Søker svar om min mor

[Gjest kahloli]

Jeg spør her fordi jeg ønsker noen svar om min mor. Jeg trenger å finne ut av hvorfor hun er som hun er. Har lest om personlighetsforstyrrelser og diverse psysiske lidelser, men jeg finner ikke noe som passer på henne. Grunnen til at jeg tror jeg ikke overdriver dette er at vi er fire barn i våres familie, mellom 14 og 27 år, og alle har et ekstremt anstrengt forhold til våres mor. Og vi snakker mye om det.

Men ingen andre vet noe særlig om det. Netopp fordi vi som familie fungerer fint utad, og min mor er respektert i våres lille kommune.

For å gjøre dette mest oversiktlig, vil jeg forsøke å gi et bilde av min mor og hennes oppførsel i form av punkter.

Jeg er redd for å bagatelisere, eller for den saks skyld overdrive hennes oppførsel. Jeg synes det er svært vanskelig å forklare dette overhodet.

- Da jeg var liten og frem til sent i tenårene var min mor konstant ute etter meg. Jeg følte hun ikke likte meg. Og jeg føler det fortsatt egentlig.

- Det er som om hun ikke vil kjenne oss barn personlig, sånn vi egentlig er, kommunikasjonen blir derfor for det meste enveis og foregår ofte i form av formaninger.

- Hun er ekstremt overbesyttende, men på grunn av hennes mangel på evne til å gi fysisk og psysisk nærhet føles det fengslende og ikke som omsorg.

- Hun er veldig opptatt av fasade, og hva andre folk mener og tror om henne og hennes familie.

- Hun er ekstremt stresset. Når hun kommer hjem fra jobb flykter vi fra stuen, fordi vi vet at hun vil være helt håpløs når hun kommer hjem.

Da får hun en rasende mine og skriker og kjefter om bagateller, som at vi feks ikke har satt skoene på plass.

- Vi er ofte redd for å ta noe å spise, for vi vet hun blir sur, p.g.a at hun synes det er stress at vi gjør det.

- Hun kaller oss dumme, ubrukelige og hva enn det måtte være visst hun er sint.

- Hun brukte før (før vi ble "store") lett fysisk straffelse i form av risting, lugging eller klaps på kinnet.

- Hun får store raseri- anfall. Skriker generelt mye.

- Når vi forsøker å snakke med henne om hennes problem, tar hun ingen kritikk. Det lyser ut av øyenene på henne; at hun er stengt for det.

- Vi føler aldri vi kan komme til henne med personlige problemer.

- Noen ganger kan hun begynne å gråte å si at vi alle behandler henne dårlig, da på tross av alt hun gjør i hjemmet d.v.s lage mat og ordne i huset.

- Hun mangler lyst til å gjøre noe sammen med oss barna.

- Hun kommer fra en streng, kristen familie.

- Hun klarer ikke å slappe av sammen med oss, feks ved matbordet sitter hun kun å irriterer seg over måten vi spiser eller sitter på, og nyter ikke maten.

- Hun snakker kun hyggelig med oss dersom det er besøk eller hun er ute etter noe, feks holde oss hjemme fra fest.

- Hun nyter overhodet ingen alkohol, og er sterkt imot det. Hun er kristen ( bare fasade?), men vi har faktisk ikke fått en kristen oppfostring, annet enn overfladiske aktitiveter som søndagsskole og den slags.

- Hun er flink til å lage middag og innrede hjemmet hyggelig. På den måten (og sammen med min far) lager de likevel et trygt hjem.

- Hun forsøker ofte å manipulere oss, for eksempel ved å spille på våres samvittighet.

- Hun har selv ekstremt dårlig samvittighet ovenfor masse.

- Hun ser ofte meget deprimert, sint, stresset eller utilpass ut. Særlig i situasjoner der hun føler hun skal prestere (feks konfirmasjoner og lignende).

Det gjør meg vondt å se henne slik. Og det gjør meg vondt at mine søsken (som ennå er ganske unge) skal bli farget av dette. Selv har jeg ikke noen diagnose, men er for det meste lettere deprimert.

Har for lengst flyttet hjemmefra, men når jeg er hjemme, får jeg alltid følelsen av mine foreldre ikke riktig ser meg.

Jeg vet min mor og min far elsker meg. Men de sier det aldri. Vi barn respekterer mor enormt, fordi hun er så streng og får raserianfall for ingenting. Men hun respekterer ikke oss.

