Blir han aldri bra....?

[Gjest Sjokoladeplaten]

Å være psykisk syk kan være så mangt. Å være paranoid psykotisk har sin helbredelsesprosess, andre lidelser har et helt annet forløp.

Ja, det er det. Paranoide tanker må være grusomt for den som har det, men det er jammen ikke enkelt for de som må leve med en som er paranoid heller!

Jeg prøvde å svare "hu" men fikk det ikke til.

Til Hu:

Det er veldig stor forskjell på psykiske lidelser. Å la barn leve med en person som er paranoid til de grader vil jeg ikke ta sjansen på. Han kan ikke gi dem noen trygghet. Han klarer ikke engang passe på seg selv, hvordan skal han kunne passe på dem også?

Jeg er heller ingen overmenneske, å skulle passe jobben min, to aktive unger og en såpass syk mann er noe jeg ikke makter. Det blir for mye for meg!

Men du skriver at jeg ikke vil like innlegget ditt. Det stemmer ikke. Jeg likte det godt. Jeg ble glad av å lese at du har fått så mye støtte fra din familie i din sykdom. Det gir håp. Og jeg beundrer mannen din som orker det. Regner med at du ikke er paranoid. ....

[hu']

Nei, dessverre tror jeg det er svært liten mulighet for at han blir helt bra.

Mener du virkelig at det ikke er noe håp for disse to? Mener du at man ikke skal kjempe "for det man har kjært"? Tror du ikke at hennes fortvilelse er knyttet til den situasjonen hun er i nå, og at den ikke har håp om forbedring? Jeg bir litt fortvilet over menneskesynet her inne. Jeg ønsker at vi viser mer romslighet ovenfor hverandre og at det skal være plass også til oss som er kronisk syke.

[Gjest anna k]

Nå kommer et innlegg du kanskje ikke liker, for jeg er ikke enig i de som krisemaksimerer dette. Jeg skriver fra pasientens ståsted.

Jeg er en kvinne som til de grader vet hva livet kan by på av motgang. Jeg har vært kritisk syk, både somatisk og psykisk i flere år, og har også hatt store problemer med barna mine. Men jeg har faktisk vært gift med samme mann i 25 år! Det har selvsagt vært utfordrende for oss begge, men vi har en grunnleggende holdning om å høre sammen. Dette gir meg en trygghet som hjelper meg til å komme meg på bena igjen. Jeg føler meg elsket og akseptert både av mann og barn.Jeg er ikke bare syk, men har også en frisk side. Noen ganger har jeg vært syk i flere måneder og det har vært knalltøfft for hele familien. Vi har valgt åpenhet ovenfor barna våre i den grad de har vært modne for det. Vi har fått god hjelp av hjelpeapparatet til det.

Jeg ønsker med dette å gi deg håp om at dere kan ha en mulighet til å holde sammen. Jeg tror det også vil være bra for barna, og det vil vise dem at livet er mangfoldig og at man ikke blir avvist selv om man kan virke "rar" i perioder. Jeg tror også at det er uhyre viktig at du blir tatt vare på og får støtte og omsorg på det du synes er vanskelig i slike faser. Da tenker jeg ikke bare på informasjon fra sykehuset om mannen din, men noen som bryr seg om deg og dine behov. Det finnes også en forening for pårørende til psykisk syke. Der tror jeg du kan hente mange lignende erfaringer som du har. Hent tilbake minner om samlivet deres før han ble syk. Håp at det kan komme igjen. Vi har engang lovet å holde sammen i gode og onde dager. Kan du gi det en sjanse?

helbredelsesprosent

[Gjest qigong]

Mener du virkelig at det ikke er noe håp for disse to? Mener du at man ikke skal kjempe "for det man har kjært"? Tror du ikke at hennes fortvilelse er knyttet til den situasjonen hun er i nå, og at den ikke har håp om forbedring? Jeg bir litt fortvilet over menneskesynet her inne. Jeg ønsker at vi viser mer romslighet ovenfor hverandre og at det skal være plass også til oss som er kronisk syke.

Det er jeg enig i, men min mann kan gå når han vil hvis jeg blir for slitsom å leve med. Dette vet han.

Hvis jeg hadde gått og vært paranoid for alt han gjorde tror jeg nok jeg hadde vært en eks idag ja.

Det er forskjell på psykisk sykdom. Endel tilfeller kan faktisk være så ille at de som bor i samme hus også blir syke. DET ønsker ihvertfall ikke jeg for dem jeg er glad i. Blir det så ille med meg, unner jeg dem friheten, både mann og barn.

