Adopsjon, ønsker svar av alle ikke bare adoptan

[mil1365380270]

Dete er ting som tyder på at han ikke klarer akuratt det så godt. Men jeg kan ikke bli alt for personlig heller i denne tråden. Det er HAN som allerede har vist stor sorg, sorg som ikke en 5-6åring skal ha.

Men dette går bra , uansett om det blir norskbarn, koreanskbarn eller kun bare skatten vi allerede har. Vi løser dette

Grufullt når barna er lei seg... Forstår det er vanskelig for dere og at jeg misforsto situasjonen. Likevel tenker jeg at en på 5-6 år kan påvirkes m.h.t. hva han har lyst på, hva som er viktig :-)

Lykke til!

[Gjest Tatjana]

Ser forresten at jeg ikke er var så god til å få frem hva jeg trenger synspunkter på.

*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.

*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?

*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.

''*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.''

Dette er jo ene og alene deres avgjørelse. Dere må selv kjenne på om dere orker å stå løpet ut, dvs gjennomføre prosessen. Prøv å skille deres egne følelser fra de sønnen deres har (eller dere tror han har), og ta avgjørelsen basert på det.

''*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?''

Er det en mulighet? Dvs kan det hende at dere havner i en uendelig venteliste i Korea og så plutselig får beskjed om at nei, dessverre, dere får ikke noe barn? I så fall er det uansett ikke _dere_ som "holder gutten deres for narr", da får dere en skuffelse alle sammen. Jeg ville uansett valgt å spille med åpne kort, og fortelle gutten at det kan ta lang tid, og at dere håper slik og sånn men at det ikke er sikkert.

Når det er sagt har jeg selv temmelig stor aldersforskjell på mine barn, og jeg opplever ikke det som noe problem.

''*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.''

Igjen, dette er det bare dere som kan bestemme. Jeg vet ikke hvor stor sjansen er for å få et norsk barn, men jeg syns dere bør tenke grundig gjennom deres egne ønsker og behov her. Se på statistikken og prosenter og finn ut en gang for alle hva dere vil.

Dersom dere ender opp uten et barn til, så blir sikkert sønnen deres skuffet. Men det er mange barn som vokser opp som enebarn, og det er slett ikke verdens undergang.

Lykke til med avgjørelsen.

[Gjest Norge eller korea]

''*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.''

Dette er jo ene og alene deres avgjørelse. Dere må selv kjenne på om dere orker å stå løpet ut, dvs gjennomføre prosessen. Prøv å skille deres egne følelser fra de sønnen deres har (eller dere tror han har), og ta avgjørelsen basert på det.

''*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?''

Er det en mulighet? Dvs kan det hende at dere havner i en uendelig venteliste i Korea og så plutselig får beskjed om at nei, dessverre, dere får ikke noe barn? I så fall er det uansett ikke _dere_ som "holder gutten deres for narr", da får dere en skuffelse alle sammen. Jeg ville uansett valgt å spille med åpne kort, og fortelle gutten at det kan ta lang tid, og at dere håper slik og sånn men at det ikke er sikkert.

Når det er sagt har jeg selv temmelig stor aldersforskjell på mine barn, og jeg opplever ikke det som noe problem.

''*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.''

Igjen, dette er det bare dere som kan bestemme. Jeg vet ikke hvor stor sjansen er for å få et norsk barn, men jeg syns dere bør tenke grundig gjennom deres egne ønsker og behov her. Se på statistikken og prosenter og finn ut en gang for alle hva dere vil.

Dersom dere ender opp uten et barn til, så blir sikkert sønnen deres skuffet. Men det er mange barn som vokser opp som enebarn, og det er slett ikke verdens undergang.

Lykke til med avgjørelsen.

Sør-Korea skal stenge utenlandsadopsjon om 5-6 år, og ja, ingen har garantier i en adopsjonsak. På under ett år har ventetiden vi har fått estimert gått fra 12 måneder "håper på tildeling " i løpet av 3-4 år, så hvem vet hvordan beskjeder vi får om ett halvt.

Takk for innspill.

[Gjest også adoptant]

Vi har vært inne på tanken, og jeg beundrer alle fosteforeldre, men å være forsterforeldre er en jobb, og disse kan plutselig forsvinne ut av livet ditt igjen.

