Fortelle sannheten?

[Gjest mamma på fulltid!]

Sønnen min har de siste årene hatt mindre og mindre samvær med far, han er gift på nytt og bor et stykke herfra.

Nå begrenser samværet seg til et par-tre timer samvær et par ganger i året, sammen med meg.

Han er 8-år, og begynner å komme i en alder der han faktisk savner en far tror jeg, men han sier ikke noe særlig om det.

¨Da vi møtte han før jul lovet han at gutten skulle få komme på besøk og om alt det morsomme de skulle gjøre, jeg satt å hørte på uten å si noe, selv om jeg av erfaring vet han ikke står for det han sier.

Gutten ble selvfølgelig meget glad for dette, og snakket litt om det i ettertid.

Problemet er at far har sagt til gutten at han ikke får lov av meg å besøke han, dette kom frem en dag vi snakket om det kommende besøket, noe så utrolig dårlig gjort av faren, å gi meg skylda!

Men iallefall ringte han her om dagen og hørte om julegaven var ok, han snakket litt med sønnen før jeg snakket med han. Da fortalte han at han ville prøve å treffe gutten til sommeren, om vi kom dit han bor, jeg burde skjønt det kom til å skje, men allikevel ble jeg skuffet på min sønns vegne.

Han overlater til meg å prøve å forklare at besøk ikke blir aktuelt på et halvår allikevel, mens han sikkert forteller gutten at det ikke passer for meg.

Når er gutten så stor at han skjønner tingenes tilstand?

Unnskyldningen om at faren har det veldig travelt akkurat nå er nok snart oppbrukt, men jeg kan ikke fortelle at han ikke bryr seg heller da, hva sier jeg for å ikke gjøre 8-åringen lei seg og for å ikke skade forholdet mellom far og sønn mer enn det allerede er?

[Speak]

Slikt er veldig vanskelig. Jeg tror sannheten er å foretrekke, men du må prøve å unngå å snakke stygt om far.

Du kan f.eks. si at far sa at dere skulle treffes i sommer. (Det er jo sant) Du kan også si til gutten at han må spørre far om hvorfor det ble slik ettersom du ikke vet.

Du sa jo ingenting om HVORFOR dette ble utsatt. Har far en god grunn, eller er det bare slik at han ikke gidder.

Jeg tror at vi har alt å vinne på å være ærlige uten å snakke stygt om den andre parten. Ungene bør få lov til å være glad i begge:-)

Men det er jo fryktelig trist for gutten din da:-(

[Gjest mamma på fulltid!]

Slikt er veldig vanskelig. Jeg tror sannheten er å foretrekke, men du må prøve å unngå å snakke stygt om far.

Du kan f.eks. si at far sa at dere skulle treffes i sommer. (Det er jo sant) Du kan også si til gutten at han må spørre far om hvorfor det ble slik ettersom du ikke vet.

Du sa jo ingenting om HVORFOR dette ble utsatt. Har far en god grunn, eller er det bare slik at han ikke gidder.

Jeg tror at vi har alt å vinne på å være ærlige uten å snakke stygt om den andre parten. Ungene bør få lov til å være glad i begge:-)

Men det er jo fryktelig trist for gutten din da:-(

Tror grunnen til at det ble utsatt er fordi han må prioritere å bruke tiden sin på den nye familien, og akkurat det får jeg meg ikke til å si til sønnen min om du skjønner.

Men han sa det at det var litt dumt da, faren sa det altså, siden sønnen min og hans nye barn på en måte er søsken.

De er vel mer enn på en måte søsken når de har samme far da, men men.

Snodig fyr, han ringte å fortalte at han hadde blitt pappa igjen å for en god stund tilbake, da sa han at det var så koselig at vi begge hadde fått barn.

Han virker ikke særlig interressert i gutten rett å slett, gir han gaver til jul og bursdag, og ringer annenhver måned, men ellers hører vi ikke en lyd!

Akkurat derfor var det sånn skuff at han ikke så seg tid til et møte nå i vinter da, siden han hadde lovet det.

Og dette er ikke et syte innlegg over at jeg har gutten 100 % både på helg og hverdag altså, bare så det er sagt, det går av seg selv etter så lang tid!

[mrxx]

Huffa meg, jeg får helt vondt i magen av sånt. Stakkars guttunge som gleder seg, så blir det ikke noe av likevel. Jeg synes du skal fortelle sanneheten med visse modifikasjoner. Med andre ord ikke snakke nedsettende om faren, men heller prøve å dempe det litt, men likevel på en sånn måte at han ikke tror at det er du som har skylda for dette.

Jeg fatter ikke at noen gjør noe sånt mot barna sine, det er tross alt det viktigste vi har i livet.

[Speak]

Tror grunnen til at det ble utsatt er fordi han må prioritere å bruke tiden sin på den nye familien, og akkurat det får jeg meg ikke til å si til sønnen min om du skjønner.

Men han sa det at det var litt dumt da, faren sa det altså, siden sønnen min og hans nye barn på en måte er søsken.

De er vel mer enn på en måte søsken når de har samme far da, men men.

Snodig fyr, han ringte å fortalte at han hadde blitt pappa igjen å for en god stund tilbake, da sa han at det var så koselig at vi begge hadde fått barn.

Han virker ikke særlig interressert i gutten rett å slett, gir han gaver til jul og bursdag, og ringer annenhver måned, men ellers hører vi ikke en lyd!

Akkurat derfor var det sånn skuff at han ikke så seg tid til et møte nå i vinter da, siden han hadde lovet det.

Og dette er ikke et syte innlegg over at jeg har gutten 100 % både på helg og hverdag altså, bare så det er sagt, det går av seg selv etter så lang tid!

Jeg tok det absolutt ikke som et syte-innlegg. Jeg leste det slik at du syntes det var synd for gutten din at han ikke fikk treffe pappa. Og det forstår jeg jo godt.

Nei, å si at han velger å prioritere sin nye familie blir jo feil.

Hva om du sier til gutten din at han kan ringe pappa og spørre selv dersom han lurer på noe? Da må pappa stå til ansvar. Si at du ikke helt vet hvorfor han ikke kan komme.

Må innrømme at jeg rister på hodet av mange tafatte pappaer. (Inklusiv min egen som aldri har tatt noe ansvar - så jeg vet en del om situasjonen sønnen din er i)

[Gjest Ulvinnen]

Jeg syns du skal overlate til faren å selv fortelle både at det ikke blir noe treff, og hvorfor. Bare la det bli klart for faren at du er i rommet og hører hva som blir sagt i telefonen, så han ikke kan skylde på deg.

Da er det ikke sikkert det blir like lett å vri seg unna, slik at han stiller mer opp.