NHD og andre: Noen tips ang.angstmestring?

[Gjest Villniss]

Kjæresten min har slitt mye med angst de to siste månedene. Det er vel mest panikkangst og angst for selve panikkangten, etter hva jeg har forstått. Generelt også en sterk indre uro. Det er så ille at han har isolert seg, han har ikke vært utenfor døra på to mnd.

Har fått Truxal x 4 av legen. I tillegg tar han Sobril som han nå er blitt avhengig av. Han prøvde også Cipralex, men ga opp fordi det gav mer uro. Så fikk han Seroxat men turde ikke å begynne på dem da han leste om alle bivirkningene.

Tok lang tid før han kom i kontakt med DPS, men har nå hatt første time. Dette var midlertidig bare en "kartleggingstime" med masse spørsmål om familie, sosialt, arbeid, osv. Ingen råd om hvordan mestre angsten.

Han trenger virkelig et møte med DPS sin psykiater for å få riktige medisiner. I tillegg trenger han konkrete tips/råd for hvordan mestre denne ivalidiserende angsten.

[Gjest Villniss]

... så det jeg etterspør her er om noen har noen gode konkrete råd.

[Gjest Moffedille]

Det eneste jeg kommer på er eksponering,det hjelper virkelig på sikt : )

Fælt når angsten blir så hemmende at man ikke kommer seg ut av døra,har vært der selv. Måtte ta det i mitt eget tempo,litt og litt og det tok sin tid,men nå er jeg ikke redd lenger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For panikkangst (om det er det han har), trenger han kognitiv psykoterapi og evt SSRI som Cipralex/Seroxat.

SSRI forverrer angsten de første ukene. Derfor bør en kombinere med Sobril 10-15 mg x 3 de første tre ukene.

[Gjest Villniss]

For panikkangst (om det er det han har), trenger han kognitiv psykoterapi og evt SSRI som Cipralex/Seroxat.

SSRI forverrer angsten de første ukene. Derfor bør en kombinere med Sobril 10-15 mg x 3 de første tre ukene.

Det er bare det at han allerede tar sobril 6 om dagen. (10 mg).

Dette er helt fastlåst og kronisk. :-( Men får håpe han får slik hjelp han trenger etterhvert. Kognitiv terapi. Bare kjedelig at ting tar sånn tid. Han skulle hatt hjelp i begynnelsen. Men sånn er nå det bare.

Takk for svar forresten.

[neelie]

... så det jeg etterspør her er om noen har noen gode konkrete råd.

Angsten min er sånn at jeg ikke vet helt hva jeg er redd for, men jeg blir fysisk syk når det kommer. Eller, jeg vet jo litt hva jeg er redd for, det er hvordan andre ser på meg. At jeg tenker at de tenker stygt om meg f.eks. Det er mange små ting og de blir ekstra ille jo flere folk som er rundt meg, eller at jeg ikke har en kjapp vei ut fra et lukket sted.

Men uansett, det eneste som har hjulpet meg litt på vei tror jeg;(og jeg har lang vei og gå fortsatt) Har vært og gjøre de tingene som gjør meg dårlig. Det er utrolig ubehagelig, men må jo gjøres eller så er det bare og legge seg ned og ikke stå opp igjen, så kanskje det går ann og si at det? At man må prøve, selv om det er veldig vannskelig!

Det er fint og oppleve forståelse fra andre, for at angsten er vannskelig og håndtere synes jeg.

Jeg synes det har vært fin hjelp når andre har blitt med meg på ting, sånn at jeg føler meg litt tryggere når jeg er sammen med noen. Også etterhvert som jeg finner ut at det ikke er så alt for ille, så prøver jeg så smått litt alene.

sånn som f.eks venterom, jeg har hatt veldig angst for venterom, så jeg har prøvet og sitte i venterom, sittet flere timer i venterom, og blitt kjent med angsten. Prøvet og finne ut hvordan den føles på kroppen.

Vært opptatt av "symptomene" mine. Kjent på pusten min, hvordan den på en måte sitter fast i toppen av brystet mitt når jeg har angst, og hvor fort jeg puster og hvordan.

Kjent på hvordan jeg blir kjempevarm i annsiktet, at det føles i annsiktet som om jeg er overtrøtt og har mest lyst til at ingen skal se en.

Kjent på svimmelheten, hvordan jeg forsvinner inn i kroppen min på en måte, at det føles ut som alle sansene er veldig skarpe, men jeg sammtidig har forsvunnet langt inn i kroppen min, og det føles ut som jeg skal besvime.

