NHD - har han en depresjon - alvorlig??

[Gjest Bekymret sambo]

Vet ikke riktig hvor jeg skal begynne... Dette kan bli rotete, men jeg håper du vil skjønne litt....

Har vært sammen med min samboer i fire år. Bodd sammen i 3,5. Vi fikk vårt første barn våren 2007. Gravid igjen januar 2008 - abort uke 12. Ny graviditet mnd. etter aborten. Da jeg var 12 uker på vei begynte han å forandre seg. Det skjedde nesten over natten.....Han hadde på flere fester flørtet åpenlyst med en annen kvinne. Andre kommenterte dette. Jeg ble selvfølgelig usikker og sjalu. Jeg antok at hans fraværende oppførsel skyldes at han hadde forelsket seg i denne kvinnen. Sommeren gikk og han ble mer og mer fjern. Han mistet matlysten og tok av minst 15 kg fra juni til august. Om jeg forsøkte å snakke med han sa han at han ikke visste hva som manglet, men at hans følelser for meg var mer eller mindre borte. Jeg trodde dette skyldtes den andre kvinnen, og maste mye om hvor han skulle, hva han hadde gjort, hvemhan hadde vært sammen med. Han følte seg kontrollert og mistrodd.

Vi ble enige om å søke hjelp hos familievernkontoret. Vi gikk også sammen og alene til fastlegen. Andre gangen hos FVK gikk rett vest.... De siste 9 ukene har han sovet på eget rom, og vil ikke inn igjen i dobbeltsenga før han har bestemt seg for om han vil fortsette samlivet eller ikke. I mellomtiden har vårt andre barn kommet til verden. Hva har så kommet frem det siste halve året??

Han er lei seg det meste av tiden; det eneste som gleder han i hverdagen er ungene. Han sier han savner seg selv..... Han føler seg utilstrekkelig og ubrukelig; jeg har mer eller mindre ubevisste tatt de fleste avgjørelser ang. ungene. Han jobber stort sett fra 4 om morgenen til 6 om kvelden. Etter endt arbeidsdag styrer han et annet firma; har ansvaret for regninger ut og inn, samt oversikt over arbeidet firmaet har.

Vi har inntil for få uker siden hatt et tilnærmet normalt sexliv. Han har tidligere onanert regelmessig, ut fra hva jeg kan skjønne gjør han ikke dette lenger heller.

Jeg har spurt om han synes livet er lettere når han sover på eget rom, til det svarte han at det var i alle fall ikke verre..... Han er opptatt av at han skal klare seg selv. Han kan bli sur hvis han føler seg presset av meg; av hva som "passer DEG best" som han sier.

Han sier at han sover dårlig; våkner ofte i løpet av natten.

Siste halvår har vi nesten ikke vært på besøk hos hans familie eller hans tidligere venner som kjenner han godt. Virker som han vil unngå de som kjenner han godt.....

Jeg har forandret på ting jeg vet at jeg har gjort feil. Dette sier han er blitt bedre, men at det ikke har gjort at han har fått det bedre; det sitter i hodet sier han, men han vet ikke hva som er galt, og han klarer ikke gjøre noe med ting slik at han skal få det bedre. Han har sagt at han helst vil være i fred, sove på eget rom.

Han hadde to timer hos legen, men ønsker ikke gå dit mer tror jeg. Vil ikke tro legen var inne på tema depresjon. Tema var heller samlivsproblemene.

Som jeg sa ville innlegget bli rotete.... Og jeg har sikkert ikke fått med meg alt heller..... Jeg har mange spørsmål.....

Kan han ha en depresjon? Hva kan ha utløst denne depresjonen? Jeg er ikke fremmed for tanken på at han kan ha vært forelsket i den andre kvinnen. Kan en forelskelse utløse noe? Vi har tidligere hatt et godt forhold; sagt at vi er glade i hverandre og at vi elsker hverandre. Det har vært mye humor og latter. Dette er borte nå.... Det at han jobber så mye, har han begrunnet med at det er "fri" å være på jobb, da slipper han maset mitt.... Hvorfor avslutter han ikke forholdet itl meg? Holder han ut kun pga av ungene, eller kan jeg håpe at han en dag vil komme "tilbake"?? Hvis han har en depresjon, hvordan "finne" det ut? Han vil jo ikke til legen, og jeg er heller ikke i posisjon til å snakke med han om dette, det vil bli mas eller "hysteri"..... Han vil komme til å bli sint om jeg tar opp det som tema..... Kan samlivet og følelsene for meg blitt dårlig pga depresjon? Eller er han deprimert fordi samlivet er dårlig??? jeg er bekymret for mannen, og vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut i forholdet selv, dersom det ikke snart skjer noe.....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke faciten, det er kun mine spekulasjoner.

