Er det dette som er depresjon eller jeg sånn?

[Gjest Nattfiol]

Jeg lurer på om mitt tungsinn og mine vanskelige sider ligger i min personlighet eller om jeg kan ha en kronisk eller langvarig depresjon. Jeg er en jente på 33 år, gift med et barn. Jeg er stort sett preget av tungsinn og en dyp tristhet. Jeg liker ikke disse sidene ved meg og gjør mye for å ikke gå helt inn i det, jeg trener en del, leser mye og jobber mye - jeg vet en del om hva jeg kan gjøre for å motarbeide depresjon og prøver å hjelpe meg selv på den måten.

Likevel slipper det aldri taket i meg, denne evige indre usikkerheten og ekstremt lave selvfølelsen. Jeg har mye selvhat. Spesielt følelsen av ikke å mestre de dagligdagse sosiale situasjonene tærer på meg. Det er så og si utenkelig å gå på f.eks foreldremøte for meg. Mannen min må gå. Jeg har alltid hatt problemer med å fungere i grupper. Jeg går heller ikke i butikker og unngår så langt jeg kan kontakt med andre enn den nærmeste familien. På flyturer f.eks er det et helvete å skulle reise seg for å gå på toalettet, jeg vet at alle kan se meg og jeg sitter heller i 8 timer og risikerer blodpropp enn å vagge opp midtgangen i alles påsyn. Det hender jeg greier å kvinne meg opp likevel. Samme følelse får jeg hvis jeg må ta tog, buss osv, jeg gruer meg til jeg skal gå av i tilfelle jeg tiltrekker meg oppmerksomhet. Samtidig synes jeg det er vondt å skulle gjøre meg så usynlig i alle sammenhenger.

Jeg har kort lunte til tider, er nokså kritisk til andre, er uinteressert i en del ting, og klarer ikke alltid å opparbeide nok krefter og tiltak til å gjøre endringer i dagliglivet som jeg trenger og ønsker. Jobben min takler jeg derimot utmerket, jeg jobber isolert og trives utmerket og tjener svært bra, så jeg føler meg vellykket på det området. Det er privat jeg føler meg så mislykket. Jeg vil være en bedre mamma, mer tilstede og i mer aktivitet, og jeg vil være en bedre kone. Jeg føler jeg tar mer enn jeg kan gi. Mannen min sier han elsker meg og at jeg har masse å gi, men jeg kan overhodet ikke se det. Jeg får ham alltid i godt humør sier han.

Hvor mye kan medisiner hjelpe på en sånt "tilfelle" som meg, og hva er det med meg egentlig? Sosial angst/fobi, depresjon? Har de fleste mennesker problematiske sider ved sin personlighet som man bare må lære å takle for å være en voksen og ansvarlig person? Det er vel ingen som lever i konstant og perfekt harmoni med seg selv?

Jeg har ikke vært til lege eller psykolog med noe av dette, ikke noe fysisk heller forøvrig, da jeg føler meg i veien og til bry bare jeg åpner munnen. Føler meg ikke verdig til å ta opp deres tid, all den tid det finnes så mange andre som har det mye verre.

[Gjest minnah]

Jeg har bare lyst til å påpeke et paradoks som jeg selver blitt klar over i det siste - har slit med en del av det du beskriver her - men kom til å tenke på akkurat det med å unngå å gjøre eg synlig.. Når man unngår å gjøre "normale" ting, blir man på en måte _mer_ synlig. Man setter seg utenfor og unngår det andre gjør, av frykt for å være synlig, men det kan virke motsatt.

Meg selv som eksempel - jeg har flere ganger unngått å feire bursdagen min fordi jeg hater oppmerksomhet. Men plutselig ble jeg gjort oppmerksom på at vennene mine lurte på dette, hvorfor jeg aldri feiret. Så på den måten ble jeg mer synlig istedet for å bli glemt.. Om du skjønner hva jeg mener.

Dette kan jo ikke folka på flyet vite så klart, de vil ikke tenke to ganger over det enten du går på do eller ei. Men det er nå engang et paradoks her. )

[Gjest togli]

Jeg kan ikke så mye om dette her, men alt tyder iallefall på at du av en eller annen grunn har ekstremt lav selvfølelse. Du burde antagelig kontakte fastlegen din og få henvisning til psykolog for å få snakka ut om hvorfor selvfølelsen din har blitt slik? Det må være fryktelig vondt å ha det på denne måten :-(

[FGT]

Jeg har bare lyst til å påpeke et paradoks som jeg selver blitt klar over i det siste - har slit med en del av det du beskriver her - men kom til å tenke på akkurat det med å unngå å gjøre eg synlig.. Når man unngår å gjøre "normale" ting, blir man på en måte _mer_ synlig. Man setter seg utenfor og unngår det andre gjør, av frykt for å være synlig, men det kan virke motsatt.

