Utbrent

[Gjest V.O.P.]

Jeg er en mann i midten av 30 årene som føler at jeg synker stadig lengre og lengre ned i et stor sort hull. Jeg har kone og to små barn, og disse er eneste grunnen til at jeg fortsatt holder hodet over vannet.

Jeg har hatt diverse jobber opp gjennom årene, såkalt "på gølvet" stillinger, men har nå innsett at jeg angrer skikkelig på at jeg ikke tok videre utdannelse etter vgs. Jeg gruer meg til å gå på jobben hver dag og føler at jeg presterer langt under par når det kommer til resultat. Jeg er irritabel mot de fleste kollegaene, og tenker alltid det verste når noe skal skje på jobben(arrangementer, møter osv).

Jeg har en bi-jobb som fyller natten i helgene(hver eneste), en jobb jeg skulle vært foruten, men økonomien tilsier for tiden at jeg ikke kan la være.

Privat har jeg asosialisert meg gradvis de siste årene og nå har jeg bare telefonkontakt med et par av vennene jeg har igjen.

Jeg var hos fastlegen for en tid tilbake og forsøkte å snakke med han, men jeg er dessverre en person som har vanskeligheter med å snakke for meg(om meg selv). Jeg ble henvist til psykolog, men jeg valgte å ikke gå(mangel på tid - vanskeligheter med å komme igjennom til ledig psykolog - tørr ikke).

Jeg har som nevnt familien og det er disse jeg holder ut for, selv om jeg ofte er irritert og kjefter på ungene. Samlivet er heller ingen dans på roser - vi gjør aldri noe sammen, og vi har sjelden sex). Til tross for dette så velger jeg å holde masken og ikke si noen om min situasjon til kona.

Jeg var tidligere livredd for alvorlig sykdommer, men dette bryr jeg meg ikke om lenger. Tankene om å dø har alltid gjort meg redd, men også her har jeg endret tankemønsteret.

For noen år siden takket jeg nei til en forfremmelse på arbeidsplassen - noe jeg har angret sterkt på siden. Jeg valgte istenfor å skifte jobb, men gikk fort lei. Jeg har søkt mange jobber uten å nå igjennom på noen av dem.

Følelsen av å være verdiløs og betydelig gnager skikkelig og jeg lurer på hvor lenge jeg kan gå sånn uten å bryte sammen.

Jeg føler at mye av nøkkelen til en forbedret tilværelse går via en bedre trivsel i hverdagen - tenker da spesielt på jobben.

Jeg har kollegaer som har fått omskolering pga fysiske skader som skulder-/ryggplager og jeg lurer på om man kan få det samme på grunn av psykisk helse?

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan hjelpe meg med å komme meg i rett retning?

På forhånd takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du er deprimert, og det var synd du ikke gikk til psykologen.

Synes du skal søke hjelp for depresjonen slik at du får tiltak og energi til å gjøre noe med situasjonen din.

Lykke til :-)

[Gjest Mirakelet]

første steg er i alle fall å få kontakt med en behandler,

få deg psykologtime, han kan hjelpe deg, så du bedre takler hverdagen, og evnt. omskolering etterhvert.

Psykisk sykdom er også omskoleringsgrunn.

Hør med psykologen.