Noen ganger føles det som vi brukes som brikker i et spill hun vil skal fungere best mulig. Men hun klarer det ikke. Dette er hun lei seg over.

Håper jeg kan få noen svar, kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Med vennlig hilsen

[ussen]

Du sier at du føler at hverken mor eller far elsker deg, hva er galt med far? Hvordan er forholdet mellom dem? Hvordan er mor mot far og omvendt?

[Gjest Geir]

''Vi barn respekterer mor enormt, fordi hun er så streng og får raserianfall for ingenting.''

Eg antar du med respekt i denne sammenhengen mener frykt?

Eg blir veldig i tvil på grunn av dette punktet: ''''Hun har selv ekstremt dårlig samvittighet ovenfor masse.''''

Om ikkje det var for dette så ville eg ment ho hadde sterke Psykopatiske (antisosiale) trekk, desverre.

Men psykopater har sjeldent dårlig samvittighet, da de mener at de aldri gjør noe galt, men _om_ de gjør det så er det alltid omgivelsene (andre mennesker) sin feil.

Sjekk boka "Sjarmør & Tyrann" av Aud Dahlsegg og Alv A. Dahl.

Det er også nylig kommet ei ny bok om dette emnet på markedet, men eg vet ikkje hva den heter.

Dere "barna" får støtte hverandre så godt som mulig.

Lykke til !

[Gjest klossen]

Kan høres ut som din mor er deprimert eller sliter på annet vis. Du burde snakke med noen utenforstående om dette. Fastlegen kan være et sted å begynne.

[Tuuri]

Du sier at du føler at hverken mor eller far elsker deg, hva er galt med far? Hvordan er forholdet mellom dem? Hvordan er mor mot far og omvendt?

Hei ussen. Takk for svar.

Kanskje jeg ordla meg feil. Jeg vet at mor og far elsker meg og mine søsken. Men de sier det aldri. Det er nå en ting. Men det er som om mor ikke liker meg, og ikke vil kjenne meg.

Far har et mer personlig forhold til oss barna. Han er dessverre blitt en litt resignert mann de senere år, som resultat av mors konstante nedpsyking p.g.a kjefting og anklager.

Han tør heller ikke stå opp mot henne, fordi han vet hvilken ballade det blir. Selv om han også kan bli riktig sint på henne en sjelden gang, og klarer da å sette henne på plass. Han har også noen ganger utført lett fysisk vold mot oss. Men er mer nedlatende mot oss barn, han er ekspert på å føle at vi ikke kan noe. Og bryter våres selvfølelse ned. Det kan gå på evner eller utseende. Noen ganger sagt i en spøkefull tone, men likevel. Det setter spor. Likevel liker jeg min far, han er kanskje mest lik meg, og har et godt vesen, selv om han de seneste år har gitt litt opp virker det som. Han sa en gang til meg at han trodde mor var psykopat. De sier vel litt om deres forhold.

Kanskje kan han også vere nedlatende mot min mor. Det vet jeg ikke så mye om.

[Gjest Tuuri/kahloli]

''Vi barn respekterer mor enormt, fordi hun er så streng og får raserianfall for ingenting.''

Eg antar du med respekt i denne sammenhengen mener frykt?

Eg blir veldig i tvil på grunn av dette punktet: ''''Hun har selv ekstremt dårlig samvittighet ovenfor masse.''''

Om ikkje det var for dette så ville eg ment ho hadde sterke Psykopatiske (antisosiale) trekk, desverre.

Men psykopater har sjeldent dårlig samvittighet, da de mener at de aldri gjør noe galt, men _om_ de gjør det så er det alltid omgivelsene (andre mennesker) sin feil.

Sjekk boka "Sjarmør & Tyrann" av Aud Dahlsegg og Alv A. Dahl.

Det er også nylig kommet ei ny bok om dette emnet på markedet, men eg vet ikkje hva den heter.

Dere "barna" får støtte hverandre så godt som mulig.

Lykke til !

Ja, det er riktig, respekt basert på frykt. Psykopatiske trekk har hun ja, men likevel tror jeg ikke hun er det, netopp på grunn av det mest det med samvittigheten....

