Adopsjon, ønsker svar av alle ikke bare adoptan

[Gjest Norge eller Korea]

Hei vi er i voldsom tvil med hva vi skal gjøre nå.

Vi er bufagodkjent våren 2007 for adopsjon nr 2 fra sør-korea. Første brevet vi mottokk fikk vi forespeiletventetid på 12-18 måneder. På telefon før vi kontaktet VB fikk vi forespeilet ca. 8-10 måndeder. Tidsperspektivet var viktig for oss, fordi vår sønn begynner å bli nokså stor.

Før jul fikk vi så forespeilet at di håper at vi kan få tildeling i løpet av 3-4 år.

Hva gjør vi nå, har fortalt det til sønnen vår, at det tar lenger tid enn anntatt. Har snakket med bufetat om muligheten for norskadopsjon. Da setter vi oss på liste i norge, og får stå der i 12 måneder, og har vi ikke fått noe barn da, er det over.

Tankene vår er litt som følger:

*at vi er førnøyd med familien vår sånn som den er nå.

*sønn ønsker seg veldig søsken, vi står løpet ut i korea og håper at ikke 3-4år blir til 8 år.

*vi setter oss på liste i norge, skjer ikke noe på 12 måneder, forklarer vi hva som har skjedd til sønn, og håper han vil slå seg tilro med at det bare blir oss tre.

Både mamma og pappa er fornøyd med familiesituasjonen, men føler en sorg for sønnen som så veldig gjerne vil ha søsken, og som vi har satt igang en prosess, vi kanskje blir nødt til å trekke tilbake.

Jeg ønsker svar av alle, adoptanter og ikke adoptante

[Gjest togli]

Adopsjon har jeg ingen erfaring med, men dere har ikke tenkt på f.eks. å bli fosterforeldre? Min søster og svoger har fått et fosterbarn jeg har blitt tante til. Hun er en like stor og selvfølgelig del av familien som de andre tantebarna mine

[Gjest Norge eller Korea]

Adopsjon har jeg ingen erfaring med, men dere har ikke tenkt på f.eks. å bli fosterforeldre? Min søster og svoger har fått et fosterbarn jeg har blitt tante til. Hun er en like stor og selvfølgelig del av familien som de andre tantebarna mine

Vi har vært inne på tanken, og jeg beundrer alle fosteforeldre, men å være forsterforeldre er en jobb, og disse kan plutselig forsvinne ut av livet ditt igjen.

Det hadde jeg ikke taklet. Skulle ønske jeg hadde den styrken.

[Gjest Norge eller Korea.]

Adopsjon har jeg ingen erfaring med, men dere har ikke tenkt på f.eks. å bli fosterforeldre? Min søster og svoger har fått et fosterbarn jeg har blitt tante til. Hun er en like stor og selvfølgelig del av familien som de andre tantebarna mine

Glemte å takke for svaret :-)

[Gjest togli]

Vi har vært inne på tanken, og jeg beundrer alle fosteforeldre, men å være forsterforeldre er en jobb, og disse kan plutselig forsvinne ut av livet ditt igjen.

Det hadde jeg ikke taklet. Skulle ønske jeg hadde den styrken.

Ja, jeg forstår... Nå er det slik at mitt tantebarn alltid skal bo hos sine fosterforeldre, så vi slipper å tenke på dette.

[Gjest togli]

Glemte å takke for svaret :-)

Alt iorden ;-)

[Gjest Norge eller Korea]

Adopsjon har jeg ingen erfaring med, men dere har ikke tenkt på f.eks. å bli fosterforeldre? Min søster og svoger har fått et fosterbarn jeg har blitt tante til. Hun er en like stor og selvfølgelig del av familien som de andre tantebarna mine

Ser forresten at jeg ikke er var så god til å få frem hva jeg trenger synspunkter på.

*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.

*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?

*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.

[Gjest Norge eller korea (eller fornøyd)]

Ser forresten at jeg ikke er var så god til å få frem hva jeg trenger synspunkter på.

*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.

*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?

*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.

[Gjest togli]

Ser forresten at jeg ikke er var så god til å få frem hva jeg trenger synspunkter på.

*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.

*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?

*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.

Huff, den var vanskelig......

Er det umulig for de som bestemmer å gi dere noe mer eksakt info?

[laban]

I noen land vet jeg det går fortere dersom man søker om / blir godkjent for barn som er litt større, altså eldre enn 0 - 2 år. Er det slik i Korea, evt. en mulighet for dere?

I Norge er det veldig små sjanser, er det ikke? Trodde nesten ikke det var annet en fosterbarn som var aktuelt lenger her?

[Gjest Norge eller Korea!]

I noen land vet jeg det går fortere dersom man søker om / blir godkjent for barn som er litt større, altså eldre enn 0 - 2 år. Er det slik i Korea, evt. en mulighet for dere?

I Norge er det veldig små sjanser, er det ikke? Trodde nesten ikke det var annet en fosterbarn som var aktuelt lenger her?

