker. Ikke innover i seg selv hele tiden.

Hver gang noen kommer med at den og den har det så vondt og har opplevd sånn og sånn, kunne jeg sagt mye om mitt liv. Men jeg lytter og hører og tenker at, ja, den har det tøfft. Og føler ikke behov for å legge ut om hvor vanskelig jeg har hatt det, fordi det bringer meg ingenstedshen.

Istedenfor setter jeg meg med bøkene mine, eller drar på jobb, eller er sosial og forsøker snakke om andre ting enn meg selv.

Jeg forsøker mao å ikke ta på meg offerrollen, men å gjøre det beste ut av livet mitt her og nå. Og ikke være "en med en vanskelig bakgrunn", men en som har ressurser og klarer å stå godt på egen hånd.

Det fungerer :-)

Jeg er veldig enig med deg, og synes dette var et veldig godt innlegg. Min innstilling er akkurat som din. Jeg har opplevd og slitt med mye i mitt liv, men ikke søren om jeg vil være med i konkurransen om hvem som har hatt det verst. Så jeg gjør som deg, og lar folk prate i vei, mens jeg selv tier stille. Det føles faktisk godt som regel.

Jeg tror at hvis man først gir seg med i hylekoret, så gjør det noe med en. Man blir "pasient" på heltid, og inntar en offer-rolle som bare fremmer usunne tanker rundt en selv.. Navlebeskuelse er ikke sunt for noen.

[Gjest Signaturløs]

Jeg er veldig enig med deg, og synes dette var et veldig godt innlegg. Min innstilling er akkurat som din. Jeg har opplevd og slitt med mye i mitt liv, men ikke søren om jeg vil være med i konkurransen om hvem som har hatt det verst. Så jeg gjør som deg, og lar folk prate i vei, mens jeg selv tier stille. Det føles faktisk godt som regel.

Jeg tror at hvis man først gir seg med i hylekoret, så gjør det noe med en. Man blir "pasient" på heltid, og inntar en offer-rolle som bare fremmer usunne tanker rundt en selv.. Navlebeskuelse er ikke sunt for noen.

Nei, og det er så lett å havne i den fella. Har jo vært sånn lenge selv. :-)

[skal]

Jeg tror det er umulig - og heller ikke meningsfullt - å gå gjennom livet uten å vekke irritasjon eller andre negative følelser i andre fra tid til annen.

Om nå jeg sier at jeg synes du er litt vel intens i måten du skriver på treningsforumet, mens derimot flere andre sier at de setter pris på de trådene dere har om daglig trening, betyr det da at du skal slutte å skrive på dol?

Kanskje ville det være mer nyttig for deg om du var litt mer nysgjerrig i forhold til hva i din atferd som vekker både positive og negative følelser hos andre, samt funderte litt over hvor forskjellige også vi andre er. Noen av oss liker en type kommunikasjon, andre liker det ikke. Noen av oss kan fra tid til annen reagere både negativt og positivt på det du gjør, andre berøres overhodet ikke.

Hvis du aldri skal vekke negative følelser og tanker hos andre mennesker, så gir det ikke rom for din egen eksistens.

''Jeg tror det er umulig - og heller ikke meningsfullt - å gå gjennom livet uten å vekke irritasjon eller andre negative følelser i andre fra tid til annen.''

''Hvis du aldri skal vekke negative følelser og tanker hos andre mennesker, så gir det ikke rom for din egen eksistens.''

Kan ikke du skrive det her med gjevne mellomrom? Er visst fler av oss som trenger en påminnelse på den.. *host*

[Colette]

Nei, og det er så lett å havne i den fella. Har jo vært sånn lenge selv. :-)

Ja, det er jo ikke en innstilling/egenskap man er født med, men noe man har jobbet seg fram til ved hjelp av erfaring og trening. Men selvstendighet rundt eget følelsesliv føles veldig godt. Selv om det, som sagt, ikke kommer av seg selv :-)

[Gjest J31!]

Det handler ikke bare om å ta seg sammen. Men hver gang du skriver slikt som at dette er så hardt og du ikke klarer å ta vare på barna dine, du gjør aldri slikt, det er ikke likt deg, du har hatt det så jælig at osv. Så setter du deg i offer rollen, og du bortforklarer/gir grunner til den atferden som er så usunn.