Meg selv som eksempel - jeg har flere ganger unngått å feire bursdagen min fordi jeg hater oppmerksomhet. Men plutselig ble jeg gjort oppmerksom på at vennene mine lurte på dette, hvorfor jeg aldri feiret. Så på den måten ble jeg mer synlig istedet for å bli glemt.. Om du skjønner hva jeg mener.

Dette kan jo ikke folka på flyet vite så klart, de vil ikke tenke to ganger over det enten du går på do eller ei. Men det er nå engang et paradoks her. )

Siden du ikke nevner noen konkrete problemer i familien din, eller i forbindelse med andre ting i ditt liv, så virker det som om du sliter med noe i hodet ditt, altså kjemisk ubalanse. Om din lave selvfølelse skyldes depresjon eller ei, er vanskeligere å si for meg. Har selv en kronisk stemningslidelse, og kan heller ikke legge vekt på noe annet en at det er kjemien i hjernen som gjør at mine følelser, eller manglene følelser ikke kan pleie et forhold, eller normal sosial omgang i noen i særlig grad, fordi det er slitsomt mens det pågår, og sliten i hodet etterpå, og enda mer deprimert. Hvor lenge har du hodet ditt virket slik ? Hvordan begynte det ?

[Gjest minnah]

Siden du ikke nevner noen konkrete problemer i familien din, eller i forbindelse med andre ting i ditt liv, så virker det som om du sliter med noe i hodet ditt, altså kjemisk ubalanse. Om din lave selvfølelse skyldes depresjon eller ei, er vanskeligere å si for meg. Har selv en kronisk stemningslidelse, og kan heller ikke legge vekt på noe annet en at det er kjemien i hjernen som gjør at mine følelser, eller manglene følelser ikke kan pleie et forhold, eller normal sosial omgang i noen i særlig grad, fordi det er slitsomt mens det pågår, og sliten i hodet etterpå, og enda mer deprimert. Hvor lenge har du hodet ditt virket slik ? Hvordan begynte det ?

Den var sikkert til trådstarter.. :-)

[Gjest Nattfiol]

Siden du ikke nevner noen konkrete problemer i familien din, eller i forbindelse med andre ting i ditt liv, så virker det som om du sliter med noe i hodet ditt, altså kjemisk ubalanse. Om din lave selvfølelse skyldes depresjon eller ei, er vanskeligere å si for meg. Har selv en kronisk stemningslidelse, og kan heller ikke legge vekt på noe annet en at det er kjemien i hjernen som gjør at mine følelser, eller manglene følelser ikke kan pleie et forhold, eller normal sosial omgang i noen i særlig grad, fordi det er slitsomt mens det pågår, og sliten i hodet etterpå, og enda mer deprimert. Hvor lenge har du hodet ditt virket slik ? Hvordan begynte det ?

Jo, det har vært en del konkrete opplevelser i oppveksten som har gitt grobunn for ekstremt lav selvfølelse. Jeg vet ikke om det er noe poeng å gå inn på det her, men det har vel mest å gjøre med at jeg ikke ble møtt med noen interesse, for å gi et helt kort resumé. Ble oversett og levde mitt eget liv fra jeg var ganske liten. Har vært selvstendig og tatt vare på meg selv. Det har i tillegg vært noen sjokkerende enkeltopplevelser - vold og løgn. Det mest skadelige på lang sikt var nok likevel at min far skjøv meg ut av livet sitt da jeg var i 11-årsalderen. Da hadde han ny familie og to nye barn. At det har skadet meg følelsesmessig er jeg overhodet ikke i tvil om. Jeg har ikke hatt muligheten til å lære meg å stole på noen.

Jeg har alltid vært sjenert, men har trodd at det er slikt som blir bedre med alderen. Men det er vel snarere slik at sjenertheten/min lave selvfølelse har fått andre uttrykksformer, og har gitt meg mye mer å tenke på som voksen enn jeg var forberedt på. I oppveksten var det mer slik at jeg vegret meg voldsomt for å ta ordet, men jeg hadde ikke dype relasjonsvansker som jeg har i dag. Venner hadde jeg, jeg var åpen og morsom og aktiv i mange sammenhenger. Var opptatt med mange typer aktiviteter. Utover videregående og senere har jeg isolert meg mer og mer.