Hvordan bena er, hvordan de føles ut som om de ikke klarer og holde meg opp, hvordan de blir helt slappe og nesten gir etter.

Hvor jeg har blikket mitt, blir jeg mere eller mindre dårlig om jeg ser ned på hendene mine, eller om jeg ser på menneskene rundt meg?

Det har i allefall hjulpet meg veldig og få vite om hvordan jeg opplever angsten på kroppen, sånn at jeg i det minste vet litt om hva som kommer, og hvor det kan tenkes at det kommer til og komme angst. Ikke at jeg klarer alt, noenganger så må jeg bare snu direkte om jeg aner at angsten kommer om jeg "går ditt bort".

Men kanskje det ikke bare er angsten som stopper kjæresten din? Jeg tenker dette bare fordi at for meg var det ikke bare angsten som stoppet meg for og gå ut, det var også at jeg var flau over megselv og hvor jeg er i livet, og jeg ville ikke at noen skulle vite om meg. At jeg følte meg stygg og ikke ville at noen skulle se på meg. Men enig med andre, eksponering med backing!

[Gjest Villniss]

Angsten min er sånn at jeg ikke vet helt hva jeg er redd for, men jeg blir fysisk syk når det kommer. Eller, jeg vet jo litt hva jeg er redd for, det er hvordan andre ser på meg. At jeg tenker at de tenker stygt om meg f.eks. Det er mange små ting og de blir ekstra ille jo flere folk som er rundt meg, eller at jeg ikke har en kjapp vei ut fra et lukket sted.

Men uansett, det eneste som har hjulpet meg litt på vei tror jeg;(og jeg har lang vei og gå fortsatt) Har vært og gjøre de tingene som gjør meg dårlig. Det er utrolig ubehagelig, men må jo gjøres eller så er det bare og legge seg ned og ikke stå opp igjen, så kanskje det går ann og si at det? At man må prøve, selv om det er veldig vannskelig!

Det er fint og oppleve forståelse fra andre, for at angsten er vannskelig og håndtere synes jeg.

Jeg synes det har vært fin hjelp når andre har blitt med meg på ting, sånn at jeg føler meg litt tryggere når jeg er sammen med noen. Også etterhvert som jeg finner ut at det ikke er så alt for ille, så prøver jeg så smått litt alene.

sånn som f.eks venterom, jeg har hatt veldig angst for venterom, så jeg har prøvet og sitte i venterom, sittet flere timer i venterom, og blitt kjent med angsten. Prøvet og finne ut hvordan den føles på kroppen.

Vært opptatt av "symptomene" mine. Kjent på pusten min, hvordan den på en måte sitter fast i toppen av brystet mitt når jeg har angst, og hvor fort jeg puster og hvordan.

Kjent på hvordan jeg blir kjempevarm i annsiktet, at det føles i annsiktet som om jeg er overtrøtt og har mest lyst til at ingen skal se en.

Kjent på svimmelheten, hvordan jeg forsvinner inn i kroppen min på en måte, at det føles ut som alle sansene er veldig skarpe, men jeg sammtidig har forsvunnet langt inn i kroppen min, og det føles ut som jeg skal besvime.

Hvordan bena er, hvordan de føles ut som om de ikke klarer og holde meg opp, hvordan de blir helt slappe og nesten gir etter.

Hvor jeg har blikket mitt, blir jeg mere eller mindre dårlig om jeg ser ned på hendene mine, eller om jeg ser på menneskene rundt meg?

Det har i allefall hjulpet meg veldig og få vite om hvordan jeg opplever angsten på kroppen, sånn at jeg i det minste vet litt om hva som kommer, og hvor det kan tenkes at det kommer til og komme angst. Ikke at jeg klarer alt, noenganger så må jeg bare snu direkte om jeg aner at angsten kommer om jeg "går ditt bort".

Men kanskje det ikke bare er angsten som stopper kjæresten din? Jeg tenker dette bare fordi at for meg var det ikke bare angsten som stoppet meg for og gå ut, det var også at jeg var flau over megselv og hvor jeg er i livet, og jeg ville ikke at noen skulle vite om meg. At jeg følte meg stygg og ikke ville at noen skulle se på meg. Men enig med andre, eksponering med backing!

Tusen takk for at du delte dine erfaringer og ga gode råd! :-) Ønsker deg masse lykke til videre!