En dag må man, selv om livet har gjort en litt skjeiv og skakk, slutte å forklare det med ting, eller slutte å fortelle hvor jævlig en har det og bare svelge. "Jeg gjorde sånn, det var dumt". Og forsøke å endre det.

Du er voksen, jeg er voksen. Og man kan ikke legge ansvaret for hvordan en har det ut.

Du har to barn å ta deg av, og derfor må du være voksen, du har ikke noe valg dersom de skal få det godt.

Dette blir din jobb fremover, og det er en hard jobb. Men først og fremst tror jeg det handler om å reise seg og sette nesa fremover, og se rundt seg på andre mennesker. Ikke innover i seg selv hele tiden.

Hver gang noen kommer med at den og den har det så vondt og har opplevd sånn og sånn, kunne jeg sagt mye om mitt liv. Men jeg lytter og hører og tenker at, ja, den har det tøfft. Og føler ikke behov for å legge ut om hvor vanskelig jeg har hatt det, fordi det bringer meg ingenstedshen.

Istedenfor setter jeg meg med bøkene mine, eller drar på jobb, eller er sosial og forsøker snakke om andre ting enn meg selv.

Jeg forsøker mao å ikke ta på meg offerrollen, men å gjøre det beste ut av livet mitt her og nå. Og ikke være "en med en vanskelig bakgrunn", men en som har ressurser og klarer å stå godt på egen hånd.

Det fungerer :-)

Jeg begynner å bli mer bevisst på det nå, at jeg faktisk setter meg selv i og inntar offerrollen.. Jeg har ikke sett det på den måten før.. derfor er jeg så glad for at jeg blir gjort oppmerksom på det..

Takk - virkelig..

[Bookworm]

Takk Bookworm.. For ja, den oppfatningen har jeg hatt hele tiden, at jeg må ha innsikt og forstå hva jeg trenger hjelp til....

Men det er jo egentlig såre enkelt, j31. Et lite eksempel fra min egen situasjon. Et enkelt eksempel selvfølgelig, fordi det i min situasjon bare var snakk om depresjon, ingen traumer eller vanskelig barndom/ekteskap etc.

Jeg fikk min første depresjon, og måtte ha hjelp (medisiner og psykolog). Jeg forsto overhodet ikke grunnen til at jeg skulle være deprimert, hadde det jo så fint og flott og alt det der. Det var totalt uforståelig for meg, og jeg skjønte heller ikke at jeg var deprimert. Jeg trodde det var måten jeg skulle være på.

Noen år senere (etter å ha vært frisk lenge), begynner jeg å merke at jeg er tilbake i depresjonssporet. Denne gangen skjønte jeg mekanismene i det, årsakene, og på hvilke måter jeg kunne jobbe meg ut av den. Jeg ble denne gangen frisk på egenhånd, uten medisiner eller psykolog...

Det er når man er på et stadium at man ikke skjønner hva som foregår med en, hva som skal til for å hjelpe en for å bli bedre - at man trenger profesjonell (medikamentell) hjelp for å komme videre...

[Gjest annemarthan]

1: For _deg_ er dette slik. Her er du enten eller igjen. Mange andre vil ikke se det på den måten. Det ene utelukker ikke det andre.

Du har fått utrolig mange gode innlegg. Det blir nok alt for mye for deg å ta inn. Ikke fordi det er deg, men fordi du ikke er kommet dit ennå.

Du skriver du _aldri_har vært sånn i RL, _alltid_ unnlatt å styres av følelsene men fornuften, du har _aldri_ vært sånn og sånn før du møtte veggen, du har _aldri_ ønsket å bli dullet med, du har _aldri_ satt seg selv i noen offerrolle osv, osv.

Men er egentlig tingene så "aldri", "alltid", "jeg har bestandig vært sånn og sånn" osv? Tør hevde at dette _kan_ være problem når du er til utredning. Terapeuten spør deg "Er det slik?" Du avfeier og sier: "Å nei, slik har det _aldri_ vært."

Så noterer behandleren det ned og går videre på lista. Det er lett å ta ditt klare bastante svar for god fisk.