Har snakket med bufetat. Og det er vist mange fler enn vi tror. Dette er ikke forsterbarnadosjon. Det kunne faktsk være helt opp på ca 20 i året, men selvsagt dette varierer veldig.

Ingen mulighet for å adoptere eldre barn fra Korea.

Vi kunne selvsagt byttet land, men nå er det sånn at uansett så tikker kl. litt, ikke fordi at vi er gamle, men sønnen vår blir 6 år i 2009, så da blir jo aldersforskjellen utrolig stor, vi snakker 10-11 år kanskje.

Jeg er helt rådvill.... Vet ikke hva jeg vil, vet ikke hva jeg skal fortelle sønn eller ikke....

Må bare presisere at min sorg går til gutten vi har, vi er fornøyd med han, og familiesituasjonen per i dag.

[Onsdag1365380628]

Om det er slik at sønnen deres ønsker seg veldig et søsken, og dere selv egentlig er fornøyd med familiesituasjonen ville jeg fulgt mine følelser. Et barn ønsker seg naturlig nok søsken, men vet nok ikke helt hva det innebærer. Å være enebarn har sine fordeler og ulemper. Å sette igang et stort apparat for å ikke skuffe sønnen deres er kanskje ikke riktig.

[Bookworm]

Selv om man ikke er adoptant, kan det være grunner som gjør at man ikke får mer enn ett barn. At barnet ønsker seg søsken, vil vel være naturlig, men i en slik sak så er det ikke bestandig at ønsket kan innfris.

[Gjest Norge eller Korea]

Om det er slik at sønnen deres ønsker seg veldig et søsken, og dere selv egentlig er fornøyd med familiesituasjonen ville jeg fulgt mine følelser. Et barn ønsker seg naturlig nok søsken, men vet nok ikke helt hva det innebærer. Å være enebarn har sine fordeler og ulemper. Å sette igang et stort apparat for å ikke skuffe sønnen deres er kanskje ikke riktig.

Oi, jeg er vist ikke så godt til å utrykke meg i dag.

Vi er ikke midt i en adopsjonsprossess ene og alene pga vår sønn..... Uff, men jeg er så følesesladet nå, at jeg ikke klarer å få det ut.

Hvordan skal jeg fortelle min sønn at dette kanskje ikke blir noe av, han har vist om dette i over 1 år, ikke vi som fortalte han det, men han skjønte det når barnevernet var her. Jeg mente venteprosessen ville bli for lang for han, men han er en oppvakt liten gutt.

Vet at jeg rådspør om det som ikke noe svar har, i alle fall klarer ikke jeg å finne det

[Gjest Norge eller korea]

Selv om man ikke er adoptant, kan det være grunner som gjør at man ikke får mer enn ett barn. At barnet ønsker seg søsken, vil vel være naturlig, men i en slik sak så er det ikke bestandig at ønsket kan innfris.

Se mitt svar til Onsdag.

Takk for innspill

[mil1365380270]

Har snakket med bufetat. Og det er vist mange fler enn vi tror. Dette er ikke forsterbarnadosjon. Det kunne faktsk være helt opp på ca 20 i året, men selvsagt dette varierer veldig.

Ingen mulighet for å adoptere eldre barn fra Korea.

Vi kunne selvsagt byttet land, men nå er det sånn at uansett så tikker kl. litt, ikke fordi at vi er gamle, men sønnen vår blir 6 år i 2009, så da blir jo aldersforskjellen utrolig stor, vi snakker 10-11 år kanskje.

Jeg er helt rådvill.... Vet ikke hva jeg vil, vet ikke hva jeg skal fortelle sønn eller ikke....

Må bare presisere at min sorg går til gutten vi har, vi er fornøyd med han, og familiesituasjonen per i dag.

Om dere skal slå fra dere Korea og satse på Norge, må dere jo bare bestemme dere for, om det ikke er mulig å fremskaffe mer informasjon. Kron eller mynt, om dere ikke klarer velge.

Valget om dere skal ha en til, muligens med stor alderforskjell mellom søsknene, er en separat sak. Hender da ofte det kommer attpåklatter deisende inn i familier. Er dere voksne det blir slitsomt for, ikke broren. Dere får forlenget småbarnstiden. Han har en bror eller søster når han blir voksen og dere er gamle.

Som du sikkert forstår, tror jeg dere overfører deres sterke følelser på sønnen, at han fint klarer ta dagene som de kommer, om dere later som ingen ting.

[Gjest norge eller korea]

Om dere skal slå fra dere Korea og satse på Norge, må dere jo bare bestemme dere for, om det ikke er mulig å fremskaffe mer informasjon. Kron eller mynt, om dere ikke klarer velge.

Valget om dere skal ha en til, muligens med stor alderforskjell mellom søsknene, er en separat sak. Hender da ofte det kommer attpåklatter deisende inn i familier. Er dere voksne det blir slitsomt for, ikke broren. Dere får forlenget småbarnstiden. Han har en bror eller søster når han blir voksen og dere er gamle.

