UMULIG TILFELLE...

[Gjest ulykkelig fortapt sjel]

. har gitt opp både livet og håpet... jeg er 34 år og lykkes ikke med noe jeg gråter nesten hver dag.. og isolerer meg mer og mer..har ikke lyst se folk og liker ikke folk. vært plaget med div først mobbing hver dag fra 9 år til nesten 16.. fikk høre var stygg alle åra og er stygg ..pluss slått hetset osv hver dag,ydmyket..etter det angst da jeg var 16 og flere langvarige angsttilfeller.. bla med sykehusundersøk.pga stadig svimmelhet,følte jeg falt uansett hva jeg gjorde tilogmed når jeg lå. utseendet mitt: couperosehud tynn hud som er gjennomsiktig og synlige årer .flere kommer alltid i løpet av vintern .. huden tåler ingenting..ikke engang bli strøket litt hardt på kinnet. ellers slapp hud på kroppenoverspiser mye nå..og er blitt slappere..var meget tynn før.er enda ikke feit men ser kiloene på magen.tykke kinn og stor nese. tynt hår bruker nå hårforlengsler for ha inntrykk av et normalt hår.alle vil jo se bra ut. ! jeg føler ikke jeg kan fungere i arblivet.. jeg trives ikke noe sted og vil bare hjem.gruer til hver gang jeg må en forpliktelse som en avtale el møte av noe slag og blir søvnløs.jeg blir meget lett syk når jeg er i jobb forkjølet i ett sett .. og nerver og sover ikke. gruer meg til møte andre folk og vil ikke gå på bussen men må jo. føler meg så stygg og er skikkelig ubehagelig å være ute i dagliglivet.vil helst bare sitte hjemme .der jeg slipper la andre se meg. har fått bekreftet at jeg ikke er god nok hele tiden. alle kjærester går fra meg.og det er ikke pga deperesjon el oppførsel for jeg har vært smilende og gla og fornøyd når jeg hadde kjærlighet i livet. hele livet har vel mitt største ønske vært bare å bli elsket å ha en person som elsket meg mest av alle. :/ hver gang skjer det samme at menn sier masse fine ting for så plutselig endre mening om en liten stund.ikke har de engang mot si det til meg på en ordentlig måte de bare fjerner seg mer og mer så jeg føler en skikkelig vond følelse... de sier ikke ifra bare blir distant... fjern.. slutter feks holde meg i handa osv. . har nå sittet inne et år (med unntak når jeg er tvunget til jobb el skole)pga hjertesorg over han siste som forlot meg.. jeg elsket denne mannen og er enda ikke over han.er så tåpelig at alle kan bare si det samme; kom deg over han bla bla er nok av menn osv..- som om en skal gå bli gla i nye og nye hele livet.mens venner har familier med tre unger allerede har jeg ingen. er alltid alene orker ikke venner mer heller de sier bare de tinga de skjønner ikke åssen d er bli sviktet gang på gang og stå uten noe i livetog savner kun kjærlighet fra kjæreste ikke venner..dør jo uten føle at noen er gla i meg el bli holdt rundt er forferdelig trist. . tenker mye på døden den virker så skremmende ,hadde jeg bare ikke fryktet den:( men jeg har ingen gleder ingenting å leve for og ingen håp for fremtiden .lever på fattigdomsgrensa og med knappe noen tusen i mnd rutte med. bare det gjør en ikke psykisk bedre men er jo slik det er laget for psyke folk her i landet .sosialklienter skal kun ha noen tusen i mnd ja.makes us feel so much better. alt jeg gjør er sitte alene med tankene og savnet etetr han som forlot meg. har prøvd gå ut på byen igjen men ender med at jeg drar hjem i tårer..hadde virkelig drømmemannen og har ikke på dette året sett noen som kan komme opp mot han på noen måte.. jeg var virkelig sikker på det var den rette.. kom fra en toårig hjertesorg før det så tenkte aldri det skulle skje det same med en gang at jeg ble forlatt på nytt..men joda. er det fordi man er stygg at en skal ha slikt dårlig liv..?har jo ikke håp for fremtiden ,for alle menn vil ha vakre unge damer i tyveåra .. og nå er jeg på vei mot 35 år.har ikke lyst bli kalt stygg igjen ser med gru på fortiden som unge pga detog den som ikke blitt kalt stygg så mange år har ingen ide hvordan effekt det har. .. men hva kommer nå liksom mer rynker og alderdom jeg takler ikke tanken på bli gammel...folk som ikke har pent fjes fra før blir jo ikke penere med henghud og rynker. da er jeg jo iallfall verdiløs i denne overfladiske verden... har kjent nok av folk og selv om noen mener at alle går ikke etter utseendet må jeg påstå at nesten alle gjør faktisk det. vet jeg klarer ikke leve som så stygg igjen..er stygg nok allerede.. vet ikke hva jeg håper få for svar for det som feiler meg er vel ikke akkurat en sykdom men en enorm ulykkelighet håpløshet,livtrett og depresjon..ingen kan gi meg mannen jeg elsker tilbake,,mer penger eller et lykkelig liv.. vet det fins andre menn men klarer ikke falle for fler nå.. han hadde alt.. og en å elske betyr alt for meg erikke lykkelig alene. mange påstår man må være lykkelig selv før en får en mann men slik er ikke jeg ,er ingen mulighet jeg skal være lykkelig med leve av smuler og i ensomhet.jeg klarer ikke arblivet iallfall har prøvd et år nå men er like ille jeg klarer verken møte opp eller gå ut .... så blir mest tull..hva gjør en med slike mislykka folk som meg?føler meg som en idiot som har prøvd finne kjærligheten gang på gang burde skjønt at noen er ikke lykken forunt. og hva er davitsen leve slik? en annen ting som plager meg natt og da er menneskers behandling av dyr.jeg er ikke som andre folk som levermed at dyr er skapt for å dø hver dag til mat og gud vet hva misshandling tilogmed på slakterier. orke rikke åpne et nyhetsblad mer for der står det bilder av grusom dyretortur og reportasjer om alt det jævlige de gjennomgår. hadde det vært opp til meg hadde det vært helt omvendt her på jorda hvor dyra hadde vært de mest verdifulle. de oppfører seg aldri like jævlig som folk gjør hver bidige dag uansett er det de som får lide.snakk om urettferdig verden.jeg tar ikke tlf mer og orker ikke ha besøk slik har d vært et år...