Men hva da når du faktisk inntar en offerrolle? Skal en person som du bare viser _visse_ sider til og ikke _hele_ deg til og som kanskje har kjent deg ikke tilstrekkelig over tid heller, klare å avdekke det av seg selv? Jo flere ting du ikke ser selv og jo mer du skjuler av deg selv, jo mer sannsynlig er det at diagnose- og behandlingsproblematikk ikke blir fruktbar.

Via lommelegen (du la selv ut link her tidligere) så jeg du hadde skrevet flere innlegg. Her på DOL har du skrevet mange ganger at du _aldri_ har hatt det sånn før du møtte veggen for 2 år siden. Her tror jeg du prøver pynte litt vel mye på fasaden. For i linken din var det innlegg flere år tilbake der du var nedtrykt, utslitt, fikk AD og var sykemeldt i ett år osv.

Også glattet du veldig over hjemmeforholdene og uttga som fakta ting som ikke harmonerer med det vi vet om hvordan det var hos deg med den brutale, voldelige eksamannen din. Du skrev der at mannen din var så flink med barna, at du var redd for hvor lenge han orket holde ut med deg p.g.a. din helsemessige situasjon og senere at forholdet hadde aldri vært så bra som nå osv.

Du har også sagt at du har null erfaring fra psykiatri, _alltid_ har stått på og jobbet osv, osv. Men (på Lommelegen) at du hadde gått til psykolog en gang før, men at det ikke hjalp fordi du ikke på det tidspunktet hadde klart å være helt ærlig overfor deg selv.

J31,

Skriver IKKE dette for å være råtten, ville deg vondt eller plage deg. MEN vil få deg til å gå noen runder med deg selv. Kanskje er det noe med din fremstillingsevne som gjør at du ender opp der du gjør?

[Gjest J31!]

Men det er jo egentlig såre enkelt, j31. Et lite eksempel fra min egen situasjon. Et enkelt eksempel selvfølgelig, fordi det i min situasjon bare var snakk om depresjon, ingen traumer eller vanskelig barndom/ekteskap etc.

Jeg fikk min første depresjon, og måtte ha hjelp (medisiner og psykolog). Jeg forsto overhodet ikke grunnen til at jeg skulle være deprimert, hadde det jo så fint og flott og alt det der. Det var totalt uforståelig for meg, og jeg skjønte heller ikke at jeg var deprimert. Jeg trodde det var måten jeg skulle være på.

Noen år senere (etter å ha vært frisk lenge), begynner jeg å merke at jeg er tilbake i depresjonssporet. Denne gangen skjønte jeg mekanismene i det, årsakene, og på hvilke måter jeg kunne jobbe meg ut av den. Jeg ble denne gangen frisk på egenhånd, uten medisiner eller psykolog...

Det er når man er på et stadium at man ikke skjønner hva som foregår med en, hva som skal til for å hjelpe en for å bli bedre - at man trenger profesjonell (medikamentell) hjelp for å komme videre...

''Det er når man er på et stadium at man ikke skjønner hva som foregår med en, hva som skal til for å hjelpe en for å bli bedre - at man trenger profesjonell (medikamentell) hjelp for å komme videre...''

Setter pris på at du skrev dette og belyste det hele ved å vise hvordan du har opplevd det.

[Gjest J31!]

Det handler ikke bare om å ta seg sammen. Men hver gang du skriver slikt som at dette er så hardt og du ikke klarer å ta vare på barna dine, du gjør aldri slikt, det er ikke likt deg, du har hatt det så jælig at osv. Så setter du deg i offer rollen, og du bortforklarer/gir grunner til den atferden som er så usunn.

En dag må man, selv om livet har gjort en litt skjeiv og skakk, slutte å forklare det med ting, eller slutte å fortelle hvor jævlig en har det og bare svelge. "Jeg gjorde sånn, det var dumt". Og forsøke å endre det.

Du er voksen, jeg er voksen. Og man kan ikke legge ansvaret for hvordan en har det ut.

Du har to barn å ta deg av, og derfor må du være voksen, du har ikke noe valg dersom de skal få det godt.

Dette blir din jobb fremover, og det er en hard jobb. Men først og fremst tror jeg det handler om å reise seg og sette nesa fremover, og se rundt seg på andre mennesker. Ikke innover i seg selv hele tiden.