[Gjest Moffedille]

Mener du virkelig at det ikke er noe håp for disse to? Mener du at man ikke skal kjempe "for det man har kjært"? Tror du ikke at hennes fortvilelse er knyttet til den situasjonen hun er i nå, og at den ikke har håp om forbedring? Jeg bir litt fortvilet over menneskesynet her inne. Jeg ønsker at vi viser mer romslighet ovenfor hverandre og at det skal være plass også til oss som er kronisk syke.

Enig!

Man kan bli bedre selv om man har en kronisk psykisk sykdom som er alvorlig,jeg har blitt bedre og da var det snakk om psykose. Tar ikke medisiner lenger heller så jeg mener det er håp : )

Men det varierer sikkert. Forstår jo at sjokoladeplaten er bekymret for barna sine,og at hun ikke vil at de skal ha en far som oppfører seg sånn. Det er ikke lett å være de rundt heller i slike situasjoner,spesiellt ikke når barn er inni bildet.

[hu']

Det er jeg enig i, men min mann kan gå når han vil hvis jeg blir for slitsom å leve med. Dette vet han.

Hvis jeg hadde gått og vært paranoid for alt han gjorde tror jeg nok jeg hadde vært en eks idag ja.

Det er forskjell på psykisk sykdom. Endel tilfeller kan faktisk være så ille at de som bor i samme hus også blir syke. DET ønsker ihvertfall ikke jeg for dem jeg er glad i. Blir det så ille med meg, unner jeg dem friheten, både mann og barn.

Vi er også selvsagt frie mennesker som har fri vilje og mulighet til å omsette dette i praksis om vi ønsker det. Det er ikke til å nekte på at barna mine har preg av min sykdom. Dette er veldig vondt for meg, men jeg tror at dette kunne skjedd uansett og sannsynligvis har "skaden" skjedd for lenge siden, før vi skjønte hvordan vi skulle takle det og før vi så omfanget av det. Dessuten vil de jo alltid være barna mine, og dermed være var på hvordan jeg har det. Jeg tror på ærlighet ovenfor barna. Det gir en slags trygghet. Et av barna mine har dessuten arvet min sykdom, og det er selvsagt vondt for oss begge. Hennes sårbarhet har vært preget av dette, men vi har klart å takle det, og hun fungerer i dag bra. Jeg sier ikke at livet har vært enkelt å takle, tvert imot. Men vi har hverandre og det er godt for oss alle. Barna er nå såpass store at de kan gi en god tilbakemelding om sin barndom. De sier at de er veldig glade for at vi har klart å holde sammen gjennom alle stormene som har vært.

[hu']

Ja, det er det. Paranoide tanker må være grusomt for den som har det, men det er jammen ikke enkelt for de som må leve med en som er paranoid heller!

Jeg prøvde å svare "hu" men fikk det ikke til.

Til Hu:

Det er veldig stor forskjell på psykiske lidelser. Å la barn leve med en person som er paranoid til de grader vil jeg ikke ta sjansen på. Han kan ikke gi dem noen trygghet. Han klarer ikke engang passe på seg selv, hvordan skal han kunne passe på dem også?

Jeg er heller ingen overmenneske, å skulle passe jobben min, to aktive unger og en såpass syk mann er noe jeg ikke makter. Det blir for mye for meg!

Men du skriver at jeg ikke vil like innlegget ditt. Det stemmer ikke. Jeg likte det godt. Jeg ble glad av å lese at du har fått så mye støtte fra din familie i din sykdom. Det gir håp. Og jeg beundrer mannen din som orker det. Regner med at du ikke er paranoid. ....

Forstår at du har det tøfft, og det mener jeg virkelig. Det er ditt liv og du er jo den som best vet hvordan du kan takle det. Jeg ønsker deg og familien alt godt.

Nei, jeg er ikke paranoid. Det kan sikkert virke utryggt og skremmende for barn. Jeg vil tro at han bør være innlagt når han er så dårlig som du beskriver og at kontakten med barna da bør begrenses og med pleiepersonalet til stede. Det har vi god erfaring med.

Men uten å bli for personlig, kan jeg si at jeg utsetter familien for store belastninger når jeg er syk. Jeg blir derfor raskt innlagt når dette skjer. Det er da det beste for alle parter.

[hu']

Ja, det er det. Paranoide tanker må være grusomt for den som har det, men det er jammen ikke enkelt for de som må leve med en som er paranoid heller!

Jeg prøvde å svare "hu" men fikk det ikke til.

Til Hu:

Det er veldig stor forskjell på psykiske lidelser. Å la barn leve med en person som er paranoid til de grader vil jeg ikke ta sjansen på. Han kan ikke gi dem noen trygghet. Han klarer ikke engang passe på seg selv, hvordan skal han kunne passe på dem også?