Arbeidet på >15t er i seg selv nok til å slite ut og ta all energien fra en person. Han burde hatt fri og blitt oppvartet når han har fri.

I stedet har han, av eget valg, pådratt seg kone og to barn. Om han er en ansvarsfull mann, ser han at han burde ta seg av disse også. Det opplever han vel at han ikke makter etter jobben. Han får dårlig samvittighet for det. Samtidig opplever han alle krav i hjemmet som mas, som han vet det ikke er, og det gjør han enda mindre fornøyd med seg selv.

Jeg tror ikke dette kan endres uten en betydelig omlegging av hele livsstilen. Han må arbeide mindre, han må få ha fri største delen av tiden han ikke er på jobb, uansett hvor urettferdig det må føles. Han må gjenvinne energi, kraft og evnen til å glede seg. Først deretter kan han bli en god ektemann og far.

[Gjest VKF]

''Han jobber stort sett fra 4 om morgenen til 6 om kvelden. Etter endt arbeidsdag styrer han et annet firma; har ansvaret for regninger ut og inn, samt oversikt over arbeidet firmaet har''

Her ligger nok svaret. Jeg hadde vært halvdød av et slikt liv. Han står jo opp midt på natta da andre er langt inne i drømmeland og jobber utover hele dagen og kvelden.

Det er ikke rart han er deprimert og mangler overskudd.

[Gjest Bekymret sambo]

Dette er ikke faciten, det er kun mine spekulasjoner.

Arbeidet på >15t er i seg selv nok til å slite ut og ta all energien fra en person. Han burde hatt fri og blitt oppvartet når han har fri.

I stedet har han, av eget valg, pådratt seg kone og to barn. Om han er en ansvarsfull mann, ser han at han burde ta seg av disse også. Det opplever han vel at han ikke makter etter jobben. Han får dårlig samvittighet for det. Samtidig opplever han alle krav i hjemmet som mas, som han vet det ikke er, og det gjør han enda mindre fornøyd med seg selv.

Jeg tror ikke dette kan endres uten en betydelig omlegging av hele livsstilen. Han må arbeide mindre, han må få ha fri største delen av tiden han ikke er på jobb, uansett hvor urettferdig det må føles. Han må gjenvinne energi, kraft og evnen til å glede seg. Først deretter kan han bli en god ektemann og far.

Takk for svar! Jeg ble ikke så mye klokere tror jeg.... Saken er den at han har blitt vartet opp, hatt helt fri når han har fri.... Jeg har tatt alt som er av husarbeid, alt arbeidet med ungene; stått opp hver morgen og latt han sove. Jeg har nok rett og slett gjort ting for mye.... Jeg har tatt de fleste avgjørelser ang. ungene når det gjelder rutiner; legging, hva de skal spise, når de skal sove osv. Dette har jeg i beste mening, men har skjønt at det er blitt feil.... Han har gitt utrykk for at avgjørelser er blitt tatt over hodet på han og at han føler seg overkjørt. Det er dette jeg har gjort endringer i forhold til, og som han synes er blitt bedre....

Et par ting jeg glemte å nevne i innlegget i går.... Flere ganger om dagen virker det som om han "detter" ut.... Han stirrer tomt rett ut i luften og virker til å være totalt i sin egen verden. Disse øyeblikkene varer fra noen sekunder til et par minutter.....

En annen ting jeg har tenkt på er at han tilsynelatende ikke får med seg ting jeg forteller han; f. eks om ting som skal skje f.eks arrangementer i barnehagen. Han svarer når jeg forteller han det, men i ettertid skjønner jeg at han ikke har fått det med seg....

Det jeg er så usikker på er hva kan jeg gjøre for å avhjelpe?? Hvilke krav og foreventninger kan jeg ha? Han har nå bedt om å få være i fred.... Jeg er redd for at dersom jeg ikke tar initiativ til noen form for "samlivskontakt" så vil jeg skyve han enda lenger fra meg???? Har du noen råd til hva jeg kan foreta meg? Snakke med meg vil han ikke, og ingen andre når inn heller.....