Selv om hun gå fra å skrike på kjøkkengulvet til å vere totalt sjarmerende og superhyggelig i telefonen dersom den ringer- alt ettersom det er som ringer da selfølgelig.

Dessverre tror jeg ikke hun kan få hjelp, for hun mangler totalt selvinnsikt, og tar som sagt ikke selvkritikk når det gjelder hennes oppdragelse og oppførsel i hjemmet og psykiske helse.

Derfor tror jeg ikke det vil nytte for hennes del å få hjelp av lege, men jeg kan jo selfølgelig gå dit for å få noen svar selv....

[Gjest megjah]

80% av det du skriver ville jeg selv kunne ha sagt for å beskrive min mor.

Etter et ødelagt ekteskap fant hun seg en veldig tålmodig (underdandig, vil jeg si) mann som er veldig flink til å tilpasse seg svingningene og umodenhetene hennes. Det er jo fint for henne, men det har bare gjort henne enda sterkere og mer upåvirkelig når vi har prøvd å gi uttrykk for at det er vondt og vanskelig å omgås henne. I den grad hun ser dette selv er det noe hun mener er normalt for kvinner, men av og til - under lag på lag av selvtillit og arroganse, virker det som om hun er dypt fortvilet og at hun egentlig føler seg maktesløs fordi hun ikke får til å endre seg. Hun har til og med prøvd terapi, men ikke lyktes.

Mange av de problemene jeg har hatt med meg selv taler for seg selv, men hun har hele tiden hatt for seg at det er noe hun skal "hjelpe" meg med, ironisk nok, og da med å ta enda mer styringen, kommandere og "skape struktur". Det har naturligvis bare gjort vondt verre og hun har brukt en god del tid på å snakke med slekt og venner om hvordan jeg har det og hvor fortvilet hun er, jeg får nesten litt sånn Munchausen-assosiasjoner fordi det er så ironisk. Samtidig vet jeg at hun selv tror hun gjør det rette, og at hun virkelig bryr seg om meg.

Først etter et år med null kontakt greide jeg å komme opp på et normalt funksjonsnivå. Dårlig samvittighet har jeg så det holder, og jeg må holde ut gråting og trygling om å treffes. Jeg vet jeg ikke er sterk nok enda og at kontakt med henne bare vil trekke meg ned igjen, så jeg har kommet frem til at det må bare være sånn en stund. Det å frigjøre seg er ekstra viktig, men også ekstra vanskelig med slike foreldre.

[Gjest megjah]

Ja, det er riktig, respekt basert på frykt. Psykopatiske trekk har hun ja, men likevel tror jeg ikke hun er det, netopp på grunn av det mest det med samvittigheten....

Selv om hun gå fra å skrike på kjøkkengulvet til å vere totalt sjarmerende og superhyggelig i telefonen dersom den ringer- alt ettersom det er som ringer da selfølgelig.

Dessverre tror jeg ikke hun kan få hjelp, for hun mangler totalt selvinnsikt, og tar som sagt ikke selvkritikk når det gjelder hennes oppdragelse og oppførsel i hjemmet og psykiske helse.

Derfor tror jeg ikke det vil nytte for hennes del å få hjelp av lege, men jeg kan jo selfølgelig gå dit for å få noen svar selv....

Spør du meg minner det mer om ustabile og narsissistiske personlighetstrekk og forsvarsmekanismer. Depresjon kommer så som en følge av det.

Ser du Frustrerte Fruer?

[Gjest kahloli]

80% av det du skriver ville jeg selv kunne ha sagt for å beskrive min mor.

Etter et ødelagt ekteskap fant hun seg en veldig tålmodig (underdandig, vil jeg si) mann som er veldig flink til å tilpasse seg svingningene og umodenhetene hennes. Det er jo fint for henne, men det har bare gjort henne enda sterkere og mer upåvirkelig når vi har prøvd å gi uttrykk for at det er vondt og vanskelig å omgås henne. I den grad hun ser dette selv er det noe hun mener er normalt for kvinner, men av og til - under lag på lag av selvtillit og arroganse, virker det som om hun er dypt fortvilet og at hun egentlig føler seg maktesløs fordi hun ikke får til å endre seg. Hun har til og med prøvd terapi, men ikke lyktes.