Jeg er heller ingen overmenneske, å skulle passe jobben min, to aktive unger og en såpass syk mann er noe jeg ikke makter. Det blir for mye for meg!

Men du skriver at jeg ikke vil like innlegget ditt. Det stemmer ikke. Jeg likte det godt. Jeg ble glad av å lese at du har fått så mye støtte fra din familie i din sykdom. Det gir håp. Og jeg beundrer mannen din som orker det. Regner med at du ikke er paranoid. ....

Må si at jeg ikke bruker mannen min som "terapeut". Han kjenner sykdomsbildet mitt og reagerer derfor raskt når jeg blir dårlig. Dette fordi han vil skåne barna.

[Gjest qigong]

Vi er også selvsagt frie mennesker som har fri vilje og mulighet til å omsette dette i praksis om vi ønsker det. Det er ikke til å nekte på at barna mine har preg av min sykdom. Dette er veldig vondt for meg, men jeg tror at dette kunne skjedd uansett og sannsynligvis har "skaden" skjedd for lenge siden, før vi skjønte hvordan vi skulle takle det og før vi så omfanget av det. Dessuten vil de jo alltid være barna mine, og dermed være var på hvordan jeg har det. Jeg tror på ærlighet ovenfor barna. Det gir en slags trygghet. Et av barna mine har dessuten arvet min sykdom, og det er selvsagt vondt for oss begge. Hennes sårbarhet har vært preget av dette, men vi har klart å takle det, og hun fungerer i dag bra. Jeg sier ikke at livet har vært enkelt å takle, tvert imot. Men vi har hverandre og det er godt for oss alle. Barna er nå såpass store at de kan gi en god tilbakemelding om sin barndom. De sier at de er veldig glade for at vi har klart å holde sammen gjennom alle stormene som har vært.

Bra at du og din mann har funnet ut av det. Det er jo stor forskjell på psykiske sykdommer, like stor som på fysiske. Du kan jo ikke sammenligne et benbrudd og et hjerteinfarkt heller?

Veldig vanskelig å leve med noen som er kontrollerende og sjalu for alt mulig du ikke har gjort. Tenk deg å bli beskyldt for å være utro, kjøpe klær som han mener du skal bruke når du møter han andre, alt blir vridd. Til slutt tror du selv på alt dette, at det er deg selv det er noe galt med.

Dette var bare eksempler på hvordan en paranoid psykose kan være. Har en i min familie,helt vanvittig, mistror alt og alle. I dag har ikke barna i det hele tatt kontakt med sin far. Moren holdt jo ut i alle år under påskudd av at hun måtte holde familien samlet og ha en fin "fasade" utad. Dette har medført meget store skader.

[hu']

Vil bare si at det ikke har vært min mening å starte en "hvem har det værst" tråd. Det jeg ønsker å formidle er at det finnes håp i en vanskelig situasjon. Men selvsagt er det den enkelte som er spesialisten i sitt liv og som vet hva som er best for seg selv og sin familie. Jeg forstår godt at det finnes grenser for hva man kan leve i, og da kan det beste være å bryte ut.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du virkelig at det ikke er noe håp for disse to? Mener du at man ikke skal kjempe "for det man har kjært"? Tror du ikke at hennes fortvilelse er knyttet til den situasjonen hun er i nå, og at den ikke har håp om forbedring? Jeg bir litt fortvilet over menneskesynet her inne. Jeg ønsker at vi viser mer romslighet ovenfor hverandre og at det skal være plass også til oss som er kronisk syke.

Ja, jeg mener det jeg skriver.

Når hun kjemper for det som er henne kjært, inkluderer det også barna.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Ja, jeg mener det jeg skriver.

Når hun kjemper for det som er henne kjært, inkluderer det også barna.

Jeg kjemper absolutt for det jeg har kjært. Dessverre har sykdommen ødelgt min kjære følelserfor mannen min. Selv om jeg vet at det er en sykdom, har jeg problemer med å skille mellom person og sykdom.

Han overfører også sykdommen på mine barn, noe som jeg ikke kan leve med. Han fortalte bla datteren min at maten var forgiftet. Hun nektet å spise.

Det går nok mot seperasjon.

Jeg har virkelig prøvd, har tatt han med meg til familiekontoret, og jobbet meg gjennom hans forrige psykotiske periode. Han sluttet med medisiner og nektet å gå til behandleren.

Nå vil jeg støtte han fordi han er far til barna mine, og som en venn. Men aldri som kjæreste, jeg er så ferdig med det.

Takk for svar, nhd.