Hver gang noen kommer med at den og den har det så vondt og har opplevd sånn og sånn, kunne jeg sagt mye om mitt liv. Men jeg lytter og hører og tenker at, ja, den har det tøfft. Og føler ikke behov for å legge ut om hvor vanskelig jeg har hatt det, fordi det bringer meg ingenstedshen.

Istedenfor setter jeg meg med bøkene mine, eller drar på jobb, eller er sosial og forsøker snakke om andre ting enn meg selv.

Jeg forsøker mao å ikke ta på meg offerrollen, men å gjøre det beste ut av livet mitt her og nå. Og ikke være "en med en vanskelig bakgrunn", men en som har ressurser og klarer å stå godt på egen hånd.

Det fungerer :-)

Et veldig veldig viktig innlegg! Det skal du vite..

[missKrogh]

J31, du skaper så mye aktivitet og tankevirksomhet gjennom dine innlegg og de responser du får her, at det er nesten så en skulle tro du var "konstruert" for å få opp øynene på oss andre.

Jeg er ikke så ofte innom her og har ikke fulgt så nøye med, men trådene dine gir meg følelsen av at du er et menneske som faktisk tørr være ekte her inne ...

Lykke til med livet fremover.

[frosken]

Jeg er diagnosert med k-ptsd, jente31.

Hvilken behandling du får har svært lite med denne diagnosen å gjøre. Jeg har mottatt alt fra kognitiv terapi for å stoppe uheldige adferdsmønstre i nåtiden til traumebehandling i et forsøk på å begrense flashbacks og mareritt.

I forhold til medisiner, så går det på symptomer. Depressive symptomer behandles med AD, ekstremt tankekjør kan behandles med AP, søvnvansker med sovemedisin osv.

Denne diagnosen har vært til liten hjelp for meg i møte med helsevesenet og med tanke på min selvutvikling. Det eneste som har hjulpet er terapi med en ekstremt kompetent psykolog som tok i bruk lett kognitiv terapi + traumebehandling (han trengte ingen diagnose for dette) og min egen innfallsvinkel på problemene.

I ende og annen var det som hjalp mest samboeren min. Fordi han lærte meg å ta meg sammen og ta kontroll over en situasjon, ikke la følelser styre. Jeg lærte meg teknikker for å stoppe eller begrense flashbacks. Jeg lærte også at jeg faktisk må holde ut noen ganger. Både i forhold til flashbacks, tankekjør, lite søvn og vonde følelser.

Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg og har hatt størst effekt er den brutale ærligheten til samboeren min. Jeg lå på sofaen en dag og gråt, jeg klarte ikke slutte. Jeg klarte heller ikke formulere hvorfor jeg gråt, så hans forsøk på å snakke med meg var fånyttes. Til slutt sa han: "Sett deg opp." Jeg stirret på han som om han var gal. Man ber da ikke noen som har det vondt om å sette seg opp? "Sett deg opp", gjenntok han. Jeg gjorde det, men gråt fremdeles. Og da sa han: "Du er ikke et barn. Faktisk har du en sønn. Så nå må du ta deg sammen."

Jeg ble eitrende forbannet, men i ettertid er det disse ordene jeg tenker på når jeg trenger å hente styrke. Og sinne er bra for sånne som oss, jente31. Kanskje du trenger litt mer sinne?

Nå ble dette en liten avhandling. Men poenget er: Behandling vil skje ut i fra symptomer i like stor grad som diagnoser. k-PTSD har ingen fast medisinsk eller terapautisk behandling, det varierer fra en psykolog/psykiater til en annen.

Synes du har bidratt på en imponerende måte i denne tråden!

[Glimtipper]

Synes du har bidratt på en imponerende måte i denne tråden!

Takk. Det var godt å høre. Det koster jo litt å skrive så personlig

[Gjest J31!]

Takk. Det var godt å høre. Det koster jo litt å skrive så personlig

Hei glimtipper, jeg vil bare skyte inn at jeg har tenkt på dine og andres innlegg og at disse har stor betydning for meg. Jeg har bestemt meg for å gi det hele tid, det er mye å fordøye denne gangen, og det florerer fortsatt mange tanker ;o) Du har gitt meg svar på endel ting - men jeg kommer tilbake til deg og andre litt senere ;o)

Ønsker deg en fin dag.