Det hadde jeg ikke taklet. Skulle ønske jeg hadde den styrken.

Akkurat den avveiinga har jeg også gjort i fhd til å være fosterforeldre!

Tanken om norsk liste er ikke dum - jeg vet om fem stykker som har fått norsk tildeling de siste tre årene, og tre av disse var ikke fosterbarn, men nyfødte som ble adoptert bort. Og det er nesten flere enn jeg vet om som har fått fra utlandet

[laban]

Har snakket med bufetat. Og det er vist mange fler enn vi tror. Dette er ikke forsterbarnadosjon. Det kunne faktsk være helt opp på ca 20 i året, men selvsagt dette varierer veldig.

Ingen mulighet for å adoptere eldre barn fra Korea.

Vi kunne selvsagt byttet land, men nå er det sånn at uansett så tikker kl. litt, ikke fordi at vi er gamle, men sønnen vår blir 6 år i 2009, så da blir jo aldersforskjellen utrolig stor, vi snakker 10-11 år kanskje.

Jeg er helt rådvill.... Vet ikke hva jeg vil, vet ikke hva jeg skal fortelle sønn eller ikke....

Må bare presisere at min sorg går til gutten vi har, vi er fornøyd med han, og familiesituasjonen per i dag.

Det står kanskje mange på lista for de nesten 20 barna fra Norge?

Jeg har vært i en liknende situasjon selv en gang, med en (biologisk) datter som veldig gjerne ville ha småsøsken. Men det viste seg at det var problematisk å avle barn nr. 2, i motsetning til det første.

Vi klarte det til slutt, men det er 8 1/2 år mellom dem. Søsken er de allikevel, og livet består av mer enn barndommen. Men det er klart, de har aldri vært lekekamerater, de er også av forskjellig kjønn.

Så jeg klarer ikke å se stor aldersforskjell som helt ødeleggende. Jeg tror ikke jeg _selv_ hadde gamblet på å skifte til noe så usikkert som norskadopsjon, men jeg kjenner ikke detaljene.

En annen ting er at dere ikke burde adoptere én til _bare_ fordi junior ikke vil være enebarn. Men jeg velger å tolke deg slik at det ikke er det du mener, heller. Jeg sa til meg selv i årevis at "det finnes verre ting enn å ha ett barn", så jeg tror jeg forstår dere alle tre...

[Gjest også adoptant]

Oi, jeg er vist ikke så godt til å utrykke meg i dag.

Vi er ikke midt i en adopsjonsprossess ene og alene pga vår sønn..... Uff, men jeg er så følesesladet nå, at jeg ikke klarer å få det ut.

Hvordan skal jeg fortelle min sønn at dette kanskje ikke blir noe av, han har vist om dette i over 1 år, ikke vi som fortalte han det, men han skjønte det når barnevernet var her. Jeg mente venteprosessen ville bli for lang for han, men han er en oppvakt liten gutt.

Vet at jeg rådspør om det som ikke noe svar har, i alle fall klarer ikke jeg å finne det

Det siste året har vi jevnlig snakka med vårt barn om at det kanskje er slik at de ikke har barn til oss i Kina. Og gjort h*n oppmerksom på at det er mange fordeler med å være bare en. Men balansegangen er hårfin til det å ikke gjøre det til et problem å få søsken...

Jeg tror det er viktig å bruke litt tid på det, og satse på at barnet deres er et lite fornuftsvesen som forstår. Det er vi som er de voksne og må ta valget. Men barnet kan få litt innsikt i hvorfor det blir sånn. Og da blir ikke sorgen enerådende ved en eventuell avslutning av prosessen, da vil kanskje litt fornuft spille inn også.

Huff, ja, dette er jammen ikke enkelt med tanke på de som går og gleder seg til å bli søsken. Og som var såpass store at de skulle vurderes av barnevernet i forbindelse med sosialrapporten, og derfor har vært informert altfor lenge

[Gjest ikke nick her nå]

Nå er ikke deres ventetid så ille, kina er på samme nivå for tiden. Og andre land har også en veldig treghet for tiden.

For oss så gjelder det å få søsken til eksisterende barn som ønsker dette stort!

Har dere forsøkt å øke aldersrammen? Da vil jo ikke spranget mellom barna bli så stort.