På den ene siden ønsker jeg å åpne meg mer opp, men samtidig frykter jeg den vonde prosessen med å innse for alvor rekkevidden av disse problemene, hvor mye jeg må jobbe med dette for å bli "normal". Også er det slik at jeg synes jeg har det komfortabelt og greit med kun å forholde meg til familien min - og andre mennesker helt overfladisk. Å møte venninner en sjelden gang er totalt utmattende for meg. Og slik jeg har det nå kan jeg jobbe så mye jeg vil og sørge for å vi har det tipptopp økonomisk - og det er en fantastisk følelse som jeg nyter i fulle drag for å være helt ærlig. Hvis jeg skal gå i en personlig dvale i lang tid for å utvikle meg selv går jeg glipp av mange ting jeg trives veldig godt med. Dette med lav selvfølelse, sosial angst/fobi og kanskje depresjon, føler jeg selv ofte at like godt kan forklares med en generell oversensitivitet, overfor sosiale situasjoner spesielt for min del. Men jeg vet ikke - det vanligste når det kommer til diagnoser er vel at det er en blanding av mange ting. Kanskje det beste noen ganger er å godta seg selv og la livet gå sin gang og være den beste man kan være med sine begrensninger.

Jeg vet jo helle ikke utkommet av en behandlingsprosess, det er ikke sikkert jeg blir det idealmennesket jeg gjerne vil bli (ironi), selv om jeg søker hjelp for mine dype sosiale issues. Jeg er ikke noen taper, synes jeg selv, jeg er oppegående og tar tak i ting, så lenge jeg slipper i størst mulig grad å møte mennesker direkte.

Det vonde er jo å se at jeg kunne vært en bedre mamma, en bedre kone, hvis jeg ble den utadvendte, bollebakende, smilende, ukompliserte personen det må være veldig deilig å være. Hvordan veier man dette opp mot hverandre - skal man søke hjelp uansett? Skylder man livet det?

[Gjest Nattfiol]

Jeg har bare lyst til å påpeke et paradoks som jeg selver blitt klar over i det siste - har slit med en del av det du beskriver her - men kom til å tenke på akkurat det med å unngå å gjøre eg synlig.. Når man unngår å gjøre "normale" ting, blir man på en måte _mer_ synlig. Man setter seg utenfor og unngår det andre gjør, av frykt for å være synlig, men det kan virke motsatt.

Meg selv som eksempel - jeg har flere ganger unngått å feire bursdagen min fordi jeg hater oppmerksomhet. Men plutselig ble jeg gjort oppmerksom på at vennene mine lurte på dette, hvorfor jeg aldri feiret. Så på den måten ble jeg mer synlig istedet for å bli glemt.. Om du skjønner hva jeg mener.

Dette kan jo ikke folka på flyet vite så klart, de vil ikke tenke to ganger over det enten du går på do eller ei. Men det er nå engang et paradoks her. )

Joda, jeg forstår dette. Men jeg er ikke redd for at andre skal synes at jeg er rar eller spesiell egentlig, det har jeg aldri vært (er vel mer redd for å virke totalt A4 når sant skal sies). Det er det direkte ubehaget i sosiale situasjoner som er hemmende for meg. Å arrangere en bursdag eller sånne ting er ikke vanskelig. Det er vrient å forklare forskjellen - men det er sånn at jeg kan gå ut og treffe en venninne - og så holder det for mange måneder fordi jeg blir så sliten. Ikke sliten overfor andre ting, men på det sosiale planet har jeg da ingenting igjen å by på. Jeg føler at andre suger energien ut av meg.

Jeg er gjerne den som var først og ivrigst på presentasjoner osv på universitetet. Men det tok sånn på at jeg var utslitt lenge etterpå og husket ingenting av situasjonen. Det er mulig dette ikke helt rimer med å gjøre seg usynlig i andre sammenhenger, men det er litt forskjellig hvordan det arter seg i ulike situasjoner for meg. Når det står mye på spill har jeg krefter å ta av.

[Gjest Nattfiol]

Jeg kan ikke så mye om dette her, men alt tyder iallefall på at du av en eller annen grunn har ekstremt lav selvfølelse. Du burde antagelig kontakte fastlegen din og få henvisning til psykolog for å få snakka ut om hvorfor selvfølelsen din har blitt slik? Det må være fryktelig vondt å ha det på denne måten :-(

Ja, det gjør vondt. I varierende grad. Det er rart man ikke bare kan gi f*** i sine egne tanker og bare gå ut i verden og ta sin plass.