[Gjest sorry for kort saklig svar]

Får du noe hjelp for depresjonen? Medisiner, terapi, innleggelse?

Om du er under behandling så vil du kunne ha rett på rehabiliteringspenger eller attføring + bo du kan søke om bostøtte fra Husbanken.

Ellers vil jeg tro at det du tenker så negativt om nå er veldig farget av depresjonen og når du kommer ut av depresjonen så vil virkeligheten se ganske annerledes ut.

[Gjest sjøstjerna]

Først og fremst vil jeg si at du ikke er noe umulig tilfelle. Heller ikke fortapt. Du er ulykkelig og virker deprimert.

Trist å høre at du ble så mye plaget. Også trist å høre det om mannen du elsket.

Men livet går videre. Hva vil du gjøre med resten av livet? Du er i midten av 30 årene og kan få mange flotte år. Da må du opp av gjørma du nå sliter fælt i. Det virker som om du har det kjempe vondt.

Det kan være godt å få hjelp til å komme opp av gjørma. Ta derfor kontakt med fastlegen. Fortell hvordan du har det. Kansje får du tilbud om kognitiv terapi- eller medisiner som du kan ta en stund? Du fortjener å få det bedre.

[Gjest Mirakelet]

Har du hørt om hypnoterapi og tankefeltsterapi, dette er metoder for å snu negative tankemønstre. Det virker som du er fanget i det med utseendet, trolig pga du ble mobbet som yngre. Slik terapi vil "slette" slike negative tanker slik at det blir lettere å takle hverdagen og godta seg selv som du er. Kanskje det da er lettere å takle hverdagen, arbeidsliv, ta bussen osv, når du godtar ditt eget utseende.

Du snakker om diverse hudproblemer, siden disse påvirker deg så psykisk mener jeg at du kan ha rett på å få dekket å få hjelp med disse problemene.