Ellers så kan dere stå på adopsjon i norge og ha i bakhodet at dere kan blir fosterforeldre?

Det er skrikende behov etter forsterhjem så det er også en god løsning.

[Gjest Norge eller Korea]

Nå er ikke deres ventetid så ille, kina er på samme nivå for tiden. Og andre land har også en veldig treghet for tiden.

For oss så gjelder det å få søsken til eksisterende barn som ønsker dette stort!

Har dere forsøkt å øke aldersrammen? Da vil jo ikke spranget mellom barna bli så stort.

Ellers så kan dere stå på adopsjon i norge og ha i bakhodet at dere kan blir fosterforeldre?

Det er skrikende behov etter forsterhjem så det er også en god løsning.

Tusen takk for svar.

''Nå er ikke deres ventetid så ille, kina er på samme nivå for tiden. Og andre land har også en veldig treghet for tiden.''

Ja, absolutt, vi syns bare å gå fra 10 måneder til 4 år, er i lengste laget, ikke tidsmessig kanskje, men vi blir eldre, vårt barn vi allerede har blir eldre. Vi tok derfor en vurdering før vi startet med Barnevernet, og sjekket ut ca. tider. Jeg har selv søsken 7år opp og 8 år ned, stor glede av dem nå i voksen alder. Det finnes klare ulemper ved det å skulle følge opp "to aldersgrupper" opptimalt, men absolutt ingen umulighet.

''For oss så gjelder det å få søsken til eksisterende barn som ønsker dette stort!''

Det er vel det samme som hos oss, eten missforstår jeg deg, eller hva får deg til å tro at du ønsker det mer?

''Har dere forsøkt å øke aldersrammen? Da vil jo ikke spranget mellom barna bli så stort.''

Korea har en lov som sier at barn over 2 år skal bli i Korea. Har aldri hørt i nyere tid at det er kommet eldre barn fra korea til norge.

''Ellers så kan dere stå på adopsjon i norge og ha i bakhodet at dere kan blir fosterforeldre?''

Jeg beundrer fosterfamilier enormt, men for oss blir det enten adopsjon eller ikke. Har forklart dette litt lenger ned.

''Det er skrikende behov etter forsterhjem så det er også en god løsning.''

Det er jeg dessverre smertelig klar over.

[Gjest Norge eller Korea]

Det står kanskje mange på lista for de nesten 20 barna fra Norge?

Jeg har vært i en liknende situasjon selv en gang, med en (biologisk) datter som veldig gjerne ville ha småsøsken. Men det viste seg at det var problematisk å avle barn nr. 2, i motsetning til det første.

Vi klarte det til slutt, men det er 8 1/2 år mellom dem. Søsken er de allikevel, og livet består av mer enn barndommen. Men det er klart, de har aldri vært lekekamerater, de er også av forskjellig kjønn.

Så jeg klarer ikke å se stor aldersforskjell som helt ødeleggende. Jeg tror ikke jeg _selv_ hadde gamblet på å skifte til noe så usikkert som norskadopsjon, men jeg kjenner ikke detaljene.

En annen ting er at dere ikke burde adoptere én til _bare_ fordi junior ikke vil være enebarn. Men jeg velger å tolke deg slik at det ikke er det du mener, heller. Jeg sa til meg selv i årevis at "det finnes verre ting enn å ha ett barn", så jeg tror jeg forstår dere alle tre...

Vi er selvsagt ikke oppi en adopsjonsprosess, ene og alene for at vårt enebarn skal få seg søsken, for det vil han ha. Så ille står det ikke til i heimen her :-)

Aner ikke hvor mange som står på den listen, men det spiller egentlig heller ingen trille.

Man kan stå der maks 12 måneder, ingen godkjenninger ingen garantier. Hvert enkelt barn blir vurdert i fagelig uvalg, og barn og foreldre blir matchet, mye etter spesefikke ønsker fra mor.

Når du står på den listen kan det gå rimelig kjapt, eller ikke i det hele tatt. Det er ikke slik at den som har stått der lengst, blir vurdert først. Det er den som passer aller, aller best for dette lille barnet.

Nå husker jeg ikke mer hva du skrev, så mulig du får ett svar til.

