Korleis bli kvitte dette?

[Gjest kleinemeine]

Når ein har hatt det vondt nesten heile livet og til slutt finner ein terapi som fungerer og ein føler det går fremover. Er det då "vanleg" å nesten oppsøke smerten fordi ein er vant til at den er der og det er det tryggeste? Eg merker at etter noko som føles som ein muligheit om å bli betre, plutseleg lagar meg tankar/forestillingar om meg sjølv, behandler eller andre som eg umuleg kan si til nokon, fordi det er virker sjukt. Virkar nesten som tvangstankar. Så går eg og kverner på desse tankane til eg blir dårleg igjen, i form av angst og depresjon. Eg skjøner ikkje heilt kva som ligg bak dette, men eg håper der er fleire som har råd og erfaringer på dette. Kva gjer ein for å bryte ein sånn ond sirkel? Trur nesten eg hadde vore mye friskare enn eg noensinne har vore, hadde det ikkje vore for desse tankene..Nokon som har ei bra forklaring på dette og korleis bryte denne negative sirkelen?

[Helmi]

Kan bare si at jeg kjenner meg igjen i det du forteller. Det kan virke skremmende og utrygt å ha det bedre når en er vant til å ha det vondt...

Det jeg har gjort, er å snakke med behandleren min om dette slik at h*n vet at jeg tenker slik.

Tror ikke dette er helt uvanlig, nei...

[Gjest xbellax]

Det som er nytt er ofte skremmende. Du er på mange måter "heldig" fordi du er bevisst dine reaksjoner. Første skritt på vei for å bryte dette mønsteret er ved å være fullt ærlig ovenfor din behandler. Og tro meg du er ikke den første som har kjørt deg fast her, dette kjenner din behandler til.