Jeg har hørt om folk som har fått dekket neseoperasjon pga sterke psykiske plager pga dette... men det at du sier du har stor nese betyr ikke at andre synes du har stor nese. Har du virkelig stor nese? se bare Michael Jackson, han mente nok han hadde en stor bred stygg nese... men gikk litt amok hos plastikkirurgen og se på nesen hans nå! Jeg syns han var mye penere før han begynte med alle disse operasjonene.

Ang hudplagene dine kan du sikkert også få dekket behandling, lysterapi, laser osv...

[Gjest djdjjdjdj]

Hvorfor er det så viktig for deg å ha en partner? Forstår at det kan gjøre livet andre kvaliteter... men det er ikke slik at en er mislykket om en ikke har samboer eller eer gift. Jeg er nesten like gammel som du, og trives godt alene :-) Får mer klaus av å ha en mann hengende over meg.

Å være blakk er vanvittig slitsomt. Men det er bare en ting å gjøre med det...

Hadde du bodd i nærheten her skulle du ha fått jobb med meg :-) Sliter å få tak i arbeidere, som mange andre...

[Gjest meg2009]

Fikk lyst til å svare deg, fordi du minner meg om meg selv for noen år siden. Ønsker at du husker det jeg sier, selv når du vil velge den trygge veien med negative tanker.

Jeg var veldig tynn og gjorde alt jeg kunne for å se bra ut kroppslig, fordi ansiktet så ikke ut. Jeg har også gjennomsiktig hud og ansiktstrekkene harmonerer ikke akkurat. Rundt meg la jeg bare merke til de som var søte og utadvendte. Jeg var ofte syk, avhengig av kjærlighet fra menn, verden gikk under når de forlot meg og jeg klamret meg til dem selv når de behandlet meg dårlig, jeg var følelsesmessig hudløs (og så glad i dyr og syntes det var helt forjævlig med alt det vonde som skjer med dem), følte meg dønn alene, og utdanning og arbeidsliv gikk rett til helvete, alt så svart ut og jeg levde bare for å bli elsket.

De siste åra har jeg gått gjennom en ekstrem forvandling. Jeg har rett og slett bygd opp et "selv". Og så ble jeg glad i meg selv. Det virket helt umulig for noen år siden, men det var rett og slett fordi jeg ikke hadde noe særlig til "selv". Så måtte jeg ta meg sammen og bli voksen, istedet for å ta feige utveier, og få til å utrette noe her i livet og ikke bare sitte der som et handlingslammet offer.

Jeg fikk meget god hjelp og inspirasjon av en fantastisk dyktig turnuslege som kjente seg igjen i meg, men størsteparten av jobben gjorde jeg selv etter at hun hadde flyttet til en annen kant av landet. Hos henne tenkte jeg ofte at "ha ha, lett for deg å si det, du som er pen og har fått til en bra utdannelse" - men nå vet jeg at det har rett og slett ingen ting med saken å gjøre. Mange ganger underveis har det gått opp for meg hvor trygt det er å føle seg stygg og mislykket, og være syk. Det fritok meg for ansvar, og jeg slapp å risikere noe - annet enn i kjærligheten, da, der var jeg desperat.

Jeg har bodd noen år i et ikke-vestlig land, og fått øynene opp for hvordan mange mennesker i verden faktisk har det. (En kontrast til alle populære, høyselvtillits brunkrem-blondiner jeg druknet i her til lands, det er faktisk ikke normalen)

Gjennom mitt yrke møter jeg mange mennesker. Og jeg skal si deg at utseende og sivilstatus har fint lite med selvfølelse å gjøre. Når mennesker har et "selv", er givende å snakke med, kloke, reflekterte og har sjarm, da legger ihvertfall ikke jeg merke til om de har stor mage, slapp hud, stor nese eller ikke - det er heller ikke utseende som gjør at jeg forelsker meg i noen. Så møter jeg også mange som "har alt" (penger, bra jobb, utseende, partner og barn) som likevel er like fortvilet som deg.