Forresten, hvorfor jeg har påpekt især det med at sønn ønsker seg søsken, og ikke vi, det ble jo helt på tryne. Jeg skjønner ikke mine egene tanker engang, om dagen, så mye kommer litt feil ut.

Vi er voksene mennesker som takler dette helt fint, og mulig er jeg i overkant hønemor, men sønn har ikke hatt det så lett, og det har vært veldig mørkt, men vi gjør det beste ut av det.

Tusen takk for svar,

[Gjest Norge eller Korea]

Nå er ikke deres ventetid så ille, kina er på samme nivå for tiden. Og andre land har også en veldig treghet for tiden.

For oss så gjelder det å få søsken til eksisterende barn som ønsker dette stort!

Har dere forsøkt å øke aldersrammen? Da vil jo ikke spranget mellom barna bli så stort.

Ellers så kan dere stå på adopsjon i norge og ha i bakhodet at dere kan blir fosterforeldre?

Det er skrikende behov etter forsterhjem så det er også en god løsning.

Jeg virket ytterst usympatisk syns jeg når jeg leste mitt svar til deg på trykk. Sikkert fordi jeg brukte disse "boksene".

Er du snill og leser det med snille briller på?

[Gjest Norge og korea]

Vi er selvsagt ikke oppi en adopsjonsprosess, ene og alene for at vårt enebarn skal få seg søsken, for det vil han ha. Så ille står det ikke til i heimen her :-)

Aner ikke hvor mange som står på den listen, men det spiller egentlig heller ingen trille.

Man kan stå der maks 12 måneder, ingen godkjenninger ingen garantier. Hvert enkelt barn blir vurdert i fagelig uvalg, og barn og foreldre blir matchet, mye etter spesefikke ønsker fra mor.

Når du står på den listen kan det gå rimelig kjapt, eller ikke i det hele tatt. Det er ikke slik at den som har stått der lengst, blir vurdert først. Det er den som passer aller, aller best for dette lille barnet.

Nå husker jeg ikke mer hva du skrev, så mulig du får ett svar til.

Forresten, hvorfor jeg har påpekt især det med at sønn ønsker seg søsken, og ikke vi, det ble jo helt på tryne. Jeg skjønner ikke mine egene tanker engang, om dagen, så mye kommer litt feil ut.

Vi er voksene mennesker som takler dette helt fint, og mulig er jeg i overkant hønemor, men sønn har ikke hatt det så lett, og det har vært veldig mørkt, men vi gjør det beste ut av det.

Tusen takk for svar,

Glemte og kommentere det å bytte til noe veldig usikkert. Vi bytter jo evnt. fra noe uskikkert også.

Sør-Korea har varslet utenlandsadopsjonsstopp om 5-6 år. På under ett år nå, har vår estimerte tid firedoblet, jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skulle tro at det ikke kommer til å gå ytterliger opp i tid.

Jeg vet en adopsjonsprosess tar på, derfor vet jeg også at jeg syns det er ille om vi blir i en kø i la oss si 5år, også er det helt til ingen nytte. Vil jeg utsette min sønn for det?

Jeg vet ikke :-/

[Mtoto]

Korea-toget er vel allerede gått!? Verdens Barn har jo annonsert at de IKKE tar nye søkere på Korea, fordi landet trolig stopper adopsjoner om 4-5 år. De søkerne som alt står på Korea er de som kan lykkes i løpet av de kommende årene. Nye søkere er for seint ute.

Har dere vurdert et annet land? Sammenlign muligheten i alle tre foreninger. Man kan godt ha adopterte søsken fra ulike land. Kjenner til flere eksempler på det.

[Gjest Norge eller Korea]

Korea-toget er vel allerede gått!? Verdens Barn har jo annonsert at de IKKE tar nye søkere på Korea, fordi landet trolig stopper adopsjoner om 4-5 år. De søkerne som alt står på Korea er de som kan lykkes i løpet av de kommende årene. Nye søkere er for seint ute.

Har dere vurdert et annet land? Sammenlign muligheten i alle tre foreninger. Man kan godt ha adopterte søsken fra ulike land. Kjenner til flere eksempler på det.

Hei!

Vi er i prosess, vi vurder å hoppe av og gå for norsk adopsjon, eller fortsette, eller hoppe av og bli fornøyd med livene våre, sånn vi har det pr idag.

