Blir han aldri bra....?

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg er så sliten nå. Og lei meg og bekymret. er også bekymret for ungene. Jeg orker snart ikke mer. På jobben er det masse ugjort. Heldigvis elsker jeg jobben min og mine medarbeidere er helt toppen, sjefen min også.

Mannen min ble overflyttet til en åpnere avdelingen fordi han viste tegn til å bli bedre. Etter en uke vil de sende han tilbake til lukket igjen.

Han var hjemme på perm, og da begynte han nok en gang å snakke om at maten var forgiftet og andre paranoide ting....Dette fortalte han også til datteren min!

Hva i all verden skal jeg gjøre? Hvilken utrolig situasjon har vi kommet opp i? skulle tro det var en vond drøm, men det går ikke an å våkne opp fra denne drømmen....

Det ser jo ikke ut som om han blir bra noengang! Sitter på jobb nå med klump i halsen og tenker at det ikke går an å bli glad igjen.

Stakkars mann, og stakkars meg og ungene.

[Gjest Moffedille]

Ja stakkars dere,det er tøft når det er sånn!

Det er vel det at han må finne de rette medisinene kanskje,det kan jo ta sin tid. Det er tungt for både han og dere,han velger jo ikke å være syk og det er lite dere/du kan gjøre,bare vente på at han skal bli bedre.

[frosken]

Det er forståelig at du er sliten og trist. Jeg merker at jeg alltid berøres av å lese om den situasjonen dere er i alle fire. Denne type sykdom rammer på en måte så brutalt fordi det er virkelighetsoppfatningen som er forstyrret, og dermed blir kommunikasjon så vanskelig.

Håper at sykehuset hjelper til i forhold til å gi barna en forståelse av hva sykdommen innebærer samt støtter opp rundt kontakten mellom far og barn. Også håper jeg som før at du har noen som ivaretar deg.

[Gjest prust]

Hadde dere noen oppfølgingssamtale etter hjemmepermsijonen - der dere kunne snakke om hvordan det hadde gått hjemme (sammen med en fagperson)? Du bør absolutt fortelle sykehuset om hvordan oppholdet hjemme var.

Ja - dere har det vondt og tøft alle sammen. Har du mulighet til at ungene kunne være hos noen en helg, slik at du kunne få tatt deg inn igjen (enten sove eller gjøre noe du har lyst til for bare deg selv)?

[mrxx]

Huffa, meg dette skjønner jeg godt er svært slitsomt. Ikke godt å vite hva du skal gjøre heller, om du skal avslutte forholdet eller fortsette. Det er ikke lett å gå i fra en mann som er syk, det vil slite noe voldsomt med samvittigheten.

Men er han klar på at du er hans partner da så han vil ta dette tungt?

[Gjest meridianen]

Jeg synes at du kan be om en samtale med legen hans, høre om hvordan det vanligvis går med denne diagnosen. Bli frisk eller hva. Om det er negativt svar så ville jeg kraftig vurdert å gjøre en stor endring i livet. En trenger ikke utelukke ham fullt ut, men beholde som venn kanskje? Tungt dette, føler med deg. klem

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg synes at du kan be om en samtale med legen hans, høre om hvordan det vanligvis går med denne diagnosen. Bli frisk eller hva. Om det er negativt svar så ville jeg kraftig vurdert å gjøre en stor endring i livet. En trenger ikke utelukke ham fullt ut, men beholde som venn kanskje? Tungt dette, føler med deg. klem

Jeg har spurt legen om dette, og nettopp bedt om er helt ærlig svar, særlig på bakgrunn av at psykiateren på dette forumet var såpass pessimistisk. Men de har vel ikke vært helt sikre på hvilken diagnose han burde ha; og de håper vel til det motsatte er "bevist" at det er mindre alvorlig enn jeg frykter.

Jeg er jo som jeg har skrevet tidligere veldig i tvil om jeg kan satse på å bo sammen med han i fremtiden. Dessverre virker vel dette veldig negativt på han, og det blir han sikkert ikke friskere av. Så jeg har skyldfølelse i bøtter og spann.....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Huffa, meg dette skjønner jeg godt er svært slitsomt. Ikke godt å vite hva du skal gjøre heller, om du skal avslutte forholdet eller fortsette. Det er ikke lett å gå i fra en mann som er syk, det vil slite noe voldsomt med samvittigheten.

Men er han klar på at du er hans partner da så han vil ta dette tungt?

