fysisk eller psykisk lidelse

[Gjest Hilsen bekymret familie]

Min brors sønn på nå 24 år har, etter at han ble myndig, gjentatte ganger blitt utsatt for sensasjonelle medisinske-diagnoser og behandling. Han har også fortalt hvordan han tilfeldig har havnet i narkorazzia og hvordan hybelen hans ble beleiret av politiet, - denne saken skal ha gitt ham politibeskyttelse gjennom flere perioder i ca. to år. Siden videregående skole har han begynt på tre ulike studier, og avbrutt alle tre etter halvgått løp. Det hele startet da han etter videregående skole flyttet på hybel for å studere i en annen by. Han falt stadig sammen med magesmerter, og ble etter mye uklarheter operert i magen. Operasjonen ble utført ved kikkhullsoperasjon gjennom navlen, etterfulgt av flere komplikasjoner. Legen som utførte operasjonen skulle da ha flyktet til utlandet pga. flere anmeldelser fra pasienter. De siste to årene har min nevø hatt hodepine, forteller at han har hatt anfall der han har besvimt og mistet synet. Anfallene har skjedd når han har vært alene. Han sier han har vært til mange utredninger på sykehuset uten at legene har funnet noe. For ca. et halvt år siden, søkte han seg over til et Oslo-sykehus. Han oppgir at fritt sykehusvalg ga muligheter for det. Han forteller at han der har blitt utredet av en spesialist som har funnet en svulst på hjernen. Denne svulsten skal han nå ha fjernet med laser. Min bror kjørte ham til sykehuset klokken 12.00 og hentet ham klokken 14.00. På denne tiden skal legen ha boret gjennom kraniet, fjernet svulsten med laser, og sendt pasienten hjem helt neddopet med en liten lapp over såret. Min nevø fortalte så om en hypofyse-dysfunksjon som gjør at hypofysen hans må kapsles inn. Dette skal gjøres ved en stor operasjon der hele kraniet skal løftes av, og et samlet forskereteam fra hele verden skal delta i denne unike operasjonen. I de siste dagene forteller han at legen, som forøvrig gir all informasjon pr. telefon, har opplyst at det er mulig operasjonen kan unngås fordi fjerning av svulsten har virket gunstig på trykket i hodet. Underveis i alle disse "inngrepene" nekter min nevø sine pårørende innsyn og kontakt med sykehuset. For meg og min familie ender dette opp med en sum av usannsynlige hendelser. For min bror og hans familie ender de opp i bunnløs sorg og frykt for dette barnet som stadig utsettes for risikofylte diagnoser og behandling. Enkel sannsynlighetsregning sier meg at: Spesielle diagnoser x spesiell medisinsk behandling x spesiell pasientbehandling = liten sannsynlighet. Dette kombinert med å nekte pårørende innsyn gjør hendelsene lite troverdige. Midt oppe i det hele er min nevø svært optimistisk og uberørt av de voldsomme diagnosene har har og har hatt. Ingen av disse inngrepene har etterlatt arr pga, fiberoptikk og kikkhullsoperasjoner gjennom allerede eksisterende arr. Jeg har vondt av min bror, og ser hvordan de slites ut av sorg og fortvilelse. Jeg kan jo ikke være 100% sikker på at det han forteller ikke har foregått, men sannsynligheten i historiene sier meg at dette bygger på vrangforestillinger. Hvordan kan jeg gå fram for å åpne opp for en dialog uten å støte min brors familie fra meg? Jeg har forsøkt å be dem insistere på å få være med på sykehuset og snakke med legen, men min nevø nekter og min bror godtar det.

[Gjest hypokonder26]

Mye av dette minner om meg selv og de tankene jeg hadde da jeg slet med hypokondri og panikkangst. Jeg hadde da også mange urasjonelle tanker. Forskjellen var at jeg ikke sa noe til noen.

For meg høres alt dette veldig usannsynlig ut. En alvorlig syk person vil jo tross alt ønske å ha de pårørende rundt seg, ikke minst post-operativt. Og det at man opererer bort en hjernesvulst (en av de mest alvorlige kreftdiagnoser man kan ha) på 4 timer med laser og sender vedkommende rett hjem (?!) er meget usannsynlig. Etter inngrep i hjernen skal, så vidt jeg vet, pasienten overvåkes mht blødninger og trykk på hjernen. Vedkommende blir også innlagt pre-operativt for observasjon, røntgen, blodprøver, toksologiprøver osv. Så jeg tror det aller meste av det denne personen sier er fri fantasi og at det bunner i et sykelig behov for oppmerksomhet kombinert med en stadig frykt for å bli alvorlig syk og evt. dø.

[Per Pleks]

Medisinsk behandling foregår ikke slik din nevø beskriver det. Han har en psykisk lidelse, sannsynligvis av psykotisk art med vrangforestillinger.

Du bør være klar på dette overfor din bror og få ham til å innse det.

[Gjest mamma til en liten]

Vet ikke hvordan du skal få det til, men du bør prøve å si til din bror eller guttens mor at disse historiene høres usannsynlige ut og sannsynligvis er det vrangforestillinger. Psykoser kan være direkte farlig fordi vrangforestillingene kan gå over til noe verre, for eksempel at han får ideer om at han skal operere seg selv eller at han får befalinger om at han må skade noen, eller lignende.

Gutten bør utredes og kanskje er det aktuelt med antipsykotisk medisin.

Kanskje dere kan se filmen "A beautiful mind" og snakke sammen litt før eller etterpå? Filmen er veldig bra og viser hvor virkelig psykosen er for den som er inne i den.

Hadde dette vært min sønn hadde jeg gjort alt for å bli med til hans fastlege for en samtale. Hadde jeg ikke fått det til ville jeg sendt et brev til fastlegen om min bekymring, ville bedt om at han fikk nødvendig psykiatrisk hjelp. Hvis de ikke vet hvem han har som fastlege og gutten ikke vil si det så kan de logge inn på NAV.no sine sider på "Min fastlege" og legge inn hans navn og personnr så finner de ut det der.