Hukommelse

[Gjest Longlonlyhighway]

Jeg er over 30 år og det siste jeg husker er at jeg var 10 år derfor er jeg også 10 år følelsesmessig. Jeg har bodd over 20 år mot min vilje og helse i en bolig hvor jeg virkelig lider natt og dag. Får nesten ikke puste og har ikke vært meg selv på like mange år. Det er ikke noe igjen av "meg" identiteten. Jeg bor sammen med den som har ødlagt livet mitt nemlig moren min. Omsorgssvikt, følelsesmessig fraværende,og overhodet ingen pedagogisk innsikt har hun. Hele "livet" har vært tvang for meg. Hun dro meg inn i hjelpeapparatet så fort jeg hadde lært å snakke omtrent. Alle er vant til at det alltid har vært noe galt med meg, men de vet ikke hvorfor. Det har jeg skjønt nå førstes..etter over 20 år med traumer først tvang (psykolog timer i 16 år.de første 10 uten grunn) så isolasjon og skam over å gå til psykolog og moren min sa tre ganger foran hele klassen at jeg måtte komme for vi skulle til psykolog.Selvfølgelig mistet jeg all tro på meg selv og når jeg ble eldre ble jeg voldtatt flere ganger. Moren min har ALDRI spurt meg hvordan jeg har det.Hun kommuniserer ikke med meg..har følt meg avvist av henne hele livet. Jeg føler meg fullstendig utslitt både fysisk og psykisk for endte gang..livet er ren tortur. Ikke kan jeg ha venner heller, hvordan forklare at det er din egen mor som har ødlagt deg og at du bor et sted du hater så intenst og attpåtil bor du sammen med den som har ødlagt deg??? SKAM og avmakt er det jeg føler døgnet rundt. Jeg er så tversigjennom ødlagt og maltraktert og traumatisert at jeg ikke er istand til å bo alene. fordi jeg er som en 3 åring som ikke vet når den skal legge seg, spise eller slutte å spise...Vet ikke hvorfor noe som helst. Grunnleggende oppfølging/oppdragelse følelsesmessig engasjement og samspill mellom meg og min mor.TOTALT FRAVÆRENDE...jeg befinner meg nå på det første behovet i behovspyramiden..for behovet for trygghet er fortsatt ikke dekket!!! Uvisshet er ikke trygghet.Hva er vitsen??? jeg har mere vett mentalt enn en 10 åring hvertfall, men hva hjelper det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hver dag er et mareritt og helt helt uvirkelig. Ingen kan klare å se det for seg og ingen aner hva slags helvete livet mitt har vært så lenge. Jeg har prøvd å betro meg til et par tanter men de nekter å tro noe sånt om sin søster så de har slått hånden av meg en etter en. Det er jo det tryggeste å opprettholde status quo for dem..å tro at det er meg det er noe galt med. Ja det er det nå og med god grunn! Poenget er at jeg var et aldeles normalt friskt oppegående barn!

[Gjest sangfuglensynger]

Hvorfor har du ikke i løpet av 16 år i terapi fortalt hvordan umenneskelige forhold du har vokst opp i og fortsatt bor under?