Nei, det er ikke lett å gå ifra en syk person. Jeg sliter veldig med skyldfølelse.

Men det er ikke lett å leve med han heller.

Jeg fryktelig bekymret for fremtiden.....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hadde dere noen oppfølgingssamtale etter hjemmepermsijonen - der dere kunne snakke om hvordan det hadde gått hjemme (sammen med en fagperson)? Du bør absolutt fortelle sykehuset om hvordan oppholdet hjemme var.

Ja - dere har det vondt og tøft alle sammen. Har du mulighet til at ungene kunne være hos noen en helg, slik at du kunne få tatt deg inn igjen (enten sove eller gjøre noe du har lyst til for bare deg selv)?

Jo, de ba meg om tilbakemelding på hvordn det gikk. Jeg har vært til samtalemed dem flere ganger. Akkurat nå føler jeg faktisk at de hører på meg, og har tatt hensyn til meg og det føles godt.

Jeg skal vurdere å få til en samtale mellom fagpersoner og barna.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det er forståelig at du er sliten og trist. Jeg merker at jeg alltid berøres av å lese om den situasjonen dere er i alle fire. Denne type sykdom rammer på en måte så brutalt fordi det er virkelighetsoppfatningen som er forstyrret, og dermed blir kommunikasjon så vanskelig.

Håper at sykehuset hjelper til i forhold til å gi barna en forståelse av hva sykdommen innebærer samt støtter opp rundt kontakten mellom far og barn. Også håper jeg som før at du har noen som ivaretar deg.

Takk. Jo det er brutalt. Og ganske uvirkelig.

Har lært nå at livet ikke er for pyser.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Ja stakkars dere,det er tøft når det er sånn!

Det er vel det at han må finne de rette medisinene kanskje,det kan jo ta sin tid. Det er tungt for både han og dere,han velger jo ikke å være syk og det er lite dere/du kan gjøre,bare vente på at han skal bli bedre.

Nei, det er klart at han ikke velger å være syk! Jeg har kjempevondt av han. Håper medisinene virker snart (og at han tar dem!!!).

Jeg er redd for fremtiden, og for at dette skal skade barna mine. Og jeg har veldig mye skyldfølelse.....

[Gjest Moffedille]

Nei, det er klart at han ikke velger å være syk! Jeg har kjempevondt av han. Håper medisinene virker snart (og at han tar dem!!!).

Jeg er redd for fremtiden, og for at dette skal skade barna mine. Og jeg har veldig mye skyldfølelse.....

Klart du er redd for fremtiden i en sånn situasjon,og det er jo en selvfølge at du tenker på barna.

Er jo veldig vanskelig å leve med en mann som sliter med psykoser,og vaskelig å ha en far som sliter.

Får håpe at han tar medisinene sine og alt går dere vel : )

[Gjest Moffedille]

Nei, det er klart at han ikke velger å være syk! Jeg har kjempevondt av han. Håper medisinene virker snart (og at han tar dem!!!).

Jeg er redd for fremtiden, og for at dette skal skade barna mine. Og jeg har veldig mye skyldfølelse.....

Men hvorfor har du skyldfølelse?

Du har jo ikke gjort noe galt.

[pekkaline]

Jeg har spurt legen om dette, og nettopp bedt om er helt ærlig svar, særlig på bakgrunn av at psykiateren på dette forumet var såpass pessimistisk. Men de har vel ikke vært helt sikre på hvilken diagnose han burde ha; og de håper vel til det motsatte er "bevist" at det er mindre alvorlig enn jeg frykter.

Jeg er jo som jeg har skrevet tidligere veldig i tvil om jeg kan satse på å bo sammen med han i fremtiden. Dessverre virker vel dette veldig negativt på han, og det blir han sikkert ikke friskere av. Så jeg har skyldfølelse i bøtter og spann.....

Han blir nok ikke friskere av det, men han har folk og hjelp rundt seg hele tiden.

Det er ikke lett å være deg stakkar, men føl litt hva du selv føler og ikke andres følelser akkurat her tror jeg. Diagnose er jo et must. Men det har vært slik til og fra ganske lenge nå vel....? klem

[pekkaline]

Nei, det er ikke lett å gå ifra en syk person. Jeg sliter veldig med skyldfølelse.

Men det er ikke lett å leve med han heller.

Jeg fryktelig bekymret for fremtiden.....

Har du selv noen å prate med? Fagfolk tenker jeg på.