[Gjest norge eller korea]

Bare for ordenskyld, vi er godkjent våren 2008, ikke 2007 som jeg skrev.

Glemte helt at vi var i 2009 nå.... Utrolig sløft.

[fillolin]

Har dere vurdert et annet land? Hvis dere likevel vurderer å bytte fra Sør-Korea, mener jeg? Riktignok er ventetidene lange alle steder, men det er jo bare Sør-Korea som skal stenge. Og det er ikke alle steder de er så lange. Dersom dere venter i et annet land vil dere helt sikkert komme i mål, før eller senere. Dersom dere velger et land der dere kan ha høyere aldersramme, f.eks. Brasil, kan det tilogmed gå fort! Fortere kan det gå også om dere kjenner at dere har overskudd til et barn som muligens har spesielle behov/helseanmerkninger. (Jeg vet lite om innenlandsadopsjon, men da vi startet vår første prosess ble vi iallefall fortalt av BV at forholdsvis mange hadde vært ruseksponert under svangerskapet. Sånn hvis dere er bekymret for helse, mener jeg). Men jeg forstår dilemmaet, absolutt. Det er noe med å sette livet på vent på et vis. Å vente så lenge på noe som kanskje ikke blir noe av. Osv. Samtidig er det en gave å få glede seg så lenge til noe så stort! Å få oppleve tildelingen! Vente på dette barnet som en allerede elsker! Hentereisen! Vi har hatt usannsynlig flaks denne gangen og rakk ikke å vente på tildelingen i det hele tatt (det kan også skje, av forskjellige grunner, husk på det). Nå har vi ventet på reisebeskjed siden mai. Klart jeg blir utålmodig innimellom. Men jeg har gjort det før, og vet at det er verdt hvert sekund. Hver tåre. Vi venter. Og nyter livet sammen med Lille Blomst. Som du forstår, hvis jeg skulle velge for deg ville det vært lett Kjenn etter i hjertet: er det et av valgene du vil kunne komme til å angre på? Og så vil jeg rådført meg med VB. Det er faktisk ikke uten videre slik at ventetidene vil øke og øke framover. Tvertimot kan den situasjonen oppstå at det blir for få søkere... Men igjen, siden jeg ser at innlegget har slagside: jeg forstår dilemmaet. Og da er det kanskje best å SNAKKE med noen om det, mye blir klarere da. Her blir det kanskje bare vanskeligere.... LYKKE TIL!

Klem

[Mrs. Wallace]

Har snakket med bufetat. Og det er vist mange fler enn vi tror. Dette er ikke forsterbarnadosjon. Det kunne faktsk være helt opp på ca 20 i året, men selvsagt dette varierer veldig.

Ingen mulighet for å adoptere eldre barn fra Korea.

Vi kunne selvsagt byttet land, men nå er det sånn at uansett så tikker kl. litt, ikke fordi at vi er gamle, men sønnen vår blir 6 år i 2009, så da blir jo aldersforskjellen utrolig stor, vi snakker 10-11 år kanskje.

Jeg er helt rådvill.... Vet ikke hva jeg vil, vet ikke hva jeg skal fortelle sønn eller ikke....

Må bare presisere at min sorg går til gutten vi har, vi er fornøyd med han, og familiesituasjonen per i dag.

''Vi kunne selvsagt byttet land, men nå er det sånn at uansett så tikker kl. litt, ikke fordi at vi er gamle, men sønnen vår blir 6 år i 2009, så da blir jo aldersforskjellen utrolig stor, vi snakker 10-11 år kanskje. ''

Tja, da er det jo en mulighet for å bytte til et land som har kortere ventetid for høyere aldersgodkjennelse og søke om endret godkjennelse til f.eks 0-4 år. Da ville ikke aldersforskjellen bli så stor, og i tillegg ville dere sannsynligvis hatt en familieforøkelse innen overskuelig tid.

[Gjest movenpink]

Ser forresten at jeg ikke er var så god til å få frem hva jeg trenger synspunkter på.

*Skal vi gjøre det hjerteskjærende ovenfor sønne vår å si at han dessverre ikke får søsken allikevel, tiltross for at vi har fortalt at han skal få.

*Skal vi vente, se ann situasjonen, men hva om vi står i kø i 4 år, men så blir det ikke noe uansett, holder vi han for narr?