Som du sikkert forstår, tror jeg dere overfører deres sterke følelser på sønnen, at han fint klarer ta dagene som de kommer, om dere later som ingen ting.

Dete er ting som tyder på at han ikke klarer akuratt det så godt. Men jeg kan ikke bli alt for personlig heller i denne tråden. Det er HAN som allerede har vist stor sorg, sorg som ikke en 5-6åring skal ha.

Men dette går bra , uansett om det blir norskbarn, koreanskbarn eller kun bare skatten vi allerede har. Vi løser dette

[Gjest også adoptant]

Vi er/var i akkurat samme situasjon!

Vi står i Kinakø, har stått der leeenge, og mye lenger enn hva vi hadde trodd. Hadde vi ant at prosessen ble så lang i utgangspunktet, så hadde vi hoppet av og vært veldig fornøyd med det ene barnet vi har. Men så tok det tid, da...

Forhåndssamtykket vårt skulle ha gått ut i fjor høst, og da skulle vi ha satt strek. Jeg orka ikke ventinga mer, og familien er jo ok som den er. Men så fiksa/ødela Hutifeldt for oss. Og vi fikk enda et venteår, og vi vet ikke om det holder for å få tildeling. Man kan jo liksom ikke velge bort søsken til barnet man har heller, når nå muligheten er der. Men vi snakker med vårt barn på sju år om at det er ikke sikkert at Kina har barn til oss, men vi venter fram til sommeren for å se om det går.

Og hva gjør vi til sommeren, om vi ikke har fått tildeling? Mannen sier at det ikke er aktuelt med ny utredning, og forhåndsgodkjenninga går ut på høsten. Så da må vi vel sette strek. Like før målet.

Huff, det er ikke et lett løt, dette. Og jeg ville ha rådet alle ferske adoptanter til å tenke seg maaaange ganger om før de gir seg inn på det. Særlig om de har barn fra før. Men til deg har jeg dessverre ikke noe råd. Bare forståelse for dilemmaet. Hadde jeg visst med sikkerhet at det var 2-3 år foran meg i køen nå, så hadde vi nok satt strek. Men nå kan det være 3-4 mnd, og det kan være ett år. Og det kan være aldri

Sorry at jeg skriver uten nick, men jeg ble plaget av en stalker da jeg var fast her inne for noen år siden.

[Gjest Norge eller Korea]

Dete er ting som tyder på at han ikke klarer akuratt det så godt. Men jeg kan ikke bli alt for personlig heller i denne tråden. Det er HAN som allerede har vist stor sorg, sorg som ikke en 5-6åring skal ha.

Men dette går bra , uansett om det blir norskbarn, koreanskbarn eller kun bare skatten vi allerede har. Vi løser dette

Vi er fornuftige mennesker, og den sorgen jeg nevnte, har vi tatt alvorlig og fått proff hjelp med.

Bare for ikke å virke helt fjern og overdrivende her.

[Gjest norge eller korea]

Vi er/var i akkurat samme situasjon!

Vi står i Kinakø, har stått der leeenge, og mye lenger enn hva vi hadde trodd. Hadde vi ant at prosessen ble så lang i utgangspunktet, så hadde vi hoppet av og vært veldig fornøyd med det ene barnet vi har. Men så tok det tid, da...

Forhåndssamtykket vårt skulle ha gått ut i fjor høst, og da skulle vi ha satt strek. Jeg orka ikke ventinga mer, og familien er jo ok som den er. Men så fiksa/ødela Hutifeldt for oss. Og vi fikk enda et venteår, og vi vet ikke om det holder for å få tildeling. Man kan jo liksom ikke velge bort søsken til barnet man har heller, når nå muligheten er der. Men vi snakker med vårt barn på sju år om at det er ikke sikkert at Kina har barn til oss, men vi venter fram til sommeren for å se om det går.

Og hva gjør vi til sommeren, om vi ikke har fått tildeling? Mannen sier at det ikke er aktuelt med ny utredning, og forhåndsgodkjenninga går ut på høsten. Så da må vi vel sette strek. Like før målet.

Huff, det er ikke et lett løt, dette. Og jeg ville ha rådet alle ferske adoptanter til å tenke seg maaaange ganger om før de gir seg inn på det. Særlig om de har barn fra før. Men til deg har jeg dessverre ikke noe råd. Bare forståelse for dilemmaet. Hadde jeg visst med sikkerhet at det var 2-3 år foran meg i køen nå, så hadde vi nok satt strek. Men nå kan det være 3-4 mnd, og det kan være ett år. Og det kan være aldri

Sorry at jeg skriver uten nick, men jeg ble plaget av en stalker da jeg var fast her inne for noen år siden.

Tusen hjertelig takk for svar.

Skjønner selvsagt godt dette med nicket, jeg vil jo ikke engang utlevere meg selv nå.

Mulig vi kjenner hvernande fra tideligere her. Takk igjen for forståelsen av situasjonen, og så mye bedre skrevet enn hva jeg får frem selv her