[hu']

Nå kommer et innlegg du kanskje ikke liker, for jeg er ikke enig i de som krisemaksimerer dette. Jeg skriver fra pasientens ståsted.

Jeg er en kvinne som til de grader vet hva livet kan by på av motgang. Jeg har vært kritisk syk, både somatisk og psykisk i flere år, og har også hatt store problemer med barna mine. Men jeg har faktisk vært gift med samme mann i 25 år! Det har selvsagt vært utfordrende for oss begge, men vi har en grunnleggende holdning om å høre sammen. Dette gir meg en trygghet som hjelper meg til å komme meg på bena igjen. Jeg føler meg elsket og akseptert både av mann og barn.Jeg er ikke bare syk, men har også en frisk side. Noen ganger har jeg vært syk i flere måneder og det har vært knalltøfft for hele familien. Vi har valgt åpenhet ovenfor barna våre i den grad de har vært modne for det. Vi har fått god hjelp av hjelpeapparatet til det.

Jeg ønsker med dette å gi deg håp om at dere kan ha en mulighet til å holde sammen. Jeg tror det også vil være bra for barna, og det vil vise dem at livet er mangfoldig og at man ikke blir avvist selv om man kan virke "rar" i perioder. Jeg tror også at det er uhyre viktig at du blir tatt vare på og får støtte og omsorg på det du synes er vanskelig i slike faser. Da tenker jeg ikke bare på informasjon fra sykehuset om mannen din, men noen som bryr seg om deg og dine behov. Det finnes også en forening for pårørende til psykisk syke. Der tror jeg du kan hente mange lignende erfaringer som du har. Hent tilbake minner om samlivet deres før han ble syk. Håp at det kan komme igjen. Vi har engang lovet å holde sammen i gode og onde dager. Kan du gi det en sjanse?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, dessverre tror jeg det er svært liten mulighet for at han blir helt bra.

[Gjest Moffedille]

Nei, dessverre tror jeg det er svært liten mulighet for at han blir helt bra.

Men folk kan jo bli bra av psykoser når de tar medisiner,eller gjelder det bare noen?

[Gjest anna k]

Nå kommer et innlegg du kanskje ikke liker, for jeg er ikke enig i de som krisemaksimerer dette. Jeg skriver fra pasientens ståsted.

Jeg er en kvinne som til de grader vet hva livet kan by på av motgang. Jeg har vært kritisk syk, både somatisk og psykisk i flere år, og har også hatt store problemer med barna mine. Men jeg har faktisk vært gift med samme mann i 25 år! Det har selvsagt vært utfordrende for oss begge, men vi har en grunnleggende holdning om å høre sammen. Dette gir meg en trygghet som hjelper meg til å komme meg på bena igjen. Jeg føler meg elsket og akseptert både av mann og barn.Jeg er ikke bare syk, men har også en frisk side. Noen ganger har jeg vært syk i flere måneder og det har vært knalltøfft for hele familien. Vi har valgt åpenhet ovenfor barna våre i den grad de har vært modne for det. Vi har fått god hjelp av hjelpeapparatet til det.

Jeg ønsker med dette å gi deg håp om at dere kan ha en mulighet til å holde sammen. Jeg tror det også vil være bra for barna, og det vil vise dem at livet er mangfoldig og at man ikke blir avvist selv om man kan virke "rar" i perioder. Jeg tror også at det er uhyre viktig at du blir tatt vare på og får støtte og omsorg på det du synes er vanskelig i slike faser. Da tenker jeg ikke bare på informasjon fra sykehuset om mannen din, men noen som bryr seg om deg og dine behov. Det finnes også en forening for pårørende til psykisk syke. Der tror jeg du kan hente mange lignende erfaringer som du har. Hent tilbake minner om samlivet deres før han ble syk. Håp at det kan komme igjen. Vi har engang lovet å holde sammen i gode og onde dager. Kan du gi det en sjanse?

Å være psykisk syk kan være så mangt. Å være paranoid psykotisk har sin helbredelsesprosess, andre lidelser har et helt annet forløp.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Nei, dessverre tror jeg det er svært liten mulighet for at han blir helt bra.

Jeg begynner også å lure på om dette er en kronisk lidelse som vil gi han gode og dårligere perioder gjennom hele livet. Da må jeg nesten beskytte barna og meg selv, for paranoid psykose er skremmende og gir liten trygghet for barna å leve med.

Håper virkelig ikke at barna får dette når de gror til. Arveligheten i det skremmer meg.