[Gjest togli]

Ja, det gjør vondt. I varierende grad. Det er rart man ikke bare kan gi f*** i sine egne tanker og bare gå ut i verden og ta sin plass.

Psyken vår er rar sånn.... Samtidig tror jeg man kan tvinge seg selv til mye, bare man jobber hardt for det - og tar ting i små, små skritt... Hvorfor ikke sette deg et mål du _tror_ du kan klare, og bestemme deg for å klare det? Gi deg selv en belønning når du har nådd målet

[FGT]

Jo, det har vært en del konkrete opplevelser i oppveksten som har gitt grobunn for ekstremt lav selvfølelse. Jeg vet ikke om det er noe poeng å gå inn på det her, men det har vel mest å gjøre med at jeg ikke ble møtt med noen interesse, for å gi et helt kort resumé. Ble oversett og levde mitt eget liv fra jeg var ganske liten. Har vært selvstendig og tatt vare på meg selv. Det har i tillegg vært noen sjokkerende enkeltopplevelser - vold og løgn. Det mest skadelige på lang sikt var nok likevel at min far skjøv meg ut av livet sitt da jeg var i 11-årsalderen. Da hadde han ny familie og to nye barn. At det har skadet meg følelsesmessig er jeg overhodet ikke i tvil om. Jeg har ikke hatt muligheten til å lære meg å stole på noen.

Jeg har alltid vært sjenert, men har trodd at det er slikt som blir bedre med alderen. Men det er vel snarere slik at sjenertheten/min lave selvfølelse har fått andre uttrykksformer, og har gitt meg mye mer å tenke på som voksen enn jeg var forberedt på. I oppveksten var det mer slik at jeg vegret meg voldsomt for å ta ordet, men jeg hadde ikke dype relasjonsvansker som jeg har i dag. Venner hadde jeg, jeg var åpen og morsom og aktiv i mange sammenhenger. Var opptatt med mange typer aktiviteter. Utover videregående og senere har jeg isolert meg mer og mer.

På den ene siden ønsker jeg å åpne meg mer opp, men samtidig frykter jeg den vonde prosessen med å innse for alvor rekkevidden av disse problemene, hvor mye jeg må jobbe med dette for å bli "normal". Også er det slik at jeg synes jeg har det komfortabelt og greit med kun å forholde meg til familien min - og andre mennesker helt overfladisk. Å møte venninner en sjelden gang er totalt utmattende for meg. Og slik jeg har det nå kan jeg jobbe så mye jeg vil og sørge for å vi har det tipptopp økonomisk - og det er en fantastisk følelse som jeg nyter i fulle drag for å være helt ærlig. Hvis jeg skal gå i en personlig dvale i lang tid for å utvikle meg selv går jeg glipp av mange ting jeg trives veldig godt med. Dette med lav selvfølelse, sosial angst/fobi og kanskje depresjon, føler jeg selv ofte at like godt kan forklares med en generell oversensitivitet, overfor sosiale situasjoner spesielt for min del. Men jeg vet ikke - det vanligste når det kommer til diagnoser er vel at det er en blanding av mange ting. Kanskje det beste noen ganger er å godta seg selv og la livet gå sin gang og være den beste man kan være med sine begrensninger.

Jeg vet jo helle ikke utkommet av en behandlingsprosess, det er ikke sikkert jeg blir det idealmennesket jeg gjerne vil bli (ironi), selv om jeg søker hjelp for mine dype sosiale issues. Jeg er ikke noen taper, synes jeg selv, jeg er oppegående og tar tak i ting, så lenge jeg slipper i størst mulig grad å møte mennesker direkte.

Det vonde er jo å se at jeg kunne vært en bedre mamma, en bedre kone, hvis jeg ble den utadvendte, bollebakende, smilende, ukompliserte personen det må være veldig deilig å være. Hvordan veier man dette opp mot hverandre - skal man søke hjelp uansett? Skylder man livet det?

Ja si det,det er ikke enkelt, men hvis dette hindrer deg så mye i hverdagen, så har du vel ikke noe å tape på det med å søke hjelp. Men hvis du skulle trykke i sammen alle disse ting du nevner til en liten klump, hva ville være mest synlig, tror du ?