NHD - initiativsangst?

[Gjest initiativsløs?]

Har siden oppveksten blitt kalt sjenert, noe som har bedret seg i løpet av voksen alder og jeg er ikke til å kjenne igjen.. men jeg har fortsatt problemer med å ta initiativ til å bli kjent med folk eller initiativ til å sette i gang en samtale med folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg må liksom ha noe å si og har på en måte angst for å bli avvist eller at folk skal synes jeg er teit. Da jeg var liten turte jeg for eksempel ikke spørre om ei i gata ville slå følge med meg til skolen, jeg fikk ikke lov til å gå alene nemlig, så det ble moren min som måtte spørre. Tror nok hun jenta syntes jeg var teit som måtte få moren min til å spørre.

Er det noe jeg kan gjøre så jeg slipper å få sånn angst for å ta initiativ? Ta initiativ til å møtes utenom jobb f.eks.

Jeg har også problemer med å ta initiativ til å ringe folk jeg kjenner godt, angst for at det er et dårlig tidspunkt.... angst for å bli avvist....

Vil gjerne bli kjent med folk og nye kolleger osv... men det er noe som stopper meg liksom.

[Gjest det skakke værra lett]

Er noe lignende her.

Jeg tør ikke engang spørre folk om de vil smake for eksempel drops, når jeg sitter ved siden av dem og spiser det.

Jeg er rett og slett redd de skal si nei

Resultatet er at jeg oppleves som egoistisk.

[Gjest initiativsløs?]

Er noe lignende her.

Jeg tør ikke engang spørre folk om de vil smake for eksempel drops, når jeg sitter ved siden av dem og spiser det.

Jeg er rett og slett redd de skal si nei

Resultatet er at jeg oppleves som egoistisk.

Ja, jeg tør ikke hilse på nye folk jeg. Nye kolleger, nye naboer.. Er så redd folk tror jeg er overlegen, jeg tør kanskje smile/nikke.... Merker jeg får angst bare jeg skal bort til postkassen pga jeg kanskje møter en nabo jeg ikke har hilst på ennå, føler liksom at jeg må ta initiativ til å si hei.. Jeg har ikke problemer om andre tar initiativ først, men å være den første liksom. Får vondt i magen bare av tanken.

[Gjest ViViola]

Er noe lignende her.

Jeg tør ikke engang spørre folk om de vil smake for eksempel drops, når jeg sitter ved siden av dem og spiser det.

Jeg er rett og slett redd de skal si nei

Resultatet er at jeg oppleves som egoistisk.

''Jeg er rett og slett redd de skal si nei''

Men hva skjer om de sier nei, da?

[Gjest initiativløs?]

''Jeg er rett og slett redd de skal si nei''

Men hva skjer om de sier nei, da?

Da føler hun seg sikkert dum som spurte fordi det krevde en prestasjon å tørre å spørre, og da føles det som et nederlag når hun sier nei... Jeg hadde det også sånn før, men nå er jeg blitt gjerrig og håper de sier nei når jeg spør ;-)

[Gjest pfxx]

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322409

Kanskje kan du lese om dette og se om du kjenner deg igjen.

[Gjest ViViola]

Da føler hun seg sikkert dum som spurte fordi det krevde en prestasjon å tørre å spørre, og da føles det som et nederlag når hun sier nei... Jeg hadde det også sånn før, men nå er jeg blitt gjerrig og håper de sier nei når jeg spør ;-)

Hm... Beklager at jeg spurte, dette skjønner jeg absolutt ingenting av, så jeg tusler forsiktig ut av tråden igjen...

[Gjest initiativløs?]

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322409

Kanskje kan du lese om dette og se om du kjenner deg igjen.

Njah ikke helt

En unnvikende personlighet er på mange måter den antisosiales rake motsetning. En unnvikende personlighet kjennetegnes av konstant følelse av utilstrekkelighet, han er ekstremt følsom for hva andre tenker og mener om ham selv. Slike personer unngår yrker som involverer mye kontakt med andre mennesker på grunn av redsel for kritikk og for ikke å bli akseptert. Naturlig nok er det vanskelig å inngå venne- og partnerforhold med andre, og personen er svært opptatt av hva andre mener og synes. Sosialt er slike personer tilbakeholdne, og ser på seg selv som mindreverdige i forhold til andre. Nye aktiviteter og risiko på personlig plan er vanskelig for personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Ikke helt.... Jeg var kanskje mer sånn da jeg var yngre, men nå jobber jeg et sted der jeg har med mange mennesker å gjøre, både mange kolleger som jeg ser hver dag og stadig nye folk som kommer og går. Jeg tror kanskje dette har vært terapien for min sjenanse. Men merker fortsatt jeg har problemer når det gjelder å ta initiativ. Håper liksom andre tar initiativet først.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med mange angstlidelser er det ikke så mange triks eller snarveier til fremgang.

En må forberede seg, og deretter må en bare hoppe i det. Ta initiativet til å snakke med en annen. De aller fleste synes det er fint med litt oppmerksomhet. Innled derfor med spørsmål for å bli kjent med den andre. Unngå de mest personlige spørsmål i starten. Jobb, fritidsinteresser, bakgrunn osv bruker å gå bra.

Lykke til :-)

[Gjest det skakke værra lett]

''Jeg er rett og slett redd de skal si nei''

Men hva skjer om de sier nei, da?

Jeg blir flau. Jeg er klar over at verden ikke går under men det føles slik allikevel - nesten som jeg har gjort noe dumt?

Vet det er pussige greier, og helt ulogiske følelser :-)

[Gjest ViViola]

Jeg blir flau. Jeg er klar over at verden ikke går under men det føles slik allikevel - nesten som jeg har gjort noe dumt?

Vet det er pussige greier, og helt ulogiske følelser :-)

Dette er ting jeg ikke kan identifisere meg med, men jeg kan jo huske at jeg var veldig lite "pågående" da jeg var yngre. Man modnes, heldigvis. :-)

Men som sagt i svar til en annen - jeg kan jo ikke noe om dette og tusler stille ut av tråden igjen.

:-)