*Eller skal vi ta kjangsen på at vi innen ett år får en norskt barn, vi har ikke lov å velge å stå både i norge og på liste i Korea på engang.

Se bort fra sønnen din et par minutter og kjenn etter hva _dere_ (du og mannen din) ønsker. Ønsker _dere_ et barn til? Vil _dere_ føle det som et savn for _dere_ å ikke få ennå et barn?

Kan kanskje gjøre det noe klarere? Ha i mente at du hele tiden må fokusere på _dine_ (og mannens) følelser _overfor dette eventuelle barnet_ - og ikke på de følelsene deres over sønnen deres reaksjoner.

[Gjest ikke nick her nå.]

Jeg virket ytterst usympatisk syns jeg når jeg leste mitt svar til deg på trykk. Sikkert fordi jeg brukte disse "boksene".

Er du snill og leser det med snille briller på?

Jeg mente selvsagt at vi alle ønsker oss et barn til, men når barna i en familie har enormt sterke ønsker om et søsken så ville vi ha gjort alt vi kunne for at det skulle skje.Selvom vi voksne er så "voksne" at vi kan gi oss når man ser at denne veien er tung og lang og nesten umulig. (Ny sosialrapport er jo en av årsakene her til at man kan ha lyst til å bryte.)

Og når det gjelder fosterhjem så er det riktig at man bare låner barna i ordets riktige betydning. Men man kan jo også be om langtidsbarn, som finnes. Barn som aldri vil komme tilbake til sine opprinnelig foreldre. Kjenner flere som har mottatt slike barn.

Dette forslaget tok jeg med kun hvis adopsjonen går ut av en eller annen grunn. Så finnes det mulighet videre i livet for å få inn flere barn i huset. Også besøkshjem trenges det mye av og det kan kanskje også være en løsning i forhold til at deres barn ikke skal være for lei seg hvis en adopsjon ikke blir fullført. Da kan man glede seg til en helg eller to i måneden med besøk istedenfor.

Jeg vet det er vanskelig det hele og ønsker dere lykke til videre på veien.

Jeg er selv på ventestien og mister nesten motet som alle andre for tiden..

[laban]

Vi er selvsagt ikke oppi en adopsjonsprosess, ene og alene for at vårt enebarn skal få seg søsken, for det vil han ha. Så ille står det ikke til i heimen her :-)

Aner ikke hvor mange som står på den listen, men det spiller egentlig heller ingen trille.

Man kan stå der maks 12 måneder, ingen godkjenninger ingen garantier. Hvert enkelt barn blir vurdert i fagelig uvalg, og barn og foreldre blir matchet, mye etter spesefikke ønsker fra mor.

Når du står på den listen kan det gå rimelig kjapt, eller ikke i det hele tatt. Det er ikke slik at den som har stått der lengst, blir vurdert først. Det er den som passer aller, aller best for dette lille barnet.

Nå husker jeg ikke mer hva du skrev, så mulig du får ett svar til.

Forresten, hvorfor jeg har påpekt især det med at sønn ønsker seg søsken, og ikke vi, det ble jo helt på tryne. Jeg skjønner ikke mine egene tanker engang, om dagen, så mye kommer litt feil ut.

Vi er voksene mennesker som takler dette helt fint, og mulig er jeg i overkant hønemor, men sønn har ikke hatt det så lett, og det har vært veldig mørkt, men vi gjør det beste ut av det.

Tusen takk for svar,

Jeg forstår veldig godt det med at sønnen deres ønsker seg søsken, vi har som nevnt vært der selv.

Jeg visste ikke at det var spesielle forhold rundt prosessen i Norge. Men den virker ytterst lite forutsigbar.

Jeg tror nok jeg hadde tatt sjansen på å bli stående i køen for Korea. Kanskje dette er (delvis) fordi jeg vet at det kan gå greit selv med stor aldersforskjell på søsken, og fordi det virker som et veldig sjansespill å stille seg i en _ny_ kø etter så lang tid. Da er det kanskje mer å hente på å bytte til et land der det er relativt kort ventetid hvis man sier seg interessert i litt eldre barn.

Men det ER vanskelig. Forstår godt at dere er i villrede. Lykke til uansett!

[trollemor;o)]

Jeg/vi ville nok stått løpet ut og ventet på et barn fra Korea.