Angående kjærligheten: Jeg er singel, men jeg håper selvfølgelig å finne noen. Kanskje finner jeg aldri noen mann som passer til meg, men det finnes verre ting her i livet, og kjærlighet skal være en bonus, man bør ha det andre i boks først. Jeg vil heller være singel enn å være i et ulykkelig forhold, eller miste meg selv i et sammensmeltningsforhold. Selvfølgelig føler jeg meg ensom av og til, og det er ikke lett å se på alle andre som har mann og barn, men verden går ikke under av den grunn. Les litt om hvordan man gjerne definerer moden kjærlighet kontra "umoden kjærlighet", og du skjønner litt mer av hvilket "utviklingsstadium" hver part bør være på for at et forhold skal være mest mulig givende på rettest mulig grunnlag. (Og så kan du jo lese litt på Samlivsforum hvis du vil se hva som skjer når man er i et forhold med umoden, egoistisk "kjærlighet".)

Jeg får ikke like mye oppmerksomhet på byen nå som jeg ikke er 20 år, syltynn og sulten på oppmerksomhet lenger, men det får meg bare til å skjønne hvor lite den type oppmerksomhet betyr for selvfølelsen.

Og han siste som var utro mot meg...han var det med en 40 år gammel dame (Jeg er under 30), og nå har han gått tilbake til eksen som er i 30-åra. Så sånn sett er alder ikke noe argument for hva menn vil ha og ikke. Heller ikke utseende: mine mannlige venner blir ofte sammen med damer som er både rundere og gjennomsnittelig/"mindre pen" enn eksen, rett og slett fordi modne menn blir forelsket i personen.

Men: Etter hvert må du også prøve å gjøre det beste ut av det du har! (Du vil vel også ha en mann som er sunn og apetittelig - når du ikke lenger bare vil "ha noen"?) Det er også viktig for hvordan du føler deg - når "selvet" er bygd. (Det er faktisk ikke så overflatisk som du kanskje føler nå) Prøv mineralfoundation: det er genialt for vår hudtype. Jeg følte meg mye sunnere og friskere, en ting mindre å skamme seg over.

Jeg er ikke alltid like flink til å trene, og jeg har hatt perioder med overspising, men det skal jeg få bedre flyt i etter hvert, tenker jeg, og da skal jeg gjøre det fordi jeg vil nyte hvor godt det er å kjenne at kroppen fungerer. (Det føles også overflatisk og "fjernt" når man sitter dypt i det, men kom deg opp og du skjønner hva jeg mener.) "Vær snill med deg selv" og sånne ukeblad-setninger pleide å ville få meg til å spy (eller gi opp, grine eller forsvinne i et svart hull), men det er dette du skal kjempe deg mot. Man må bare slappe av, fokusere på å føle seg bra, og tenke at det tar sin tid dette, og perfekt blir det aldri.

Sårbarheten må man prøve å manne seg opp til å takle. Ja, dyr lider, mennesker lider. Verden kan være helt jævlig. Men sånn er det, og man må bare takle det - for om man holder ut kan man faktisk være med på å gjøre det bedre. Det er nemlig ofte mennesker som har begynt livet med å gå gjennom et helvete som ender opp med å bli de beste ressurs-menneskene, som kan stå for positiv forandring og hjelpe andre. Se for deg et barnehjem: Det er noen som trenger at du blir hel, selvgående og sterk. Bruk følsomheten din til noe positivt.

Å være i flyten, ha vind i seilene og samtidig kontroll på seg selv, det er godt, og kunne jeg så kan du. Jeg ble likevel såret i kjærlighet i høst, jeg hadde/har kjærlighetssorg, men JEG raknet ikke, og det er også en trygghet. Jeg kan ikke gi deg en 100% oppskrift på hvordan du skal gjøre det, men du skal vite at DU KAN, selv når du opplever enda mer motgang og motstand både i deg selv og fra omgivelsene, og det blir også mye mer gjennomførbart å hjelpe deg. Etter hvert så kommer du til å få selvtillit, som får deg til å kjempe litt til, helt til du har kommet dit at du føler deg hel og bra, og da sier jeg bare: Hva var det jeg sa.

Lykke til!