Mange av de problemene jeg har hatt med meg selv taler for seg selv, men hun har hele tiden hatt for seg at det er noe hun skal "hjelpe" meg med, ironisk nok, og da med å ta enda mer styringen, kommandere og "skape struktur". Det har naturligvis bare gjort vondt verre og hun har brukt en god del tid på å snakke med slekt og venner om hvordan jeg har det og hvor fortvilet hun er, jeg får nesten litt sånn Munchausen-assosiasjoner fordi det er så ironisk. Samtidig vet jeg at hun selv tror hun gjør det rette, og at hun virkelig bryr seg om meg.

Først etter et år med null kontakt greide jeg å komme opp på et normalt funksjonsnivå. Dårlig samvittighet har jeg så det holder, og jeg må holde ut gråting og trygling om å treffes. Jeg vet jeg ikke er sterk nok enda og at kontakt med henne bare vil trekke meg ned igjen, så jeg har kommet frem til at det må bare være sånn en stund. Det å frigjøre seg er ekstra viktig, men også ekstra vanskelig med slike foreldre.

Hei, takk for svar!

Jeg skjønner at du har opplevd noe av det samme, og det er interessant å høre. Noen ganger føles det som om problemene ikke er alvorlige nok til å lage bry over om du forstår. Hadde vi bare kunne sett en psykopat, så hadde det vært mye lettere, da ville folk forstått. Og jeg-. har et behov for å bli forstått.

Jeg kjenner meg imidlertidig igjen i det du sa om at hun snakker med sine venner om dine problem, det gjør min mor også, noen ganger mistenker jeg henne for å drive et spill der hun forsøker å få veninnene sine imot meg, så jeg liker ikke møte hennes venner. Føler alltid de ser skeptisk på meg, som om jeg ikke behandler mor godt.

Husker for eksempel en gang, da min bestefar døde. Og jeg satt i kirken sammen med de andre. Etter begravelsen var det et eller annet min mor ble sur på meg for, og sa at jeg virket så likegyldig med det som hadde skjedd. Og at min tante hadde sagt at det så ut som om jeg ikke brydde meg.

Lenge etterpå konfronterte jeg henne med dette, og hun så forbauset på meg og sa; Gjorde jeg?

Dette har jeg undret meg over i ettertid....

Jeg ser i allefall frustrerte fruer, hva tenkte du på?

[Gjest megjah]

Hei, takk for svar!

Jeg skjønner at du har opplevd noe av det samme, og det er interessant å høre. Noen ganger føles det som om problemene ikke er alvorlige nok til å lage bry over om du forstår. Hadde vi bare kunne sett en psykopat, så hadde det vært mye lettere, da ville folk forstått. Og jeg-. har et behov for å bli forstått.

Jeg kjenner meg imidlertidig igjen i det du sa om at hun snakker med sine venner om dine problem, det gjør min mor også, noen ganger mistenker jeg henne for å drive et spill der hun forsøker å få veninnene sine imot meg, så jeg liker ikke møte hennes venner. Føler alltid de ser skeptisk på meg, som om jeg ikke behandler mor godt.

Husker for eksempel en gang, da min bestefar døde. Og jeg satt i kirken sammen med de andre. Etter begravelsen var det et eller annet min mor ble sur på meg for, og sa at jeg virket så likegyldig med det som hadde skjedd. Og at min tante hadde sagt at det så ut som om jeg ikke brydde meg.

Lenge etterpå konfronterte jeg henne med dette, og hun så forbauset på meg og sa; Gjorde jeg?

Dette har jeg undret meg over i ettertid....

Jeg ser i allefall frustrerte fruer, hva tenkte du på?

Jeg tenker på Bree ;-)

Skal du fortsette å prøve å omgås henne håper jeg ihvertfall du blir så hardhudet at ikke du svinger i takt med henne eller lar det gå veldig inn på deg.

Jeg var så hudløs at jeg tok meg nær av alt og brøt ofte sammen når hun ble sur på meg, nektet å snakke til meg og kanskje ikke ville si hva det var. (Det var gjerne i offentlighet eller med slekt til stede) Og den evinnelige kritikken... Syntes det var ubehagelig å omgås slekta til slutt, jeg.

Men det er det som er vanskelig med det: Man har aldri en "ren" diagnose foran seg, man har et sammensatt menneske som også betyr mye for en men samtidig er skadelig og ikke ser noen grunn til å slutte å være det. Å frigjøre seg fra slike foreldre er utfordrende, men livet blir så mye lettere når man har greid det.